Bipolar mor

[AnonymBruker]

Hun sliter meg helt ut. Nå vil hun kutte kontakten med meg igjen, og dette pga en diskusjon vi hadde hvor hun ute av det blå skrev at hun hadde SMS fra meg med noe mannen min ikke burde se... Tolket det som en indirekte trussel og spurte hva det hadde med vår diskusjon å gjøre. Hun kutter kontakten så fort hun blir imotsagt og tåler ingen verdens kritikk. Hun går på medisiner men kan ikke si jeg synes de gjør henne noe bedre.

Flere med bipolar mor? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 9d90e...c1e

[AnonymBruker]

Har skrevet om henne før:

Ts.

Anonymkode: 9d90e...c1e

[AnonymBruker]

Jeg har trukket meg så langt unna som mulig og flyttet til andre siden av landet. Har prøvd å gjøre det klart for henne at jeg ikke orker å ha særlig kontakt med henne, men prater for døve ører.

Prater med henne i ny og ne, og jatter bare med stort sett. Hun tåler kritikk svært dårlig, så jeg stryker henne mest mulig med hårene selv om det er en bjørnetjeneste. Å prøve å "oppdra" henne har jeg gitt opp for lengst, så nå gjør jeg det jeg kan for at sammenkomstene våre skal bli mest mulig smertefrie. Kan være hos henne en helg og to i året, men dett er dett.

Jeg har ingen råd å gi deg egentlig. For meg hjalp det å trekke seg ut og tenke på meg selv ettersom ting aldri ble bedre, men er ikke gitt at dette vil fungere for deg/deres forhold. 

Anonymkode: c57c6...aa8

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har trukket meg så langt unna som mulig og flyttet til andre siden av landet. Har prøvd å gjøre det klart for henne at jeg ikke orker å ha særlig kontakt med henne, men prater for døve ører.

Prater med henne i ny og ne, og jatter bare med stort sett. Hun tåler kritikk svært dårlig, så jeg stryker henne mest mulig med hårene selv om det er en bjørnetjeneste. Å prøve å "oppdra" henne har jeg gitt opp for lengst, så nå gjør jeg det jeg kan for at sammenkomstene våre skal bli mest mulig smertefrie. Kan være hos henne en helg og to i året, men dett er dett.

Jeg har ingen råd å gi deg egentlig. For meg hjalp det å trekke seg ut og tenke på meg selv ettersom ting aldri ble bedre, men er ikke gitt at dette vil fungere for deg/deres forhold. 

Anonymkode: c57c6...aa8

Takk for svar! 

Bor selv et godt stykke unna og ser henne ikke ofte men har prøvd å ha kontakt på tlf nesten hver dag. 

Anonymkode: 9d90e...c1e

[AnonymBruker]

Forferdelig vanskelig. En av mine beste venninner er i samme situasjon. Hun har bevisst slått seg ned i en annen by, og stiller knallharde krav til at hun faktisk tar medisinene sine, ellers får hun ikke møte barnebarna. 

Anonymkode: c3a3e...8d1

[lissi2]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hun sliter meg helt ut. Nå vil hun kutte kontakten med meg igjen, og dette pga en diskusjon vi hadde hvor hun ute av det blå skrev at hun hadde SMS fra meg med noe mannen min ikke burde se... Tolket det som en indirekte trussel og spurte hva det hadde med vår diskusjon å gjøre. Hun kutter kontakten så fort hun blir imotsagt og tåler ingen verdens kritikk. Hun går på medisiner men kan ikke si jeg synes de gjør henne noe bedre.

Flere med bipolar mor? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 9d90e...c1e

Hei, pappa har bipolar og jeg vet hvordan du har det. Det er slitsomt. Jeg har nesten ingen konTakt med pappa nå da siden jeg ikke orket mer. Ingen av de andre barna hans har heller villet ha noe mer med han. Det jeg irriterer meg over er at sykdommen brukes som en undskyldning for all  dum oppførsel, men det er da heller bare en forklaring? Hva mener du ?

[AnonymBruker]

2 timer siden, lissi2 skrev:

Hei, pappa har bipolar og jeg vet hvordan du har det. Det er slitsomt. Jeg har nesten ingen konTakt med pappa nå da siden jeg ikke orket mer. Ingen av de andre barna hans har heller villet ha noe mer med han. Det jeg irriterer meg over er at sykdommen brukes som en undskyldning for all  dum oppførsel, men det er da heller bare en forklaring? Hva mener du ?

Trist å lese om din far og situasjon.

Ja, er enig med deg. Min mor går på medisiner men hun er fortsatt veldig ille til tider når det kommer til mannfolk, penger og det å ikke klare å oppføre seg som en normal mamma. Er så frustrerende! 

Anonymkode: 9d90e...c1e

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har selv vokst opp med en syk mor. 

Keg ser du nevner i HI at dere har diskusjoner, og at du senere bruker ordet "håndtere". Jeg har selv slitt meg ut på å prøve å håndtere min mor. Diskutere med henne. Prøve å være rasjonell (som å spørre om hva en SMS har med vår diskusjon å gjøre, f.eks). Jeg innså til slutt at jeg ikke kan fikse henne. Jeg kan ikke håndtere henne eller prøve å ha jevn kontakt. Jeg må faktisk bare ta innover meg at "sånn er hun". Så når hun tar elendige valg, når hun klikker og når hun er helt på bærtur, så må jeg bare trekke meg tilbake. Ikke gå inn i diskusjonene. Ikke prøve å ordne opp for henne. Hennes vansker er så omfattende. Hadde jeg kunnet hjelpe henne eller håndtere relasjonen vår, hadde det jo vært løst for lenge siden. 

Jeg måtte bare godta min historie og hvordan hun faktisk er. Det var ikke lett, men nå fungerer det. Jeg har det bedre og vår kontakt er enklere, selv om hun fortsatt gjør helt vanvittige ting. Hun må nesten bare være sånn. 

Gir det mening...?

Anonymkode: aecc4...97c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg. Jeg har selv vokst opp med en syk mor. 

Keg ser du nevner i HI at dere har diskusjoner, og at du senere bruker ordet "håndtere". Jeg har selv slitt meg ut på å prøve å håndtere min mor. Diskutere med henne. Prøve å være rasjonell (som å spørre om hva en SMS har med vår diskusjon å gjøre, f.eks). Jeg innså til slutt at jeg ikke kan fikse henne. Jeg kan ikke håndtere henne eller prøve å ha jevn kontakt. Jeg må faktisk bare ta innover meg at "sånn er hun". Så når hun tar elendige valg, når hun klikker og når hun er helt på bærtur, så må jeg bare trekke meg tilbake. Ikke gå inn i diskusjonene. Ikke prøve å ordne opp for henne. Hennes vansker er så omfattende. Hadde jeg kunnet hjelpe henne eller håndtere relasjonen vår, hadde det jo vært løst for lenge siden. 

Jeg måtte bare godta min historie og hvordan hun faktisk er. Det var ikke lett, men nå fungerer det. Jeg har det bedre og vår kontakt er enklere, selv om hun fortsatt gjør helt vanvittige ting. Hun må nesten bare være sånn. 

Gir det mening...?

Anonymkode: aecc4...97c

Ja, det gir mening og det er beundringsverdig at du klarer å akseptere at hun bare er sånn. Er vel det jeg sliter med... 

Anonymkode: 9d90e...c1e