Sinne og irritasjon

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som skjer med denne familien nå. Det virker som om alt faller fra hverandre og det er min feil En lang historie kort: For noen år siden fikk barnevernet en bekymringsmeldig på oss på grunn av noe barnet vårt hadde gjort. H*n hadde stjelt på butikken og ble tatt. Politiet kom og det var ikke akkurat topp stand i huset fordi vi drev på med stor opprydding. Og dermed sende de en melding til bv.

Og for ca 2 måneder siden, så gjorde også vårt andre barn noe og ble tatt. Ifølge politet så var saken over for dem, men de måtte sende melding til bv. Det var rutine sa de. Og vi fikk brev fra bv.... var i møte med en ung saksbehandler forrige fredag, og på mandag kommer h*n hjem til oss. Dette har tært voldsomt på meg og mannen min. Og jeg er hjelpesløs mot meg selv. Jeg er irritert og sint hele tiden pga dette, fordi jeg hadde nesten kommet meg opp igjen og så raser alt ned igjen.

Og jeg vet ikke hvor irritasjonen og sinnet kommer fra. Jeg krangler hele tiden med barna, spesielt vår eldste tenåring. Jeg som skal være voksen, nesten 40 år, oppfører meg som en baby eller drittunge når jeg begynner å krangle. 

Jeg kan ikke huske hvordan mine foreldre var, men når jeg var tenåring så husker jeg at de kranglet en del. Min mor var uføretrygdet og gikk hjemme. Jeg var den siste av 5 barn som fremdeles bodde hjemme da. Min mor tok seg av alt husarbeidet og. Jeg vet ikke om jeg kranglet på samme måte med min mor eller om hun også var sånn mot meg.

Og nå er jeg så bekymret og redd for hva jeg gjør med familien min... Min mann er lei av humørsvingningene mine og hvis jeg fortsetter dette så vil jeg miste hele familien

Jeg vet virkelig ikke hva som skjer med meg.... Jeg kan ikke huske at jeg var sånn før.....

Anonymkode: f2d46...0a5

[Gjest Sly]

Overgangsalderen, kanskje?

[AnonymBruker]

Såk hjelp, kom deg i behandling hos psykolog. Er du i jobb, og fungerer der?

Anonymkode: fd1c9...a67

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Såk hjelp, kom deg i behandling hos psykolog. Er du i jobb, og fungerer der?

Anonymkode: fd1c9...a67

Jobber ikke akkurat nå. Jeg sliter med depresjon og angst og har vært i behandling for det flere ganger. Det er ikke mer de kan gjøre for meg

Anonymkode: f2d46...0a5

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Sly skrev:

Overgangsalderen, kanskje?

Tror ikke jeg er i den alderen, for jeg har fremdeles menstruasjon. Kanskje familien min får det bedre om jeg bare flytter ut istedet....Jeg er ikke akkurat så enormt harmonisk av meg akkurat nå... Jeg har blitt et monster som ikke fortjener familien min. Jeg føler meg skikkelig råtten og blir rett og slett kvalm av meg selv.

Anonymkode: f2d46...0a5

[Gjest Sly]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke jeg er i den alderen, for jeg har fremdeles menstruasjon. Kanskje familien min får det bedre om jeg bare flytter ut istedet....Jeg er ikke akkurat så enormt harmonisk av meg akkurat nå... Jeg har blitt et monster som ikke fortjener familien min. Jeg føler meg skikkelig råtten og blir rett og slett kvalm av meg selv.

Anonymkode: f2d46...0a5

Ta deg en tur til legen før du går til så drastiske skritt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du reagerte på det med at barna dine ble tatt , og det at du går hjemme gjør ikke akkurat situajsonen bedre. Mange blir deprimert av å gå hjemme hele tiden. Kan du skifte kurs, dvs ta f.eks ei utdanning, evt omskolering hvis du har utdanning? Evt ta opp en annen lidenskap? Gjøre noe nytt i livet som gir deg utfordringer, som lar deg bruke evner  og interesser du har, slik at du føler at du lever igjen?

Anonymkode: 2da96...6e0

[AnonymBruker]

Du er nødt å ta deg sammen. Du er nødt å samle krefter og begynne på nytt. Du lar dette ødelegge for deg. Du kan velge å ta dette mer avslappet, trekke pusten og se på det med nye øyner. At psykolog ikke har hjulpet kan bety at du ikke tok nok ansvar for å prøve å bli bedre. I stedet for å lete etter måter å bli bedre på, finner du nye unnskyldninger for å fortsette å være dårlig. Tankegangen din har formet seg over flere år på en måte der du ser det verste i alt og blir veldig emosjonelt påvirket.

Hvorfor er det egentlig noe å ta på vei for, at barna dine har tabbet seg ut? Du kan bli sint og prøve å straffe, men å gå og gnage på irritasjon hjelper ikke. Problemene blir ikke løst av å gå rundt å være irritert, du må finne en annen følelse som kan hjelp deg

Anonymkode: b0de5...0b3

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber ikke akkurat nå. Jeg sliter med depresjon og angst og har vært i behandling for det flere ganger. Det er ikke mer de kan gjøre for meg

Anonymkode: f2d46...0a5

Selvfølgelig er det mer de og du kan gjøre. Du trenger jo hjelp, og innser at du trenger hjelp. Det er et godt utgangspunkt. "Snart 40",  da har du 40 år igjen, det bør være bedre dager enn de du beskriver her. Kanskje noe familieterapi også kunne hjulpet? Det spørs om det faktisk er slik at du ødelegger familien, eller om det er depresjonen og angsten som snakker. Uansett er det sikkert slitsomt for din mann og barna. Tok det flere år før du kom ovenpå igjen etter forrige bekymringsmelding? Det er for lenge, ikke la det gå flere år nå. Ring fastlegen i morgen.

Anonymkode: 8632c...65c

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Det spørs om det faktisk er slik at du ødelegger familien, eller om det er depresjonen og angsten som snakker. Uansett er det sikkert slitsomt for din mann og barna. Tok det flere år før du kom ovenpå igjen etter forrige bekymringsmelding? Det er for lenge, ikke la det gå flere år nå. 

Anonymkode: 8632c...65c

Jeg føler det er depresjonen og angsten som dominerer akkurat nå. Og på toppen så kommer bv. Og det gjør meg redd, fordi jeg er redd for at det skal bli mer enn en vanlig undersøkelse. Og den tanken er i bakhodet mitt hele tiden... Jeg blir stresset og irritabel.

Det føltes som om at det tok flere år før jeg kom meg ovenpå igjen etter forrige gang. Jeg fikk meg rett og slett en psykisk knekk og den varte lenge. Jeg elsker barna mine over alt på jord, men det som er verst er at jeg føler jeg har ødelagt barndommen deres. Men jeg vet ikke hvordan barndommen min var, om jeg etteraper mine foreldre, om min mor oppførte seg på samme måte, om dette er tillært... Finner sikkert ikke ut av det heller, for er jo ikke akkurat noe man spør foreldrene sine om...

Anonymkode: f2d46...0a5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler det er depresjonen og angsten som dominerer akkurat nå. Og på toppen så kommer bv. Og det gjør meg redd, fordi jeg er redd for at det skal bli mer enn en vanlig undersøkelse. Og den tanken er i bakhodet mitt hele tiden... Jeg blir stresset og irritabel.

Det føltes som om at det tok flere år før jeg kom meg ovenpå igjen etter forrige gang. Jeg fikk meg rett og slett en psykisk knekk og den varte lenge. Jeg elsker barna mine over alt på jord, men det som er verst er at jeg føler jeg har ødelagt barndommen deres. Men jeg vet ikke hvordan barndommen min var, om jeg etteraper mine foreldre, om min mor oppførte seg på samme måte, om dette er tillært... Finner sikkert ikke ut av det heller, for er jo ikke akkurat noe man spør foreldrene sine om...

Anonymkode: f2d46...0a5

Dersom det verste skjer, så er det noe du takler. Om det blir mer enn en vanlig undersøkelse, takler du det når den tiden kommer. Hva som har skjedd har skjedd og det er ikke noe man kan gjøre med det. Det beste du kan gjøre nå er å prøve å legge det bak deg slik at du kan være en god forelder nå og fremover i tid. Å dvele ved negative følelser betyr at du vil fortsette i samme sporet. Og da sitter du igjen om 20 år og angrer på fortiden. Begynn endringen nå og gjør ditt beste, det er det eneste man kan gjøre.

Du kan velge å enten fortsette i det tankesporet du er i nå og lide de neste 40 årene, eller du kan prøve å endre det å få et ok liv der du kan ha et ok forhold til folk. Dersom du er heldig kan du få det ganske bra om du klarer å endre deg

Anonymkode: b0de5...0b3

[AnonymBruker]

Kranglet i dag igjen. Ikke voldtsomt og jeg telte til 10 inni meg og beholdt roen, men barna vår vet hvilke knapper de skal trykke på. Det ene barnet var i tillegg skikkelig stygg i munnen mot meg (sa noe som h*n overhodet ikke har lov til å si). Og brydde seg ikke når jeg ga straff. Og det er i sånne situasjoner jeg merker at jeg blir skikkelig irritert og sint. Barnet fikk husarrest pga munnbruken, men brydde seg ikke og gikk ut, uansett. 

Jeg innser at dette er min feil, fordi barna viser ikke respekt ovenfor meg og det er fordi jeg gjør ikke alvor av tingene jeg sier. Men jeg kan jo ikke holde ungen fast mot sin vilje og stenge h*n inne på rommet. Da ville det blitt hyl og skrik uten måte. 

Så nå må jeg rett og slett bare snakke med mannen og si det at jeg makter ikke disse kampene med dette barnet ( h*n tøyer grenser så det holder). Er det testosteronet som råder her, eller? Mine søsken (gutter) var også sånn, husker jeg. Ligger rebelskhet latent hos gutter inntil en viss alder og så sier det bare bom! en dag?   

Anonymkode: f2d46...0a5