skyldfølelse på grunn av bekymringsmelding

[AnonymBruker]

Vil ikke gi for mye informasjon. Men dette er en veldig gammel "sak". En lærer på barneskolen sendte inn en bekymringmelding ang meg. 
Dette er noe som jeg har hatt dårlig samvittighet siden den gang. 

Mye kom frem i lyset, men saken ble henlagt. 
For noen uker siden fikk jeg innsyn i papirene. Noe ble sagt av meg, detaljer fra et barns øyne, som ble skrudd og vridd. Men føltes ekte og ille for meg (var 6 år gammel). Allikevel så er det ting jeg stusser på. Foreldrene mine lyver mye. Blant annet om at mor er avholds (noe hun ikke var, men drakk øl vær helg. usikker på om det var i ukedagene). Grunnen hun oppga var at hennes bestefar var alkoholiker, så hun har aldri drukket. Han var alkoholiker, hun er ikke det. Men hun drakk for det! Hvorfor lyve? for å unngå å komme i mer trøbbel? Løgner om at ingen røkte, begge foreldrene mine gjorde det. En lærer kommenterte at det luktet sigaretter av klærne mine, og mine søskens klær, vær dag. Hvorfor lyve om noe sånt? Det er da ikke kriminelt å røyke! 

Mye annet ble løyet om, blant annet vold, uforklarlige blåmerker etc. Men ingenting kunne bevises, og foreldrene mine løy rett og slett. Foreldrene mine kunne gi meg øreflik, eg falt og slo meg ved et uhell på grunn av ørefliken, men i BV's øyne er jo det mishandling. Jeg tok ingen skade av det. Men allikevel, det at foreldrene mine ikke fortalte sannheten i møtene er litt... rart, eller jeg forstår ikke hvorfor! 

Det å spørre foreldrene mine tørr jeg ikke. Jeg skammer meg, og føler jeg ødela familien. Foreldrene mine skiltes like etterpå. Om det var grunnen vet jeg ikke. Fant så ut flere år senere at skolen sendte bekymringmelding på grunn av meg. Og delvis søsken. Søster var urolig, hørte ikke etter, typisk adhd-barn (uten adhd), frekk i kjeften, kranglet mye, nektet å gjøre lekser etc etc. Men var ingen hendelse eller noe jeg hadde sagt som var grunnen. 
Det at jeg var mye trist og lei meg, kombinert med søsteren min sine problemer, var da grunnen til bekymringmeldingen. Jeg har trodd at det var meg og min skyld. For foreldrene mine la det frem slik den dagen de ble innkalt i møte. 

Noen andre som har det slik? Føler meg så alene i å ha skyldfølelse for noe som skjedde for 20 år siden. 
For å ha fått foreldrene mine i trøbbel med BV, selv om at saken ble henlagt. 
Jeg får panikk vær gang foreldrene mine tar opp fortiden. Redd for at de skal nevne saken om barnevernet, for jeg skammer meg sånn. 

Anonymkode: d706d...e2c

[AnonymBruker]

Hvis det er noen som skal skamme seg så er det helt andre mennesker enn deg!

Prøv og berarbeide dette, dette er ikke din feil.

Anonymkode: 1ff4d...e13

[AnonymBruker]

Følelsen du fikk er dessverre vanlig, barna tar ofte på seg skylden i disse situasjonene uansett. De tror på foreldrene, og selv barn som har det godt hjemme kan være redde for at de er grunnen til samlivsbrudd. Men det er aldri barnas skyld! Forsøk å se situasjonen utenfra, ville du lagt skylden på et annet barn dersom det var i samme situasjonen?

Det var helt utrolig dårlig gjort av foreldrene dine at de gikk inn for å gi deg skyldfølelse for bekymringsmeldingen. Det får meg til å tenke at den meldingen var på sin plass. Det kan virke som om de ikke tok så godt vare på deg som de burde ha gjort.

Anonymkode: ba859...621

[Gjest 12flo]

Ingenting av dette var din eller din søsters skyld. Her er det dine foreldre som har sviktet. Det er dessverre vanlig. Håper du har psykolog for å få ut alt og sette det der det skal være.

 

[Gjest 12flo]

Hvordan fikk du tak i papirene forresten? 

[Gjest Netttroll]

Kjære TS, dette skal ikke du ha noe skyldfølelse for, det er ikke din feil! Du var et uskyldig lite barn, det er foreldrene dine som burde ha vært bedre foreldre, det er de som burde skamme seg! De ødela for seg selv og deg. 

Stor klem Kanskje psykolog hadde vært en ide?

[AnonymBruker]

Dette er helt og holdent dine foreldre sin feil, ikke din. Det er trist at saken ble henlagt.

Anonymkode: 54a06...395

[AnonymBruker]

4 timer siden, Tris skrev:

Hvordan fikk du tak i papirene forresten? 

ts her. 
Jeg kontaktet byarkivet. Fikk også tak i alt av papirer fra barnehage, barneskolen og ungdomskolen. Barneverns-papirene lå hos et annet arkivat (?) her i kommunen. Henvendelsen ble videresendt automatisk etter å ha sett henvendelse til byarkivet. 
Papirene kan ligge her og der, alt ettersom hvilken bydel du hører til. Kan være forskjellig fra kommune til kommune, om det er spredt. Som regel blir alt av papirer sendt til et annet sted etter at du er ferdig med grunnskolen. De ligger ikke igjen hos skolene. 
Så første skritt er å kontakte kommunen du bor i og spør hvor papirene er. Du har rett på innsyn i dine egne dokumenter. 

Til saken.
Beklager sent svar, men jeg var redd for hvilke svar jeg skulle få. 
Selv om at tanken på å bli sendt bort skremmer meg. Bare det å tenke på et fiktivt scenario gjør meg kvalm av redsel. Men det er nok helt normalt vil jeg tro. 

Jeg har venner som har hatt det mye, mye verre enn meg. Vold, skikkelig vold hvor barn ser sin mor blir banket opp. Alkohol og narkotika.

Jeg ser selv hva de har gjort galt. Et barn på 8 år sier ikke "vær så snill, la meg få dø" uten grunn. Den setningen står i papirene "xx var hysterisk, gråt og gråt og alt hun sa om å om igjen var "vær så snill, la meg få dø". Svart på hvit! 
Et barn så ungt skader ikke seg selv, uten å i det hele tatt vite hva selvskadning var. Noe jeg fikk kjeft for, så jeg sluttet men trangen var der fortsatt, og jeg sliter fortsatt den dag i dag. Det å kutte meg f.eks gir en så sterk skam at jeg får panikk. 
Det er mye som jeg ser nå, som de overså. Varseltegn på at alt var ikke som det skulle. 
Alt fra selvskaning, selvmordstanker, søvnproblemer og tydelige tegn på depresjon. Alt står i disse papirene, det sjokkerte meg! For jeg sliter med selvmordstanker, søvnproblemer og depresjon den dag i dag. Jeg ante ikke at alt startet da jeg bare var 6-7 år gammel! Det gjør meg litt.. sint, det gjør vondt å tenke på. At voksne mennesker, barnevernet og foreldrene mine, overså noe så ekte og viktig. 
Det står ingenting i papirene om henvendelse til psykolog. Kun familieterapi som foreldrene mine nektet, to gang (4 år imellom). Jeg gikk på sovetabletter da jeg var 9 år. Søvnproblemene kom fra at jeg ikke følte meg trygg hjemme. På grunn av kjefting og .. ikke vold, men hardhendte foreldre. De kunne ta tak i overarmene mine og riste meg når de ble sinna, mens de brølte i ansiktet mitt. Det er skummelt for et barn! Det skulle de ha forstått helt selv! De kunne storme innpå rommet mitt og brøle meg rett oppi ansiktet. Fordi jeg ikke våknet da mamma ropte 1 sekund før om at "nå må du våkne!". Jeg var redd og utrygg, som førte til søvnproblemer. Det sliter jeg med den dag i dag. Jeg får en indre uro og frykt som ikke gir noe mening, men som henger igjen fra barndommen. Derfor får jeg ikke til å sove uten medisiner. 

De forandret seg etter at de ble skilt, og etter at vi barna flyttet ut som 18 åringer. Nå bryr mamma seg, og pappa. Begge ringer for å spørre hva jeg har hatt til middag. De bryr seg mer nå, enn før.Fordi begge er pensjonister og har mer tid til seg selv og slappe av. 
Det kan ha vært stresset som ga de så mye sinne, trangt økonomisk. Flere barn (mer enn 2) og mye jobb (begge jobbet fulltid). Jeg har ei søster som var mye syk. Inn og utav sykehuset. Det kan ha startet som sjalusi, at jeg gråt og var så fortvilet, fordi jeg var sjalu. også førte det til at mamma og pappa ble sint, og jeg ble redd. og da ballet det bare på seg... Det tror jeg er grunnen. At jeg aldri fikk være med foreldrene mine, fordi de var slitne, stresset og mye på sykehuset. De tok med henne på sirkus, svømmehalen etc. Jeg måtte være hjemme med barnevakt. Så fikk jeg flere yngre søsken. Da var jeg liksom gammel nok til å ta vare på meg selv (6-8 år) og ble fortsatt ignorert.. Jeg vet ikke, men det tror jeg var begynnelsen på alt vondt. De forsto det ikke, de ble sint også ble det som det ble. 

Jeg er så.. forvirret. Jeg er sint, jeg er lei meg. Og mest av alt, jeg skammer meg. For jeg føler jeg må ha gjort noe, som har ført til at foreldrene mine oppførte seg slik. 

Anonymkode: d706d...e2c

[Gjest 12flo]

Det er ikke din feil at dine foreldre ikke taklet å være voksne som hadde barn. Overhode ikke din feil. Noen voksne skulle aldri hatt barn. Det tar kanskje tid å kvitte seg med følelsen av skyld, men du må huske at ingenting av dette er din feil. Du var et barn.

Du har ingenting å skamme deg for. Tro meg.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å endre tanker og følelser som jeg har hatt i så mange år. 
Jeg må få det banket inn, jeg vet at jeg ikke har skyld. Men følelsene og den lille stemmen som sier "jo, det var din skyld" er der, og har vært der så lenge. 

Jeg er også i litt sjokk egentlig. For jeg husker ikke noe av det som står i disse papirene. Søvnproblemer, selvskadning (kun skammen og kjeften), selvmordstanker. 
Dette er ting jeg ikke husker, som skremmer meg! Jeg har alltid trodd at tankene, følelsene og problemene oppsto for få år siden. For jeg husker knapt noe før den tid. Også har jeg hatt det slik i nesten hele livet mitt, uten å huske det. Det skremmer meg, det er også sjokkerende at ingen gjorde noe. 

ts

Anonymkode: d706d...e2c

[Gjest 12flo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å endre tanker og følelser som jeg har hatt i så mange år. 
Jeg må få det banket inn, jeg vet at jeg ikke har skyld. Men følelsene og den lille stemmen som sier "jo, det var din skyld" er der, og har vært der så lenge. 

Jeg er også i litt sjokk egentlig. For jeg husker ikke noe av det som står i disse papirene. Søvnproblemer, selvskadning (kun skammen og kjeften), selvmordstanker. 
Dette er ting jeg ikke husker, som skremmer meg! Jeg har alltid trodd at tankene, følelsene og problemene oppsto for få år siden. For jeg husker knapt noe før den tid. Også har jeg hatt det slik i nesten hele livet mitt, uten å huske det. Det skremmer meg, det er også sjokkerende at ingen gjorde noe. 

ts

Anonymkode: d706d...e2c

Sender deg en god trygg klem. 

[AnonymBruker]

Ut fra det jeg leser, TS, så var den bekymringsmeldingem fullstendig berettiget. Foreldrene dine oppførte seg dårlig overfor deg. De slo kanskje ikke med knyttet neve og gjenstander, men ørefiker, risting og brøling i ansiktet er over hodet ikke greit det heller. 

Har du vurdert å få hjelp til å sortere tanker og mestre fortiden? Du ser selv at du sliter med senskader, og samtaler med psykolog kan være til god hjelp. Du kan også gå gjennom papirene sammen med psykologen, og slik bearbeide barndommen på en god måte. 

Du vet i hodet at det ikke var din feil og at foreldrene dine gjorde mye som ikke var bra, men for å komme videre og bli kvitt søvnvansker og psykiske plager som henger igjen må du få hjelp til å la hjertet akseptere det som sannhet.

God klem og lykke til! 

Anonymkode: 03e2a...b41

[AnonymBruker]

Hei TS, her må du konfrontere foreldrene dine med denne saken. Du kommer ingen vei hvis du er redd for å ta opp en slik sak. Da bare beviser du at du egentlig ikke har noen foreldre. Foreldre er trygge ankre i ditt liv som du skal kunne snakke om alt fra barndommen om. Det er klart at de kanskje ikke synes det er kjekt å snakke om dette, men de burde ta fullt og helt ansvar for det de gjorde selv om de har løget til BV. 

Det er forståelig men dumt at de har løget så mye til BV. Trist egentlig.. men slik er enkelte mennesker, de står ikke opp for sine egne gjerninger. De vet at de ikke burde røyke og drikke med barn, men gjør det allikevel.

Anonymkode: 73247...9b3