Den nye partneren kommer først. Også barna: Askepott effekten.

[Gjest noe tilfeldig]

Inspirert av denne tråden: 

- stiller jeg motsatt spørsmål.. Det er gjennomgående tråder her hvor stebarn blir fremstilt som problembarn, og personlig synes jeg retorikken mange steforeldre bruker om stebarna sine er ille.. Hvor mange barn blir egentlig  satt som en god nummer to i rekka? Får man barn sammen, har man ikke da langt høyere krav til å opprettholde er parforhold og samliv, enn om man var barnløs? Hvor mange er egnentlig bevisst hvor utsatt skilsmissebarn er? "Askepott-effekten er en betegnelse på et forsøk på å finne en forklaring på den relativt sett høyere forekomsten av vold og omsorgssvik i stefamilierelasjoner. Barn blir ifølge denne forskningen utsatt for overgrep i langt større grad av steforeldre enn av foreldre. Effekten har navn etter eventyret om Askepott, hvor hovedpersonen ble behandlet grusomt av stemoren og stesøstrene."   https://no.m.wikipedia.org/wiki/Askepott-effekten.     

"Forskning siden 1970-tallet viser at barn som vokser opp med stefamilier er langt mer utsatt for overgrep enn barn ellers i samfunnet. Pionerene innfor den evolusjonspsykologiske forskningen på dette var de to canadiske psykologiprofessorene Martin Daly og Margo Wilson, som introduserte begrepet «Askepott-effekten» for å beskrive de forholdene de observerte i stefamilier. Blant kanadiske førskolebarn som lever med to biologiske foreldre er omtrent 1 av 3000 registrert som utsatt for barnemishandling, mens 1 av 75 som lever med en steforelder er registrert som utsatt for barnemishandling.[1] En britisk undersøkelse, utført av rettspsykiater P.D. Scott[2], hadde tall som kunne konverteres til sannsynlighet: Småbarn med en gjennomsnittsalder 15 måneder som hadde blitt drept ved slag gitt i sinne av fedre/stefedre: 150 ganger mere sannsynlig at gjerningsmannen var en stefar.[3]

En undersøkelse[4] fra New Zealand er relevant[trenger referanse].[5] Daly & Wilson har også studert undersøkelser fra flere kulturer og land: New South Wales i Australia, Hongkong, Nigeria, Japan, Finland, Korea og Trinidad. For dette har de gjennomgått litteratur fra antropologi og folkelivs-granskning. Felles for dette er hele tiden opplysninger og resultater som peker i mot biologisk betinget diskriminering av barn, i betydningen økt mengde mishandling (Cinderella[hvem?] s 23, 32-36).

Studier fra flere land[6] viser at steforeldre slår barn over hundre ganger så mye som biologiske foreldre, og at barn som lever med en stefar har en langt høyere risiko (over hundre ganger så stor i flere studier[hvem?]) for å bli drept.[7] I Canada var den årlige drapsraten per million barn under fem år 2,6 for barn som bodde kun med biologiske foreldre i perioden 1974-1990, mens den tilsvarende drapsraten for barn som levde sammen med stefedre var 321,6, dvs. 123,69 ganger høyere. Lignende mønstre har blitt funnet i Storbritannia, Sør-Korea, Nigeria, Hongkong, Australia, Finland, Paraguay, Colombia, Malaysia og Trinidad. Daly og Wilsons forskning viser også at det er svært vanlig at fedre som har ansvar for både biologiske barn og stebarn som bor i samme bolig diskriminerer til fordel for sine egne barn.[1]                                             Hva sier KG- brukerne? Hysteri og overdrevent, eller en elefant i rommet som feies under teppet ? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er en sak med veldig mange sider. 

1. Det er vanskelig å komme utenom at man ikke har samme følelser for andres barn som sine egne. Det hjelper ikke alltid at det er snakk om stebarn som helt eller delvis bor i samme hus, de er ikke dine hverken biologisk eller juridisk og man har dermed ikke samme bånd til dem. Mange blir oppriktig glad i stebarna sine, kanskje til og med like høyt som i sine egne, og ære være dem, men jeg synes ikke man skal snakke negativt om de som ikke har disse følelsene for stebarna sine. Det er naturlig at det ikke føles likt og man skal forvente at det føles likt heller.

2. Fordi man ikke er barnets egentlige forelder har man ikke samme myndighet i forhold til oppdragelse, regler og straff. Bor barnet i samme hus er man gjerne inneforstått med at også steforelder har noe han eller hun skulle sagt, men den endelige avgjørelsen vil alltid ligge hos de biologiske foreldrene. Mange steforeldre opplever derfor kanskje at de må leve med barn som ikke oppfører seg slik de helst vil at de skal oppføre seg, og må akseptere det fordi man er uenig med biologisk forelder i oppdragermåten. Mange steforeldre opplever også at stebarn rett og slett ikke har samme respekt for dem, nettopp fordi de bare er steforelder og ikke har endelig bestemmelsesrett over barnet. Dette er klare kilder til konflikter og frustrasjon som man ikke ville følt opplevd i forhold til et biologisk barn. Man kommer til kort i oppdragerrollen fordi man ikke egentlig har noe å si om hvordan barnet skal oppføre seg, men samtidig er tvunget (så lenge man vil fortsette forholdet til barnets biologiske forelder) til å omgås barnet med den uønskede oppførselen på jevnlig basis. Jeg tenker at det derfor ikke er unaturlig at man i konfliktsituasjoner med barnet opplever større sinne og mer frustrasjon fordi man ikke har noen måte å løse situasjonen på og frustrasjonen derfor bygger seg opp til det bare må få utløp et eller annet sted.

3. Som voksen har man et selvstendig ansvar for behandle andre med respekt og ikke skade andre, spesielt barn.  Dette er et ansvar man har uavhengig av hva man føler for vedkommende. Jeg tror de aller fleste foreldre har blitt så sinte og frustrerte på barna sine at man har fått lyst til å gi dem fysisk straff, men de aller fleste foreldre lar det også være med tanken. Det er sannsynligvis lettere å la det bli med tanken når man har den nærheten og kjærligheten man har til sine egne barn enn når det "bare" er et stebarn. Like fullt har man fremdeles et ansvar for ikke å slå eller skade et barn og om man ikke har det kjærlighetsbåndet til barnet det gjelder må man kanskje jobbe litt mer med seg selv for å tøyle den enorme frustrasjonen man tydeligvis har følt da man valgte å slå. 

Så, jeg tenker at det er forståelig at man ikke har samme følelser for stebarn og også opplever sterkere sinne og frustrasjon overfor dem i gitte situasjoner. Det er likevel aldri greit å mishandle barn. Siden følelsene man har for sine egne barn ikke uten videre kan skapes ligger nok løsningen i å være i forkant av frustrasjonen og skape et så smidig miljø rundt barnet at frustrasjonen ikke bygger seg opp. Når man velger å skille seg fra barnets biologiske forelder og også velger å finne seg en ny partner må man akseptere at den nye partneren må kunne opptre som forelder på lik linje med de biologiske. Barnets biologiske og steforeldre må kommunisere mer og tydeligere. Steforelder kan ikke bare befinne seg på sidelinjen, men må ha en aktiv del i den nye og utvidede familien. Det øyeblikket biologisk forelder overkjører steforelder i oppdragerrollen har man sådd kimen til fremtidig frustrasjon og sinne. Kommunikasjon er, som i så mange andre tilfeller, alfa og omega.

Anonymkode: 38259...d2e

[Gjest noe tilfeldig]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dette er en sak med veldig mange sider. 

1. Det er vanskelig å komme utenom at man ikke har samme følelser for andres barn som sine egne. Det hjelper ikke alltid at det er snakk om stebarn som helt eller delvis bor i samme hus, de er ikke dine hverken biologisk eller juridisk og man har dermed ikke samme bånd til dem. Mange blir oppriktig glad i stebarna sine, kanskje til og med like høyt som i sine egne, og ære være dem, men jeg synes ikke man skal snakke negativt om de som ikke har disse følelsene for stebarna sine. Det er naturlig at det ikke føles likt og man skal forvente at det føles likt heller.

2. Fordi man ikke er barnets egentlige forelder har man ikke samme myndighet i forhold til oppdragelse, regler og straff. Bor barnet i samme hus er man gjerne inneforstått med at også steforelder har noe han eller hun skulle sagt, men den endelige avgjørelsen vil alltid ligge hos de biologiske foreldrene. Mange steforeldre opplever derfor kanskje at de må leve med barn som ikke oppfører seg slik de helst vil at de skal oppføre seg, og må akseptere det fordi man er uenig med biologisk forelder i oppdragermåten. Mange steforeldre opplever også at stebarn rett og slett ikke har samme respekt for dem, nettopp fordi de bare er steforelder og ikke har endelig bestemmelsesrett over barnet. Dette er klare kilder til konflikter og frustrasjon som man ikke ville følt opplevd i forhold til et biologisk barn. Man kommer til kort i oppdragerrollen fordi man ikke egentlig har noe å si om hvordan barnet skal oppføre seg, men samtidig er tvunget (så lenge man vil fortsette forholdet til barnets biologiske forelder) til å omgås barnet med den uønskede oppførselen på jevnlig basis. Jeg tenker at det derfor ikke er unaturlig at man i konfliktsituasjoner med barnet opplever større sinne og mer frustrasjon fordi man ikke har noen måte å løse situasjonen på og frustrasjonen derfor bygger seg opp til det bare må få utløp et eller annet sted.

3. Som voksen har man et selvstendig ansvar for behandle andre med respekt og ikke skade andre, spesielt barn.  Dette er et ansvar man har uavhengig av hva man føler for vedkommende. Jeg tror de aller fleste foreldre har blitt så sinte og frustrerte på barna sine at man har fått lyst til å gi dem fysisk straff, men de aller fleste foreldre lar det også være med tanken. Det er sannsynligvis lettere å la det bli med tanken når man har den nærheten og kjærligheten man har til sine egne barn enn når det "bare" er et stebarn. Like fullt har man fremdeles et ansvar for ikke å slå eller skade et barn og om man ikke har det kjærlighetsbåndet til barnet det gjelder må man kanskje jobbe litt mer med seg selv for å tøyle den enorme frustrasjonen man tydeligvis har følt da man valgte å slå. 

Så, jeg tenker at det er forståelig at man ikke har samme følelser for stebarn og også opplever sterkere sinne og frustrasjon overfor dem i gitte situasjoner. Det er likevel aldri greit å mishandle barn. Siden følelsene man har for sine egne barn ikke uten videre kan skapes ligger nok løsningen i å være i forkant av frustrasjonen og skape et så smidig miljø rundt barnet at frustrasjonen ikke bygger seg opp. Når man velger å skille seg fra barnets biologiske forelder og også velger å finne seg en ny partner må man akseptere at den nye partneren må kunne opptre som forelder på lik linje med de biologiske. Barnets biologiske og steforeldre må kommunisere mer og tydeligere. Steforelder kan ikke bare befinne seg på sidelinjen, men må ha en aktiv del i den nye og utvidede familien. Det øyeblikket biologisk forelder overkjører steforelder i oppdragerrollen har man sådd kimen til fremtidig frustrasjon og sinne. Kommunikasjon er, som i så mange andre tilfeller, alfa og omega.

Anonymkode: 38259...d2e

Veldig bra innlegg! Jeg er enig med deg på alle punkter. Det er klart at stefamiller byr på en rekke ulike utfordringer. Personlige ble jeg sjokkert over disse tallene, og var overhodet ikke klar at barn som lever med begge biologiske foreldre og barn med steforeldre skulle ha så store forskjeller i vold og drapsstatistikken. Jeg lurer også på om tallene kan gi en pekepinn på annen type negative utfordringer for barn med steforeldre; psykisk mishandling, mobbing i hjemmet, ekskludering osv.  Jeg lurer også på om folk generelt er klar over at det er så store forskjeller, og dermed er bevisst at barna har dårligere "odds" når de er i risiko for å bli stebarn, enn når de bor med begge foreldre. Det er lite akseptert idag å snakke om skilsmisse i en negativ tone, "det er bedre for barna at foreldrene skiller seg enn at de lever sammen og ikke går over ens", er jo en gjenganger. Og det er vel riktig det, men er man virkelig klar over alle de utfordringene et nytt parforhold med mine og dine barn medfører ? Statistisk sett er det vel kvinner som oftest ønsker å skille seg, og er den aktive parten i en slik prosess. Noen av de primære årsakene for skilsmisse er vel heller ikke vold, utroskap eller andre dramatiske ting, men mer hverdagslige; uenigheter om arbeidsoppgaver i forhold til husholdningen og barn, samt økonomi. I et nytt parforhold med en partner som ikke er biologisk foreldre til ens barn vil en uansett ikke kunne forvente at vedkommende skal leve opp til de krav man kanskje stilte sin tidligere partner (barnets biologiske foreldre) - ergo mye av de mest grunnleggende årsakene til skilsmisse endres ikke nødvendigvis i ett nytt forhold, tvert imot, i visse sammenhenger er det nærmest naturlig å forvente enda mindre støtte og "hjelp" av den nye partneren. Derfor fremstår det litt som et paradoks. Og midt oppi alt dette, står altså barna, som risikerer å bli mer utsatt for en rekke negative aspekter, enn hva de var med begge biologiske foreldre under samme tak. 

[AnonymBruker]

Anonym bruker #2 i tråden, dette er et av de bedre innleggene jeg har lest om detre temaet og du har veldig rett i det du skriver. 

Jeg er stemor og merker mer irritasjon over stebarn enn jeg ville gjort med egne barn til tider. Det er vondt å ha en følelse av at stebarnet ikke betyr like mye for meg som egne, samtidig som det er normalt ut fra punkter du fremhever. 

At ny partner kommer først derimot, som TS har som hovedpunkt, synes jeg ikke er riktig. Uansett skal barna komme først, hvor eventuelt negative følelser settes til side. 

Anonymkode: 2cdfd...1ae

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dette er en sak med veldig mange sider. 

1. Det er vanskelig å komme utenom at man ikke har samme følelser for andres barn som sine egne. Det hjelper ikke alltid at det er snakk om stebarn som helt eller delvis bor i samme hus, de er ikke dine hverken biologisk eller juridisk og man har dermed ikke samme bånd til dem. Mange blir oppriktig glad i stebarna sine, kanskje til og med like høyt som i sine egne, og ære være dem, men jeg synes ikke man skal snakke negativt om de som ikke har disse følelsene for stebarna sine. Det er naturlig at det ikke føles likt og man skal forvente at det føles likt heller.

2. Fordi man ikke er barnets egentlige forelder har man ikke samme myndighet i forhold til oppdragelse, regler og straff. Bor barnet i samme hus er man gjerne inneforstått med at også steforelder har noe han eller hun skulle sagt, men den endelige avgjørelsen vil alltid ligge hos de biologiske foreldrene. Mange steforeldre opplever derfor kanskje at de må leve med barn som ikke oppfører seg slik de helst vil at de skal oppføre seg, og må akseptere det fordi man er uenig med biologisk forelder i oppdragermåten. Mange steforeldre opplever også at stebarn rett og slett ikke har samme respekt for dem, nettopp fordi de bare er steforelder og ikke har endelig bestemmelsesrett over barnet. Dette er klare kilder til konflikter og frustrasjon som man ikke ville følt opplevd i forhold til et biologisk barn. Man kommer til kort i oppdragerrollen fordi man ikke egentlig har noe å si om hvordan barnet skal oppføre seg, men samtidig er tvunget (så lenge man vil fortsette forholdet til barnets biologiske forelder) til å omgås barnet med den uønskede oppførselen på jevnlig basis. Jeg tenker at det derfor ikke er unaturlig at man i konfliktsituasjoner med barnet opplever større sinne og mer frustrasjon fordi man ikke har noen måte å løse situasjonen på og frustrasjonen derfor bygger seg opp til det bare må få utløp et eller annet sted.

3. Som voksen har man et selvstendig ansvar for behandle andre med respekt og ikke skade andre, spesielt barn.  Dette er et ansvar man har uavhengig av hva man føler for vedkommende. Jeg tror de aller fleste foreldre har blitt så sinte og frustrerte på barna sine at man har fått lyst til å gi dem fysisk straff, men de aller fleste foreldre lar det også være med tanken. Det er sannsynligvis lettere å la det bli med tanken når man har den nærheten og kjærligheten man har til sine egne barn enn når det "bare" er et stebarn. Like fullt har man fremdeles et ansvar for ikke å slå eller skade et barn og om man ikke har det kjærlighetsbåndet til barnet det gjelder må man kanskje jobbe litt mer med seg selv for å tøyle den enorme frustrasjonen man tydeligvis har følt da man valgte å slå. 

Så, jeg tenker at det er forståelig at man ikke har samme følelser for stebarn og også opplever sterkere sinne og frustrasjon overfor dem i gitte situasjoner. Det er likevel aldri greit å mishandle barn. Siden følelsene man har for sine egne barn ikke uten videre kan skapes ligger nok løsningen i å være i forkant av frustrasjonen og skape et så smidig miljø rundt barnet at frustrasjonen ikke bygger seg opp. Når man velger å skille seg fra barnets biologiske forelder og også velger å finne seg en ny partner må man akseptere at den nye partneren må kunne opptre som forelder på lik linje med de biologiske. Barnets biologiske og steforeldre må kommunisere mer og tydeligere. Steforelder kan ikke bare befinne seg på sidelinjen, men må ha en aktiv del i den nye og utvidede familien. Det øyeblikket biologisk forelder overkjører steforelder i oppdragerrollen har man sådd kimen til fremtidig frustrasjon og sinne. Kommunikasjon er, som i så mange andre tilfeller, alfa og omega.

Anonymkode: 38259...d2e

Jeg er veldig uenig i at det er forståelig. Som alle andre foreldre så burde man snakke gjennom oppdragelse, verdier og regler FØR man velger å ha et samliv med barn. De fleste oppegående voksne innser at dette er noe man snakker om før damen blir gravid. I stefamilier hvor den ene har særkullsbarn så virker det som at hele dette poenget er glemt. Man hopper inn i forholdet, uten å avklare og vurdere om man er så enige om oppdragelse og regler at man kan leve sammen med barn i huset. Da har man KUN seg selv å takke. Slike ting må avklares før man velger å få barn sammen, i steforeldre-tilfellet, altså før man velger å starte samlivet med barn. For par uten barn avklarer man jo slike ting før man finner ut om man ønsker barn med denne personen. Hvis steforeldre hadde klart å tenke like langt som vanlige par, så hadde dette vært løst uten problem. 

Anonymkode: ebb30...66c