Hvordan takle å ha en alvorlig somatisk sykdom?

[AnonymBruker]

Virkelig? The Paleo Mom (aka trenddiettnisse) som kilde? Vis til noe seriøst.

Anonymkode: 2656b...ebc

[AnonymBruker]

Den 6.6.2016 at 23.21, AnonymBruker skrev:

Hvis man både klarer å jobbe og studere,  så er man ikke alvorlig syk.

Anonymkode: a6451...584

Det må jeg jammen fortelle til nevrologene mine, så slipper jeg kanskje å betale bortimot 10 000 i måneden for behandlinger og medisiner. Var det jeg visste at jeg egentlig er frisk, men helsevesenet skal bare tjene penger så de forteller meg at jeg er syk 

Anonymkode: a0cc2...75c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som bare er tull? At mat og livsstilsendringer kan påvirke autoimmune sykdommer? Det er veldokumentert, og heldigvis finner man stadig ny kunnskap om disse tilstandene. Synd at så mange avfeier dette uten å ane hva de snakker om, med tanke på hvor mange som kunne bremset eller sluppet symptomer. Her er en plass du kan begynne å lese deg opp: 

http://www.thepaleomom.com/autoimmunity/the-autoimmune-protocol

Anonymkode: 1adce...446

Dette er tull og tøys. Hvor er forskningen her? Er det en steinalderfanatiker som mener man kan spise seg frisk? Har du en autoimmun sykdom selv (som du kan dokumentere)? 

Pass på å sende denne linken til Fru Stordalen, hun blir nok glad for tipset ditt. 

Anonymkode: 39977...021

[AnonymBruker]

Nå har jeg en kronisk sykdom, men ikke en alvorlig en så jeg er vel ikke "kvalifisert" til å skrive her. Jeg sliter endel med smerter og sånn annet gøy som følger med, men klarer meg helt greit og har lært å leve med det, og det er tvilsomt at det blir veldig mye verre enn det er nå, men uansett...Jeg sleit skikkelig med å akseptere at jeg var syk. At jeg ikke ville bli bedre og uansett hva jeg gjorde for å hindre det så ville jeg fortsatt være syk. Det som hjalp meg til å komme til aksept og derfor få en bedre hverdag var Mindfullness. Jeg vet det høres fullstendig jalla ut, og jeg foreslår ingen kur for noen, men det hjalp meg å få hodet såpass på plass at sykdommen nå tar veldig lite plass oppi der selv om jeg ennå har like mye vondt. Fokuset er bare flyttet. Verdt å prøve om man er desperat.

http://psykologisk.no/2015/02/hva-er-mindfulness/

Anonymkode: 7a856...2f3

[AnonymBruker]

Den 6.6.2016 at 23.21, AnonymBruker skrev:

Hvis man både klarer å jobbe og studere,  så er man ikke alvorlig syk.

Anonymkode: a6451...584

Det kan man være. Selv om man klarer noe som kanskej er 100% for andre er det ikke gitt at det 100% for deg. Jeg klarte å studere og jobbe mens jeg var syk, men jeg klarte ikke få god karakterer eller gjore en god jobb. JEg klarte meg OK, men var utslitt når jeg var alene og gråt ove smerter når ingen så meg. JEg vill fortsatt kalle meg alvorlig syk selv om det ikke syntes (veldig godt) utenpå. Merker det veldig godt nå som symptomene er på vei tilbake hvor tungt det faktisk var å holde fasaden.

Anonymkode: 5be00...217

[AnonymBruker]

Jeg tror det er fryktelig vanskelig for noen å godta sykdommen/diagnosen sin. For noen er det helt umulig og går langt ned i kjelleren. Jeg har det bedre i dag enn hva jeg hadde for noen år siden. Jeg var veldig langt nede og så ikke vits i å leve mer. For alt blir snudd på hodet og man tenker "hvorfor meg?" Jeg har hatt sykdommen i noen år og er på en måte vant med sykdomen. Så klart er det tøft. Jeg hadde gitt mye for å bli frisk, men det kommer ikke til å skje. Må prøve å gjøre det beste ut av det,  ellers blir alt så vanskeligere. Å få støtte og hjelp fra både familie og helsepersonell, er veldig viktig. At man har et godt støtte aparat rundt seg. Noen man kan snakke med i de tøffe tidene. Jeg har hatt en psykolog som har vært helt fantastisk!  Hun har virkelig hjelp meg mye.  Fått meg til å tenke annerledes og prøve å se noe positivt i det vanskelige.

Jeg rømmer litt fra virkeligheten med å se på film, serier, lese bøker, kryssord og spille på Ipaden min. Det hjelper. Å få tankene over på noe annet enn å tenke at alt er så urettferdig og sitte å grine. Jeg har hatt det enormt tøft de siste årene. Dette en situasjon jeg ikke unner min verste fiende en gang. Det er tøft når man ikke kan være med på ting og er sengeliggende store deler av tiden. Man har kanskje lyst å reise til byen eller på stranda, men det går ikke. Man er misunnelig på de som ikke har plager og kan være spontane. Gjøre hva de vil når de vil. 

Det verste er (som andre har sagt her å) at venner forsvinner fra deg og du hører ikke noe fra de mer. Hvorfor skal de  gidde å invitere meg med på ting når jeg må avlyse 90% av gangene? Det er vanskelig å legge avtaler med meg. De vet liksom ikke om jeg møter opp den og den dagen. Det er heller ikke gøy for de å være på besøk når jeg er sengeliggende. Hvis jeg er ok i formen og spør om vi skal møtes , så tenker de at jeg bare kommer til å avlyse eller må dra tidlig. Så ja, det er vanskelig når du føler deg helt venneløs og de du hadde har egentlig bare gitt opp. Tror mange kjenner seg igjen i det. 

Anonymkode: 7a8ad...114