Burde jeg være mindre ærlig?

[ajarRun]

Siden jeg var fem seks år gammel og inni i tjueårene har jeg lidd av depresjon og til tider angst. I løpet av videregående begynte jeg å takle de negative følelsene og problemene mine med å drikke og å jobbe. Jeg jobbet eller drakk om kveldene, alt etter som hva som passet seg. I helgene brukte jeg å jobbe til 12 eller 1 på fredagene, drikke til jeg blacket ut, og så var jeg tilbake på jobb klokken 12 for så å begynne å drikke tett igjen før jeg jobbet fra 16 eller 18 til sent på kveld på søndagen. De første dagene i uken kom jeg sent på skolen og sov etterpå. Jeg taklet selvmordstankene og selvforakten med å holde meg opptatt og/eller full. Å stable varer og å lire av meg et repetetivt manus var en befriende virkelighetsflukt akkurat som alkoholen.

Jeg elsket alkohol allerede fra første gangen jeg drakk. Det var ikke en gradvis tilnærming, jeg hadde funnet mitt livs kjærlighet. Jeg husker at mellom tankene om å kaste meg foran en buss mens jeg gikk til skolen en dag jeg var for full til å kjøre regnet meg fram til at jeg med jobben kunne kjøpe nok Kalinka 22 til å holde meg full hver kveld, det var en deilig tanke. Alkoholen ga meg motivasjon og vilje til å gjøre noe, resten av livet føltes jeg som en robot som vasset i vann der jeg bare spilte ut et manus jeg hverken hadde skrevet eller hadde noen interesse av. Når jeg drakk var det som om verdenen åpnet seg, jeg fant glede i ting, selv trivielle ting. Husker jeg tok bilde av et pizzastykke, det var så vakkert og intenst, du vet når fargene begynner å bli litt modifisert fordi du har drukket så mye at sansene begynner å fuske. Det var sånn jeg ville være.

Jeg vet ikke helt når selvmordstankene startet, men når jeg var 11-12 sluttet jeg å være redd, da sluttet det å være trist å tenke på min egen død. Men jeg regner med jeg hadde tenkt tanken langt tidligere enn det. Jeg husker ikke mye av barndommen min egentlig, det er mange tomrom, kanskje jeg ikke vil huske...

Men uansett, poenget er at jeg begynte å studere og økte intensiteten og mengden alkohol jeg drakk. Hadde hjembrentapparat jeg bygde ut av ting jeg kjøpte på Europris ved siden av sengen min. Der forsvant seks måneder. Etter det flyttet jeg sammen med kjæresten min, da roet jeg ned drikkingen i en stund men etterhvert ble den vel omtrent like ille. Og jeg hadde noen år der jeg drakk, lå rundt, prøvde diverse rusmidler og levde litt på kant på loven. Jeg var ute etter noe, hva som helst som skulle få meg til å ville leve, eller ville noe som helst. Jeg lykkes i varierende grad, men jeg kom meg iallefall opp på ettermiddagen for å fortsette jakten, og det ga meg mening, på en måte. 

Fastlegen min mente jeg drakk for mye, jeg sa jeg var deprimert og trengte piller, så hun sendte meg til psykolog. Psykologen mistenkte ADHD og da tenkte jeg selvsagt at ADHD-medisin var den magiske pillen som skulle fikse livet mitt. Etter en utredning hos nevropsykolog ble jeg henvist til psykiatrer og fikk medisiner. Ved å bytte mellom Concerta og Ritalin og variere dosen opp og ned klarte jeg å få foreskrevet seks måneders forbruk hver måned i litt over et år. Ritalinen gikk opp i nesen, mens concertaen løste jeg opp i kaffen, eller knuste å svelgte. Overraskende nok løste det heller få av problemene mine, men det gjorde bakfylla litt mindre vond å takle, tre-fire-femten piller så var det som en lek å komme seg opp av sengen. 

Mot slutten gikk forholdene mine dårlig og jeg skjønte at noe måtte endres. Ble henvist til psykolog som skulle hjelpe meg med ting. Og så ble ting bra. Jeg sluttet med andre rusmidler enn alkohol og normaliserte alkoholbruken. Fikk gjort opp for gjelden jeg hadde etter å ha drukket og nå er livet mitt på stell igjen. Jeg er ikke lengre deprimert og jeg har framtidsutsikter, noe kjedelig og forutsigbart men det virker trygt.

Så da kommer vi til dilemmaet mitt: Skal jeg fortelle om min fortid eller skal jeg lyve om den? Jeg føler det er hensiktsmessig å fortelle alt, og være så åpen og ærlig som mulig, jeg vil ikke leve i frykt for at noen detaljer om noe jeg har gjort skal velte forholdet. På samme måte ser jeg at mye jeg har gjort er egnet til å jage bort en jente. Jeg har ikke lyst til å gå tilbake til tiden der jeg var redd for hva noen skulle si om meg eller for at mine hemmeligheter skulle spres, det tror jeg blir for komplisert. Jeg vet ikke, hva synes dere?

[AnonymBruker]

Du kommer sikkert til å få svar om at det er best å være ærlig. Det er nok det, med rett person. Men jeg klarer ikke å si det. Jeg var det fordi jeg trodde det var lurt, med noen jeg trodde var rett person. Det endte stygt. Han brukte alt jeg hadde sagt mot meg. Ikke lyv. Men jeg klarer ikke si at det er lurt å fortelle absolutt alt heller. 

Anonymkode: 3113b...10c

[Puselusk]

Fortell det som faller seg, men på riktig tidspunkt. Sånne ting er så vanskelig å vite i hvilken grad og om man skal si noe....det kommer an på personen. 

To meg jeg har en fortid som sikkert kunne skremt vekk halve Norges mannlige befolkning, og folk er forskjellig. Merket de som synes jeg nesten er litt skummel, og de som antageligvis føler jeg er for "far fetched" til at jeg er noe å satse på, så har man de som absolutt ikke har noe imot det. Ikke alle tåler å "blande seg inn" med noen som har levd litt utenfor den kollektive verdensoppfattelsen. 

Vettasøren om det var noe bra svar :D, men så var det litt komplisert problemstilling synes jeg. Personlig hadde jeg ikke hatt noe imot at noen fortalte meg noe slik hvertfall.

[AnonymBruker]

Ikke si noe før det kommer så langt ut i forholdet at det føles naturlig å snakke om vanskelige fortider

Anonymkode: eec07...470

[AnonymBruker]

Man trenger ikke å si ALT, men kanskje gi et kort resymé? 

Anonymkode: ba88d...234

[AnonymBruker]

Negative sider ved en selv vil uansett komme frem, men de burde ikke komme frem FØR de positive.

Dvs. når er blitt godt kjent og en person har sett ens positive sider, kan man gradvis dele andre ting. 

Anonymkode: cda98...966

[Gjest Vause]

Vell, jeg hadde foretrukket at du hadde vært ærlig. Men så er jeg veldig tolerant ovenfor det meste (egentlig alt når jeg tenker meg om, ehe) og det skal mye til for å jage meg bort. Slike som meg finnes det også mange av og det skal godt gjøres at du greier å jage bort en kvinne ved å fortelle det du har skrevet i innlegget her. Bare husk å fortell det på riktig tidspunkt, altså har dere bare møttes et par ganger så er det kanskje ikke så lurt å fortelle halve livshistorien sin.

Jeg mener at ærlighet varer lengst, men at man ikke bør være for ærlig for tidlig. Jeg sliter selv med å åpne meg fordi jeg er redd for å ikke bli forstått eller at fortiden min skal bli brukt imot meg, eventuelt at vedkommende skal snakke om det til andre. Du er ikke uærlig om du ikke forteller noe, for å si det sånn. Personen man faller for kan virke som den mest lojale og tillitsfulle i det øyeblikket men etter noen uker/måneder vise seg å være en helt annen person (ikke til å stole på osv). Vent heller til det kjennes naturlig og riktig ut, ta tiden litt til hjelp, det er mitt råd og min mening iallefall.  

[Ardenus]

De som ikke tåler å høre sannheten, har heller ikke noe med deg å gjøre, selvsagt så trenger du ikke å si alt dette på første daten, da det kan skremme livskiten av hvemsomhelst.

[Gjest Spiderman]

Den du er nå er mer relevant enn den du var før. Derfor burde du ikke legge for mye vekt på det som har skjedd. Du trenger heller ikke å ta det opp som et tema ut av det blå og vise at du henger igjen i fortiden.

Det betyr ikke at du skal skjule det eller lyve om det om det hadde blitt et tema.

[pettersenper]

Fortell det som utfordringer utenfra du møtte som du kom deg gjennom og endte opp sterkere fra. Det er lov å vise sårbarhet en SJELDEN gang. Men ikke la det bli et tema.

ELLER: Bare ikke fortell noe. Ikke lyv, men ikke fortell. Bli den mystiske typen med en mørk fortid. Bad boyen som damer vil løse. Hjelpe. Typen de leser om i kioskromanene og tenker på når de har sex med den kjedelige typen sin. Han som om de vil gjøre ALT for å finne ut bare en liten bit om. 

Og kjøp en motorsykkel, og skaff en mystisk tatovering som egentlig betyr ingenting.

Forsvinn PLUTSELIG fra radaren noen dager, kom tilbake som om ingenting har skjedd

Ha en safe på rommet ditt med ingenting inni. Som hun aldri får finne ut.

Kjøp en sexhuske og maske

 

[Gjest ytmnd]

Bra du kom deg på beina igjen! Tror jeg hadde holdt det for meg selv, fortid er fortid.

[Gjest Badebuksa]

Det viktige er jo i bunn og grunn hvem du er NÅ, ikke hvem du har vært tidligere (selv om den du er nå alltid er preget av den du har vært). Det finner du jo ut av, det er ikke sånn at man trenger å fortelle sånt på første date heller, det er noe man forteller noen man kjenner godt, og kjenner man noen godt nok vet man om man kan fortelle "sånt" til henne eller ikke. Om hun tåler det. 

Jeg f.eks hadde aldri orket å være sammen med en som ikke kunne være ærlig, jeg vil gjerne vite alt for jeg er et nysgjerrig menneske, det er mange andre også som setter pris på ærlighet, men så er det andre der igjen som heller bare vil leve i nuet og ikke bryr seg om fortid. Gjort er gjort, liksom. 

Det er ikke alt jeg forteller folk jeg kjenner, enkelte ting er for vanskelig eller passer seg ikke å fortelle. Det er folk jeg har kjent i 20 år jeg ikke forteller ting til, man må se an personligheten og ta det på magefølelsen. Som sagt, tåler hun å få vite det? Har hun fordommer mot enkelte mennesketyper? 

Når det er sagt så mener jeg bestemt at dersom man har en fortid en potensiell partner ikke takler, så er han/hun ikke verdt det. Da er det ikke noe å bygge et forhold på, man skal støtte hverandre i gode og onde dager (klisjé, jeg vet, men det er jo sant). 

Så, bablingen satt til side; nei. Du burde ikke være mindre ærlig. Du tilbyr det du har, og om noen dumper deg på grunn av fortiden din så er de ikke verdt det. Jeg synes ikke historien din er "skremmende" (på lik linje som 50 sexpartnere kan være skremmende), så jeg tror at de fleste hadde taklet å høre det. 

[AnonymBruker]

Du hadde ikke skremt meg med den historien. Jeg har møtt menn med omtrent samme bagasje. Flotte herlige menn som faktisk er mye mer åpne og ærlige enn de "perfekte" gutta. 

Anonymkode: 1637c...fda

[AnonymBruker]

Min historie kan overhodet ikke sammenlignes med din, men jeg har opplevd seksuelle overgrep og sliter dermed litt med sex med ny partner. Han siste jeg datet gikk det ganske bra med, men jeg følte for å fortelle han litt da det var gått noen måneder. Han frika ut og forsvant. Da ble jeg bare glad til, for hvis han ikke takler å høre det, så kunne han aldri vært en støttende kjæreste for meg. 

Du trenger ikke blottlegge alt, og du kan kanskje unnlate de "verste" delene, men jeg syns det er viktig at en kjæreste kjenner deg og de ulike sidene du har.

Anonymkode: 7e807...b0c

[Den mystiske]

Den 5. juni 2016 at 23.13, pettersenper skrev:

ELLER: Bare ikke fortell noe. Ikke lyv, men ikke fortell. Bli den mystiske typen med en mørk fortid. Bad boyen som damer vil løse. Hjelpe. Typen de leser om i kioskromanene og tenker på når de har sex med den kjedelige typen sin. Han som om de vil gjøre ALT for å finne ut bare en liten bit om. 

Er det tilfeldigvis meg du siterer her? KAPPA

---

TS: Seriøst, er enig med de andre at du ikke bør fortelle det til henne før det naturlig faller seg inn. Gjerne et øyeblikk når dere er uforstyrret. Nå mener jeg selvsagt ikke at du skal vurdere alle slags situasjoner om når det faktisk "passer" å fortelle henne.

Dersom du velger å aldri nevne fortiden din til henne, så er det en viss sannsynlighet at, før eller siden, så vil noen du kjenner/bekjente "glippe" seg. Altså nevne noe i en bisetning som eksempelvis: "Husker når du var i tyveårene og drakk vodka hver j*vla dag. Kult du har tatt til fornuft nå!" Da kan ballen begynne å rulle. Kommer jo helt an på dama også...

[AnonymBruker]

Den 5. juni 2016 at 3.29, amativeReflection skrev:

Siden jeg var fem seks år gammel og inni i tjueårene har jeg lidd av depresjon og til tider angst. I løpet av videregående begynte jeg å takle de negative følelsene og problemene mine med å drikke og å jobbe. Jeg jobbet eller drakk om kveldene, alt etter som hva som passet seg. I helgene brukte jeg å jobbe til 12 eller 1 på fredagene, drikke til jeg blacket ut, og så var jeg tilbake på jobb klokken 12 for så å begynne å drikke tett igjen før jeg jobbet fra 16 eller 18 til sent på kveld på søndagen. De første dagene i uken kom jeg sent på skolen og sov etterpå. Jeg taklet selvmordstankene og selvforakten med å holde meg opptatt og/eller full. Å stable varer og å lire av meg et repetetivt manus var en befriende virkelighetsflukt akkurat som alkoholen.

Jeg elsket alkohol allerede fra første gangen jeg drakk. Det var ikke en gradvis tilnærming, jeg hadde funnet mitt livs kjærlighet. Jeg husker at mellom tankene om å kaste meg foran en buss mens jeg gikk til skolen en dag jeg var for full til å kjøre regnet meg fram til at jeg med jobben kunne kjøpe nok Kalinka 22 til å holde meg full hver kveld, det var en deilig tanke. Alkoholen ga meg motivasjon og vilje til å gjøre noe, resten av livet føltes jeg som en robot som vasset i vann der jeg bare spilte ut et manus jeg hverken hadde skrevet eller hadde noen interesse av. Når jeg drakk var det som om verdenen åpnet seg, jeg fant glede i ting, selv trivielle ting. Husker jeg tok bilde av et pizzastykke, det var så vakkert og intenst, du vet når fargene begynner å bli litt modifisert fordi du har drukket så mye at sansene begynner å fuske. Det var sånn jeg ville være.

Jeg vet ikke helt når selvmordstankene startet, men når jeg var 11-12 sluttet jeg å være redd, da sluttet det å være trist å tenke på min egen død. Men jeg regner med jeg hadde tenkt tanken langt tidligere enn det. Jeg husker ikke mye av barndommen min egentlig, det er mange tomrom, kanskje jeg ikke vil huske...

Men uansett, poenget er at jeg begynte å studere og økte intensiteten og mengden alkohol jeg drakk. Hadde hjembrentapparat jeg bygde ut av ting jeg kjøpte på Europris ved siden av sengen min. Der forsvant seks måneder. Etter det flyttet jeg sammen med kjæresten min, da roet jeg ned drikkingen i en stund men etterhvert ble den vel omtrent like ille. Og jeg hadde noen år der jeg drakk, lå rundt, prøvde diverse rusmidler og levde litt på kant på loven. Jeg var ute etter noe, hva som helst som skulle få meg til å ville leve, eller ville noe som helst. Jeg lykkes i varierende grad, men jeg kom meg iallefall opp på ettermiddagen for å fortsette jakten, og det ga meg mening, på en måte. 

Fastlegen min mente jeg drakk for mye, jeg sa jeg var deprimert og trengte piller, så hun sendte meg til psykolog. Psykologen mistenkte ADHD og da tenkte jeg selvsagt at ADHD-medisin var den magiske pillen som skulle fikse livet mitt. Etter en utredning hos nevropsykolog ble jeg henvist til psykiatrer og fikk medisiner. Ved å bytte mellom Concerta og Ritalin og variere dosen opp og ned klarte jeg å få foreskrevet seks måneders forbruk hver måned i litt over et år. Ritalinen gikk opp i nesen, mens concertaen løste jeg opp i kaffen, eller knuste å svelgte. Overraskende nok løste det heller få av problemene mine, men det gjorde bakfylla litt mindre vond å takle, tre-fire-femten piller så var det som en lek å komme seg opp av sengen. 

Mot slutten gikk forholdene mine dårlig og jeg skjønte at noe måtte endres. Ble henvist til psykolog som skulle hjelpe meg med ting. Og så ble ting bra. Jeg sluttet med andre rusmidler enn alkohol og normaliserte alkoholbruken. Fikk gjort opp for gjelden jeg hadde etter å ha drukket og nå er livet mitt på stell igjen. Jeg er ikke lengre deprimert og jeg har framtidsutsikter, noe kjedelig og forutsigbart men det virker trygt.

Så da kommer vi til dilemmaet mitt: Skal jeg fortelle om min fortid eller skal jeg lyve om den? Jeg føler det er hensiktsmessig å fortelle alt, og være så åpen og ærlig som mulig, jeg vil ikke leve i frykt for at noen detaljer om noe jeg har gjort skal velte forholdet. På samme måte ser jeg at mye jeg har gjort er egnet til å jage bort en jente. Jeg har ikke lyst til å gå tilbake til tiden der jeg var redd for hva noen skulle si om meg eller for at mine hemmeligheter skulle spres, det tror jeg blir for komplisert. Jeg vet ikke, hva synes dere?

Kommet fram til noe? 

Anonymkode: ba88d...234

[ajarRun]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommet fram til noe? 

Anonymkode: ba88d...234

Jeg tror jeg kom fram til at jeg heller vil være ærlig og singel enn å lyve for å holde meg i et forhold. Får finne meg en tolerant jente.

[AnonymBruker]

21 timer siden, amativeReflection skrev:

Jeg tror jeg kom fram til at jeg heller vil være ærlig og singel enn å lyve for å holde meg i et forhold. Får finne meg en tolerant jente.

Anonymkode: e8cfa...754