Skal jeg åpne meg for dem, og eventuelt hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år, som har hatt et problematisk forhold til kropp, mat og trening helt siden jeg var 14 år. Jeg har aldri vært syk nok til å legges inn, og hatt både gode og dårlige perioder gjennom ungdomstiden. Fra jeg var ca. 16-20 år hadde jeg en omtrent hele tiden en god periode, hvor jeg var normalvektig, men likevel hadde vanskelige tanker omkring dette. 

Foreldrene mine har selvfølgelig vært klar over disse omstendighetene, siden jeg var ganske syk i den første perioden (14-16 år). De taklet det veldig dårlig, og det kan jeg godt forstå. Vi har likevel aldri snakket åpent om dette de senere årene. Grunnen vet jeg egentlig ikke, men det er naturligvis et tema som ikke noen av oss synes er hyggelig, og siden jeg hadde en ganske lang og god periode helt til etter jeg flyttet hjemmefra, tror jeg nok foreldrene mine er litt usikre på hvordan det egentlig "ligger an" angående dette per i dag. De vet jo at jeg trener en del og er opptatt av sunt kosthold, men de aner jo liksom ikke noe mer. Dermed er det ikke noe vi snakker om, og ingen av oss leder inn på temaet når vi snakker sammen. 

Det siste året har jeg gått ned i vekt igjen. Jeg er ikke like undervektig som jeg var som 14-åring, men jeg er flere kilo lettere enn jeg var i den gode perioden. Selv om jeg møter foreldrene mine ganske sjeldent, regner jeg med de har lagt merke til dette. Likevel er det ikke noe vi snakker om. Jeg er ikke så nærme anoreksi som jeg var i ungdomsårene, men vil heller si jeg heller mot ortoreksi nå, da jeg trener for mye i forhold til energiinntaket mitt (i tillegg til at jeg hadde utrolig dårlig matlyst i en lengre periode pga. kjærlighetssorg i tiden jeg ble undervektig igjen). 

Nå om dagen plager denne ortoreksien meg ganske mye, særlig nå de siste månedene. Jeg har aldri lengre energi til å gjøre annet enn skolearbeid og trening, og det resulterer i at jeg ikke er sammen med venner, ikke har ork til å jobbe ved siden av studiene (har heller ikke jobb i sommer), og ikke orker å besøke foreldrene mine så ofte som jeg kanskje burde. 

Tenker jo om dette er noe jeg bør snakke med foreldrene mine om, siden det er noe som opptar meg ganske mye i livet. Jeg har bestilt time til psykolog (skal dit neste fredag), men likevel tenker jeg om jeg bør åpne meg litt mer for dem slik at de vet situasjonen jeg er i. Aner egentlig ikke hvorfor jeg tenker sånn, men synes jo det er greit at de vet at jeg sliter litt for tiden, og at jeg prøver å bli bedre. Men hvis jeg eventuelt skal åpne meg, HVORDAN? Det er utrolig vanskelig å gjøre noe slikt etter så mange år med psykiske plager, hvor vi aldri har hatt en god kommunikasjon angående dette... 

Anonymkode: a0988...aba

[AnonymBruker]

Hadde blitt veldig glad om noen kom med synspunkter her

Anonymkode: a0988...aba

[AnonymBruker]

I utgangspunktet tror jeg det er lurt å fortelle og være åpen med familien, men kanskje best å diskutere med psykologen først?

Anonymkode: 83950...d0b

[Hactar]

Hvordan dårlig taklet de det tidligere? Jeg tenker det har noe å si for hvordan du kan ta det opp, og hva du kan forvente er resultatet av å ta det opp. Hva ønsker du av dem, og hvor sannsynlig er det at du får det?

Hvis du tenker at de nå lurer på hvordan det ligger an og vil spare deg og dem for usikkerhet, kan du si at du har begynt å få problemer med mat og trening igjen, og har kontaktet psykolog. Så kan dere ta en samtale derifra.

Dersom du ønsker at de viser omsorg og støtte, ville jeg vurdert om de var i stand til å gi det da du var syk tidligere. Det kan bli sårt å åpne seg og oppleve at de avviser deg. Dersom du er redd det skal skje, ville jeg kanskje ventet med å si noe til behandlingen er i gang, og du har støtte fra andre.

Endret 4. juni 2016 av Hactar

[Gjest Fjotteri]

Jeg ville hatt noen timer hos psykolog først. 

Det som er viktig er jo at du blir frisk, og om foreldrene dine ikke er de beste til å støtte slik du trenger kan det kanskje komme noen velmenende men uheldige reaksjoner som er lurt å vente litt med?

Du virker jo innse situasjonen selv- men kanskje du leter etter bekreftelse feil sted. 

Hva mener du forresten med at de taklet det dårlig? Har du eksempler? Litt lettere å gi råd utfra mer konkrete reaksjoner. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Hactar skrev:

Hvordan dårlig taklet de det tidligere? Jeg tenker det har noe å si for hvordan du kan ta det opp, og hva du kan forvente er resultatet av å ta det opp. Hva ønsker du av dem, og hvor sannsynlig er det at du får det?

Hvis du tenker at de nå lurer på hvordan det ligger an og vil spare deg og dem for usikkerhet, kan du si at du har begynt å få problemer med mat og trening igjen, og har kontaktet psykolog. Så kan dere ta en samtale derifra.

Dersom du ønsker at de viser omsorg og støtte, ville jeg vurdert om de var i stand til å gi det da du var syk tidligere. Det kan bli sårt å åpne seg og oppleve at de avviser deg. Dersom du er redd det skal skje, ville jeg kanskje ventet med å si noe til behandlingen er i gang, og du har støtte fra andre.

 

12 minutter siden, Fjotteri skrev:

Jeg ville hatt noen timer hos psykolog først. 

Det som er viktig er jo at du blir frisk, og om foreldrene dine ikke er de beste til å støtte slik du trenger kan det kanskje komme noen velmenende men uheldige reaksjoner som er lurt å vente litt med?

Du virker jo innse situasjonen selv- men kanskje du leter etter bekreftelse feil sted. 

Hva mener du forresten med at de taklet det dårlig? Har du eksempler? Litt lettere å gi råd utfra mer konkrete reaksjoner. 

 

Da jeg fikk anoreksi som fjortenåring, begynte det jo med at moren min tok det opp med meg. Jeg ble selvfølgelig hysterisk, og det endte med at de lurte meg med til legen en tilfeldig dag (latet som vi skulle et annet sted og så kjørte vi til legen), og det var generelt veldig turbulent i en periode. Jeg husker nesten ikke alt, fordi det er lenge siden og jeg har prøvd å fortrengt det. Men det var iallefall mye krangling, roping og fortvilelse i hjemmet. Moren min fulgte med som en hauk hver gang jeg lagde meg mat (også når jeg begynte å bli friskere), anklaget meg flere ganger for å ikke spise når jeg egentlig burde, og anklagde meg for å ha et ønske om å være så og så tynn osv. Alt dette uten at hun hadde nok grunnlag til å anklage meg for slike ting. Det førte til et veldig anspent forhold. Men som sagt så forstår jeg at det er vanskelig å takle slike sykdommer på en god måte for pårørende, og jeg vet jo at de både var og er utrolig glade i meg, og har alltid villet meg det aller beste. 

Anonymkode: a0988...aba

[Zouk]

Hei

Vet ikke helt hvordan du skal åpne deg, bortsett fra i en situasjon dere kan prate uforstyrret og ingen har det travelt etc.  Hvis de bor langt borte slik at du skal være der en stund når du først kommer, kanskje ta praten litt tidlig i oppholdet slik at de kan fordøye det litt og ta opp temaet igjen før du drar.  Hvis de lurer på noe etc.

Tror det er lurt å avklare dine egne forventninger på forhånd.  Hva håper du å oppnå ved å fortelle dem?  både der og da, og på sikt.  Kjempebra du har søkt hjelp.  Tror det er viktig at du informerer foreldrene dine om akkurat det hvis du forteller, slik at de vet du har støtte og tar ansvar for egen situasjon.  Det kommer til å bekymre dem at du sliter, men bekymringen blir mindre når de ser at du har selvinnsikt og evner å sette i gang tiltak.  Og; det er heller ikke uvanlig å tape vekt ved stress i livet som kjærlighetssorg.  Kanskje vekttapet har trigget deg, men at det ikke skal så mye til å komme på rett spor igjen.

Jeg har samme type problemer, de dukket opp da jeg var 13.  Jeg er 40 nå, og har ikke delt noe av dette med foreldrene mine siden jeg var 20.  Grunnen er blant annet at min mor aldri har oppført seg som en voksen person, heller som en sutrete liten jente. En veldig uselvstendig en.  Fokuset blir på henne, at hun blir lei seg når det er noe i livet til barna hennes som ikke er perfekt.  Vanskelig å forklare, men det kan ikke regnes som vanlig medfølelse.

Jeg varierer en del kg i vekt, men er så høy at jeg aldri blir direkte mager eller direkte tykk. men slitsom er det.

Lykke til. Målet med å dele med dem må være for å skaffe deg selv støtte.  Hvis det er overveiende sannsynlig det blir mest drama hadde jeg droppet det.  har du venner som vet om forhistorien din og kanskje kan støtte deg?

[AnonymBruker]

9 timer siden, Zouk skrev:

Hei

Vet ikke helt hvordan du skal åpne deg, bortsett fra i en situasjon dere kan prate uforstyrret og ingen har det travelt etc.  Hvis de bor langt borte slik at du skal være der en stund når du først kommer, kanskje ta praten litt tidlig i oppholdet slik at de kan fordøye det litt og ta opp temaet igjen før du drar.  Hvis de lurer på noe etc.

Tror det er lurt å avklare dine egne forventninger på forhånd.  Hva håper du å oppnå ved å fortelle dem?  både der og da, og på sikt.  Kjempebra du har søkt hjelp.  Tror det er viktig at du informerer foreldrene dine om akkurat det hvis du forteller, slik at de vet du har støtte og tar ansvar for egen situasjon.  Det kommer til å bekymre dem at du sliter, men bekymringen blir mindre når de ser at du har selvinnsikt og evner å sette i gang tiltak.  Og; det er heller ikke uvanlig å tape vekt ved stress i livet som kjærlighetssorg.  Kanskje vekttapet har trigget deg, men at det ikke skal så mye til å komme på rett spor igjen.

Jeg har samme type problemer, de dukket opp da jeg var 13.  Jeg er 40 nå, og har ikke delt noe av dette med foreldrene mine siden jeg var 20.  Grunnen er blant annet at min mor aldri har oppført seg som en voksen person, heller som en sutrete liten jente. En veldig uselvstendig en.  Fokuset blir på henne, at hun blir lei seg når det er noe i livet til barna hennes som ikke er perfekt.  Vanskelig å forklare, men det kan ikke regnes som vanlig medfølelse.

Jeg varierer en del kg i vekt, men er så høy at jeg aldri blir direkte mager eller direkte tykk. men slitsom er det.

Lykke til. Målet med å dele med dem må være for å skaffe deg selv støtte.  Hvis det er overveiende sannsynlig det blir mest drama hadde jeg droppet det.  har du venner som vet om forhistorien din og kanskje kan støtte deg?

De bor ikke så veldig langt unna, så potensielt kan jeg jo dra hjem ofte. Men fordi jeg er mye opptatt med skole, og de er mye opptatt med jobb i tillegg til at de reiser ganske mye, så blir det ikke særlig ofte jeg er hjemme, og når jeg er hjemme blir det for maks et par dager. Vi snakker imidlertid en del på telefonen (iallefall jeg og moren min), men føler det blir litt feil å fortelle om det over telefon. 

Det jeg vil oppnå med å fortelle dem det, er jo at de skal få litt innsikt i mitt private liv og hvordan jeg har det for tiden. Når jeg feks. snakker med moren min på telefonen, så fremstilles jo alt som om jeg lever en dans på roser, men slik er det jo absolutt ikke. Jeg mener ikke at det skal gjøre noe spesielt fordi jeg forteller dem det, men jeg ønsker kun at de skal bli opplyst om det, slik at jeg feks. slipper å skjule at jeg er lei meg, har en dårlig dag etc., når jeg snakker med dem eller eventuelt er hjemme på besøk. Det gjør mye med et menneske å slite med syke tanker (det vet vel du noe om), og derfor blir det enda mer slitsomt å måtte skjule for min egne foreldre at jeg faktisk har det så vanskelig at jeg sjelden orker noe annet enn å lese pensum og ellers prøve å ta vare på meg selv. Jeg orker jo sjelden å dra hjem til dem også, og slik kan det jo være en fordel at de vet hvordan det ligger an for tiden. 

Men ja, hvis jeg forteller, så vet jeg at de kommer til å bli bekymret. Og det jeg er redd for, er at særlig moren min skal bli sånn overbeskyttende og hysterisk som hun var da jeg bodde hjemme. Jeg orker ikke at hun skal "passe på meg" ved å være ekstra nøye med at jeg får i meg nok mat, kaloririk mat, trener minst mulig, og helst ligger og later meg på sofaen mens andre gjør ting for meg. Der satte jeg det litt på spissen, men du skjønner kanskje hva jeg mener. Hvis de kun blir bekymret, skeptisk og redde når jeg eventuelt forteller det, så er det like så greit å la være. Jeg er selvstendig, og jeg vet jeg skal klare dette i samarbeid med psykologen, og jeg trenger ikke noen spesifikk "hjelp" fra dem. Men som sagt hadde det vært ålreit om de bare visste om situasjonen, uten å skape bekymringer, hysteri og redsel rundt det. 

Nei, jeg har ingen venner som vet om forhistorien min på en slik måte at jeg ønsker å fortelle det til dem. Jeg har "skiftet" mye venner opp gjennom årene, slik at ingen har vært en av mine nærmeste sånn hele tiden. Derfor blir det eventuelt foreldrene mine jeg må fortelle det til, hvis jeg i det hele tatt skal fortelle det til noen

Anonymkode: a0988...aba

[AnonymBruker]

Har du ikke laget en tråd om nesten det samme tidligere også...?

Anonymkode: 74aa8...339

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du ikke laget en tråd om nesten det samme tidligere også...?

Anonymkode: 74aa8...339

Nei, det har jeg ikke? Dette er første gang jeg har laget tråd her inne, opprettet bruker i går

Anonymkode: a0988...aba

[ceccans]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å komme med, men vil uansett si at jeg synes det er veldig fint at du tar tak i det!! At du har bestilt time til psykolog og at du har et ønske om å snakke med foreldrene dine er jo et stort steg i riktig retning:) 

Masse lykke til videre!! 

[AnonymBruker]

1 time siden, ceccans skrev:

Jeg har dessverre ikke noen gode råd å komme med, men vil uansett si at jeg synes det er veldig fint at du tar tak i det!! At du har bestilt time til psykolog og at du har et ønske om å snakke med foreldrene dine er jo et stort steg i riktig retning:) 

Masse lykke til videre!! 

Tusen takk Ja, slik situasjonen har vært nå de siste månedene, og fortsatt er, så er jeg nødt til å snakke med en psykolog om dette. Jeg har prøvd å gjøre noe med det på egen hånd, men med så mye forskjellige tanker inni hodet på én gang er vanskelig å takle, og jeg klarer ikke å få luftet alt på egen hånd, slik at ting faller på plass. Jeg er redd det blir enda verre hvis jeg ikke oppsøker psykolog, og hvis det blir det, kommer jeg ikke til å takle å feks. fortsette å være student. Det er jo det eneste jeg klarer nå for tiden (klarer ikke å jobbe, være normalt sosial osv. i tillegg), og jeg vil nødig miste enda mer av det livet jeg har som ligner et normalt menneske sitt. 

Anonymkode: a0988...aba

[Gjest Fjotteri]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Da jeg fikk anoreksi som fjortenåring, begynte det jo med at moren min tok det opp med meg. Jeg ble selvfølgelig hysterisk, og det endte med at de lurte meg med til legen en tilfeldig dag (latet som vi skulle et annet sted og så kjørte vi til legen), og det var generelt veldig turbulent i en periode. Jeg husker nesten ikke alt, fordi det er lenge siden og jeg har prøvd å fortrengt det. Men det var iallefall mye krangling, roping og fortvilelse i hjemmet. Moren min fulgte med som en hauk hver gang jeg lagde meg mat (også når jeg begynte å bli friskere), anklaget meg flere ganger for å ikke spise når jeg egentlig burde, og anklagde meg for å ha et ønske om å være så og så tynn osv. Alt dette uten at hun hadde nok grunnlag til å anklage meg for slike ting. Det førte til et veldig anspent forhold. Men som sagt så forstår jeg at det er vanskelig å takle slike sykdommer på en god måte for pårørende, og jeg vet jo at de både var og er utrolig glade i meg, og har alltid villet meg det aller beste. 

Anonymkode: a0988...aba

Det kan virke utfra dette som om din psyke og kontrollbehov også påvirket hvordan du husker perioden?

At du kanskje ville tolket alt som "anklagelser"?

Det høres ikke ut som om de taklet det dårlig utfra forutsetningene de hadde, og det virker som om de ønsket ditt beste og med god grunn var alvorlig bekymret for livet og helsen din. 

Jeg synes du skal fortelle det, men jeg ville fortsatt hatt endel timer først. Jeg tror du trenger bearbeide og innse endel ting. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Fjotteri skrev:

Det kan virke utfra dette som om din psyke og kontrollbehov også påvirket hvordan du husker perioden?

At du kanskje ville tolket alt som "anklagelser"?

Det høres ikke ut som om de taklet det dårlig utfra forutsetningene de hadde, og det virker som om de ønsket ditt beste og med god grunn var alvorlig bekymret for livet og helsen din. 

Jeg synes du skal fortelle det, men jeg ville fortsatt hatt endel timer først. Jeg tror du trenger bearbeide og innse endel ting. 

Selvfølgelig ønsker de meg det beste, og var/er bekymret for meg. Men likevel mener jeg at det er feil å drive og lure en syk jente med til legen. Det gjør også bare vondt verre å åpenbart lage usunn mat med så mye kalorier som mulig, kun for å prøve å få jenta fortest mulig opp i vekt. Det virket jo bare mot sin hensikt, da jeg spiste enda mindre og trente enda mer. Det beste er å snakke sammen om det, ikke drive å pønske ut på hver sin kant hvordan man skal få orden på problemene. 

Ett eksempel: Vi hadde alltid pleid å ha kokte poteter til middagen. Sjelden lagde foreldrene mine poteter i noen annen form enn vanlig koking i kjele. Da jeg ble syk, begynte de å lage fløtegratinerte poteter nesten hver gang, og jeg skulle alltid forsyne meg først, og jeg skulle alltid ha mest fordi "det var jeg som måtte passe på å ha i meg nok kalorier". Vi brukte sjelden sauser, men da jeg ble syk lagde moren min fete sauser i alle mulige situasjoner, og fulgte med som en hauk da jeg forsynte meg. 

Dette mener jeg ikke er riktig måte å takle situasjonen på, nettopp fordi det gjør vondt verre. Selvfølgelig må man passe på å få i seg nok kalorier når man er undervektig og bør gå opp, men det bør ikke foregå på en slik måte. Jeg FORSTÅR at det var vanskelig for dem å takle situasjonen, og at det bare ville meg det beste og ville jeg skulle bli frisk så fort som mulig. Men likevel mener jeg det var feil fremgangsmåte av dem, og at de feks. burde forhørt seg med legen om hva de eventuelt kunne bidra med slik at det skulle gå i riktig retning.

Hadde vi istedet hatt en god kommunikasjon oss i mellom, samarbeidet om hva vi skulle spise slik at jeg fikk i meg nok og riktig næring, og slik blitt trygge på hverandre, da tror jeg det mer sannsynlig ville gått i riktig retning, og vi hadde kanskje til og med hatt et åpent forhold om det den dag i dag. Men det har vi dessverre ikke. 

Anonymkode: a0988...aba

[Gjest Fjotteri]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig ønsker de meg det beste, og var/er bekymret for meg. Men likevel mener jeg at det er feil å drive og lure en syk jente med til legen. Det gjør også bare vondt verre å åpenbart lage usunn mat med så mye kalorier som mulig, kun for å prøve å få jenta fortest mulig opp i vekt. Det virket jo bare mot sin hensikt, da jeg spiste enda mindre og trente enda mer. Det beste er å snakke sammen om det, ikke drive å pønske ut på hver sin kant hvordan man skal få orden på problemene. 

Ett eksempel: Vi hadde alltid pleid å ha kokte poteter til middagen. Sjelden lagde foreldrene mine poteter i noen annen form enn vanlig koking i kjele. Da jeg ble syk, begynte de å lage fløtegratinerte poteter nesten hver gang, og jeg skulle alltid forsyne meg først, og jeg skulle alltid ha mest fordi "det var jeg som måtte passe på å ha i meg nok kalorier". Vi brukte sjelden sauser, men da jeg ble syk lagde moren min fete sauser i alle mulige situasjoner, og fulgte med som en hauk da jeg forsynte meg. 

Dette mener jeg ikke er riktig måte å takle situasjonen på, nettopp fordi det gjør vondt verre. Selvfølgelig må man passe på å få i seg nok kalorier når man er undervektig og bør gå opp, men det bør ikke foregå på en slik måte. Jeg FORSTÅR at det var vanskelig for dem å takle situasjonen, og at det bare ville meg det beste og ville jeg skulle bli frisk så fort som mulig. Men likevel mener jeg det var feil fremgangsmåte av dem, og at de feks. burde forhørt seg med legen om hva de eventuelt kunne bidra med slik at det skulle gå i riktig retning.

Hadde vi istedet hatt en god kommunikasjon oss i mellom, samarbeidet om hva vi skulle spise slik at jeg fikk i meg nok og riktig næring, og slik blitt trygge på hverandre, da tror jeg det mer sannsynlig ville gått i riktig retning, og vi hadde kanskje til og med hatt et åpent forhold om det den dag i dag. Men det har vi dessverre ikke. 

Anonymkode: a0988...aba

Jeg skjønner hva du mener. 

Men jeg har en litt delt erfaring med venner som har slitt med det samme. 

En blir skyvd bort om en kommenterer noe eller se hva som foregår, samtidig som å være nøytral heller ikke hjelper. 

Det er utrolig belastende å være i nær relasjon med noen som har "din" lidelse, og man blir påvirket. Og som forelder kan bekymringer ta såpass overhånd at det blir litt i overkant. 

Jeg tror ikke du hadde blitt friskere av en mildere tilnærming, og jeg tror du undervurderer hvor mye dette har kontrollert deg. 

Men, jeg er enig i at negative assosiasjoner til mat selvsagt ikke hjelper positivt. 

Legebesøk synes jeg var innafor om du nektet gå selv. 

Spiseforstyrrelser er den største dødsårsaken blant ungdom, og da skjønner jeg endel velger gi glatt faen i å være pedagogisk. De var redde for livet ditt. 

Jeg synes ikke tiden er inne for et oppgjør når du ikke enda har begynt i terapi. Jeg tror det tar lang tid før du er der. 

Men, etterhvert kan du invitere dem til en fellestime sammen med psykolog? Forklare at du har vanskelig for å formidle dette, og ønsker støtten deres?

Kanskje det er lettere for en tredjepart å stå litt imellom og sørge for at det blir konstruktivt.

Jeg tror du må akseptere at foreldre flest ikke er pedagogiske og perfekte, og jeg ser ikke omsorgssvikt i det de gjorde. 

Du reagerte fordi det trigget din forstyrrelse. En "frisk" deg ville ikke lagt merke til saus, og hvorvidt potetene var sammen med fløte. 

Slik jeg ser det har dere begge litt "rett og feil".