Hvorfor tiltrekker jeg meg "giftige" mennesker?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor jeg konstant tiltrekker meg "giftige" mennesker. 

Hver eneste person jeg blir kjent med, sliter med et eller annet. Han kan være psykopat, han kan lide av kraftige depresjoner og angst, en gjenganger er narkomane, jeg har hatt altfor mange narkomane i livet mitt til tross for at jeg selv aldri har vært en rusmisbruker, men har erfaringer med narkotika. Merk at jeg skriver "han", ettersom alle har vært menn. Jeg har for det meste dårlige relasjoner til kvinner da jeg på generell basis ikke kommer overens med dem. Jeg tror det handler mye om at jeg ble mobbet og plaget kun av jenter i oppveksten, gutter var aldri slemme mot meg. Jenter/kvinner har konstant vært slemme mot meg og de få relasjonene jeg har fått til det samme kjønn har også vært "giftige" relasjoner. Den eneste venninnen jeg har nå er spekkfull i ADHD og har strake motsatte personligheten av min egen. Hun sitter støpt i offerrollen og nekter å komme seg ut av den, gjemmer seg bak diagnosen sin og har helt annerledes verdier og holdnigner enn meg selv. Travelt som faen og avstanden oss imellom blir bare større og større for jeg orker det ikke. Jeg eier i stor grad empati men for henne svinner det hen. Det er litt skummelt. 

Min far derimot var ikke så snill mot meg og jeg har vell det mange kaller "daddy issues". Min far er alkoholiker og jeg er den eneste i familien som ikke hater han for det, jeg kjefter ikke på han og får han ikke til å skamme seg selv om jeg ser at han gradvis ødelegger for oss alle. Jeg syns synd i han men greier ikke hjelpe han, han er en sta konservativ mann og jeg har prøvd å spille på alle slags mulige kort men jeg når ikke inn. Det kjennes håpløst og jævlig, for jeg vil ikke miste pappaen min, men jeg vet at han har ikke lenge igjen om han fortsetter i den tralten han gjør nå. Jeg har sagt det til han flere ganger men han nekter å høre. Jeg leter konstant etter en mann som kan elske meg og ta vare på meg, beskytte meg osv. Men så faller jeg da for feil menn og havner i forhold som ikke er bra for meg, bestående av fysisk vold og psykisk vold, noen ganger kombinasjon av begge. Så tar det så klart jævla lang tid før jeg greier å komme meg utav disse forholdene, jeg vil jo ikke såre vedkommende og han trenger bare spille litt rått på samvittigheten min så drar jeg ikke noen steder. For å beskrive det i grove trekk, en mann kan miste kontrollen og gi meg juling og sette seg foran meg og grine etterpå og jeg vil trøste han og syns synd på han. En patetisk egenskap og et personlighetstrekk jeg hater men som jeg ikke greier å kontrollere. Alle disse mennene jeg har vært sammen med har hatt noe godt i seg og jeg har bare fokusert på det gode, men oversett hvordan de utnytter meg og manipulerer meg, ødelegger mine nærmeste relasjoner til eksempelvis familie og hindrer meg i å nå mine drømmer og mål her i livet. 

Men så, når jeg først blir kjent med noen som ikke er psykisk syk, som lever et helt vanlig A4 liv med en helt normal jobb, så mister jeg interessen temmelig kjapt. Jeg føler automatisk at der ikke er nok krydder eller spenning, og vedkommende blir med ett ikke så interessant. Stiller du en veletablert mann med alt på stell ved siden av en stakkarslig kar med en lang liste av diagnoser så løper jeg til han med diagnosene å tvert fordi jeg vil redde han/fikse han/hjelpe han/elske han.

Hvor i huleste ligger logikken i alt dette og hvorfor gjør jeg samme feilen konstant? Skal sies at jeg sliter med mitt men føler ikke dette er relevant. Jeg snakker sjeldent om meg selv og mitt til "venner", eventuelle kjærester, familie osv. Det er sånt jeg holder for meg selv fordi jeg ikke føler det er viktig selv om jeg periodevis har tankene proppfulle i selvmordstanker. Jeg får hjelp og alt det der. Trust issues har jeg i bøttevis men åpner meg fort for andre som åpner seg for meg. Deler erfaringer, hemmeligheter, problemer osv. Å åpne meg for noen som ikke sliter med noe som helst er uaktuelt da jeg føler jeg ikke blir forstått uansett (dårlig holdning jeg vet, under forbedring). 

Jeg har blitt obs på dette de siste årene og har holdt meg singel ganske lenge nå og har ikke prøvd å støpe nye relasjoner. Har kommet i kontakt med en mann jeg syns er veldig koselig og han virker tilsynelatende frisk og snill, men interessen begynner å dabbe merker jeg. Jeg merker fort om det er noe som skurrer med en person og oppdager lett om noen sliter, driver med stoffmisbruk osv, er veldig observant. I mange av tilfellene har jeg ikke oppsøkt disse personene men de har kommet til meg. Jeg tiltrekker meg narkomane og deprimerte mennesker som om jeg var en magnet for dem. Ikke sammenlign dette med "bad boys", drittsekker liker jeg ikke og jeg holder meg unna frekke rasshøl som spyr ut dritt til alle og enhver og er åpenbart slemme. Men om denne typen mann kamuflerer seg med gode ord og vennlige gester så er jeg kjapp å lure. Dette er noe jeg har også blitt obs på i ettertid, altså manipulering, så jeg ser litt bedre nå om noen egentlig er gode mennesker, om dere skjønner. 

Noen som forstår dette? For jeg forstår det ikke. Jeg kan reflektere over det og tenke gjennom det i endte og mente men kommer ikke frem til en døyt. Føler meg tåpelig og som verdens mest håpløse romantiker som skal redde "alle" med kjærligheten min og omsorgen min som jeg ikke får utøvd på noen andre måter. Ensom er jeg også. Er dette et tegn på selvdestruktivitet eller er jeg bare naiv og dum? Jeg vet jo at jeg kan ikke hjelpe alle eller redde alle. Jo mer vedkommende sliter og jo mer kompleks personligheten hans er, jo mer interessert blir jeg og jo lettere faller jeg. Jeg er ekstremt sårbar og nærtagende, noe som fort kommer til syne når jeg greier å knytte meg til personen og velger han å utnytte dette og spille på det så er jeg låst fast i lang tid fremover. 

Blir gal av meg selv, jeg er veldig lei av å være alene men jeg orker ikke flere dårlige forhold hvor jeg ender opp såret og føler meg mislykket. Jeg vil ikke bli utnyttet mer og jeg vil sikte mot drømmene og målene mine med noen ved siden av meg som backer meg opp og ikke tråkker på meg.

Anonymkode: 6de97...3ad

[AnonymBruker]

Og det skal sies at jeg prøver stadig vekk å bli tøffere, sterkere, kaldere, mindre nærtagende. Men det er faen meg umulig. Ved først øyekast kan jeg virke tøffere enn toget og det kan virke som om jeg har nerver av stål men så er jeg egentlig som en liten unge. Jeg gir mennesker en illusjon om at jeg tåler alt, greier alt, uten å være spydig og arrogant, men så er jeg egentlig en smule hjelpeløs og trenger noen som er glad i meg. Uten noen ved siden av meg er jeg ingenting på en måte. Denne illusjonen ser derimot mange av de som ønsker å utnytte meg forbi, de ser at jeg ikke er så tøff som jeg gir uttrykk for. Jeg underkaster meg fort og lar meg domineres over. 

Selvtilliten min er halvt om halvt, jeg har brukt mange år på å bygge meg opp og er generelt fornøyd med meg selv slik ting er, sett bort ifra at jeg føler meg veldig svak til tider. 

TS

Anonymkode: 6de97...3ad

[AnonymBruker]

Du må ha klare grenser for hvilke folk du involverer deg med, og hvilke folk du holder ute.

Anonymkode: 98d42...85d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må ha klare grenser for hvilke folk du involverer deg med, og hvilke folk du holder ute.

Anonymkode: 98d42...85d

Jeg burde nok det. Men jeg går som regel imot meg selv. Eksempelvis vil jeg jo ikke involveres med, la oss si en psykopat, men så viser han seg fra en ømfintlig side, er snill og grei, vier meg mye oppmerksomhet og viser at han er glad i meg (hvorvidt det er ekte eller falskt er en annen sak), så er løpet kjørt for min del, da "lever" jeg på det positive og prøver å glemme det negative hvor han for eksempel prøver å ødelegge alle mine bånd til min nærmeste familie, planter konflikter i de andre relasjonene mine, setter en stopper for målene mine og drømmene mine osv. Har vært sammen med en psykopat som ga meg juling et par ganger, han gjorde det derimot kun når han drakk. Han gråt hver gang etter han hadde blitt edru og så skadene han hadde påført meg men fortsatte å drikke likevel. Og jeg syntes synd på han. Greide ikke gå ifra han før jeg til slutt bare måtte da jeg følte livet mitt stod i fare, han ble livsfarlig når han drakk...  

Jeg får så dårlig samvittighet og blir lei meg når jeg avviser noen som jeg egentlig liker, men avviser de på grunnlag av at de f.eks er psykisk syke eller narkomane. I 99% av erfaringene mine har dette medført mye harme på meg som person og jeg har jo aldri greid å hjulpet vedkommende. Paradoks.. 

TS 

Anonymkode: 6de97...3ad

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg burde nok det. Men jeg går som regel imot meg selv. Eksempelvis vil jeg jo ikke involveres med, la oss si en psykopat, men så viser han seg fra en ømfintlig side, er snill og grei, vier meg mye oppmerksomhet og viser at han er glad i meg (hvorvidt det er ekte eller falskt er en annen sak), så er løpet kjørt for min del, da "lever" jeg på det positive og prøver å glemme det negative hvor han for eksempel prøver å ødelegge alle mine bånd til min nærmeste familie, planter konflikter i de andre relasjonene mine, setter en stopper for målene mine og drømmene mine osv. Har vært sammen med en psykopat som ga meg juling et par ganger, han gjorde det derimot kun når han drakk. Han gråt hver gang etter han hadde blitt edru og så skadene han hadde påført meg men fortsatte å drikke likevel. Og jeg syntes synd på han. Greide ikke gå ifra han før jeg til slutt bare måtte da jeg følte livet mitt stod i fare, han ble livsfarlig når han drakk...  

Jeg får så dårlig samvittighet og blir lei meg når jeg avviser noen som jeg egentlig liker, men avviser de på grunnlag av at de f.eks er psykisk syke eller narkomane. I 99% av erfaringene mine har dette medført mye harme på meg som person og jeg har jo aldri greid å hjulpet vedkommende. Paradoks.. 

TS 

Anonymkode: 6de97...3ad

Du må bryte det negative mønsteret ditt, du kommer aldri til å klare og redde noen uansett. De må ville det selv,og ofte er de ikke klar over sin egne issues en gang.

Anonymkode: 98d42...85d

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Du må bryte det negative mønsteret ditt, du kommer aldri til å klare og redde noen uansett. De må ville det selv,og ofte er de ikke klar over sin egne issues en gang.

Anonymkode: 98d42...85d

Sant det du sier. Føler jeg allerede er på god vei da jeg er mer bevisst på manipulering og greier å se forbi falske fasader. Har ikke fått "satt det på prøve" enda (har jo holdt meg singel en stund nå), så gjenstår å se. Takk for svar.  

TS

Anonymkode: 6de97...3ad

[AnonymBruker]

Bump.

Anonymkode: 6de97...3ad

[satan]

Jeg har ei venninne som kun ender opp i helt forjævlige kretser og forhold. Jeg tror de "lukter" at hun er usikker og har dårlig selvtillit, og hun er alt for snill til å stå opp for seg selv og kvitte seg med dem. 

[AnonymBruker]

Den 3.6.2016 at 17.24, AnonymBruker skrev:

Min far derimot var ikke så snill mot meg og jeg har vell det mange kaller "daddy issues". Min far er alkoholiker og jeg er den eneste i familien som ikke hater han for det, jeg kjefter ikke på han og får han ikke til å skamme seg selv om jeg ser at han gradvis ødelegger for oss alle. Jeg syns synd i han men greier ikke hjelpe han, han er en sta konservativ mann og jeg har prøvd å spille på alle slags mulige kort men jeg når ikke inn. Det kjennes håpløst og jævlig, for jeg vil ikke miste pappaen min, men jeg vet at han har ikke lenge igjen om han fortsetter i den tralten han gjør nå. Jeg har sagt det til han flere ganger men han nekter å høre. Jeg leter konstant etter en mann som kan elske meg og ta vare på meg, beskytte meg osv. 

Noen som forstår dette? For jeg forstår det ikke. Jeg kan reflektere over det og tenke gjennom det i endte og mente men kommer ikke frem til en døyt. Føler meg tåpelig og som verdens mest håpløse romantiker som skal redde "alle" med kjærligheten min og omsorgen min som jeg ikke får utøvd på noen andre måter. 

 

Her har du en av grunnene til at du tiltrekker deg narkomane og andre med lignende issues. Du vil "hjelpe" fordi det er den kjente rollen din. Du har passet på din far og strekker deg, og strekker deg, selv om han ikke gir deg det du trenger. Det er lett å tro at du må være "snill pike og passe på" for å ha verdi for noen. En "normal" mann vil ikke gi deg samme følelsen av verdi. 

Den 3.6.2016 at 17.29, AnonymBruker skrev:

Jeg gir mennesker en illusjon om at jeg tåler alt, greier alt, uten å være spydig og arrogant, men så er jeg egentlig en smule hjelpeløs og trenger noen som er glad i meg. Uten noen ved siden av meg er jeg ingenting på en måte.

Jeg underkaster meg fort og lar meg domineres over. 

TS

Anonymkode: 6de97...3ad

Det er lett å bli hjelpeløs når ingen passer på deg (forsømt som barn?), men du selv er den som må passe på andre. Den tøffe masken må på. Når hele ens verdi ligger i å hjelpe, være snill, så er det lett for at man lar andre bestemme og "gjør som de sier" for å please. Du ønsker så veldig at andre skal like deg at du gjør hva som helst for dem, som å underkaste deg deres lyster og meninger.

Ta deg en tur i terapi. Det kan gi deg svar på noen spørsmål.

Anonymkode: e509b...b39

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, men i en litt "mildere" utgave. Har vel konkludert med at det bunner i omsorgssvikt som barn, kombinert med en sårbar personlighet. Jeg leter desperat etter bekreftelse samtidig som jeg higer etter å hjelpe andre som også har opplevd bunnløs smerte - dessverre resulterer dette i at jeg tiltrekkes de som sliter, og som ikke respekterer meg. Utad har jeg ingen problemer, men i bunn og grunn er selvfølelsen min ødelagt (eller så har den aldri blitt bygd opp, jeg vet ikke). Når noen sårer meg eller ikke respekterer meg har jeg ikke selvaktelse nok til å si at "jeg fortjener bedre" - fordi underbevisstheten min tror ikke jeg fortjener bedre, jeg har jo ingen verdi. Så i stedet for å gå prøver jeg enda hardere å få vedkommende til å like meg, og i det øyeblikket han viser et glimt av takknemlighet/begjær/godhet er det som en rus: endelig får jeg bekreftet at jeg har verdi. Endelig er det noen som vil ha meg.

Jeg er i et godt forhold på tiende året, med en god mann som elsker og respekterer meg. Jeg elsker også han og vi har det så utrolig bra sammen, men med jevne og ujevne mellomrom kjenner jeg den ekstreme dragningen mot disse andre mennene - de som jeg vet ikke bringer noe godt med seg, men som jeg begjærer så og så gjerne vil hjelpe. Ironisk (eller logisk) nok skjer dette når jeg har perioder hvor jeg er stressa, hvor jeg glemmer å ta vare på meg selv og underbevisstheten min kverner ekstra hardt på de selvdestruktive tankene: "jeg duger ikke til noe", "kjæresten min kommer helt sikkert til å forlate meg snart", "jeg er stygg", "ingen liker meg" ... lista er lang. Jeg har jobbet mye med selvfølelsen min de siste årene, og det kommer nok til å være en ferskvare jeg alltid må jobbe for å opprettholde. Meditasjon, selvaksept og gode ord til meg selv er noe jeg gjør daglig. Du sier at du sliter med ditt, men at du ikke tror det er relevant. Jeg tror det i aller høyeste grad at det er relevant. Finn kjernen i din egen sårbarhet, og jobb videre derifra. Jeg kan på det sterkeste anbefale tankefeltterapi - en terapiform med dokumentert raskere og bedre effekt enn kognitiv terapi.

Ønsker deg alt godt, og håper du finner en god mann du kan være lykkelig med

Anonymkode: 07821...9fd

[AnonymBruker]

For de merker at du er et lett bytte.

Anonymkode: bf1ac...5ea

[AnonymBruker]

Du svarer jo deg selv her.

"Hvorfor tiltrekker jeg meg giftige mennesker?"

"Men så, når jeg først blir kjent med noen som ikke er psykisk syk, som lever et helt vanlig A4 liv med en helt normal jobb, så mister jeg interessen temmelig kjapt. Jeg føler automatisk at der ikke er nok krydder eller spenning, og vedkommende blir med ett ikke så interessant."

Du skriver at du får hjelp, betyr det at du går til psykolog? I så fall er jo dette mønsteret noe du må diskutere der. Men ingen kan hjelpe deg mer enn du kan hjelpe deg selv. Du må antakeligvis også bytte miljø. Det er jo tydelig at du er omgitt av ressurssvake mennesker. 

Anonymkode: e883a...325

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Hadde også en far som var alkoholiker, og jeg ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Begge foreldre gjorde så godt de kunne utifra ressursene de hadde, men det var ikke nok.

Jeg har vært borti menn som har prøvd å kontrollere meg, har sett på meg som en eiendel heller enn en likeverdig person, vært veldig sjalu, vært kritiske og nedsettende. Jeg ble mer og mer usikker på meg selv, om jeg tålte for lite osv.

Synes det er veldig vanskelig å vite hva som er akseptabelt og hva man absolutt ikke bør finne seg i, hvilke kameler som bør svelges.. Tidlig i bli kjent-fasen kan det dukke opp ting som gjør at jeg blir litt skeptisk. Men vil jo ikke være for dømmende, kutte dem ut med en gang da. Har jo mine ting jeg og, som ikke er så positive.

Lurt å prøve å bygge seg selv opp. Du vet jo litt om hvorfor det er som det er. Jo sterkere selvfølelse du har, vet hva du vil og ikke, jo mer utstråles det. For nå står det sikkert nærmest skrevet i panna di at du er tilgjengelig for rasshøl. Det er jo som om de har en radar, de folka....

Anonymkode: e90dc...06c

[AnonymBruker]

Ang. at det som er trygt, og det du egentlig trenger føles kjedelig.. Det vil nok endre seg jo mer dere tar tak i dette i terapien. Hvordan har dere hittil jobbet med det?

Noen ønsker rett og slett en del spenning. Kanskje du er en av dem? I stedet for å det hos folk som ikke er bra for deg ved at de er upålitelige, gjør deg utrygg og sliten, kan du kanskje begynne med noe slags ekstremsport. Eller begynne å klatre for eksempel, gjerne med en trygg og god mann etterhvert. Så har man det spennende til felles.

Anonymkode: e90dc...06c

[AnonymBruker]

Du tiltrekker deg ikke slike mennesker, men du evner ikke å sette opp sperrer som hindrer dem i å komme inn. Det er stor forskjell, og det å innse dette kan være første skritt på veien mot å ta ansvar for deg selv heller enn å tro at livet ditt bare er noe som hender rundt deg. 

Anonymkode: c8918...bb1

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for veldig gode og utfyllende svar!!  <3 Skal prøve å svare på alle i ett.. 

Jeg vet ikke om jeg ble utsatt for omsorgssvikt som barn. Jeg må jo ha blitt oppdratt bra ettersom jeg har blitt den jeg er blitt (samvittighet av gull, snill, åpen sinnet osv) men så føler jeg at jeg har lært meg selv det, fremfor at min mor har lært meg det. Som barn ble jeg ofte kjeftet på, kan huske mange ganger pappa var rasende eller mamma skrek til meg. Men de la aldri en finger på meg. Jeg vet jeg følte mye skam som barn og jeg skammer meg lett over ting i hverdagen generelt, de fikk meg ofte til å skamme meg over ting. Var ofte på besøk hos et annet familiemedlem når jeg var liten men hun var alkoholiker også, men det fikk jeg ikke vite før i voksen alder.. Skjønte jo at det var noe rart da hun alltid drakk noe som luktet ekkelt (rødvin) og jeg fikk aldri smake på det, men som barn tenkte jeg jo ikke over det. Hun var uansett veldig snill og god mot meg. Men vi har aldri lært oss å snakke om følelser i familien min. Jeg syns det er tabu og gruer meg ofte på å si hva jeg føler til foreldrene mine, men som oftest vet de ALLTID bedre enn meg. Sier jeg at jeg er lei meg så sier de at jeg er sur. De forteller meg ofte hva jeg tenker og føler som om de vet det, men så gjør de jo ikke det. Jeg vet jo selv best hva jeg tenker og føler.. Skal alltid overkjøre meg. Mamma velter ofte problemene sine om alt mulig rart over på meg og behandler meg mer som ei venninne. Dette er slitsomt for meg og jeg merker jeg tar avstand pga det. Det blir rett og slett for mye og da spesielt siden det kommer fra min mor. 

Selvtilliten min er ikke verdens beste, men jeg jobber med den og den blir gradvis bedre. Jeg får hjelp med psykolog, kognitiv terapi men vi har hatt en del annet å fokusere på de siste månedene så dette har vært litt utelukket. 

Dette med spenning... Jeg vet ikke. Jeg syns jo ikke det er spennende å bli sammen med en narkoman. Jeg syns synd på han og syns det er trist at han ødelegger seg på den måten som han gjør og ønsker da å hjelpe. Men samtidig blir det mer interessant fremfor en helt vanlig person som jeg skrev i første innlegget mitt. Jeg drømmer jo om en helt vanlig mann med jobb, stabil økonomi og relativt lite bagasje, men jeg vet ikke om jeg klarer å få det i virkeligheten.  Jeg er vell en av de som "friendzoner" snille, vanlige menn, men jeg tror jeg gjør det fordi jeg føler jeg ikke fortjener dem. Dette bunner mye i selvtilliten og som sagt jobber jeg med det. 

Igjen tusen takk for gode svar og råd. Ble utrolig glad nå og det hjalp mye på humøret, samtidig godt å høre at jeg ikke er aleine. 

TS
 

Anonymkode: 6de97...3ad

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er også snill, samvittighetsfull osv. Det trenger slett ikke tyde på at man har blitt bra oppdratt nei, tvert imot. Hvis man får mye kjeft, vil man kanskje gjøre seg så føyelig og usynlig som mulig, for å unngå kjeft.

At moren din bruker deg som en venninne/psykolog er også veldig usunt. Det du beskriver får meg absolutt til å enke omsorgssvikt. Mange tenker at så lenge man har tak over hodet, mat på bordet, hele og rene klær, samt at man ikke blir fysisk mishandlet, så er det ikke omsorgssvikt, men det er feil.

Når jeg nevnte det med spenning, så tenker jeg at det skjer ubevisst. Du tenker ikke "Oh, dette forholdet til en narkoman er så spennende, jeg liker det", men du blir så fokusert på situasjonen at du har mer enn nok med å holde deg på beina i virvarret, og prøve å hjelpe han, enn å tenke over egne følelser.Kanskje? Blander du roller? Er det faktisk kjærlighet du føler, eller er du egentlig en omsorgsperson som vil hjelpe/redde noen?

Vokste man opp i kaotiske omgivelser, vil det føles vant senere også. Og dermed trygt, selv om det faktisk kan være farlig.

Et forhold til en "vanlig", god mann trenger forresten ikke være kjedelig. Dere kan jo finne på mye sammen. Ikke bare sitte og se på tv etter jobb.

Alle ytre forstyrrelser man roter seg bort i, kan også være en ubevisst måte å unngå å ta tak i sitt eget liv. Bearbeide ting og finne ut hva man selv ønsker og trenger. Ta ansvar for egen ekte lykke...

Anonymkode: e90dc...06c