Jeg elsker å ødelegge for andre

[AnonymBruker]

Jeg har alltid elsket å ødelegge for andre, både venner og familiemedlemmer. Jeg gjør det skjult så ingen merker hva jeg gjør. F.eks spre rykter, gi dårlige råd, la være å hjelpe med ting. 
Husker i bursdagen min da jeg fylte 8 eller noe, så hadde vi kattunger. Jeg følte stor glede av å nekte gjestene å se på kattungene. 
Jeg ble også oppriktig lei meg når søsteren min fikk pene barn. Jeg ville at hun skulle få stygge barn.

Jeg er ikke i stand til å være glad på andres vegne. Jeg får vondt i magen når det skjer noe positivt med andre og mitt første instinkt er å finne noe negativt ved det så jeg kan ødelegge for dem. F.eks ved å kritisere og finne feil og problemer med de gode nyhetene venner forteller meg - så de mister noe av gleden. Jeg elsker når andre blir skuffet over noe, og må skjule at det får meg til å smile. 

Det verste jeg vet er når vi er flere til stede når jeg kritiserer, og noen andre står opp for den jeg kritiserer og sier meg imot. Da blir jeg passiv agressiv og føler meg angrepet, mislikt og utestengt. Da misliker jeg den personen som har "satt meg på plass" lenge etterpå, og prøver å hevne meg med å ødelegge for den personen også. 

Når noen kritiserer meg, selvom det er konstruktivt, så føler jeg at de misliker og angriper meg og jeg blir lei meg og sint. Jeg føler alltid en trang til å skylde på andre og klarer ikke tanken på at noe er min feil. Jeg føler også en trass til å ikke ville gjøre det noen vil at jeg skal gjøre når de kritiserer meg. 

Jeg skjuler godt det jeg gjør for jeg blir alltid sett på som en snill og omtenksom jente som er en god lytter. Folk åpner seg opp for meg (jeg gjør ikke noe spesielt for å få dem til å gjøre det, jeg er bare natulig en folk stoler på og søker trøst hos). Jeg klarer å late som jeg synes synd på dem og trøster dem, men inni meg godter jeg meg over problemene de har. 
Men jeg klarer egentlig ikke å ha venner for det er så slitsomt for meg å late som jeg er glad på andres vegne og jeg blir sliten av å ha vondt i magen av sjalusi hele tiden. Men jeg er fryktelig ensom  

Jeg har mislykkes i livet, er feit, går på NAV, ikke fullført noe utdannelse, klarer ikke jobbe, har sosial angst osv. Jeg må derfor dra alle rundt meg ned, så jeg selv kan få det litt bedre ved tanken på at de også mislykkes. 

Hva skal jeg gjøre? Er det vanlig å være sånn som meg? Er det flere som meg her? 

Anonymkode: 93c7c...3ab

[Gjest HappyWaffle]

kanskje vurdere en tur til psykologen? det er ikke normalt å ville ødelegge så innmari for andre bare for din egen tilfredsstillelse

[AnonymBruker]

1 minutt siden, HappyWaffle skrev:

kanskje vurdere en tur til psykologen? det er ikke normalt å ville ødelegge så innmari for andre bare for din egen tilfredsstillelse

Jeg går allerede til psykolog for helt andre ting. Jeg tok opp dette, men fikk ikke noe godt svar. Jeg lurer derfor på om det er noen andre som kjenner seg igjen og kan fortelle om hvordan de håndterer det. TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

[AnonymBruker]

Så usympatiske mennesker som har svart her i tråden. Jeg synes det er flott at TS åpner seg og er dønn ærlig om sine personlighetstrekk.

Det er faktisk ikke å uvanlig å ha disse trekkene TS beskriver (selv om det virker litt voldsomt i hennes situasjon). Jeg har sett flere gå inn for å ødelegge for andre og glede seg over andres tap. At dere ugleser henne fordi TS er ærlig synes jeg er ganske dårlig gjort. Hun viser selvinnsikt og et mulig ønske om å endre seg, og det synes jeg bør vises respekt. Ikke latterliggjøring og nedlatende kommentarer. Da er dere faktisk ikke noe særlig bedre mennesker. 

Så ja, TS. Det er flere mennesker som er som deg, i varierende grad selvsagt. Selv om det er et standardsvar er det nok lurt å snakke med en psykolog eller lignende som hjelper deg med å komme i dybden på hvorfor du handler slik du gjør, og hvorfor du finner glede av det. Ettersom det startet i allerede ung alder er det nok mer enn ditt eget ståsted per dags dato som ligger til grunn. 

 

Anonymkode: 24a65...b1c

[Ruccula]

Kanskje du bør få kartlagt om du er psykopat.  Altså diagnosen psykopat.

Psykopater er jo kjent for å mangle emapti for andre. Så fort du får avklart din diagnose så kan du også lettere få hjelp. 

Men er du sånn som liker å torturere kattunger og sånn? Sånn som liker at andre lider? Eller er det bare fordi du har så lav selvfølelse at du liker når andre også mislykkes fordi du da føler deg bedre? 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid elsket å ødelegge for andre, både venner og familiemedlemmer. Jeg gjør det skjult så ingen merker hva jeg gjør. F.eks spre rykter, gi dårlige råd, la være å hjelpe med ting. 
Husker i bursdagen min da jeg fylte 8 eller noe, så hadde vi kattunger. Jeg følte stor glede av å nekte gjestene å se på kattungene. 
Jeg ble også oppriktig lei meg når søsteren min fikk pene barn. Jeg ville at hun skulle få stygge barn.

Jeg er ikke i stand til å være glad på andres vegne. Jeg får vondt i magen når det skjer noe positivt med andre og mitt første instinkt er å finne noe negativt ved det så jeg kan ødelegge for dem. F.eks ved å kritisere og finne feil og problemer med de gode nyhetene venner forteller meg - så de mister noe av gleden. Jeg elsker når andre blir skuffet over noe, og må skjule at det får meg til å smile. 

Det verste jeg vet er når vi er flere til stede når jeg kritiserer, og noen andre står opp for den jeg kritiserer og sier meg imot. Da blir jeg passiv agressiv og føler meg angrepet, mislikt og utestengt. Da misliker jeg den personen som har "satt meg på plass" lenge etterpå, og prøver å hevne meg med å ødelegge for den personen også. 

Når noen kritiserer meg, selvom det er konstruktivt, så føler jeg at de misliker og angriper meg og jeg blir lei meg og sint. Jeg føler alltid en trang til å skylde på andre og klarer ikke tanken på at noe er min feil. Jeg føler også en trass til å ikke ville gjøre det noen vil at jeg skal gjøre når de kritiserer meg. 

Jeg skjuler godt det jeg gjør for jeg blir alltid sett på som en snill og omtenksom jente som er en god lytter. Folk åpner seg opp for meg (jeg gjør ikke noe spesielt for å få dem til å gjøre det, jeg er bare natulig en folk stoler på og søker trøst hos). Jeg klarer å late som jeg synes synd på dem og trøster dem, men inni meg godter jeg meg over problemene de har. 
Men jeg klarer egentlig ikke å ha venner for det er så slitsomt for meg å late som jeg er glad på andres vegne og jeg blir sliten av å ha vondt i magen av sjalusi hele tiden. Men jeg er fryktelig ensom  

Jeg har mislykkes i livet, er feit, går på NAV, ikke fullført noe utdannelse, klarer ikke jobbe, har sosial angst osv. Jeg må derfor dra alle rundt meg ned, så jeg selv kan få det litt bedre ved tanken på at de også mislykkes. 

Hva skal jeg gjøre? Er det vanlig å være sånn som meg? Er det flere som meg her? 

Anonymkode: 93c7c...3ab

oooooooooog der stoppet det for meg. Først syntes jeg synd i deg, men nå skjønner jeg hvorfor du er sånn, bare fortsett du ingen bryr seg uansett farvel

Anonymkode: 610b4...221

[NydeligMann]

Jaja, så var det fredag igjen. Skjer'a folkens?

[waco]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

oooooooooog der stoppet det for meg. Først syntes jeg synd i deg, men nå skjønner jeg hvorfor du er sånn, bare fortsett du ingen bryr seg uansett farvel

Skal vi se om vi forstår dette her riktig. Hadde trådstarter vært ei slank og fin jente med masse utdannelse og flott jobb, - ja kunne man synes synd på henne. Men siden trådstarter bare er ei taper som ikke får til NAV, er feit og ikke har noen utdannelse, ja da er det lov å mobbe.

Til og med mennesker forstår hvorfor trådstarter er som hun er!

Fantastiske kvinneguiden.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så usympatiske mennesker som har svart her i tråden. Jeg synes det er flott at TS åpner seg og er dønn ærlig om sine personlighetstrekk.

Det er faktisk ikke å uvanlig å ha disse trekkene TS beskriver (selv om det virker litt voldsomt i hennes situasjon). Jeg har sett flere gå inn for å ødelegge for andre og glede seg over andres tap. At dere ugleser henne fordi TS er ærlig synes jeg er ganske dårlig gjort. Hun viser selvinnsikt og et mulig ønske om å endre seg, og det synes jeg bør vises respekt. Ikke latterliggjøring og nedlatende kommentarer. Da er dere faktisk ikke noe særlig bedre mennesker. 

Så ja, TS. Det er flere mennesker som er som deg, i varierende grad selvsagt. Selv om det er et standardsvar er det nok lurt å snakke med en psykolog eller lignende som hjelper deg med å komme i dybden på hvorfor du handler slik du gjør, og hvorfor du finner glede av det. Ettersom det startet i allerede ung alder er det nok mer enn ditt eget ståsted per dags dato som ligger til grunn. 

 

Anonymkode: 24a65...b1c

Tusen hjertlig takk for et fint svar  

Jeg skriver denne tråden for å få hjelp og vil forandre meg. Jeg er så veldig ensom og vil ha venner og et normalt sosialt liv. Jeg har til nå alltid blitt venn med andre tapere (folk som har problemer av diverse slag og ikke kommer noen vei i livet), men det ender ALLTID med at de kommer seg videre og får suksess, mens jeg sitter igjen alene uten å ha klart noe. Det gjør så vondt. 

Jeg skal begynne hos ny psykolog snart og vil da prøve å ta det opp igjen. Tok det opp med nåværende behandler uten å få et godt svar og hjelp. 

Jeg tror selv at løsningen er at jeg oppnår suksess på minst ett felt i livet, så jeg slipper den gjennomborende sjalusien. Det er forferdelig å se på at alle andre har oppnådd noe (om så bare så små ting som å være pen, eie bolig, ha barn, være flink til å kjøre bil, være morsom osv). Mens jeg ikke har oppnådd noenting. TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

oooooooooog der stoppet det for meg. Først syntes jeg synd i deg, men nå skjønner jeg hvorfor du er sånn, bare fortsett du ingen bryr seg uansett farvel

Anonymkode: 610b4...221

Hvordan vet du at dette er årsaken til TS sin oppførsel? Leste du den setningen om at denne atferden allerede viste seg i ung alder? Klart, dette kan bidra til å forsterke slik atferd, men man kan ikke utelukke at denne atferden hadde vært tilstede selv om TS hadde vært slank, utdannelse, jobb og ikke hadde slitt med sosial angst. 

Anonymkode: 24a65...b1c

[Gjest Uhumskheter]

Det er bra du ser det selv, da går det an å jobbe med det. Ta det opp med en nye psykologen og virkelig få frem at dette er noe du virkelig sliter med og vil forandre. Lykke til

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Snublefella skrev:

Kanskje du bør få kartlagt om du er psykopat.  Altså diagnosen psykopat.

Psykopater er jo kjent for å mangle emapti for andre. Så fort du får avklart din diagnose så kan du også lettere få hjelp. 

Men er du sånn som liker å torturere kattunger og sånn? Sånn som liker at andre lider? Eller er det bare fordi du har så lav selvfølelse at du liker når andre også mislykkes fordi du da føler deg bedre? 

Jeg har lest meg opp på dette og jeg nok ikke psykopat. Jeg har empati, men sjalusien min sperrer for den. Jeg er ingen dyreplager og jeg synes synd på mennesker som er skadet/syke. Jeg kunne aldri skadet noen og jeg gråter fort og blir rørt av å se på film. 

Når jeg ser folk som har det mye verre enn meg, synes jeg synd på dem. Det er folk som er flinkere enn meg og har det bedre enn meg som trigger noe i meg som gjør at jeg må ødelegge så de får det verre enn meg. TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

[Metalcharted]

Du må seriøst søke hjelp.

Hvis du fortsetter slik og later som kommer det til å knekke deg senere i livet.

Det kan være hardt for deg når du føler du har mislyktes i livet. Er det sånn at hvis du viser folk hvem du virkelig er så vil de ikke like deg mer. 

Føler du deg ikke god nok slik du er så du lager en fasade? du liker at andre har det vond slik at de kan føle den smerten du føler? du føler deg trygg sånn? 

[BlendaSensitive]

Første steget er jo at du selv innser at dette er en destruktiv side av deg selv, hvilket du gjør.

 

Andre steget er å ta opp dette med en profesjonell behandler som du også har gjort, samt byttet da det ikke fungerte optimalt.

 

Gratulerer, du er på vei å forandre ditt liv!

 

 

For å booste sin selvfølelse (ikke å forveksle med selvtillit) hva men å sette små mål? Klare noen eksamen, ett år av utdannelse, fullføre en jobbperiode etc. Hva det nå enn som gjør at du kjenner deg mindreverdig.

 

Lykke til!

[Ruccula]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest meg opp på dette og jeg nok ikke psykopat. Jeg har empati, men sjalusien min sperrer for den. Jeg er ingen dyreplager og jeg synes synd på mennesker som er skadet/syke. Jeg kunne aldri skadet noen og jeg gråter fort og blir rørt av å se på film. 

Når jeg ser folk som har det mye verre enn meg, synes jeg synd på dem. Det er folk som er flinkere enn meg og har det bedre enn meg som trigger noe i meg som gjør at jeg må ødelegge så de får det verre enn meg. TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

Ja ok, dette kan jeg dessverre delevis kjenne meg igjen i. Jeg tror mange har det sånn i mindre eller større grad. Jeg har også problemer med venninner pga at jeg blir sjalu og da blir en crappy venn. Ofte er jeg ikke sjalu heller, men har likevel en nedverdigende personlighet..  

Det er en utrolig dårlig egenskap å ha

Men det kommer nok dessverre av lav selvfølelse selv. Føler man seg bra med seg selv så unner man gjerne andre gode ting også.

 

[waco]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg ser folk som har det mye verre enn meg, synes jeg synd på dem. Det er folk som er flinkere enn meg og har det bedre enn meg som trigger noe i meg som gjør at jeg må ødelegge så de får det verre enn meg. TS 

Forskjellen på deg og andre kvinner er at du innrømmer dette her.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du at dette er årsaken til TS sin oppførsel? Leste du den setningen om at denne atferden allerede viste seg i ung alder? Klart, dette kan bidra til å forsterke slik atferd, men man kan ikke utelukke at denne atferden hadde vært tilstede selv om TS hadde vært slank, utdannelse, jobb og ikke hadde slitt med sosial angst. 

Anonymkode: 24a65...b1c

Dette var veldig interessant. Jeg ble mobbet siden 1.klasse på barneskolen og fikk en dårlig start i livet i et dysfunksjonelt hjem. Kanskje jeg var dømt til å ende opp med disse personlighetstrekkene uansett om jeg oppnådde suksess i livet? TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

[Ruccula]

2 minutter siden, waco skrev:

Forskjellen på deg og andre kvinner er at du innrømmer dette her.

I mange tilfeller tror jeg dessverre du har rett ja..

Men mange mange kvinner er ikke sånn

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertlig takk for et fint svar  

Jeg skriver denne tråden for å få hjelp og vil forandre meg. Jeg er så veldig ensom og vil ha venner og et normalt sosialt liv. Jeg har til nå alltid blitt venn med andre tapere (folk som har problemer av diverse slag og ikke kommer noen vei i livet), men det ender ALLTID med at de kommer seg videre og får suksess, mens jeg sitter igjen alene uten å ha klart noe. Det gjør så vondt. 

Jeg skal begynne hos ny psykolog snart og vil da prøve å ta det opp igjen. Tok det opp med nåværende behandler uten å få et godt svar og hjelp. 

Jeg tror selv at løsningen er at jeg oppnår suksess på minst ett felt i livet, så jeg slipper den gjennomborende sjalusien. Det er forferdelig å se på at alle andre har oppnådd noe (om så bare så små ting som å være pen, eie bolig, ha barn, være flink til å kjøre bil, være morsom osv). Mens jeg ikke har oppnådd noenting. TS 

Anonymkode: 93c7c...3ab

Så flott at du allerede har erfaring med psykologtjenesten. Det er kanskje greit å få en ny psykolog slik at du kan få et startpunkt igjen. Jeg håper du vil være så ærlig som du er i denne tråden. I motsetning til enkelte andre her synes jeg det er flott at du kan blottlegge personlighetstrekkene dine på denne måten, og i denne settingen selv om du antakeligvis vet at du vil få noen fordømmelser. 

Jeg håper uansett at du får noe ut av å prate med en fagkyndig. Både å bli bedre kjent med ditt eget atferdsmønster og eventuelt også å få hjelp til å endre det på noen måter. Du virker jo åpen for det, så det er jo et veldig godt utgangspunkt. 

Ja, det er nok viktig at du oppnår suksess selv slik du selv forklarer, men sjalusien og de negative tankene går nok litt mer dyptgående. Dette er bare tanker fra min side. Jeg kjenner deg jo ikke, og ikke er jeg særlig kompetent på dette området heller, så det trenger selvsagt ikke å stemme. Jeg tror det absolutt vil hjelpe deg, men da også ved andre tiltak i samarbeid med den nye psykologen din. 

Jeg håper uansett at du oppnår det du ønsker å oppnå med dette.  

Anonymkode: 24a65...b1c

[Gjest Aye]

Skaff deg hjelp. Psykolog, psykiater og alt det der. Psykolog har ikke hjulpet meg med depresjonen så mye da. Er fortsatt like nedfor etter mange år med psykolog. For det kan det hjelpe deg. Før det er for sent og alle hater deg.