jeg hater mamma, nå føler jeg meg som en dritt

[AnonymBruker]

Da mamma gikk gravid med meg så røykte hun. Hun gjorde det inne i hjemme frem til jeg var 21 år. 
Mange i vår nærmeste familie (tanter og onkler, besteforeldre og oldeforeldre. Også søskenbarn) har en lang historie med lunge-relaterte problemer. astma og kols. Alt trigget og forverret av røyking. Besteforeldre og oldeforeldre døde av kols, på grunn av røyk. Tanter og onkler slet med astma som liten, begynte å røyke selv og fikk kols i voksen alder. En onkel døde for noen år siden på grunn av lungekreft. 

Jeg ble født med lungeproblemer. Jeg sluttet å puste flere ganger om dagen. Legene fant ikke ut hva det var. Dette var for nesten 30 år siden, så linken mellom røyking og lungeproblemer hos spedbarn ble ikke oppdaget. Men da jeg begynte på skolen så fikk mamma beskjed av leger, fastlege, sykepleiere og lærere om å slutte å røyke inne. Jeg besvimte og falt om i gymtimen hele tiden, på grunn av oksygenmangel. Dette var på tidlig 2000-tallet. 
Hun sluttet ikke. Ikke før hun fikk diagnosen kols selv da jeg var 21 år. Da stumpet hun røyken på dagen og har ikke rørt en sigarett siden. Kolsen er ufarlig som den er nå, fordi hun sluttet i et tidlig stadige. Men nå har hun det som meg. (les lengre ned)
Jeg flyttet ut da jeg var 16 og kunne ikke komme på besøk en gang. For den tunge luften inne gjorde meg svimmel, kvalm og fikk hodepine. Til slutt; store pusteproblemer. 

Jeg hater mamma. 
Den dag i dag sliter jeg med lungene. Trening går ikke, jeg får ikke puste. Jeg har ofte hodepine på grunn av oksygen mangel. Sterk vind og høy luftfuktighet (småregn en glovarm sommerdag) gjør at jeg får ikke puste.
Har søvnapné på grunn av lungeproblemene. For 4 år siden bestemte jeg meg for å finne ut hva som skjer. Hvorfor lungene mine er slik som de er. Legene har gitt meg diagnosen kols. Jeg har ikke røket en eneste sigarett i mitt liv, og samtlige mener det er mammas skyld. Leger har fått innsyn i mine gamle papirer, ikke bare epi-krisen. Der står det svart på hvit om min historie med lungeproblemer. Alt fra anfall som spedbarn til å kollapse i gymtimen på skolen å måtte bli hentet av ambulanse. 

Jeg kuttet så å si kontakten da jeg var 16. Sa jeg ville flytte på grunn av skole og "normale" grunner. Men sannheten var og er; jeg hater mamma så mye at det gjør vondt. Klarte ikke å være i samme hus som henne. Spesielt da hun fortsatt røykte. 
Tok opp kontakten igjen etter at hun slutter. Men jeg klarer ikke å ikke hate hun for det hun har gjort. Også kjefter hun på meg og sier "skjerp deg" hvis jeg ikke får puste i vinden. Samtidig sliter hun også, å mener at hun er syk på ekte, mens jeg faker det. Jeg må løpe rundt å hente noe som hun kan sitte på. Mens jeg sliter like mye som henne. Hun kjefter på meg og ber meg om å "skjerp meg" vær gang dette skjer. Jeg går ingen steder med mamma lengre, på grunn av hennes oppførsel. 

For to uker siden fikk jeg nok, fortalte jeg hun det jeg skrev over her nå. Nå er hun sint på meg, snakker dritt om meg til tanter og onkler. Men de forteller meg at de støtter meg og forstår hvorfor jeg ikke vil ha kontakt med mamma. Men de er for feige til å fortelle henne det. 
Tårene renner og det vil ikke slutte. Jeg føler meg helt for jævlig. Men jeg klarer bare ikke mer! 
Psykologen støtter meg (går til psykolog på grunn av PTSD etter en bilulykke, så vet du det). Hun støtter meg fult ut og var den som sa at jeg burde bare gå min vei. Si det jeg har holdt inni meg i mange år og bare dra. Men det er så vanskelig. For jeg begynner å tvile på om jeg faktisk har en god nok grunn til å bære nag. 
Hva tenkte du da du leste dette? Har jeg "rett" i å gjøre det jeg gjorde? Burde jeg unnskylde meg og "ta hun tilbake"?

Anonymkode: 02f75...48f

[Bokdamen]

Jeg synes du er i din fulle rett! Husk at hvis du bryter kontakten med din mor, betyr ikke dette at du har tatt et valg for resten av livet. Gjør det du trenger for din egen helse og psyke. Hvis det er å blokkere henne for en kortere eller lengre periode, da gjør du det! Lykke til 

[Metalcharted]

Helt riktig av deg å ville ha pause/avstand fra din mor, bare ikke hat hun for resten av livet, men jeg ville også tenkt meg 2 ganger om før jeg hadde kuttet kontakten helt mennesker kan forandre seg med tiden. Det at hun savner deg kan også få hun til innse at hun behandlet deg dårlig og drev deg vekk. 

Håper du får det bedre med helsen og med deg selv.

[AnonymBruker]

Den gangen visste man ikke bedre, så og kutte kontakten for at hun røykte i svangerskapet og inne hos dere synes jeg er for drøyt. 

Men at hun i dag ikke forstår at du sliter og ber deg skjerpe deg synes jeg blir helt feil. Jeg kan forstå at du ikke ønsker kontakt med henne pga denne oppførselen. 

Anonymkode: cba08...60a

[AnonymBruker]

Kan på en måte forstå sinnet og frustrasjonen din, men på den tiden så visste de ikke bedre. Og du har vært max uheldig. Min mor røykte i svangerskapet med både meg og mine to søsken, og opp gjennom hele oppveksten vår. Jeg har og røykt i godt 15 år selv før jeg sluttet. Og ingen av oss sliter med astma eller andre lungeplager. Så som sagt, du har vært jævlig uheldig. Du kan velge å være bitter eller gjøre det beste ut av det som fungerer. En venninne av meg fikk lungekreft, hun har aldri røykt og foreldrene har aldri røykt. Noen er bare mer disponible for dritten enn andre. Sånn er livet.

Anonymkode: 93a40...3a2

[skje]

Du er ingen dritt. 

Om du føler du har det bedre uten kontakt med moren din, så bryt kontakten. Bruk energien din på mennesker som vil deg vel. 

[AnonymBruker]

Til de av dere som skriver at man ikke visste bedre på den tiden; jeg er 38 år og moren min visste godt at hun ikke kunne røyke da hun var gravid med meg...

Skjønner deg godt TS! Gjør det som er best for deg

Anonymkode: 5fcc1...182

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den gangen visste man ikke bedre, så og kutte kontakten for at hun røykte i svangerskapet og inne hos dere synes jeg er for drøyt. 

Men at hun i dag ikke forstår at du sliter og ber deg skjerpe deg synes jeg blir helt feil. Jeg kan forstå at du ikke ønsker kontakt med henne pga denne oppførselen. 

Anonymkode: cba08...60a

Det at hun røykte under svangerskapet bærer jeg ingen nag over. 
Men i samtlige dokumenter fra fødsel av står det "mor røyker inne, viser ingen tegn på å forberede seg." og mye "mor godtar ikke beskjed ang røyking" og "mor nekter å høre på informasjon ang barn og passivrøyking". Flere versjoner av samme ulla står på samtlige notater fra lege, fastlege, helsesøster, lærere. ja alt. Jeg har fått kopi av mine papirer fra fødselen av. Fra barnehage, barneskole og ungdomskole. Og så klart lege og epikrise. I notatene fra kontrollene etter fødselen står det også nevnt. "Mor røyker inne, nekter å samarbeide". På det ene står det "barnet sliter med pustevasker, anfall med pustestopp. Mor røyker inne!!!!!" Ja, men mange utropstegn. 
Det ble sendt inn en bekymringmelding til barnevernet. Jeg vet at det var en lærer som gjorde det, mamma tvang meg til å bytte skole på grunn av det. Var i 8. klasse. 
Der står det også det samme "Mor nekter å samarbeide", men hun løy og sa at hun sluttet å røyke inne. Det gjorde hun ikke. Mamma og pappa ble skilt på grunn av røykingen hennes. Pappa sluttet på dagen etter første gang det ble nevnt. Han gikk over til snus. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan på en måte forstå sinnet og frustrasjonen din, men på den tiden så visste de ikke bedre. Og du har vært max uheldig. Min mor røykte i svangerskapet med både meg og mine to søsken, og opp gjennom hele oppveksten vår. Jeg har og røykt i godt 15 år selv før jeg sluttet. Og ingen av oss sliter med astma eller andre lungeplager. Så som sagt, du har vært jævlig uheldig. Du kan velge å være bitter eller gjøre det beste ut av det som fungerer. En venninne av meg fikk lungekreft, hun har aldri røykt og foreldrene har aldri røykt. Noen er bare mer disponible for dritten enn andre. Sånn er livet.

Anonymkode: 93a40...3a2

Jeg har stor sjanse for å slite med lungene, på grunn av arv. Skrev det i HI også. Men. Kols kan holdes i sjakk ved å slutte å røyke, passivrøyking og dårlig luftkvalitet i hjemmet er også et tiltak som funker. 
Mamma fikk diagnosen kols, sluttet og kolsen har vært uforandret i flere år. Fordi hun sluttet å røyke!
Jeg hadde tydelige symptomer på kols og begynnende kols (eller lungeemfysem om du vil). I journalen min står det lungeemfysem, mest sannsynligvis på grunn av arv og miljø (mamma). Jeg slet også med kronisk lungebetennelse fra jeg var 3 år. Hadde også bronkitt i perioder. Derav lungeemfysem og ikke "bare" kols. Etter at jeg flyttet ut som 16 åring så har jeg ikke hatt lungebetennelse en eneste gang. Jeg kan få en mild, begynnende lungebetennelse hvis jeg presser for kroppen for langt (trening f.eks) og er for lenge ute, for ofte i dårlig vær (tung luft og vind). Men har ikke hatt skikkelig lungebetennelse siden jeg var 16. Bank i bordet. Alt annet enn kols-symptomene er problemet nå. Resten holdes i sjakk ved å ikke presse meg for langt, og holde meg unna røyk, også passivrøyking. Jeg kjenner et press i brystet ved at folk røyker ute ved siden av meg. Men det er bare ubehagelig og ekkelt, litt skremmende hvis det er mye vind f.eks. Men det å sitte i et rom hvor det har blitt røykte inne i flere år, går ikke. Har ikke sjanse til å oppholde meg i et slikt rom i over lengre tid.
Det er fordi jeg nå er obs på det og vet når jeg må ro meg ned. 

Problemet er
1: mamma nekter å innse at hun har mye skyld i mine plager i barndommen. 
2: Mamma godtar ikke at jeg er syk. Hun kommer med frekke kommentarer hele tiden. Kaller meg lat hvis jeg må gå sakte i varmen eller når det blåser ute. Hun sier ofte "skjerp deg" og jeg har blitt stemplet som hypokonder. De nærmeste i familien vet nå at jeg later ikke, jeg lyver ikke. De forstå nå selv at jeg er syk, og det er mamma som benekter det. 

Jeg har et godt og nært forhold til pappa. Vi snakker på telefonen eller skype daglig. Det er han jeg reiser på ferie med, ikke mamma. Det er hos han jeg feirer jul, nyttårsaften (hvis jeg ikke er ute med venner) og påske. Alle feriene jeg har er med han. Han bor 3 timer unna, så jeg vil være hos han så ofte jeg kan.
Han nekter å snakke med mamma, for han har gitt opp. Han har aldri snakket dritt om mamma. Har aldri hørt mamma og pappa krangle, aldri. Mamma derimot, hun har snakket mye dritt om pappa, prøvd å bestikke meg med gaver og slikt for at jeg skulle være hos henne. Dette var da jeg var veldig lita og dum. Jeg så ikke det selv, at mamma prøvde å ødelegge mellom meg og pappa. 
De har samarbeidet godt, men. Etter at jeg ble voksen så kuttet han kontakten helt. 

Jeg føler at jeg har holdt ut med mamma utav plikt. Hun er mammaen min, jeg må holde kontakten. Men det er slitsomt å måtte holde munn og smile, selv om at hun kommer med frekke kommentarer. Prøver jeg å si imot så blir hun sinna. Jeg har prøvd i flere år å bli venn med mamma. Holde mine tanker for meg selv. Turte ikke å lufte de til pappa en gang, i frykt for at han skulle tro at jeg prøvde å ødelegge mellom han og mamma. Før så trodde jeg at pappa var den som forlot oss, siden mamma snakket så mye dritt om han. Nå vet jeg bedre. 
Føler selv at den eneste jeg trenger i livet mitt, det er pappa. 

Jeg er så forvirret, føler jeg gjøre noe skikkelig galt ved å droppe hun. En dag så kan vi kanskje møtes å ha en normal samtale. Men vi kommer aldri til å bli perlevenner, for hun vil ikke forandre seg. Hun ser ikke selv hva hun gjør galt. Det som er problemet. Hun blir sint og nekter å høre på folk. 

ts

Anonymkode: 02f75...48f

[tirben]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan på en måte forstå sinnet og frustrasjonen din, men på den tiden så visste de ikke bedre. Og du har vært max uheldig. Min mor røykte i svangerskapet med både meg og mine to søsken, og opp gjennom hele oppveksten vår. Jeg har og røykt i godt 15 år selv før jeg sluttet. Og ingen av oss sliter med astma eller andre lungeplager. Så som sagt, du har vært jævlig uheldig. Du kan velge å være bitter eller gjøre det beste ut av det som fungerer. En venninne av meg fikk lungekreft, hun har aldri røykt og foreldrene har aldri røykt. Noen er bare mer disponible for dritten enn andre. Sånn er livet.

Anonymkode: 93a40...3a2

Joda. Vi visste dette på 80 - tallet også!  Ingen unnskyldning av moren til TS her. 

[tirben]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det at hun røykte under svangerskapet bærer jeg ingen nag over. 
Men i samtlige dokumenter fra fødsel av står det "mor røyker inne, viser ingen tegn på å forberede seg." og mye "mor godtar ikke beskjed ang røyking" og "mor nekter å høre på informasjon ang barn og passivrøyking". Flere versjoner av samme ulla står på samtlige notater fra lege, fastlege, helsesøster, lærere. ja alt. Jeg har fått kopi av mine papirer fra fødselen av. Fra barnehage, barneskole og ungdomskole. Og så klart lege og epikrise. I notatene fra kontrollene etter fødselen står det også nevnt. "Mor røyker inne, nekter å samarbeide". På det ene står det "barnet sliter med pustevasker, anfall med pustestopp. Mor røyker inne!!!!!" Ja, men mange utropstegn. 
Det ble sendt inn en bekymringmelding til barnevernet. Jeg vet at det var en lærer som gjorde det, mamma tvang meg til å bytte skole på grunn av det. Var i 8. klasse. 
Der står det også det samme "Mor nekter å samarbeide", men hun løy og sa at hun sluttet å røyke inne. Det gjorde hun ikke. Mamma og pappa ble skilt på grunn av røykingen hennes. Pappa sluttet på dagen etter første gang det ble nevnt. Han gikk over til snus. 

Jeg har stor sjanse for å slite med lungene, på grunn av arv. Skrev det i HI også. Men. Kols kan holdes i sjakk ved å slutte å røyke, passivrøyking og dårlig luftkvalitet i hjemmet er også et tiltak som funker. 
Mamma fikk diagnosen kols, sluttet og kolsen har vært uforandret i flere år. Fordi hun sluttet å røyke!
Jeg hadde tydelige symptomer på kols og begynnende kols (eller lungeemfysem om du vil). I journalen min står det lungeemfysem, mest sannsynligvis på grunn av arv og miljø (mamma). Jeg slet også med kronisk lungebetennelse fra jeg var 3 år. Hadde også bronkitt i perioder. Derav lungeemfysem og ikke "bare" kols. Etter at jeg flyttet ut som 16 åring så har jeg ikke hatt lungebetennelse en eneste gang. Jeg kan få en mild, begynnende lungebetennelse hvis jeg presser for kroppen for langt (trening f.eks) og er for lenge ute, for ofte i dårlig vær (tung luft og vind). Men har ikke hatt skikkelig lungebetennelse siden jeg var 16. Bank i bordet. Alt annet enn kols-symptomene er problemet nå. Resten holdes i sjakk ved å ikke presse meg for langt, og holde meg unna røyk, også passivrøyking. Jeg kjenner et press i brystet ved at folk røyker ute ved siden av meg. Men det er bare ubehagelig og ekkelt, litt skremmende hvis det er mye vind f.eks. Men det å sitte i et rom hvor det har blitt røykte inne i flere år, går ikke. Har ikke sjanse til å oppholde meg i et slikt rom i over lengre tid.
Det er fordi jeg nå er obs på det og vet når jeg må ro meg ned. 

Problemet er
1: mamma nekter å innse at hun har mye skyld i mine plager i barndommen. 
2: Mamma godtar ikke at jeg er syk. Hun kommer med frekke kommentarer hele tiden. Kaller meg lat hvis jeg må gå sakte i varmen eller når det blåser ute. Hun sier ofte "skjerp deg" og jeg har blitt stemplet som hypokonder. De nærmeste i familien vet nå at jeg later ikke, jeg lyver ikke. De forstå nå selv at jeg er syk, og det er mamma som benekter det. 

Jeg har et godt og nært forhold til pappa. Vi snakker på telefonen eller skype daglig. Det er han jeg reiser på ferie med, ikke mamma. Det er hos han jeg feirer jul, nyttårsaften (hvis jeg ikke er ute med venner) og påske. Alle feriene jeg har er med han. Han bor 3 timer unna, så jeg vil være hos han så ofte jeg kan.
Han nekter å snakke med mamma, for han har gitt opp. Han har aldri snakket dritt om mamma. Har aldri hørt mamma og pappa krangle, aldri. Mamma derimot, hun har snakket mye dritt om pappa, prøvd å bestikke meg med gaver og slikt for at jeg skulle være hos henne. Dette var da jeg var veldig lita og dum. Jeg så ikke det selv, at mamma prøvde å ødelegge mellom meg og pappa. 
De har samarbeidet godt, men. Etter at jeg ble voksen så kuttet han kontakten helt. 

Jeg føler at jeg har holdt ut med mamma utav plikt. Hun er mammaen min, jeg må holde kontakten. Men det er slitsomt å måtte holde munn og smile, selv om at hun kommer med frekke kommentarer. Prøver jeg å si imot så blir hun sinna. Jeg har prøvd i flere år å bli venn med mamma. Holde mine tanker for meg selv. Turte ikke å lufte de til pappa en gang, i frykt for at han skulle tro at jeg prøvde å ødelegge mellom han og mamma. Før så trodde jeg at pappa var den som forlot oss, siden mamma snakket så mye dritt om han. Nå vet jeg bedre. 
Føler selv at den eneste jeg trenger i livet mitt, det er pappa. 

Jeg er så forvirret, føler jeg gjøre noe skikkelig galt ved å droppe hun. En dag så kan vi kanskje møtes å ha en normal samtale. Men vi kommer aldri til å bli perlevenner, for hun vil ikke forandre seg. Hun ser ikke selv hva hun gjør galt. Det som er problemet. Hun blir sint og nekter å høre på folk. 

ts

Anonymkode: 02f75...48f

Hvis du får det bedre ved å kutte ut moren din, så synes jeg du skal gjøre det! En ting er alt hun utsatte deg for i barndommen. ( og det er ille nok!!) , men måten hun behandler deg på nå er også grusomt! Synes moren din virker veldig egoistisk og selvopptatt, og hun burde ha mistet omsorgen gir deg da du var barn.  

[Vattenflaska]

Jeg syns du gjorde riktig. Klem til deg TS.

[Måndagsbarn]

Vet du TS, jeg synes moren din er ufattelig egoistisk og du er i din fulle rett til å føle bitterhet og ha nag til henne. Hun er og var moren din og hun utsatte barnet (barna?) sine for helseskader og plager som du må ha for livet. Hun satte deg til livet og da er hennes ansvar å gjøre det så godt som mulig for deg og forberede deg på et langt og rikt liv. Hun har senket livskvaliteten din med sine valg som hun stadig ble påminnet om at gikk utover deg. Hun har hatt MANGE sjanser til bedring gjennom din oppvekst og har ikke tatt noen av dem!

Jeg synes ikke hun fortjener at du gir henne mer oppmerksomhet rundt dette. Det høres ut som hun drives av oppmerksomhet rundt sin egen lidelse mens din ikke betyr noenting for henne. Du har ikke noe ansvar og dessverre høres det ikke ut som hun tar til seg noe skyld her. Ett råd bare; ved å være bitter og hate henne, så gnager hatet mye mer på deg selv enn det gjør på henne. Det er du som må bære med deg disse vonde følelsene. Håper psykologen din kan hjelpe deg også med dette slik at du kan få et så godt liv som mulig og slippe taket i din mor som dessverre høres ut som et menneske (mer eller mindre) blottet for samvittighet. Om hun angrer eller bedrer seg, vil HUN ta kontakt med deg. I mellomtiden håper jeg du får til å slippe taket:)

[AnonymBruker]

Jeg tenker daglig på å bryte med min egen mor. Skjønner godt hvordan du hadde det! Du er i tillegg fysisk berørt av hennes valg i livet. Jeg synes du har gjort et bra valg  heier på deg

Anonymkode: 55ce3...369

[Hactar]

Din mor er hensynsløs mot deg. Hun har vært hensynsløs mot deg helt siden hun fikk vite at du hadde lungeproblemer. Hun tar ikke deg eller din helse seriøst. Jeg ser ingen grunn til at du skal ta hensyn til henne lenger. Ta vare på deg selv. Kutt henne ut om kontakt med henne sliter på deg.

[AnonymBruker]

TS, heia deg!

Hun behandler deg ikke som en voksen, da hadde hun ihvertfall respektert dine meninger (selv om hun ikke deler dem).

Sånn som det er nå blir du jo behandlet som et barn.

 

Anonymkode: a85a3...c64

[AnonymBruker]

Sånn er moren min og. Husker hun røyka i bilen og jeg ba henne slutte fordi jeg ble kvalm. Fikk beskjed om at hun røyker hvor og når hun vil, hun er den voksne og jeg er barnet, hun bestemmer. Sliter med sterk astma, problemer med pusten og kroppen på mange måter. Jeg har også satt ned foten og fortalt det som plager meg fra barndommen, det gjorde jeg i en alder av 17 år. Her er det mye mer i tillegg, mest psykisk vold og noe fysisk. Jeg har innsett at hun aldri kommer til å innse elller vedkjenne seg tingene hun har gjort galt. Jeg har virkelig prøvd å få henne til å stå til rette for alt, men alt blir vridd på mot meg. I tillegg snakker hun dritt om meg til resten av familien og jeg har skjønt at de ikke kjenner til sannheten. Så ingen i min familie ønsker kontakt før jeg trekker til meg "mine løgner." Det er virkelig ingen løgner ute å går. Hun sprer videre og jeg får ikke sagt min side. Jeg har heldigvis faren min og hans familie, men har valgt å gi opp å prøve mer hos mamma sin familie. 

Du er heldig som har tanter og onkler som tror deg uansett om de ikke står tydelig frem med det. Det kunne også ha skjedd at de snudde seg etter meningene til moren din. 

Det beste tipset jeg kan gi er at du må godta at hun ikke kommer til å vedkjenne seg dette. Moren min kaller meg feig ved alle anledninger som moren din kaller deg hypokonder. Du vet hvem du er selv og stå sterkt. Ignorer moren din og ta vekk flink pike greiene rundt henne. Tenk at det er synd på henne og at du lærer av hennes feil. Gjør det beste ut av hverdagen din nå, det som har skjedd får du aldri gjort noe med. Jeg jobbet lenge for å finne tryggheten til dette selv. Og med å bygge opp et godt liv uansett bagasje jeg har med. Finn en måte å bruke bagasjen din til noe godt som gjør at du føler deg til nytte. 

Anonymkode: c7d96...ab1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Måndagsbarn skrev:

Vet du TS, jeg synes moren din er ufattelig egoistisk og du er i din fulle rett til å føle bitterhet og ha nag til henne. Hun er og var moren din og hun utsatte barnet (barna?) sine for helseskader og plager som du må ha for livet. Hun satte deg til livet og da er hennes ansvar å gjøre det så godt som mulig for deg og forberede deg på et langt og rikt liv. Hun har senket livskvaliteten din med sine valg som hun stadig ble påminnet om at gikk utover deg. Hun har hatt MANGE sjanser til bedring gjennom din oppvekst og har ikke tatt noen av dem!

Jeg synes ikke hun fortjener at du gir henne mer oppmerksomhet rundt dette. Det høres ut som hun drives av oppmerksomhet rundt sin egen lidelse mens din ikke betyr noenting for henne. Du har ikke noe ansvar og dessverre høres det ikke ut som hun tar til seg noe skyld her. Ett råd bare; ved å være bitter og hate henne, så gnager hatet mye mer på deg selv enn det gjør på henne. Det er du som må bære med deg disse vonde følelsene. Håper psykologen din kan hjelpe deg også med dette slik at du kan få et så godt liv som mulig og slippe taket i din mor som dessverre høres ut som et menneske (mer eller mindre) blottet for samvittighet. Om hun angrer eller bedrer seg, vil HUN ta kontakt med deg. I mellomtiden håper jeg du får til å slippe taket:)

takk for langt og nyttig svar.
Jeg brøt kontakten så å si i noen år. Fra jeg var 16 til jeg var 18 på grunn av skole. Imellom 18 og 21 så var hun i livet mitt. Men det var overfladisk og vanskelig å forklare. Jeg prøvde alt jeg kunne for å få et normalt forhold. Jeg lukket ørene for kommentarene og prøvde å heve meg over det. Så fikk hun diagnosen selv og sluttet på dagen. Det gjorde veldig vondt. Flott at hun sluttet så klart! Glad for det. Men, jeg satt igjen med et vondt spørsmål. "var ikke jeg viktig nok til å slutte?". 
Etter det så har jeg prøvd, virkelig prøvd. Naget og hatet dabber av når jeg får hun på avstand. Et overfladisk og høflig forhold er helt greit. Men jeg vil ikke sitte i samme rom som henne, og brette ut om livet mitt. Kjærester, ha hun med på visning osv. Jeg tar mine egne valg og trenger ikke mamma for å holde meg i hånden. 
Det å snakke med henne om hverdagslige ting, og "overfladiske" ting går helt fint. Jeg må holde henne litt på avstand for å klare å leve med henne. Men hun vil gjerne at vi skal være bestevenner, dele alt fra underlivsplager til prat om kjærester og alt imellom. Det klarer ikke jeg, vi har aldri vært så nære og kommer nok aldri til å bli det. Men hun tror vi er og har vært så nære. Hun blir såret hvis hun finner ut at jeg har vært hos lege, uten å informere henne først. 
Problemet er at så fort jeg får henne på avstand, da presser hun seg inni livet mitt igjen. Så jeg står mellom "all in" eller ingenting akkurat nå. Kanskje en dag kan vi møtes på halvveien og ha et normalt mor og datter forhold. Jeg er så klart for det og har jobbet mot dette i flere år. 

ts

Anonymkode: 02f75...48f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenkte du da du leste dette? Har jeg "rett" i å gjøre det jeg gjorde? Burde jeg unnskylde meg og "ta hun tilbake"?

Anonymkode: 02f75...48f

Ingen kan fortelle deg om det var rett eller galt. Det som er best for deg er det rette og det er ditt valg. Det er du som kjenner situasjonen best og hva den har gjort med deg. Vet ikke om du liker å lese, men kan anbefale en bok som heter "The body never lies" av Alice Miller. Den har vært til hjelp for min del.

Anonymkode: 9d231...480

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er moren min og. Husker hun røyka i bilen og jeg ba henne slutte fordi jeg ble kvalm. Fikk beskjed om at hun røyker hvor og når hun vil, hun er den voksne og jeg er barnet, hun bestemmer. Sliter med sterk astma, problemer med pusten og kroppen på mange måter. Jeg har også satt ned foten og fortalt det som plager meg fra barndommen, det gjorde jeg i en alder av 17 år. Her er det mye mer i tillegg, mest psykisk vold og noe fysisk. Jeg har innsett at hun aldri kommer til å innse elller vedkjenne seg tingene hun har gjort galt. Jeg har virkelig prøvd å få henne til å stå til rette for alt, men alt blir vridd på mot meg. I tillegg snakker hun dritt om meg til resten av familien og jeg har skjønt at de ikke kjenner til sannheten. Så ingen i min familie ønsker kontakt før jeg trekker til meg "mine løgner." Det er virkelig ingen løgner ute å går. Hun sprer videre og jeg får ikke sagt min side. Jeg har heldigvis faren min og hans familie, men har valgt å gi opp å prøve mer hos mamma sin familie. 

Du er heldig som har tanter og onkler som tror deg uansett om de ikke står tydelig frem med det. Det kunne også ha skjedd at de snudde seg etter meningene til moren din. 

Det beste tipset jeg kan gi er at du må godta at hun ikke kommer til å vedkjenne seg dette. Moren min kaller meg feig ved alle anledninger som moren din kaller deg hypokonder. Du vet hvem du er selv og stå sterkt. Ignorer moren din og ta vekk flink pike greiene rundt henne. Tenk at det er synd på henne og at du lærer av hennes feil. Gjør det beste ut av hverdagen din nå, det som har skjedd får du aldri gjort noe med. Jeg jobbet lenge for å finne tryggheten til dette selv. Og med å bygge opp et godt liv uansett bagasje jeg har med. Finn en måte å bruke bagasjen din til noe godt som gjør at du føler deg til nytte. 

Anonymkode: c7d96...ab1

Utrolig trist å lese! Bra at du sto opp imot henne, det krever ufattelig mye styrke. Tro meg, jeg vet det godt. 

Tanter og onkler på mamma sin side trodde på hun i flere år. Helt til onkel fikk kols og kjente igjen symptomene mine. Like etter fikk tante kols og hun kom like etter. Da forsto de begge at jeg virkelig slet og jeg løy ikke, slik som mamma sa. Hell i uhell kan man kalle det. 

Jeg føler ikke et sterkt hat mot hun daglig. Men, jeg klarer ikke å "fake det" lengre, å være hyggelig å smile og bare stå der, når ordene hagler rundt meg. Er sliten, klarer det ikke mer.

Noen folk klarer bare ikke å forandre seg. Noen ganger må det store ting til for at det skal skje. 
Godt at jeg ikke er alene om å gå ifra familien på den måten. Takk for at du fortalte meg det. Har mindre panikk nå enn da jeg lagde denne tråden. 

ts

Anonymkode: 02f75...48f

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig trist å lese! Bra at du sto opp imot henne, det krever ufattelig mye styrke. Tro meg, jeg vet det godt. 

Tanter og onkler på mamma sin side trodde på hun i flere år. Helt til onkel fikk kols og kjente igjen symptomene mine. Like etter fikk tante kols og hun kom like etter. Da forsto de begge at jeg virkelig slet og jeg løy ikke, slik som mamma sa. Hell i uhell kan man kalle det. 

Jeg føler ikke et sterkt hat mot hun daglig. Men, jeg klarer ikke å "fake det" lengre, å være hyggelig å smile og bare stå der, når ordene hagler rundt meg. Er sliten, klarer det ikke mer.

Noen folk klarer bare ikke å forandre seg. Noen ganger må det store ting til for at det skal skje. 
Godt at jeg ikke er alene om å gå ifra familien på den måten. Takk for at du fortalte meg det. Har mindre panikk nå enn da jeg lagde denne tråden. 

ts

Anonymkode: 02f75...48f

Meg igjen. Sies at man ikke kan velge sin familie. Men jeg har lært at man kan velge hvor mye kontakt man har. 

Anonymkode: c7d96...ab1