Angst/depresjon - Hvordan ta opp kontakt igjen med bekjente?

[AnonymBruker]

Hei!

Har slitt med angst/depresjon de siste 10 årene, men har liksom aldrig turt å innrømme det eller gjort noe med det.
De 2-3 siste årene bygde det seg opp, og førte til gradvis mer og mer isolering, til jeg til slutt mistet kontakten med absolutt alle.

Har endelig tatt steget og fått meg hjelp, da jeg ikke lenger fungerte normalt og ikke turte gå ut døren, bare skalv ukontrollert og ikke kunne kjøre bil pga angst kom ut av det blå

Men nå har jeg ingen der! Ingen venner, ingen støtte, ingen å gjøre noe hyggelig med.

- Har 2-3 venner som prøver ta kontakt litt inemellom, men jeg er så redd for hva de vill si
Er det "greit" og fortelle at jeg har slitt med angst/depresjon og fortsatt gjør det?

Vil nødig fremstå som stakkarsig, og det ER jo slitsomt og høre på syting til noen i min situasjon.
Men det er litt vanskelig og "prate", da min hverdag stort sett har dreid seg om å få til de hverdagslige tingene de siste årene, spesiellt siste året

Og hvordan forklarer man sitt fravær når man generellt blir konfrontert?

Anonymkode: 097e7...10a

[skje]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

- Har 2-3 venner som prøver ta kontakt litt inemellom, men jeg er så redd for hva de vill si
Er det "greit" og fortelle at jeg har slitt med angst/depresjon og fortsatt gjør det?

Vil nødig fremstå som stakkarsig, og det ER jo slitsomt og høre på syting til noen i min situasjon.
Men det er litt vanskelig og "prate", da min hverdag stort sett har dreid seg om å få til de hverdagslige tingene de siste årene, spesiellt siste året

Og hvordan forklarer man sitt fravær når man generellt blir konfrontert?

Anonymkode: 097e7...10a

Det beste er å være åpen om det. Da slipper du spekulasjoner; at de sitter på hver sin tue og gjetter hvorfor du ikke "vil" ha kontakt med dem. Bare si (eller skriv, om du føler dét er enklere) de tre første setningene du skrev her, samt det om at det er vanskelig å finne noe å prate om når du har vært så isolert.  Ta det derfra. 

Følger du med på nyheter, tv-serier o.l. er du jo ikke helt utenfor. Ta opp tråden der dere slapp. Hvor var de i studieforløp eller karriere? Hva med partnere, barn og familie? Folk  e l s k e r  å snakke om seg selv, så du kommer veldig langt ved å spørre om hvordan de har hatt det. 

Det er veldig lovende at de fremdeles forsøker å ta kontakt med deg etter så lang tid. Dette er tydeligvis folk som bryr seg om deg, og er tålmodige. Det kommer til å gå bra.  

Endret 2. juni 2016 av skje

[AnonymBruker]

Folk viser mer forståelse og aksept jo mer innsikt de får i situasjonen. Om du legger det frem på en noe nøytral måte ser jeg ikke hvorfor de skal reagere med å stakkarsliggjøre deg. Det er imidlertid viktig at du får frem at du har mistet kontakten med dem grunnet dette og at dette er noe du synes er fryktelig leit. Det er viktig at intensjonen din med å finne veien tilbake til hverandre kommer tydelig frem. 

Det er heller ikke en dum idé å fokusere på hvordan de har hatt det og vise engasjement i deres liv (slik som vedkommende over meg også skriver). 

Jeg tror dette kommer til å gå helt fint. Det er jo en grunn til at de fortsatt tar kontakt.  Jeg tror de vil sette pris på at du tar initiativ. 

Anonymkode: dee9e...e25

[AnonymBruker]

Vær ærlig og si det som det er; at du har isolert deg grunnet angst og depresjoner, men at du nå har veldig lyst til å ta opp igjen vennskapet. Og beklag for at du har vært avvisende. 

Folk forstår slikt. Det er mye bedre å gi en forklaring, enn at de må spekulere, og gjerne tenker at du har kuttet dem ut fordi du har funnet deg nye venner, men nå har de nye vennene latt deg i stikken, så da kommer du tilbake til dem som en nødløsning og et andrevalg. 

Jeg har selv slitt veldig med det samme, og for meg har det fungert bra å være åpen og ærlig om det. Men jeg snakker ikke om det annet enn å si at beklager jeg har vært asosial, det er angsten som har hindret meg. Punktum. Ikke noe utlegging eller annet "å-så-synd-det-er-på-meg-snakk". Bare informer om angst, og gå over til hyggelige temaer. Ingen liker å bli pådyttet andres psykiske plager når man knapt har hatt kontakt den siste tiden. 

Anonymkode: b07e2...c2d

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt. Har slitt i flere år, det toppet seg de siste årene. Men jeg var mye alene fra ungdomsskolen. "Alle" ble opptatt av drikking (altså ikke noen glass fordi det er godt, men sterkest mulig brennevin for å bli mest mulig dritings), festing osv. Mens jeg likte ikke å drikke mye og ofte. Samtalene i klassen i friminuttene dreide seg hele uka om hvor fulle man var forrige helg, hvilket drama som skjedde, hvor man skulle feste neste helg osv. Mye baksnakking var det og. Totalt uinteressant. Ble mer og mer alene da. Hadde bare noen få jeg kunne finne på ting med..

Flytta vekk for å gå på videregående, og så til enda et nytt sted for folkehøgskole. Mista gradvis kontakt med de få. Så enda et nytt sted pga kjæreste.. Og så til hjemstedet igjen. Bodde liksom aldri lenge nok på de nye stedene til å opprette varige venneforhold. Da jeg kom "hjem" hadde alle jeg var litt sammen med før flyttet til andre steder, og bodde der fortsatt. Nå bor det mange her som har flyttet hit i løpet av de siste årene.

De som fortsatt bor her som jeg gikk på skole med, er fortsatt dramatiske, mye styr i venninnegjengene. Jeg orker fortsatt ikke sånt.

Så jeg må på en måte starte helt fra scratch. Det er ingen å forklare fraværet for, ingen å finne tilbake til. Håper noen har råd til meg også. Har snakket med noen som blir overrasket over at jeg er født og oppvokst her, de husker meg ikke. Og noen blir overrasket over at jeg ikke kjenner så mange her.

Jeg har jo foreldre, bestemor og et par tanter her da. Men savner å ha venner.

Anonymkode: c78f1...0cd