Venner som ikke tar kontakt

[AnonymBruker]

Et lite innlegg om mine utfordringer de siste årene. 

Jeg er en voksen mann (45+). Har hatt noen skikkelig tøffe år bak meg, det hele startet for 12-13 år siden. I perioden har jeg hatt kreft og min kone fikk også kreft. Hun var ikke så heldig og gikk bort for tre år siden. Det var et hardt slag for meg, og jeg gikk inn i en meget vanskelig periode. Vi hadde ingen barn. I samme periode opplevde jeg at en av mine beste kamerater tok sitt eget liv, det samme gjorde et familiemedlem. 

Da jeg gjennomgikk det mørkeste av den mørke tiden etter min kones bortgang, var jeg stort sett helt alene det meste av tiden. På en måte følte jeg meg forlatt av mine venner, de tok sjelden kontakt. Smerten jeg hadde i den perioden var ubeskrivelig vond, og jeg har aldri følt meg så redd og forlatt som da. Jeg fant etter hvert en terapeut som hjalp meg mye. 

Forholdet til mine venner "sånn som før". Det er stort sett jeg som må ta initiativ til kontakt. Jeg er ikke masete, det kan gå uker, mange uker, mellom hver gang jeg tar kontakt. I mellomtiden er jeg stort sett helt alene. Jeg må si at jeg har forståelse for at mine venner er opptatt, de har barn og familie de må ta vare på. Jeg har også fått meg nye hobbyer og møtt noen nye folk. De fleste er i forhold og har sin familie og sine venner. Føler meg mer som en inntrenger, så det blir ikke så mye mer kontakt ut over aktiviteten vi deltar på. 

Nå har jeg bestemt meg for å flytte til en annen by. Forlate det gamle og kanskje få en ny start. Ny jobb, nye omgivelser og kanskje nye venner. Jeg lever i håpet om en ny tilværelse og kanskje med tiden en ny partner. 

Noen som har innspill eller vært i samme situasjon? 

Anonymkode: f139b...cca

[AnonymBruker]

Din situasjon er ganske ekstrem. Du skal lete lenge før du finner noen som har opplevd noe lignende.

Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man som venn skal forholde seg til venner som har opplevd ekstreme traumer. Mange, meg inkludert, ville forsøkt å opprettholde vennskap som slik det var før. Og latt vennskapet utvikle seg som om det tragiske ikke hadde skjedd.

Uansett tror jeg du gjør veldig rett i å se deg om etter en ny start. Men husk at det er vanskelig å få nye nære venner i voksen alder, det gjelder de aller fleste. Da er det mer nærliggende å være åpen for en ny partner, og ta det derfra.

 

Anonymkode: 8f633...7f9

[AnonymBruker]

De var ikke vennene dine. Bare glem dem. 

Anonymkode: 64c29...f73

[Raven Emerald]

Ryddet for avsporing og svar til denne.

Raven Emerald, mod.

[Gjest O.G.]

Jeg har opplevd noe lignende i de siste månedene, og det jeg har lært er at det er når det er sykdom i ens liv at man finner ut av hvem ens venner er.

[AnonymBruker]

Lykke til på nytt sted! En ny start kan gjøre utrolig godt innimellom, og det høres ut som om du kan trenge det

Jeg både har venner som ikke tar kontakt, og ER vennen som ikke tar kontakt.. 

Jeg slet med voldsom sosial angst hele oppveksten, og følgelig har jeg ingen barndoms eller studievenner godt innarbeidet. De vennene jeg har fått i senere tid, har allerede bedre venner fra før, og unger og jobb og fritidsinteresser. En "ny" venn kommer ikke på toppen av prioritetslisten. Det skjønner jeg, men samtidig er det litt sårt. 

Jeg har også venner med psykiske problemer, som ikke tar kontakt fordi de ikke orker. Depresjon kan suge all initiativkraft ut av en. Det skjønner jeg jo også. Men det fører til at jeg også kvier meg for å ta kontakt, siden jeg ikke vil trenge meg på. Det er vanskelig å vite når man legger stein til byrden, og gjør ting verre for dem. 

Jeg har også to venner som har slitt fysisk/psykisk i åresvis. Og i løpet av de årene har de delvis slitt meg ut.. Det tærer på et vennskap når man hver gang man møtes "må" høre på masse elende og til tider klaging og sutring. Selv om man skjønner at det er vondt og kjipt. Men når det vedvarer og vedvarer, og aldri blir bedre, og man ikke kan gjøre noe for at det skal bli bedre (hva kan jeg gjøre med en venninnes ufrivillige barnløshet, f.eks?), blir det slitsomt. og det blir gjerne til at man gruer seg for å ta kontakt, for i stedet for at man har det kjekt, blir man nedtrykt, og føler energien blir sugd ut av en. Det er vanskelig å vite hva man skal si og gjøre, skal man spørre hvordan det går (og dermed rippe opp i alt som er vondt), eller la være (og dermed risikere å såre noen ved å ikke vise interesse for deres problemer)? Når det er sånn i åresvis, at man ikke én gang på mange år har hatt en kjekk stund med vennen, blir det vennskapet veldig slitsomt.. 

Anonymkode: 8d673...091