Gå til innhold

Setefødsel


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jenta mi som nå blir 5 snart lå i seteleie da hun skulle komme til verden. Det var min første graviditet, og jeg grudde meg egentlig ikke spesielt til dette; at det skulle bli en setefødsel. Hadde tro på at det skulle gå bra, og at jeg ville få det riktig bra til. Jeg fikk røntgen av bekkenet i god tid før terminen, og det ble stadfestet at jeg hadde et uvanlig romslig bekken(egentlig oppsiktsvekkende fordi jeg er veldig smal over hoftene)

Jeg kunne virkelig legge ut om alt som skjedde i det vide og brede, for en fødsel er en mektig stor opplevelse, og setter varige sterke minner.... Jeg skal prøve å gjøre det ganske kort likevel. Riene kom igang en morgen da jeg stod opp, men var veldig svake og med lange mellomrom. Likevel tok det ikke slutt, og det økte på utover dagen. Jeg har forstått at når barnet ligger med stumpen ned, kan riene være på denne måten. Fra 50 min. mellomrom, økte det på til 20 min. og til 10 min. og da kontaktet vi sykehuset og fikk komme, siden det var seteleie. Da var det blitt kveld. kl. 2100.

Hele natta lå vi for oss selv, jeg og mannen min, og koste oss. Stor forventning, nydelig midnattssol, behagelige rier, lystgass og latter osv..... En veldig spesiell natt, med litt søvn innimellom riene. Vannet gikk kl. 0500 om natta, og da begynte riene å bli litt vondere. Rundt 0800 fikk jeg satt inn epidural. Det er jeg egentlig ganske sint for. Da begynte ting å gå galt. Riene ble rare og ukontrollerbare, samtidig som de virket å ha mindre effekt. Tida gikk, jeg fikk drypp, mer drypp og mer drypp for å styrke riene, og jeg ble mer og mer sliten. Åpningstiden gikk veldig sakte, og jeg ble etterhvert veldig sliten og redd. Rundt 0100 var jeg helt vekk, tror jeg. Veldig sliten, og babyen stod langt opp i bekkenet, var langt unna å kunne bli presset ut. Jeg hadde fullt drypp, og det var visst bare å vente. Lystgassen tror jeg hjalp meg til å holde ut. Men jeg følte etterhvert at alle begynte å bli stresset. De pratet over hodet på meg, og diskuterte hva de skulle gjøre og hvordan. SÅ ble jeg kvalm og dårlig, måtte kaste opp. Gråt, og var redd for at babyen og jeg skulle dø. Fikk beskjed om å begynne å presse. Ingenting særlig skjedde. Jeg tok ut alle mine siste krefter og lå og presset og presset. Kjente ingen pressrier, og følte at jeg ikke gjorde noen ting rett. SÅ ble det vaktskifte midt i dette, og den nye jordmora sa "nei, ikke press nå, dette er ikke rier!" og fødselslegen sa "press nå". To beskjeder på en gang; nei, det går ikke. Til slutt hylte jeg bare på keisersnitt. OG da hadde jeg presset i nesten en time, og ingen ros og intet resultat. Da var det endelig at overlegen spurte om jeg ville at de skulle hjelpe meg med keisersnitt og jeg gråt JAAAA! Da presteterte fødselslegen å si at "kanskje går det ikke an med keisersnitt, og du må føde likevel!" Dette sa hun til meg mange ganger i heisen opp til operasjonssalen, og jeg var helt hysterisk, for da trodde jeg garantert at vi kom til å dø begge to.

Men da vi endelig kom i gang med snittet, var lykken kommet til meg... JEg skjønte at NÅ kom det endelig til å skje, og alt det vonde var over. Bare etter noen få minutter hørte vi at hun gråt, og hun ble lagt i de sterke armene til pappaen sin, som begynte å synge til henne med en gang, og jeg fikk kysse henne på hodet. Det var helt fantastisk!! Da var alt glemt, og vi var de lykkeligste foreldre i verden!!

Jeg fikk imidlertid problemer i ettertid etter denne opplevelsen, og har fått gått igjennom det som skjedde med både fødselslege og jordmor, og fått sagt hvordan jeg opplevde det. Jeg har også fått bekreftet at jeg ble utsatt for generaltabben over alle når det gjelder seteleie. BLE BEDT OM Å PRESSE ALT FOR TIDLIG, OG BRUKTE OPP ALLE KREFTENE TIL INGEN NYTTE. Jeg ville klart å føde henne i sete, dersom de hadde vært mer erfarne hadde holdt hodet kaldt og ventet til setet var helt ned på bekkenbunnen. Det var ikke setet da jeg begynte å presse. Det er litt bittert å tenke på.... Dessuten stilles det store spørsmål til den norske prosedyren, der alle som skal føde i seteleie påprakkes epidural. Det ødelegger mye av rieaktiviteten som du så sårt trenger for å presse barnet ned i fødselskanalen( fordi riene ofte er dårligere når du ikke har det store runde hodet som stanger vei), og resultatet blir ofte akkurat slik som hos meg; utslitt mor, for tidlig pressing og keisersnitt.

Jeg synes nå likevel at jeg fikk med meg masse fødeerfaring, selv om det ble snitt til slutt, og det var jo også litt kjekt å ha vært igjennom. Og det hjalp sikkert på da nr. to skulle ut, at hele systemet hadde vært "åpnet" før. Kan også nevne at andre fødsel gikk unna i en fei. Hodeleie, ute på 2 timer. SÅ jeg har iallefall hatt to veldig ulike fødsler. MIne største prestasjoner, og største gleder!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...