Barndomshjem

[AnonymBruker]

Hva betyr barndomshjem for dere ?

Vi flyttet sammen for 4 år siden. Vi pusset opp hans hus og har det fint. I den tiden var barna hans 8 og 6. Moren til barna flyttet ut når de var 1.5 og 3.5 gamle. 

De er hos oss annenhver uke. Datteren min har bodd her på heltid fra hun var 7 og vi har et felles barn på 2 år. 

Nå har vi sett på en tomt...Nærmere  skolen og det er mange barn ( klassekamerater) som bor der. I vår gate er bare 1 barn de leker med.

Han nøler pga dette er barndomshjem for barna hans. Og her føler de trygghet osv. Er det virkelig sånn ? For meg er barndomshjem der jeg har vokst opp med mine foreldre og har mange gode minner fra. Han har hatt kjærester før meg som gikk rundt i huset etter konen flyttet ut. Er ikke barndomshjem reserver for mor,far og kjernefamilien ?

Når barna skal til moren så sier de at de skal hjem også.

Hva betyr barndomshjem for dere ?

Anonymkode: da50a...6bc

[Zienna]

For meg var hjemmet der mine foreldres møbler var.  Hus og leiligheter var forskjellige, men jeg kjente igjen tingene i huset uansett hvor vi bodde.  Husker vi hadde en megalang kabel til Tv slik at den skulle passe der vi kom, og gardinene hadde godt monn for å legges opp eller ned. 

Da jeg selv ble voksen og bygget hus slo jeg straks dype røtter der. Kanskje påvirket det også barna, for selv i dag når de er voksne, er barndomshjemmet viktig for dem.  Slik har det blitt for barnebarna også, de kjenner trygghet ved at huset har vart en stund i familien. 

Derfor forstår jeg din manns tankegang.  Skjønt, i dag er den visst veldig gammeldags.  Folk skifter bolig som de skifter undertøy.  Jeg er ikke så sikker på om det bare er bra. 

[Arkana]

Jeg bodde i samme hus hele min barndom og det var og er definitivt forbundet med trygghet. Det ligger veldig mange gode minner og følelser i huset og hagen. Selv om jeg nå er godt voksen og med eget hus er tanken på at en annen familie en gang skal bo i mitt barndomshjem fremdeles veldig rar. Selv om mine barn er små ennå merker jeg at de er knyttet til huset vårt. Som Zienna tror heller ikke jeg det er positivt å flytte for ofte. Røtter er viktig.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke flyttet mange ganger, men da familien min og jeg flyttet fra barndomshjemmet mitt ( jeg var 12 år ) kjente jeg absolutt ikke annet enn stor glede og spenning over det å flytte. Mine yngre søsken like så. Da foreldrene mine solgte huset vi bodde i 10-12 år senere, tenkte jeg ikke mer over det, gledet meg bare over at foreldrene mine skulle flytte i leillighet. Det ene av mine søsken uttrykte da litt sorg over dette. 

 

Jeg har alltid tenkte at der familien min er; er også mitt hjem, ergo ikke knyttet oppmot et hus. Vi har kun flyttet innad (også i senere år med unntak av studieår) et lite område, så hjemplassen min er jeg mer knyttet til enn et hus. 

Anonymkode: 3f2e4...3e5

[AnonymBruker]

Jeg tenker når barn er såpass små og den ene forelderen flytter ut, huset pusses opp på nytt med nye møbler så er det ikke så mange minner igjen. Jeg prøvde å forklare til han at dette er like mye hjem for mitt barn og vårt felles barn som for hans barn, men han synes at barn som flytter frem og tilbake har større tilknytting til barndomshjemmet. 

Ts 

Anonymkode: da50a...6bc

[Sissan1]

Jeg mener barndomshjem er en konstruert ting i dag. I "gamle dager" - da de som i dag er 70-80 år vokste opp, og selv var redebyggere var det relevant. Da tok man over foreldres hus eller bygget egne hus, som skulle være gjeldsfrie så tidlig som mulig så de kunne leve der til de døde. Slik er det jo ikke lenger og barna våre i dag er ikke vant til det. Enda mindre når de har skilte foreldre og i utgangspunktet har to hjem.

Jeg syns mange bruker barna som et argument for at de selv ikke vil skille seg med et hus de har et forhold til. For når man har bodd, flidd,vedlikeholdt og oppgradert et hus lenge, får man jo naturligvis et nært forhold til det. Da er det egentlig mer ærlig å si det slik. Min tanke er i hvert fall at barna har det godt der foreldrene har det godt. Hvordan veggene ser ut og hvor de er plassert er mindre viktig for dem.

Endret 1. juni 2016 av Sissan1
skriveleif

[AnonymBruker]

Jeg tror barnas forhold til selve boligen gjenspeiler det forholdet foreldrene ønsker de skal ha til huset. Selv har vi byttet bolig flere ganger, og by en gang, men har visst at det ville bli slik når barna var små, og har en hytte vi bevisst har snakket opp som selve barndomsbasen til barna "Hytta har vi jo alltid, Den er bare vår, hytta skal de feriere på når de blir store og får egne barn, hytta er den beste plass på jord, her på hytta var du bare to uker gammel første gang du var her, se bildet osv". Og vi er der ofte og barna er sterkt knyttet til hytta og den plassen hytta ligger.
Folk som bygger et barndomshjem til barna sine gjør det mer eller mindre bevisst, det er nok de samme som lar barnas rom stå urørt etter at de er blitt voksne osv. Det handler nok om din manns behov for redebygging og en trygg base for sine barn, mer enn barnas reelle behov. Og hans forhold til huset som dere nå har pusset opp, han er vel glad i boligen selv.

Anonymkode: 9315a...10b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det handler nok om din manns behov for redebygging og en trygg base for sine barn, mer enn barnas reelle behov.

Anonymkode: 9315a...10b

 

Nå undervurderer du menneskers oppfatning og følelse for hjemmet sitt, og du ser at ikke alle som har svart er enige med deg. Du undervurderer også barns behov for røtter og tilknytning (voksne mennesker som flyttet mye rundt som barn kan fortelle deg at den rotløse følelsen ikke er bra), og dette har like mye å gjøre med huset, nabolaget og byen som med "hvor foreldrene bor". Barn har reelle tilknytningsbehov som ikke bare er skapt av foreldrene.

Anonymkode: a578f...761

[Tamina82]

Enig i at mye flytting ikke er heldig for barna, men her er det jo snakk om å flytte en gang (mest sansynlig). Ikke annen vært år. 

Hva med å spørre barna? Vil tro de selv gjerne kunne tenkt seg å komme nærmere venninner/kamerater. Og inn i et helt nytt hus. Jeg hadde syntes det var kjempespennende. 

Selv bodde vi hele min oppvekst i samme hus. Personlig vil jeg si at jeg ikke begynnte å tenke på det som barndomshjemmet før jeg var godt voksen. Men likevell er det ikke med noe større problem at jeg nå ser på at foreldrene mine selger og flytter i leilighet. 

 

 

 

[Gjest ISeeYouCreep]

w

 

Endret 17. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[Millimani]

Jeg flyttet fem ganger i løpet av tolv år, medregnet da mamma skilte seg fra pappa, - og tre forskjellige byer. Hvor er mitt barndomshjem egentlig? Skulle jeg til mamma så skulle jeg hjem, skulle jeg til pappa så skulle jeg til pappa. Men alle hjemmene er mine barndomshjem, selv om jeg har flytta fem ganger. 

Det finnes også de barna som må være med foreldrene på flyttelass omtrent årlig, fordi en av foreldrene har en jobb som medfører stadig flytting. Om de barna har barndomshjem? Ja, det har de  Det er bare det at de har bodd flere forskjellige steder. Barndomshjem er der man "tilbragte"/bodde i barndommen, og for mange er det flere forskjellige hjem, enten man har skilte foreldre, og/eller flytter hit og dit. 

Ingen grunn til å nøle. At barna har det trygt og harmonisk der dere bor nå, betyr "bare" at det gode og trygge vil fortsette selv om dere flytter. Er huset dere bor i nå hans barndomshjem også? Da kan det jo ligge noe i det, da blir det annerledes. Men noen utfordringer kan være sunne å ta. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nå undervurderer du menneskers oppfatning og følelse for hjemmet sitt, og du ser at ikke alle som har svart er enige med deg. Du undervurderer også barns behov for røtter og tilknytning (voksne mennesker som flyttet mye rundt som barn kan fortelle deg at den rotløse følelsen ikke er bra), og dette har like mye å gjøre med huset, nabolaget og byen som med "hvor foreldrene bor". Barn har reelle tilknytningsbehov som ikke bare er skapt av foreldrene.

Anonymkode: a578f...761

Ja, men jeg er enig i dette. Jeg mener bare at faren her har kanskje bidratt til å skape den tilknytningen til selve boligen for sine barn (som TS's barn ikke har), fordi han bevisst eller ubevisst ønsker at de skal ha den tilknytningen (og han har den kanskje selv). Det er nettopp det med rotløshet vi har forsøkt å forebygge ved å lage hytta som trygg base, og IKKE snakke om leiligheter vi har bodd i som selve kjernen i familien vår og det ultimate hjemmet, og vi har flyttet innen nabolag når vi har kunnet, slik at barndommen blir mest mulig ett sted. (nå skal vi ikke flytte mer, heldigvis, så i nåværende bolig snakker vi om framtidsplaner og legger vekt på hvor fint vi har det i VÅRT HJEM akkurat her,  ikke bare i by og hytte).

Anonymkode: 9315a...10b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener bare at faren her har kanskje bidratt til å skape den tilknytningen til selve boligen for sine barn (som TS's barn ikke har), fordi han bevisst eller ubevisst ønsker at de skal ha den tilknytningen (og han har den kanskje selv). 

Anonymkode: 9315a...10b

 

Det er jeg enig i, men samtidig tror jeg mor her gjør det samme i motsatt retning, altså at hun viser og kanskje også sier med ord hvor mye hun vil flytte til et annet sted framfor å bo der de bor nå. Problemet blir da at de drar i hver sin retning og det synes jeg heller ikke er heldig for barna. Her bør de diskutere og bli enige seg i mellom (og uten å involvere barna) om hva begge ønsker i et hus/bosted og hvordan de kan få det. Jeg mener også at om man ikke blir enige er status quo det eneste riktige, altså at en evt forandring skal være ønsket av begge.

Jeg lurer forresten på hvorfor mor her ønsker å flytte. Det eneste argumentet jeg har lest er at de kommer nærmere klassekamerater. Min erfaring er at dette kun er viktig de første årene i barneskolen, hvor barna er mer avhengig av foreldrene for å komme seg rundt. Det øyeblikket de er gamle nok til å gå/sykle til venner er det helt ubetydelig. Det virker underlig å ønske å flytte pga noe som er veldig midlertidig og naturlig løser seg selv.

Anonymkode: a578f...761