Dere med sosialangst

[Gjest Anonymous]

Jeg har sosialangst,

Er for tiden arbeidsledig, men gruer meg til den dagen jeg må ut i jobb igjen.

Hvordan takler dere jobb situasjoner, foreldremøter osv.

Jeg er mest redd for store forsamlinger som foreldremøter, der går jeg aldri, har veldig lyst på en utdannelse, men angsten stopper meg.

Jeg kan gå i butikk, partyer og sånne små ting, men ikke der det bare er fremmedefolk eller plasser jeg kanskje må si noe.

Hadde vært int. å høre hvordan dere takler hverdagen og hvilke , og bruker dere noe medisiner.

Har gårr på cipramill for noen år siden, men de hjalp ikke meg.....jeg ble mer likegyldig, pluss at jeg gikk opp i vekt.

[Gjest Anonymous]

Håper du har skaffet deg proff hjelp! For det finnes hjelp der ute :-) .

Du vil måtte stå ansikt til ansikt for det du er mest redd for, men i trygge omgivelser til å begynne med. Viktig med de "rette" menneskene til å veilede deg. Prossesen er tidkrevende og krever mye av deg, men det er vel verdt det!

[Gjest Anonymous]

Jeg har både jobbet og gått på skole, trener på helsestudio med mange andre, ordner opp of fikser alt i hverdagen, men som sagt så synes jeg mye av det er helt pyton.

Derfor lurte jeg på hvordan dere andre med sosialangst takler dette, har dere noe triks å lære meg som dere har opplevd fungerer.

Etter som jeg skjønner så er det en del her inne som har sosialangst, noen av dere er kanskje i jobb, går på skole, går på foreldemøter o.l

[kkristin]

Det finnes en bok som garantert kan kurere deg enten nesten helt eller helt. Den heter "trange rom og åpne plasser" og handler om alle typer angst og hvordan du selv kan kurere deg. Boken har forandret livet mitt. Bare skriv meg en PM hvis du har spørsmål.

[aline]

den boken kjøpte jeg også, på oppfordring fra psykologene jeg brukte, den hjalp meg også veldig.

har du prøvd terapi?

jeg hadde tendenser til sosialangst, og kan fremdeles få det, men plages lite nå etter ett halvt år med terapi.

var ille en periode, måtte sykemeldes en måned midt i terapien, fordi sosialangsten var på topp. det føltes som om hele hjertet og brystet mitt ble vrengt ut-inn og skoldet hver gang jeg hørte noen prate eller gå på utsiden av kontoret mitt. Og når telefonen ringte så måtte jeg sitte med hode mellom knærne å telle til ti før jeg klarte svare. etter en telefon eller samtale med kollegaer var jeg helt kjørt og kunne gråte i lengre tid....

Jeg vet ikke om jeg noen gang blir 100% kvitt det, og kan heller ikke sette fingeren på hva i terapien som gjorde at jeg ble så mye bedre, men jeg har ingen problemer på jobb lenger, og klarer til og med sosiale sammenhenger med jobben stort sett fint.

samtaler med psykologer gjorde undere for meg, og det å forstå hva som skjedde, og forsøke å finne ut hvorfor.

ellers ingen råd.

lykke til.

[Gjest den lille røde]

så godt å høre at det er andre som har det som meg...

jeg har gått rundt og vurdert i flere dager å ringe til mental helse sin hjelpetelefon, men jeg går bare og kverner rundt det å starte samtalen, hvordan jeg skal ordlegge meg etc. så jeg tør ikke.

tror nok det er sosial angst jeg har, eller, sosial fobi kalles det på nettsidene til mental helse.

for å svare deg, trådstarter, så takler jeg ikke hverdagen sånn egentlig. tilsynelatende, men ikke egentlig. grunnen til at jeg orker å gå på jobb etc er at jeg får så fryktelig dårlig samvittighet ovenfor meg selv og de det går ut over dersom jeg ikke går på jobb. eller gjør andre ting som er ventet av meg. har unormalt strenge krav til meg selv, samtidig som jeg ikke eier snev av selvtillit og er verdens mest selvutslettende person. synes jeg selv da. og det blir ikke akkurat bedre av den grunn...

vet ikke, er vel ikke veldig hardt rammet av sosial fobi. men jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen som er på mental helse. det gikk vel nettopp opp for meg at jeg faktisk har "noe", ikke bare er rare meg. noe av det verste som kan skje meg er å møte kjente på gata sånn plutselig. og jeg er eekstremt selvbevisst. og rødmer for ingenting.

det var et slag i magen å innrømme ovenfor meg selv at kanskje det er noe med meg. av en eller annen grunn får jeg en flau følelse av det hele. og jeg vil ikke snakke med noen om det, bortsett fra samboeren min.

og dersom jeg skulle snakket med noen, feks en psykolog, ville jeg fått så dårlig samvittighet for å ha brukt tiden hans/hennes som sikkert ville vært mer vært for noen andre..

aline, hvordan fikk du til å komme deg til terapi? gikk du gjennom fastlegen? det kunne jeg aldri gjøre, er så redd han skal le av meg. eller si at jeg bare tuller og at det går over. jeg forstår jo selv at jeg bare må gjøre tingene jeg er redd for, og av og til går det helt fint. og andre dager skulle jeg ønske jeg ikke var til. har ekstreme bølgedaler i humøret, en minste lille ting kan få meg i supert humør. eller motsatt.

jeg har vært hjemme i to dager nå fra jobb. ikke fordi jeg er redd for å dra dit, men jeg har sånn fryktelig prestasjonsangst. og så er det så mye å gjøre, og stakkars lærlinge-meg har ALTfor mye ansvar. pluss at jeg blir behandlet fryktelig urettferdig. og da blir jeg sint, og vil gjøre noe med det. men jeg tør ikke, konfrontasjoner er noe av det verste jeg vet.

det mest frustrerende med dette er at det strider så veldig imot min personlighet. jeg ble "sjenert" som jeg pleier å si, da jeg kom i puberteten. i trygge omgivelser er jeg egentlig veldig frempå og vil gjerne få frem mine meninger. og så rett etterpå, kanskje jeg får litt oppmerksomhet, "det var bra sagt" kan være nok. så blir jeg sprutrød, og er på`n igjen..

men jeg synes jeg takler det litt da. kanskje vi klarer det sammen?

[aline]

...aline' date=' hvordan fikk du til å komme deg til terapi? gikk du gjennom fastlegen? det kunne jeg aldri gjøre, er så redd han skal le av meg. eller si at jeg bare tuller og at det går over. jeg forstår jo selv at jeg bare må gjøre tingene jeg er redd for, og av og til går det helt fint. og andre dager skulle jeg ønske jeg ikke var til. har ekstreme bølgedaler i humøret, en minste lille ting kan få meg i supert humør. eller motsatt....[/quote']

jeg var også sånn, og løy alltid legene rett opp i ansiktet fordi jeg var livredd for at de skulle se på meg som en hypokonder og sutrete....

men det gikk så langt at jeg ikke hadde noe annet valg lenger, dersom jeg ville ha muligheter for ett godt liv fremover. jeg ventet altfor mange år før jeg tok steget og gikk til legen å fikk henvisning til psykolog, men når jeg først gjorde det, så hadde jeg vel igrunnen øvd meg så godt at når jeg kom dit så hadde han ikke så mange andre muligheter en å høre på meg å henvise meg dit jeg ba om!!

jeg hadde vært til masse tester og prøver før det, for å se om det kunne være noe fysisk galt med meg, og det var ingenting, så jeg kunne jo vise til åtte år med daglig kvalme og mange våkennetter hvor det eneste stedet jeg klarte å sove var på badegulvet forran toalettet.... jeg funket ikke i jobbsammenhenger, kunne ikke ta ta buss, tog, fly uten å få panikkangst. Kun ikke (og har fremdeles ikke turt prøve) gå på kino, teater, konserter der jeg må stå på fast plass.

det ble for mange "kan ikke", og det kunne jeg ikke ( ) leve med i lengden.

var også veeeeeldig berg og dalbane følelsesmessig.

ER litt sånn, så det vil jeg alltid være, men nå kan jeg hanskes det bedre.

jeg fikk henvisning av fastlegen, men fikk komme med på ett prosjekt hos universitetet i oslo, som et siste prosjekt for sisteårsstudentene, så jeg hadde seks nesten ferdigutdannede psykologi-studenter + en spesialist.

det tok tid også i terapien før jeg faktisk fortalte alt, jeg er blitt en kløpper på å få folk til å tro at jeg er både tøff og har ett flott selvbilde....

men start med å jobbe deg opp til å gå til fastlegen din, har du en fastlege som ler av deg og sier at det går over, så VIT at det da er HAN som ikke kan jobben sin!!! ler han av deg og sier det går over, så få deg en ny fastlege, og det kjapt!!

[Gjest Litjmæ]

jeg er blitt en kløpper på å få folk til å tro at jeg er både tøff og har ett flott selvbilde....

Hei Aline, måtte bare kommentere dette, jeg ble veldig overraska over å lese det du skriver, for jeg har virkelig fått inntrykk av deg som en tøff jente med flott selvbilde, har lest noen innlegg av deg, drar til Afrika og alt mulig jo.

Vel, poenget mitt er i alle fall, jeg tror at du ER en flott og tøff jente, så stå på videre

Og til trådstarter - mitt beste råd til deg er å høre på Aline, virker som hun har gode erfaringer. Håper ellers du finner en god fastlege som hjelper deg!!

[aline]

Hei Aline, måtte bare kommentere dette, jeg ble veldig overraska over å lese det du skriver, for jeg har virkelig fått inntrykk av deg som en tøff jente med flott selvbilde, har lest noen innlegg av deg, drar til Afrika og alt mulig jo.

Vel, poenget mitt er i alle fall, jeg tror at du ER en flott og tøff jente, så stå på videre

...!!

jeg har blitt det nå, etter ett halvt år med helvete og terapi!!

ikke alltid, har fremdeles dårlig selvbilde, selv om selvtillitten er grei, så er det mye ved selvbildet mitt som må jobbes med.

jeg vet jeg kan gjøre ditt og datt, jeg vet jeg kan gjennomføre ting. de tingene jeg kan gjøre noe med selv, er jeg ikke usikker på.

det er selve bildet av meg selv jeg sliter med, bare lille meg liksom, når du har fjernet alt det jeg har skapt av meg. der sliter jeg fremdeles med å stole på at jeg er bra nok. :-?

også har jeg lært at jeg kan være sterk og tøff FORDI jeg innser og aksepterer mine svake sider. Og fordi jeg nå respekterer meg selv også som ett "svakt" menneske på noen områder.

det å lære å gråte, å det å vise andre mennesker noe annet en ett blidt fjes, har gjort meg tøffere.

men alt dette kom pga terapien. før det, gråt jeg aldri, var stort sett bare blid, savnet aldri noe, gjorde lite for å komme meg dit jeg ville, for jeg visste jo at jeg ikke fikk det til...

jeg visste at jeg ikke var bra nok.

jobber mye med det enda, nå TROR jeg kanskje jeg er bra nok i endel sammenhenger, men er fremdeles ikke sikker nei.

men jeg godtar ikke å leve med usikkerheten, så jeg jobber med den. fordi jeg vil ha alt jeg vil ha, og vil leve så godt som overhode mulig.

[Gjest a]

Hvordan begynte angsten deres? Kom den snikende? Hvorfor? Kunne dere være sterke og takle ting mange dager og så kom den?

[Gjest Litjmæ]

også har jeg lært at jeg kan være sterk og tøff FORDI jeg innser og aksepterer mine svake sider. Og fordi jeg nå respekterer meg selv også som ett "svakt" menneske på noen områder.

det å lære å gråte, å det å vise andre mennesker noe annet en ett blidt fjes, har gjort meg tøffere.

...

men jeg godtar ikke å leve med usikkerheten, så jeg jobber med den. fordi jeg vil ha alt jeg vil ha, og vil leve så godt som overhode mulig.

Tøft gjort. Jeg sier bare: You go girl!

[Gjest Anonymous]

jeg har vel ikke noen konkret soasialangst, men merker at jeg til det latterlige utsetter og forsøker å unngå visse sammenhenger - og at jeg heller går meg vill enn å spørre etter veien, for å si det sånn. Men det går opp og ned, og det som funker best for meg er å "lure meg selv" til å gjøre ting -forte meg å ta en skummel telefon før jeg rekker å tenke over alle grunnene til ikke å ringe osv... Samme med skole - jeg har rett og slett overrasket meg selv ved å søke og komme inn, og så har jeg plutselig søkt lån og fått hybel og så studerer man...

Men merker altså at det går i perioder, jeg er selv arbeidsledig for tida (frivillig, så det tærer ikke på selvtilliten ennå), og trenger ikke omgåes folk til hverdags. Og DA er det lett å utsette veldig mye sosialt og andre ting man ellers gjør (nå kan jeg liksom skylde på at jeg ikke har råd til å være sosial, eller jeg kan utsette telefoner og sånt til neste dag fordi jeg jo har "fri" da også... ikke bra).

Søk hjelp - du ser jo at det nytter. Legene ler ikke av deg. Og så må du komme deg over kneika for å søke jobb, så du kommer i noen normale, tvungne, men forhåpentligvis hyggelige sosiale sammenhenger igjen.

Lykke til!

[kkristin]

Hvordan begynte angsten deres? Kom den snikende? Hvorfor? Kunne dere være sterke og takle ting mange dager og så kom den?

Ja for meg har den kommet helt plutselig, flere ganger. Etter tre år uten angstanfall, fikk jeg etter et par små varsler et evigvarende angstanfall som varte i 20timer, og sikkert hadde vart lenger hvis jeg ikke hadde oppsøkt krisehjelp. Det samme med sosialangsten. Jeg kan gå et sted, føle meg sterk og stabil. Plutselig rakner jeg helt og klarer ikke se på folk en gang....

[Gjest den lille røde]

jeg er ikke trådstarter, for å understreke det. virket som noen trodde det.

TUSEN, TUSEN takk Aline (og kkristin og) , for at du vil åpne deg og dele følelser og erfaringer.. dine tanker om deg selv har virkelig gjort inntrykk på meg. og, håper du forstår dette, jeg vil så gjerne snu dette om før det blir så ille som du hadde det. jeg tror jeg kan, det er bare å tørre å faktisk "sette igang". trenger kanskje et lite spark i rævva.

kjenner meg veldig igjen i det du sier om å ikke føle seg bra nok i seg selv. jeg har vært besatt av tanken om at jeg ikke er noe. min personlighet består av nesten ingenting, kun negative ting.. og at jeg ikke skiller meg ut på noe vis, og at mitt liv ikke kan være verdt noe i andres øyne.. jeg vil så gjerne ha noe som gjør meg til meg. en egenskap, et særtrekk. hva som helst, så lenge det er noe positivt som jeg er stolt av.

jeg vil så gjerne ha et lykkelig liv! gjøre ting helt naturlig, ikke tenke gjennom det tusen ganger først. være beundret, og kunne si "jeg bare er sånn. dette er meg". og slutte å tenke over ting, bare nyte. livet er kort..

kanskje jeg ringer fastlegen imorgen? og driter i å være redd for at han skal le av meg?

jo, jeg tror det :enig_animasjon:

[aline]

og da er du på rett vei til å skape din egen egenskap som gjør deg til det ekstra, også i ditt eget hode.

jeg har vært åpen om problemene mine helt siden jeg startet å jobbe med dem, har vært åpen om terapien, om angsten, om at jeg har hatt det så jævlig og at jeg fremdeles får anfall av og til som gjør at jeg virkelig ikke ser noe verdi i meg selv som person.

og det var der jeg fant min styrke, for som de minnet meg på hos psykologene, bare det at jeg fant den styrken til å ta tak i det, til å drite i at det var tøft, til å ville så ille at jeg bare gjorde det, selv mens det var på det tøffeste... DET er en styrke og en egenskap som jeg er stolt av, og som jeg vet gjør meg sterk!

og når du først begynner, så skjer det så masse. Jeg brøyt mange fordommer mot meg selv mens jeg gikk i terapi. jeg hadde masse meninger om masse forskjellige ting, som jeg endelig klarte å se også gjøre noe med. ting jeg aldri ville trodd jeg klarte å endre.

og bare det å ha turt å ta det første skrittet, og deretter fortsatt videre, gjorde at jeg i hvertfall har EN ting jeg kan være stolt av med meg selv: jeg godtar ikke å ikke ha det bra, selv om å endre det kan bety helvete.

disse angst og usikkerhetsfølelsene kan ramme hvem som helst, og komme av hva som helst. Det å sette ett fjes på det synes jeg er riktig for meg. Og å vise at selv folk som er "sterke" og som oppfattes som tøffe, sosiale, blide og problemløse mennesker, kan ha skjulte plager som nesten tar livet av dem.... uten at så godt som noen ser det! Det er viktig for meg å vise det, fordi det kanskje kan hjelpe andre. Jeg vet JEG kunne trengt det, selv om jeg klarte meg uten.

ring fastlegen, sett igang mølla. Det vil ta tid før du/dere kommer inn hos psykolog allikevel, så det er bare om å gjøre å starte.

[Gjest Anonymous]

Ja,, bare sett dere på venteliste til Psykolog .

Jeg ventet i ett år.

Men det første halvåret varlegen min sin feil for han hadde " glemt" det og da er jeg den tålmodige som sier . Ja det gjør ikke no , men holder på å grine meg ihjel innvendig.

Det er ingen som egentlig vet hvor deprimert jeg har vært og den angsten blir bare verre og verre..

Har vært en gang hos psykolog nå .

Har levert min "livshistorie" og da sier psykologen.

Når jeg merker hennes reaksjon på det jeg forteller så tenker jeg .. hallo jeg er egentlig ferdig med det nå.

Dette sa jeg til henne og da sa hun .. du bagatelliserer din fortid for å slippe å kjenne på hvor jævlig det faktisk var..

HJELP :-(

Gruer meg til neste time jeg . Har ikke lyst på mer vondt inni meg ..

Har bare lyst å bli en sterk person..

[aline]

så angsten og depresjonen har ingenting med fortiden å gjøre altså? siden du er ferdig med den?

(man kan være ferdig med ting, men allikevel slite med senplager av det altså)

men jeg er ingen psykolog, og jeg var heldig med hun som var min faste, vi hadde veldig god dialog.

det er jo dessverre ikke alltid man treffer en psykolog man kommuniserer godt med, og det er skummelt.

blir det for ille, så skal du kunne ta kontakt med hjelpetelefoner også, eller akutttimer.

kan ikke annet en å ønske deg lykke til.

prøv å bare svare på det hun spør om, det er ikke sikkert det høres logisk eller rellevant ut for deg, men kanskje hun kan se ting på en annen måte og dermed finne en nøkkel?

ha tro på at du SAMMEN med psykologen kan bli bedre. Hva med å si til henne at du ikke føler hun forstår deg? at du gruer deg til timene fordi du ikke føler du får igjen for det?

ærlighet lønner seg ofte.

[Gjest den lille røde]

du er så flott altså, Aline!! :-)

rakk ikke ringe fastlegen idag. det var sinnsykt mye stress på jobb, så jeg tenkte rett og slett ikke på at jeg skulle ringe. Men, jeg fikk tid til å tenke "jeg hater deg" sikkert femti ganger.

Gjorde en GIGA feil som kostet meg tre timer arbeid.. men det kunne blitt mye verre. etter at jeg hadde stått foran speilet og kjempet mot gråten og sagt "jeg hater deg" ti ganger høyt til meg selv, slo det meg. det hjelper jo ikke å ville gråte eller kjefte på seg selv? så da sluttet jeg å tenke på det og bare jobbet i vei for å rette opp feilen min. og det gikk bra!!

så da ble dagen dobbelt så bra som den først virket som. Jeg var i supert humør da jeg dro på jobb, "idag skal jeg være sterk, slå et slag for resten av mitt liv, og ringe legen". så gjorde jeg feilen. holdt på å besvime, det svartnet faktisk for meg. så ble jeg sint. men så fiksa jeg alt, og da føltes alt så mye bedre! jeg dro meg selv opp av det elendige humøret, fikset ting, og så at jeg faktisk var istand til å greie noe som først virket umulig. tenk det!! MEGAskritt for den lille røde! :D

åh, kanskje jeg ikke trenger psykolog?

joda, skal ringe. IMORGEN.

Å lese/skrive på KG er noe av det smarteste jeg har gjort!

Nok en gang, TAKK ALINE.

Du hjelper meg å få et bedre liv

[Gjest Anonymous]

Joda..

Det er jeg selv som mener jeg er ferdig med dette. Hun mener at jeg må bearbeide .

Men syns det bare blir verre og verre jo mer jeg tenker på fortiden.

Er det rett og dra frem hele fortiden som er så godt innelukket inni meg ..

Det kan jo bare være der ..

:-?

Jeg isolerer meg, er bare på kontoret og det jeg likte før er bare så ille..

har en nøyaktighetsjobb .. ikek en med fare for andres helse. Men veldig viktig at jeg er nøyaktig. KOnsentrert.

Merker at det bare blir verre og verre..

:veldigsur:

[aline]

SÅ koselig at du får hjelp av det jeg skriver!! Det i seg selv hjelper på en måte meg til å bli sterkere selv også, fordi jeg ser at jeg ikke bare er sterk og fikser meg selv, men ved å gjøre det så kan jeg hjelpe ett annet menneske.

Du var kjempeflink!!!! Jeg måtte forsåvidt lære meg å tillate meg selv å gråte, så det er lov å være både sint og fortvilet over ting en har gjort. men å hate deg selv for det, hjelper ikke.

kjempebra at du fikk snudd det til en god dag!! det er slikt som beviser for en selv at en kan klare det!

lykke til med lege og psykolog og alt. :blomst_opp: