Er det fryktelig provoserende å si at je er gravid og jeg anger , men det er for sent med abort?

[AnonymBruker]

Den situasjonen er jeg i. Jeg angrer og har angret lenge. Skal føde om bare ca 4 uker. Jeg har hatt et vanskelig svangerskap og jeg har angret hele tiden, men det har vært for sent med abort da angeren satte inn. Jeg har en svangerskapsdepresjon , og kunne gjort alt i verden nesten for å ikke være gravid(at dette aldri hadde skjedd) Je har akkurat samme desperasjon som dere som prøver å bli gravide, bare at jeg sørger meg ihjel over å være gravid. Er det provoserende for folk når jeg sier dette? jeg er som sat dypte deprimert og ser hverken fram til fødsel eller barn. gruer meg til begge deler. hvor åpen burde jeg være om dette og er det provoserende/umoralsk? (jeg vurdere å søke profesjonel hjelp, men synes det er så ekkelt å si det jeg egentlig tenker. redd for å bli dømt)

Anonymkode: d4f17...8f1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg vurdere å søke profesjonel hjelp

Her har du svaret ditt.

Anonymkode: 294fb...70d

[Askmeagain89]

Vær åpen. Oppsøk hjelp.  Det er ikke noe å skamme seg over, men du og barnet trenger noen som passer på dere. 

[EvaLena]

Hvordan vet du at din depresjon er den samme som for de som prøver å bli gravide?

Vurdere profesjonell hjelp??? Du MÅ søke hjelp snarest.

Ja, jeg synes det er provoserende å lese/høre sånt.

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes ikke det er provoserende. Det er klart at det er noen som bestemmer seg for å beholde og angrer.

I tillegg vet vi at svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon eksisterer.

Noen menn som blir fedre mot sin vilje har ingen følelse av farskap eller ønske om å være far. Det er ikke gitt at det ikke kan forekomme for kvinner og. Og det må være mulighet for å snakke om det. 

Du burde snakke med legen din om depresjonen, så du kan få hjelp i etterkant. 

Anonymkode: df580...7da

[AnonymBruker]

Du føler det du føler og det er ingen som har rett til å dømme deg for det.

Men jeg synes faktisk det er litt provoserende at du velger deg forumet "Prøvere og ufrivillig barnløse" for å lufte disse tankene dine. Jeg ville nok valgt et annet sted for å legge fram akkurat dette, aller helst noen i den profesjonelle helsetjenesten.

Anonymkode: 4e399...ee5

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg synes ikke det er provoserende. Det er klart at det er noen som bestemmer seg for å beholde og angrer.

I tillegg vet vi at svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon eksisterer.

Noen menn som blir fedre mot sin vilje har ingen følelse av farskap eller ønske om å være far. Det er ikke gitt at det ikke kan forekomme for kvinner og. Og det må være mulighet for å snakke om det. 

Du burde snakke med legen din om depresjonen, så du kan få hjelp i etterkant. 

Anonymkode: df580...7da

Takk for svaret. Jeg har ikke turd å si det til helsevesenet, redd for at de dømmer meg. jeg har forsøkt å være åpen med besteforeldre, men de mente jeg var besatt av en ond ånd og kjefttet meg huden full. depresjonne er så sterk på grunn av alle plagene jeg har og har hatt og jeg bryr meg ikke om barnet akkurat nå. jeg har tenkt uansett å snakke med lege og få medisinering o samtaler rundt det . det er frykteli når en blir rammet av en depresjon og mister interessen og følelser for sitt eget barn. ser jordmorene ser rart på meg , da jeg ikke engang ser på skjermen når de har ultralyd. nå er det bare uker igjen, og jeg er like lei meg og gruer meg til alt som skal skje. Men skal være åpen med fastlee og søke hjelp, da jeg stadig vekk har tanker om å ta mitt eget liv . føler meg som den eneste i verden som ikke bvil snakke om babyer, ikek vil handle inn noen ting og som må ha hjelp av mann og famile den første tidne iallefall. unnskyld for at jeg postet det her.. men ville bare høre om det er forståelse for sliek som meg .

Anonymkode: d4f17...8f1

[AnonymBruker]

Om du virkelig, virkelig ikke vil ha dette barnet, så er det jo faktisk en mulighet å adoptere bort barnet. Dette er ikke vondt ment mot deg, men det beste for barnet er jo å ha foreldre som ønsker han/hun, uavhengig om det er biologiske foreldre eller adoptivforeldre. Uansett burde du søke profesjonell hjelp snarest for å få hjelp til å finne den løsningen som er til det beste for barnet og deg. Lykke til!

Anonymkode: c9208...627

[AnonymBruker]

Det er ingen i helsevesenet som kommer til å se rart på deg. Snakk med jordmor/fastlegen din om dette, helst før barnet blir født, altså så fort som mulig. Det er kjent i helsevesenet at gravide kan bli deprimert, og det høres ut som du har blitt rammet hardt av en depresjon når du har selvmordstanker. Det er utrolig viktig at du snakker med helsepersonell om dette her. Det er ikke slik det skal være. De kan hjelpe deg med å få det bedre med deg selv. Jeg synes forresten også at det er litt rart at jordmor ikke har spurt deg om dette da du skriver du viser ingen interesse når du har vært på UL. 

Jeg blir ikke provosert av deg, kanskje feil underforum å legge det i, men det er helt tydelig at du har en depresjon du sliter med. Det er den som snakker, og ikke deg. 

Klem til deg og masse lykke til! 

Anonymkode: 49c11...605

[Emiliania]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den situasjonen er jeg i. Jeg angrer og har angret lenge. Skal føde om bare ca 4 uker. Jeg har hatt et vanskelig svangerskap og jeg har angret hele tiden, men det har vært for sent med abort da angeren satte inn. Jeg har en svangerskapsdepresjon , og kunne gjort alt i verden nesten for å ikke være gravid(at dette aldri hadde skjedd) Je har akkurat samme desperasjon som dere som prøver å bli gravide, bare at jeg sørger meg ihjel over å være gravid. Er det provoserende for folk når jeg sier dette? jeg er som sat dypte deprimert og ser hverken fram til fødsel eller barn. gruer meg til begge deler. hvor åpen burde jeg være om dette og er det provoserende/umoralsk? (jeg vurdere å søke profesjonel hjelp, men synes det er så ekkelt å si det jeg egentlig tenker. redd for å bli dømt)

Anonymkode: d4f17...8f1

Ta kontakt med helsevesenet, få hjelp. Dette er ikke første gang jeg har lest at noen har et sånt problem, selv om det kanskje ikke prates så veldig mye over (depresjon etter fødsel er vel mer i fokus). Er noen som rett og slett blir så deprimerte gjennom svangerskapet, grunnet forandringer i hormonnivået. Det er derfor viktig å få hjelp så fort som fy. Dog, er enig om at det kanskje er feil underforum, kanskje det burde ha vært under kropp og helse eller graviditet.

Lykke til  

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg synes faktisk det er litt provoserende at du velger deg forumet "Prøvere og ufrivillig barnløse" for å lufte disse tankene dine. Jeg ville nok valgt et annet sted for å legge fram akkurat dette, aller helst noen i den profesjonelle helsetjenesten.

Anonymkode: 4e399...ee5

Enig, dette har jo ikke noe med å forsøke å få barn eller å være ufrivillig barnløs, tvert imot.

Ellers er det jo helt tydelig at du trenger hjelp snarest mulig, håper for ditt barns del at du blir frisk.

Anonymkode: 28601...dc6

[Gjest O.G.]

Jeg tror det her er troll.

[AnonymBruker]

2 timer siden, O.G. skrev:

Jeg tror det her er troll.

Hva mener du med det her er "troll"?

Anonymkode: ea8cf...76a

[Gjest O.G.]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det her er "troll"?

Anonymkode: ea8cf...76a

Det som står.

[Macro]

Ingen kan bli provosert av at du føler som du gjør, men i og med at du har depresjon opplever du nok situasjonen som verre enn den er.

Folk blir kanskje provoserte selv om de ikke har grunn til det. Derfor tror jeg det er viktig at du prater med de riktige personene og ikke hvem som helst. For meg var mamma, jordmor og legen gode å ha. På det verste var jeg hos jordmor hver/annenhver dag.

[Biloba]

Skynd deg å søke hjelp, slik at du begynner å få hjelp før barnet kommer. Dette er like lite din feil som når folk får andre sykdommer som influensa og migrene. Det er viktig at du får det bedre for din egen del så fort som mulig, og viktig for barnet at du kommer deg på bena slik at du klarer å gi fysisk og følelsesmessig omsorg. Helsepersonell er kjent med svangerskapsdepresjon og vil ikke dømme deg, og prøv alt du kan å ikke dømme deg selv også. Det er ikke din feil, og med tid og hjelp vil du bli den mammaen du ønsker å være etterhvert. Lykke til!

[Gjest Klaveret]

Jeg synes det er forferdelig trist at du sier det du gjør, ikke provoserende. Jeg synes ikke dette er noe en snakker med folk flest om, for det rammer ikke bare deg, men også barnet ditt. Folk glemmer ikke så lett slike ting og det vil kanskje bli ubehagelig å høre for barnet om noen år.

MEN, som du selv sier så er du deprimert. Og da føler man ofte langt annerledes enn når man er frisk. Slik du beskriver at du har det er det veldig viktig at du søker hjelp med en gang! Om du enkelt og greit viser lege eller kanskje aller helst jordmor (om du gå til en) dette innlegget så tror jeg de forstår hvordan du har det og hjelper deg. Det er ikke flaut eller nedverdigende eller noe som helst. Alle kan bli syk! Men det er ekstra viktig at du søker hjelp med en gang siden du har den lille i magen.

Håper alt går bra for dere