Har rett og slett ingen venner

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, og hatt behov for "alenekvelder" en gang i blant, for å ha litt tid med bare meg selv. Likevel har jeg gjennom hele oppveksten hatt mange venner, som jeg har vært sammen med på skolen, etter skolen, og gjort sosiale ting i helgene. 

Etter at jeg flyttet hjemmefra hadde jeg fortsatt de samme vennene som på videregående, men vi møttes selvfølgelig sjeldnere siden vi bodde i ulike byer og studerte ulike ting. Jeg ble kjent med en del nye på studiet mitt, og var litt med dem på fritiden + at jeg var sammen med de "gamle" vennene mine som studerte i samme by. 

Men nå det siste året har jeg mistet kontakten med så og si alle vennene mine. De fleste av vennene mine fra videregående har flyttet til andre byer (bortsett fra et par stykker). Da jeg skiftet studie mistet jeg mye kontakt med de vennene jeg nylig hadde blitt kjent med, og jeg ble heller ikke kjent med noen nye på det studiet jeg går nå, rett og slett fordi jeg ikke orker å dra ut i helgene. Vennene mine fra videregående er travelt opptatt med sitt, og jeg møter dem svært sjelden siden jeg ikke liker å dra ut i helgene, og vi alle ellers er opptatt med skole/jobb på hver vår kant. Når helgen kommer kunne jeg tenkt meg å treffe noen en kveld, men jeg orker ikke å feste osv., og da blir det sjelden at noen har tid til å møte meg. 

Jeg skjønner jo at jeg er utrolig kjedelig som ikke liker å feste i en alder av 22 år, men det er ikke noe jeg føler jeg kan styre. Sist jeg var ute var i slutten av februar, og jeg syntes ikke det var gøy på byen i det hele tatt. I april var jeg på et bursdagsvors til en venninne fra videregående, men gadd ikke bli med ut siden alle var fulle allerede kl 21, og jeg visste jeg kom til å miste alle før vi hadde kommet oss på utestedet uansett. Så jeg har prøvd, men et "vanlig" ungdomsliv passer ikke meg. 

Dette har gjort at jeg ikke har noen venner jeg er sammen med. Jeg har bekjente, men ingen venner jeg forholder meg til, snakker og betror meg til, og kan henge med. Det går som regel greit, siden jeg trives godt i mitt eget selskap og er flink til å "underholde meg selv". Men noen ganger kjenner jeg at jeg savner det å ha venner. 

Er jeg veldig sær? Noen som har/har hatt det sånn som meg? Eller lignende? 

Anonymkode: 526fd...a13

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, jeg har venner, men jeg møter dem kanskje 2 ganger i året. Ellers så er jeg med samboeren min. Det er ofte tider jeg gjerne skulle vært med jenter og komme litt bort. Før jeg fikk samboer så hadde jeg drikke venner, de ble borte da jeg fikk samboer. Jeg tok flere ganger initiativ til å invitere på cafe, kino osv. men alt handlet om fest. Det var ikke jeg interessert i.
Så nå er det bare meg, min samboer og venner jeg møter sjeldent. Kunne tenkt meg en god veninne, men jeg føler det er utrolig vanskelig når man ikke går på skolen... Jeg er foresten 23.

Anonymkode: 9cf44...1de

[Gjest Tom/Loki]

Ikke jeg heller, men jeg trenger det heller ikke.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik, jeg har venner, men jeg møter dem kanskje 2 ganger i året. Ellers så er jeg med samboeren min. Det er ofte tider jeg gjerne skulle vært med jenter og komme litt bort. Før jeg fikk samboer så hadde jeg drikke venner, de ble borte da jeg fikk samboer. Jeg tok flere ganger initiativ til å invitere på cafe, kino osv. men alt handlet om fest. Det var ikke jeg interessert i.
Så nå er det bare meg, min samboer og venner jeg møter sjeldent. Kunne tenkt meg en god veninne, men jeg føler det er utrolig vanskelig når man ikke går på skolen... Jeg er foresten 23.

Anonymkode: 9cf44...1de

Godt jeg ikke er alene! 

Jeg har ikke samboer, men deler leier en liten hybelleilighet hvor jeg bor alene. Hvis jeg hadde likt å feste hadde jeg nok hatt mange flere å være sammen med, men det passer rett og slett ikke meg. Selvfølgelig kan jeg jo prøve å holde ut en kveld på fest for å være litt sosial, men jeg synes det blir for dumt å pine seg gjennom noe man ikke liker, bare for å være sammen med noen. 

Jeg går jo også på skole, men har altså ikke blitt kjent med noen der. Grunnen er jo at jeg ikke har vært med på alle festene osv. Hvis vi feks. har gruppearbeid på skolen så snakker jeg jo med dem, men rett etterpå er de igjen opptatt med sitt og sine venner. Det er liksom for sent å begynne å sosialisere seg med de på studiet nå, annet enn når vi er på skolen. 

Anonymkode: 526fd...a13

[Metalcharted]

Jeg er helt lik selv, liker ikke fester eller byen, prøvd og erfart, edru/full, ikke min greie. Siden jeg 20 år er det liksom det som er inn for oss, men akk nei det er ikke for alle, gleder meg til å bli eldre.

Jeg har mange som spør om jeg vil bli med å feste og slikt, men når jeg spør om de vil på tur/cafe/kino så er det ikke svar å få, det skjønner jeg og egentlig, man må gi og ta. 

Da gjelder bare å finne venner som er lik deg TS, du kan prøve det? du er ikke den eneste som har det sånn. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Metalcharted skrev:

Jeg er helt lik selv, liker ikke fester eller byen, prøvd og erfart, edru/full, ikke min greie. Siden jeg 20 år er det liksom det som er inn for oss, men akk nei det er ikke for alle, gleder meg til å bli eldre.

Jeg har mange som spør om jeg vil bli med å feste og slikt, men når jeg spør om de vil på tur/cafe/kino så er det ikke svar å få, det skjønner jeg og egentlig, man må gi og ta. 

Da gjelder bare å finne venner som er lik deg TS, du kan prøve det? du er ikke den eneste som har det sånn. 

Synes det er vanskelig å finne noen som er lik meg, siden "alle" liker å feste og utnytte ungdomstiden for fullt. Jeg også gleder meg til å bli eldre faktisk, føler det er mer akseptabelt å ikke like festing, da. 

Jeg også har prøvd å spørre om ingen vil være med og lage middag sammen, gå tur, café etc., men da har de liksom ikke tid. Det eneste de har tid til utenom skole/jobb og slike ting, er å dra ut på kveldene i helgen. Man kan jo feks. henge dagen etter å ha vært ute, men da blir det ofte avtalt med de man er på fest med kvelden før, siden de skal være "fyllesyke sammen". 

Jeg liker godt å være oppe sent om kveldene, så det er jo ikke det som er problemet heller. Men det blir jo at jeg sitter hjemme hos meg selv eller er på besøk til foreldrene mine, og ser serier etc. til kl 2-3 på natta. Jeg synes det er greit og trives godt med det, men noen ganger så kjenner jeg som sagt på savnet etter venner, både å møte på dag- og kveldstid. 

Anonymkode: 526fd...a13

[Metalcharted]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er vanskelig å finne noen som er lik meg, siden "alle" liker å feste og utnytte ungdomstiden for fullt. Jeg også gleder meg til å bli eldre faktisk, føler det er mer akseptabelt å ikke like festing, da. 

Jeg også har prøvd å spørre om ingen vil være med og lage middag sammen, gå tur, café etc., men da har de liksom ikke tid. Det eneste de har tid til utenom skole/jobb og slike ting, er å dra ut på kveldene i helgen. Man kan jo feks. henge dagen etter å ha vært ute, men da blir det ofte avtalt med de man er på fest med kvelden før, siden de skal være "fyllesyke sammen". 

Jeg liker godt å være oppe sent om kveldene, så det er jo ikke det som er problemet heller. Men det blir jo at jeg sitter hjemme hos meg selv eller er på besøk til foreldrene mine, og ser serier etc. til kl 2-3 på natta. Jeg synes det er greit og trives godt med det, men noen ganger så kjenner jeg som sagt på savnet etter venner, både å møte på dag- og kveldstid. 

Anonymkode: 526fd...a13

Jeg trives i mitt eget selskap også dagene går fort unna, jobb,svømming/tur/sykling, også serier på kvelden til jeg sovner. Jeg er glad jeg har denne evnen, vis ikke hadde jeg vært deprimert og trist. Jeg kjenner noen som absolutt ikke klarer å være alene, de for energi av å være med andre og de må gjøre noe, ellers blir de rastløs og gal. 

Helt naturlig å ønske å omgås med andre, å ville føle tilhørighet, bli sett.  

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Metalcharted skrev:

Jeg trives i mitt eget selskap også dagene går fort unna, jobb,svømming/tur/sykling, også serier på kvelden til jeg sovner. Jeg er glad jeg har denne evnen, vis ikke hadde jeg vært deprimert og trist. Jeg kjenner noen som absolutt ikke klarer å være alene, de for energi av å være med andre og de må gjøre noe, ellers blir de rastløs og gal. 

Helt naturlig å ønske å omgås med andre, å ville føle tilhørighet, bli sett.  

Jeg er også glad jeg har denne egenskapen. Som sagt har jeg alltid hatt behov for å være en del alene, trivdes godt i mitt eget selskap osv. Som barn lekte jeg egentlig best alene, og jeg har alltid vært selvstendig og fått tiden til å gå fort selv om jeg som oftest gjør ting alene.

Men som du sier, det er noe med det å føle en tilhørighet til noen. Jeg savner å kunne bare snakke med noen jeg stoler på, om alt og ingenting. Jeg har jo familie jeg kan snakke med, med over tid føler jeg ikke det blir det samme. Bare rett og slett en venninne eller to som jeg kunne laget middag med en kveld, gått tur med en formiddag, drukket en kopp kaffe med... Det trenger jo absolutt ikke å være ofte, siden alle er så mye opptatt og jeg uansett trives godt alene også. Men én gang i blant hadde vært så ålreit. Og kanskje ringes i ny og ned bare for å slå ihjel litt dødtid og le litt sammen med noen. 

Anonymkode: 526fd...a13

[Metalcharted]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også glad jeg har denne egenskapen. Som sagt har jeg alltid hatt behov for å være en del alene, trivdes godt i mitt eget selskap osv. Som barn lekte jeg egentlig best alene, og jeg har alltid vært selvstendig og fått tiden til å gå fort selv om jeg som oftest gjør ting alene.

Men som du sier, det er noe med det å føle en tilhørighet til noen. Jeg savner å kunne bare snakke med noen jeg stoler på, om alt og ingenting. Jeg har jo familie jeg kan snakke med, med over tid føler jeg ikke det blir det samme. Bare rett og slett en venninne eller to som jeg kunne laget middag med en kveld, gått tur med en formiddag, drukket en kopp kaffe med... Det trenger jo absolutt ikke å være ofte, siden alle er så mye opptatt og jeg uansett trives godt alene også. Men én gang i blant hadde vært så ålreit. Og kanskje ringes i ny og ned bare for å slå ihjel litt dødtid og le litt sammen med noen. 

Anonymkode: 526fd...a13

Jeg er på bølgelengde med eldre folk egentlig, sånn 25-30 da de virker rolige, og forstår at man ikke trenger å si/gjøre noe hele tiden (sånn som om å være med foreldre) har du prøvd å finne litt eldre venninner? 

Jeg undres meg på noen ganger, når jeg er i 40-50 år at jeg kommer til å angre på at jeg ikke var "vill" for det er noe de eldre sier de angrer på, men jeg ser for meg at når jeg blir eldre så vet jeg hvem jeg var når jeg var ung, at jeg valgte å ikke være "vill" fordi det ikke var MEG, og jeg vil ikke angre på at jeg prøvde å være noe jeg ikke er. 

Vis du forstår.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Metalcharted skrev:

Jeg er på bølgelengde med eldre folk egentlig, sånn 25-30 da de virker rolige, og forstår at man ikke trenger å si/gjøre noe hele tiden (sånn som om å være med foreldre) har du prøvd å finne litt eldre venninner? 

Jeg undres meg på noen ganger, når jeg er i 40-50 år at jeg kommer til å angre på at jeg ikke var "vill" for det er noe de eldre sier de angrer på, men jeg ser for meg at når jeg blir eldre så vet jeg hvem jeg var når jeg var ung, at jeg valgte å ikke være "vill" fordi det ikke var MEG, og jeg vil ikke angre på at jeg prøvde å være noe jeg ikke er. 

Vis du forstår.

Jeg forstår kjempegodt! Tenker akkurat det samme selv, altså hva om jeg angrer meg når jeg blir 40-50 år. Men jeg har jo tatt mange runder med meg selv om dette, og jeg VET at det ikke passer meg med et sånn vanlig ungdomsliv. Jeg får ingen glede ut av det, og da forstår jeg ikke hvorfor jeg skal tvinge meg selv til å dra ut og feste. 

Det kan jo være en idé å prøve å søke litt hos noen som er litt eldre enn meg, men jeg er jo liksom redd de skal synes jeg er for ung. Ikke er jeg bare yngre i alder, men jeg ser veldig ung ut for å være 22 år også. Savner veldig det å kunne snakke med venninner om andre ting enn "det som skjedde på byen i helga, hvem som hadde ONS med hvem, hvor hangover de var på lørdag/søndag" osv. Faktisk synes jeg det er mer givende å snakke med foreldrene mine enn jenter på min egen alder som er sånn typiske ungdommer, ja. Og det er jo egentlig litt rart... 

Anonymkode: 526fd...a13

[AnonymBruker]

Er det noen på studiet ditt som ikke er særlig opptatt av fest? Er det noen andre aktiviteter utenom studiet du kan begynne med der du kan finne likesinnede? 

Jeg føler jeg er ganske lik deg. Jeg begynte på et nytt studium i en ny by i fjor høst, og det første halvåret var ganske ensomt. Jeg er heller ikke særlig glad i fest og fyll. Om noe drar jeg kun på "obligatoriske" fester som "alle" drar på. På nyåret havnet jeg tilfeldigvis i en studentgruppe med andre som var lik meg på mange områder. Nå har jeg en håndfull personer på studiet som jeg ser på som gode venner. Jeg vet at det er flere andre som jeg kan komme godt overens med, så dette er mitt mål for det neste semesteret. Det er ikke så viktig for meg å ha mange venner, men jeg håper jeg kan utvide vennekretsen litt. 

Jeg er helt enig med deg at du ikke skal pine deg gjennom festmentaliteten når du ikke trives med det. Ja, du får muligens flere venner, men vil disse personene være noen du vil komme godt overens med? Jeg kan bare snakke for meg selv, men personlig har jeg ikke så mye til felles med de som er ute hver eneste helg og drikker seg stupfulle. Jeg synes ikke det er rart å ikke ha et behov for å være i et sånt miljø.

Anonymkode: c6657...18b

[AnonymBruker]

"I need a lot of people, but I cant face them day to day" Jeg er akkurat som deg TS, men dette er mer fordi jeg føler at jeg har vokst fra venner som har blitt etablert. Jeg er 15 år eldre da, så blir det jo litt anderledes. Er dårlig på å ta kontakt og liker i grunn ikke besøk. Mulig det er fordi samfunnet vårt har blitt så fordømt narsistisk.

Anonymkode: 4053b...272

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen på studiet ditt som ikke er særlig opptatt av fest? Er det noen andre aktiviteter utenom studiet du kan begynne med der du kan finne likesinnede? 

Jeg føler jeg er ganske lik deg. Jeg begynte på et nytt studium i en ny by i fjor høst, og det første halvåret var ganske ensomt. Jeg er heller ikke særlig glad i fest og fyll. Om noe drar jeg kun på "obligatoriske" fester som "alle" drar på. På nyåret havnet jeg tilfeldigvis i en studentgruppe med andre som var lik meg på mange områder. Nå har jeg en håndfull personer på studiet som jeg ser på som gode venner. Jeg vet at det er flere andre som jeg kan komme godt overens med, så dette er mitt mål for det neste semesteret. Det er ikke så viktig for meg å ha mange venner, men jeg håper jeg kan utvide vennekretsen litt. 

Jeg er helt enig med deg at du ikke skal pine deg gjennom festmentaliteten når du ikke trives med det. Ja, du får muligens flere venner, men vil disse personene være noen du vil komme godt overens med? Jeg kan bare snakke for meg selv, men personlig har jeg ikke så mye til felles med de som er ute hver eneste helg og drikker seg stupfulle. Jeg synes ikke det er rart å ikke ha et behov for å være i et sånt miljø.

Anonymkode: c6657...18b

Alle de jeg har vært borti er sånne typiske studenter som liker å feste, dessverre. Har sett litt på ulike aktiviteter, men det er liksom ikke så mye som frister meg... Enten så virker det utrolig dørgende kjedelig, eller så er det noe gjennom linjeforeningen, men da inneholder seriøst ALT det som har med festing og gjøre. Som om festingen er høydepunktet for alt her i verden. Og da faller jeg vel utenfor der også, hvis jeg liksom skal være med, men dropper festinga. 

Anonymkode: 526fd...a13

[AnonymBruker]

Hvor bor du?  

Anonymkode: 8183c...f13

[Millimani]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, og hatt behov for "alenekvelder" en gang i blant, for å ha litt tid med bare meg selv. Likevel har jeg gjennom hele oppveksten hatt mange venner, som jeg har vært sammen med på skolen, etter skolen, og gjort sosiale ting i helgene. 

Etter at jeg flyttet hjemmefra hadde jeg fortsatt de samme vennene som på videregående, men vi møttes selvfølgelig sjeldnere siden vi bodde i ulike byer og studerte ulike ting. Jeg ble kjent med en del nye på studiet mitt, og var litt med dem på fritiden + at jeg var sammen med de "gamle" vennene mine som studerte i samme by. 

Men nå det siste året har jeg mistet kontakten med så og si alle vennene mine. De fleste av vennene mine fra videregående har flyttet til andre byer (bortsett fra et par stykker). Da jeg skiftet studie mistet jeg mye kontakt med de vennene jeg nylig hadde blitt kjent med, og jeg ble heller ikke kjent med noen nye på det studiet jeg går nå, rett og slett fordi jeg ikke orker å dra ut i helgene. Vennene mine fra videregående er travelt opptatt med sitt, og jeg møter dem svært sjelden siden jeg ikke liker å dra ut i helgene, og vi alle ellers er opptatt med skole/jobb på hver vår kant. Når helgen kommer kunne jeg tenkt meg å treffe noen en kveld, men jeg orker ikke å feste osv., og da blir det sjelden at noen har tid til å møte meg. 

Jeg skjønner jo at jeg er utrolig kjedelig som ikke liker å feste i en alder av 22 år, men det er ikke noe jeg føler jeg kan styre. Sist jeg var ute var i slutten av februar, og jeg syntes ikke det var gøy på byen i det hele tatt. I april var jeg på et bursdagsvors til en venninne fra videregående, men gadd ikke bli med ut siden alle var fulle allerede kl 21, og jeg visste jeg kom til å miste alle før vi hadde kommet oss på utestedet uansett. Så jeg har prøvd, men et "vanlig" ungdomsliv passer ikke meg. 

Dette har gjort at jeg ikke har noen venner jeg er sammen med. Jeg har bekjente, men ingen venner jeg forholder meg til, snakker og betror meg til, og kan henge med. Det går som regel greit, siden jeg trives godt i mitt eget selskap og er flink til å "underholde meg selv". Men noen ganger kjenner jeg at jeg savner det å ha venner. 

Er jeg veldig sær? Noen som har/har hatt det sånn som meg? Eller lignende? 

Anonymkode: 526fd...a13

Du er ikke sær i det hele tatt. Jeg har aldri vært glad i å feste, og siden jeg nådde "feste-alderen" så har jeg vel vært ute på byen to ganger, eller ikke stort mer enn det. Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene. Så du er ikke alene om å ikke like å feste. Du har det kanskje på samme måte når du er like gammel som meg  Jeg er veldig "avhengig" av å være mye alene, men jeg har også Asperger syndrom. Noen ganger skylder jeg på det, andre ganger skylder jeg på at jeg er bare en som ikke liker å feste. En ting er en "liten" fest hvor det er bare kjentfolk, som familie-selskap eller julebord, men det er ikke så mange ganger i året, og det er som regel rolige forhold. Jeg har ikke så mange venner, men de få jeg har er veldig betydningsfulle. Jeg trenger egentlig ikke flere enn dem, - og familien min. 

 

 

[Raven Emerald]

Ryddet for avsporinger og svar til dette.

Raven Emerald, mod.

[Ringblomsten]

Bra jeg ikke er aleine, trodde jeg var rar og den eneste på 24 år som ikke liker å gå ut å feste og drikke meg full. Tar jo en drink i ny og ned, men gjør det mest for å være sosial de få gangene jeg er det. Henger ofte med samboeren, og når han er ute og drikker  eller ute med sine kompiser sitter jeg hjemme å har alene tid. Føler alle tror man må drikke for å ha det gøy, men det er jo tvert imot føler jeg. 

Jeg trives i mitt egent nærvær også, men kunne tenkt meg venner som føler det samme som meg og ikke bare gå på byen og feste hver helg.