Emosjonelt ustabil, men ikke som i personlighetsforstyrrelse, noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Altså, jeg har tenkt på dette en stund. Jeg har veldig sterke følelser, som er veldig plutselige. Jeg har lest en del om borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og passer ingen ting, er ikke impulsiv, skader meg ikke, har gode forhold til andre. Så se helt vekk i fra det, men følelseslivet mitt, følelsene (emosjonene) er fullstendig ustabile.

Jeg spurte min mor om hun trodde jeg kunne ha bipolar, rapid cycling, hun jobber med en del innenfor dette, noe hun avviste blankt, så jeg sa bare, neida, det var ingenting, hehe. Fortalte ikke noe mer. Men det er litt irriterende dette.

I løpet av en dag kan jeg være veldig glad, veldig takknemlig og sette pris på verden, være optimistisk og se fremover, men også bunnløst fortvilet og tro at det aldri kommer til å gå over. Men jeg kan ikke si at jeg er manisk noen gang, det er aldri sånn jeg mister fotfeste, får ekstrem tro på meg selv, eller sløser penger eller gjør alt mulig som jeg egentlig ikke kan.

Det er mer, nå er jeg så lykkelig at jeg kan gråte, og så like etter gråter jeg fordi det er så vondt. Det høres helt dust ut. Jeg blir veldig lett rørt, og føler med andre på godt og vondt. Blir lett revet med av følelsene mine.

Noen andre som har det sånn? Hvorfor er det sånn?

Anonymkode: ad810...fc5

[Gjest Loverdose 2.0]

Jeg tror nok du bare er en normal kvinne.

Følelser forandrer seg fra dag til dag og noen har mer merkbare humørsvingninger enn andre. Jeg kjenner meg igjen 100% og det tror jeg det er mange andre kvinner som også vil gjøre. Man trenger ikke ha en personlighetsforstyrrelse fordi man ikke alltid greier å holde styr på følelsene sine og kanskje har sterkere reaksjoner enn andre. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg har tenkt på dette en stund. Jeg har veldig sterke følelser, som er veldig plutselige. Jeg har lest en del om borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og passer ingen ting, er ikke impulsiv, skader meg ikke, har gode forhold til andre. Så se helt vekk i fra det, men følelseslivet mitt, følelsene (emosjonene) er fullstendig ustabile.

Jeg spurte min mor om hun trodde jeg kunne ha bipolar, rapid cycling, hun jobber med en del innenfor dette, noe hun avviste blankt, så jeg sa bare, neida, det var ingenting, hehe. Fortalte ikke noe mer. Men det er litt irriterende dette.

I løpet av en dag kan jeg være veldig glad, veldig takknemlig og sette pris på verden, være optimistisk og se fremover, men også bunnløst fortvilet og tro at det aldri kommer til å gå over. Men jeg kan ikke si at jeg er manisk noen gang, det er aldri sånn jeg mister fotfeste, får ekstrem tro på meg selv, eller sløser penger eller gjør alt mulig som jeg egentlig ikke kan.

Det er mer, nå er jeg så lykkelig at jeg kan gråte, og så like etter gråter jeg fordi det er så vondt. Det høres helt dust ut. Jeg blir veldig lett rørt, og føler med andre på godt og vondt. Blir lett revet med av følelsene mine.

Noen andre som har det sånn? Hvorfor er det sånn?

Anonymkode: ad810...fc5

Men når du har det slik (det uthevede), er det noe som har skjedd eller noe du tenker på og/ eller minnes rett før fortvilelsen og det vonde kommer? Eller kommer de vonde følelsene uten grunn?

Noen mennesker har sterkere følelser enn andre mennesker.

Anonymkode: 9fb46...4f4

[AnonymBruker]

Om du har slike sterkt svingende affekter fra positivt til negativt og omvendt i løpet av en dag, så har du et trekk fra emosjonelt ustabil pf.mdet betyr ikke atbdubharnperwonlighetsfirstyrrelsen, da du må ha minst fem ulike trekk for å få diagnosen. Likevel kan du jo søke hjelp for å takle dette ene trekket, det er jo plagsomt nok. Ellers må man lære å trøste seg selv og søke trøst hos de nærmeste når man har det sånn. Det er egentlig det som hjelper.mprøve å hindre at svigningene blir så sterke. Men å være helt flat er heller ikke noe mål, for det er lov å føle ulike ting. Noen er mer følsomme enn andre - på godt og vondt.

Anonymkode: a363a...50a

[AnonymBruker]

*det betyr ikke at du har personlighetsforstyyrelsen (selv om du har ett eneste trekk fra den)

 

- rettelse av skrivefeil

Anonymkode: a363a...50a

[AnonymBruker]

6 timer siden, Loverdose 2.0 skrev:

Jeg tror nok du bare er en normal kvinne.

Følelser forandrer seg fra dag til dag og noen har mer merkbare humørsvingninger enn andre. Jeg kjenner meg igjen 100% og det tror jeg det er mange andre kvinner som også vil gjøre. Man trenger ikke ha en personlighetsforstyrrelse fordi man ikke alltid greier å holde styr på følelsene sine og kanskje har sterkere reaksjoner enn andre. 

Jeg tror heller ikke jeg har en personlighetsforstyrrelse, det skrev jeg. Men normalt får jeg det liksom ikke til å være. Når jeg forteller venninner om hvordan jeg føler det, så blir de bekymret, tror jeg er deprimert, men det varer så kortvarig, så kan det være bra igjen. Tror noen må ha sterkere reaksjoner enn andre ja, men hva er det som fører til dette, lurer jeg jo på.

Vil du fortelle hvordan du erfarer det?

TS

Anonymkode: ad810...fc5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men når du har det slik (det uthevede), er det noe som har skjedd eller noe du tenker på og/ eller minnes rett før fortvilelsen og det vonde kommer? Eller kommer de vonde følelsene uten grunn?

Noen mennesker har sterkere følelser enn andre mennesker.

Anonymkode: 9fb46...4f4

Både og. Noen ganger kommer tanker først, andre ganger kommer følelser først, og da kommer et kobbel av negative og "depressive" tanker.

Men hva er det som gjør at man har sterkere følelser enn andre?

TS

Anonymkode: ad810...fc5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du har slike sterkt svingende affekter fra positivt til negativt og omvendt i løpet av en dag, så har du et trekk fra emosjonelt ustabil pf.mdet betyr ikke atbdubharnperwonlighetsfirstyrrelsen, da du må ha minst fem ulike trekk for å få diagnosen. Likevel kan du jo søke hjelp for å takle dette ene trekket, det er jo plagsomt nok. Ellers må man lære å trøste seg selv og søke trøst hos de nærmeste når man har det sånn. Det er egentlig det som hjelper.mprøve å hindre at svigningene blir så sterke. Men å være helt flat er heller ikke noe mål, for det er lov å føle ulike ting. Noen er mer følsomme enn andre - på godt og vondt.

Anonymkode: a363a...50a

Ja, okei, for det er et trekk? Men hva er det som gjør til det? Er det det som heter problemer med affektregulering? Jeg skjønner liksom ikke hva som gjør det. Men så helt ærlig mener du jeg kan få hjelp til dette? Det plager meg jo, føler meg som en ustsabil ball av følelser. Men har alltid tenkt at det var nok sånn for mange, men jeg syns liksom det tar sånn av.

Jeg tror heller ikke helt flat er et mål, men jeg vil i hvertfall som du sier, lære meg å håndtere når følelsene blir så sterke. For det er ganske vanskelig når man kjenner seg i den dype dal, orker ingen ting, hater verden, alt er fælt noen ganger i løpet av hver dag, selv om det ikke varer så lenge. Føler også at jeg noen ganger går fra glad - gladere, og tipper over i supervondt, som om jeg ikke vet å skille følelsene fra hverandre.

TS

Anonymkode: ad810...fc5

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte som deg, TS. Veldig sterke følelser som kan svinge fort. Jeg har heller ingen diagnose på akkurat det (har imidlertid Asperberger syndrom og epilepsi, vet ikke om det har en sammenheng). Jeg tror det er normalt (ikke normalt som i vanlig, men normalt som i ikke-sykelig). Jeg kan gå fra lykkelig til bunnløst fortvilet i løpet av en dag. De vonde følelsene er liksom som et skred - én negativ tanke blir til flere, og så føler jeg bare at alt er håpløst. Kan også bli veldig sint. Når jeg er lei meg er jeg liksom utrøstelig; ingenting andre sier eller gjør hjelper, og å snakke om det hjelper heller ikke, det gjør det nesten bare verre. Det eneste som hjelper, er tid. Må roe meg ned og få distraksjon i form av noe annet, før jeg kan "se lyset" igjen. 

Vet ikke om du kjente deg igjen i noe av dette. Kan dessverre ikke hjelpe deg så veldig da, har liksom ingen løsning selv heller dessverre.

Anonymkode: a1811...0e1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, Ts. Det jeg forsøker å gjøre, det er å sette pris på de gode følelsene jeg får, og å akseptere at jeg er sensitiv/følsom. Med en gang jeg prøver å rasjonalisere eller forklare eller kjempe i mot, så føler jeg at det tar lengre tid at det som gjør vondt skal gå over. Det er vanskelig å si om det er arv eller miljø som er årsaken til at noen rett og slett føler mer enn andre, og det kan være slitsomt, særlig om en føler at en må forklare for andre hele tiden.

Har også Aspergers, i likhet med Ab0e1 over her. Jeg føler jeg får mye ut av å akseptere følelsene og tankene mine, at de på den måten mister noe av sin kraft, særlig når det er tristhet eller om jeg begynner å tenke at jeg bare burde ta meg sammen. Rett og slett akseptere meg selv som jeg er.

Anonymkode: a7304...ecf

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, og har add diagnose. Men det trenger ikke være en diagnose som gjør dette, men et personlighetstrekk som noen nevner.  Noen føler rett og slett sterkere og har mindre kontroll på følelsene sine enn andre.  Uansett vil jeg råde deg til å ta dette opp med fastlegen din siden det plager deg, så kan du få hjelp til å takle det ☺

Anonymkode: a99ff...135

[Carrot]

For meg virker det som om du beskriver en person som er høysensitiv på en måte, men jeg vet ikke om du treffer på alle de typiske kjennetegnene som går på dette ut fra det du beskriver alene, men har du lest om det? Hvis ikke kan du jo søke litt på det både på norske og utenlandske sider og lese litt.

Det er en forening for høysensitive og på deres sider er det også mulig å ta Dr. Elaine Arons selvtest hvis du blir usikker. Sier ikke denne siden er kvalitetssikret eller noe altså, for en diagnose må man evt oppsøke legestanden osv men den kan kanskje gi deg en pekepinne om du googler den?

Forskning har vist at så mange som 20% av oss er mer sensitive så du er ikke alene! 

Det er vel i hovedsak fire kjennetegn om jeg husker riktig; det å bearbeide ting dypt i form av analysering (som du beskriver) det å bli overstimulert eller føle seg overbelastet, ha sterke følelsesmessige reaksjoner og det å registrere detaljer i for eksempel andres følelser, reaksjoner osv som gjerne kaster deg ut i en rekke analyser osv osv og så har du det gående Et typisk tegn på en HSP er akkurat dette intsense ved sanseintrykkene.

Du kan jo sjekke det ut

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, okei, for det er et trekk? Men hva er det som gjør til det? Er det det som heter problemer med affektregulering? Jeg skjønner liksom ikke hva som gjør det. Men så helt ærlig mener du jeg kan få hjelp til dette? Det plager meg jo, føler meg som en ustsabil ball av følelser. Men har alltid tenkt at det var nok sånn for mange, men jeg syns liksom det tar sånn av.

Jeg tror heller ikke helt flat er et mål, men jeg vil i hvertfall som du sier, lære meg å håndtere når følelsene blir så sterke. For det er ganske vanskelig når man kjenner seg i den dype dal, orker ingen ting, hater verden, alt er fælt noen ganger i løpet av hver dag, selv om det ikke varer så lenge. Føler også at jeg noen ganger går fra glad - gladere, og tipper over i supervondt, som om jeg ikke vet å skille følelsene fra hverandre.

TS

Anonymkode: ad810...fc5

Ja det er et personlighetstrekk, som er beskrevet som "Ustabilt og lunefullt humør" i ICD-10 i beskrivelsen av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som brukes i Europa. Det er altså et av mange trekk. 

I den amerikanske DSM-IV versjonen er det beskrevet som "Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angstsom vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager)."

Det betyr selvsagt ikke at du har noen personlighetsforstyrrelse, kun at du kan ha ett av trekkene. Alle har ulike personlighetstrekk. Hadde det vært en depresjon, så hadde det ikke svingt fra dag til dag, da hadde det vedvart i uker av gangen.

Rapid cycling, som du nevner, er en nnen måte å se dette på. Kun en spesialist kan i så fall avgjøre dette. Antar moren din ikke er en psykiater eller psykolog, så da kan hun i så fall ikke konstatere at du ikke har noe av dette. Om det plager deg, så er det mulig å søke hjelp. 

 

Anonymkode: a363a...50a

[AnonymBruker]

Takk til @Carrot for tips om høysensitiv, så på det i farten og det passet ganske mye.

Takk til dere andre også skal lese nøyere i morgen da jeg har bedre tid.

Akkurat nå er en sånn dyp dal. Sliten av dagen, og fatter ikke hvordan jeg skal klare å fortsette en eneste dag til i verden. Alt er vondt og vil spise kakerøre hele natta. Tidligere i dag var jeg godt fornøyd og stolt over noe jeg hadde klart. Rart med det. Opp-ned--opp-ned.

TS

Anonymkode: ad810...fc5

[AnonymBruker]

Har du opplevd noe traumatisk i oppveksten? Hvis ja, tenker jeg i retning av en dissosiativ lidelse.

Anonymkode: 87d4e...833

[AnonymBruker]

Den ‎29‎.‎05‎.‎2016 at 0.14, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg har tenkt på dette en stund. Jeg har veldig sterke følelser, som er veldig plutselige. Jeg har lest en del om borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og passer ingen ting, er ikke impulsiv, skader meg ikke, har gode forhold til andre. Så se helt vekk i fra det, men følelseslivet mitt, følelsene (emosjonene) er fullstendig ustabile.

Jeg spurte min mor om hun trodde jeg kunne ha bipolar, rapid cycling, hun jobber med en del innenfor dette, noe hun avviste blankt, så jeg sa bare, neida, det var ingenting, hehe. Fortalte ikke noe mer. Men det er litt irriterende dette.

I løpet av en dag kan jeg være veldig glad, veldig takknemlig og sette pris på verden, være optimistisk og se fremover, men også bunnløst fortvilet og tro at det aldri kommer til å gå over. Men jeg kan ikke si at jeg er manisk noen gang, det er aldri sånn jeg mister fotfeste, får ekstrem tro på meg selv, eller sløser penger eller gjør alt mulig som jeg egentlig ikke kan.

Det er mer, nå er jeg så lykkelig at jeg kan gråte, og så like etter gråter jeg fordi det er så vondt. Det høres helt dust ut. Jeg blir veldig lett rørt, og føler med andre på godt og vondt. Blir lett revet med av følelsene mine.

Noen andre som har det sånn? Hvorfor er det sånn?

Anonymkode: ad810...fc5

Er du i tenårene?

Anonymkode: 37e8d...a9b

[Gjest Loverdose 2.0]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror heller ikke jeg har en personlighetsforstyrrelse, det skrev jeg. Men normalt får jeg det liksom ikke til å være. Når jeg forteller venninner om hvordan jeg føler det, så blir de bekymret, tror jeg er deprimert, men det varer så kortvarig, så kan det være bra igjen. Tror noen må ha sterkere reaksjoner enn andre ja, men hva er det som fører til dette, lurer jeg jo på.

Vil du fortelle hvordan du erfarer det?

TS

Anonymkode: ad810...fc5

I dag er det like normalt å være psykisk syk som det er å ikke være psykisk syk tror jeg. Mange overanalyserer sine egne følelser og tanker, leser seg opp på diagnoser og prøver å finne noe de kan kjenne seg igjen i når de føler de er de eneste som tenker som de gjør, føler som de gjør osv. Hvorfor noen reagerer sterkere enn andre... Nei, si det. Jeg er ingen psykolog og har ingen fasit eller fakta for hånd, men kan tenke meg frem til noen teorier. Først og fremst er jo vi alle forskjellige, noen har et mer stabil stemningsleie med ro i kropp og sinn mens noen er mer ustabile og sliter med anspenthet både fysisk og psykisk. Mennesker er jo forskjellige og der trenger ikke alltid være en forklaring eller en grunn til at noen er som de er, selv om en psykolog muligens ville sagt noe annet. Om dette er spørsmål og tanker som opptar deg veldig kunne det vært lurt å fått seg en time eller to med en psykolog, for å lære deg selv å forstå deg selv og bli kjent med tankemønstret ditt. 

Jeg har vært utredet for personlighetsforstyrrelser, men ettersom jeg er så/for ung ble det ikke stilt noen diagnose innen denne "kategorien", selv om jeg klaffer med så og si alle symptomene ved engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg har veldig sterke reaksjoner og et ganske ustabilt stemningsleie, det kan svinge noe helt sinnssykt fra time til time. For en time siden var jeg dypt deprimert men nå ser jeg lysere på livet. Det er ikke sjokkerende om jeg om to timer sitter med selvmordstanker. Etter fire timer har jeg sannsynligvis lagt planer for hvordan jeg skal slanke meg og få orden på livet mitt, etter tolv timer innser jeg at det ikke går og blir deprimert igjen. Så tjuefire timer etterpå er det på'an igjen. Jeg har en veldig kaotisk tankegang og er ikke minst selvdestruktiv, det er ofte utenfor min kontroll og jeg er ikke bevisst når jeg ødelegger for meg selv. Jeg blir fryktelig lett sint og aggressiv, men dette er noe jeg har lært meg å hanskes med. Hører jeg noen si noe provoserende eller leser noe så koker det fullstendig innvendig og jeg må virkelig bruke alt jeg har av viljestyrke for å ikke spy ut fornærmelser og vulgære utsagn. Om det renner over for meg blir jeg helt grusom og sier veldig fæle ting, men det er sjeldent ettersom jeg som sagt har lært meg å hanskes med dette. Sitter jo igjen med ekstremt dårlig samvittighet når jeg "kommer til meg selv" igjen. Jeg blir veldig lett rørt og tyr fort til tårene. Ser jeg en søt baby eller en søt valp, eller ser en hjort i veikanten når jeg er på kjøretur eller ser et gammelt ektepar som holder hender så begynner jeg å sippe. En normal dag med vanlige inntrykk kan slite meg totalt ut fordi jeg reagerer så sterkt. 

Dette var kort fortalt om hvordan mitt stemningsleie fungerer. For mange er dette normalt men for andre er det ukjent og høres helt sinnssykt ut. Jeg ser ikke på dette som den "syke" delen av meg selv, det er slik jeg er som person. Den selvdestruktive delen og den depressive delen med selvmordstanker og what not er ikke så bra derimot, men uansett.

Jeg tolker iallefall innlegget ditt som at det ikke er noe galt med deg, du har bare sterke reaksjoner i forhold til andre og det er ok å ha det også. Om du ikke trives med det derimot så er der hjelp å få og teknikker du kan lære deg for å kontrollere følelsene dine.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Selv om jeg som oftest fremstår som kald og ufølsom på utsiden, kan jeg være fryktelig humørsyk og føle mye forskjellig i løpet av én dag. Det varierer mellom spontan lykkefølelse og tilfredshet, apati og kjedsomhet (noen ganger tomt og deprimerende, andre ganger går det helt greit å føle lite), og bunnløs sorg og fortvilelse. I den sistnevnte sinnstilstanden kan jeg føle meg handlingslammet av angst, og jeg får tanker om å ta mitt eget liv (jeg tror disse tankene oppstår som en slags "trøst ", for jeg har aldri hatt et ønske om å realisere dem).

Jeg føler meg ganske dysfunksjonell som menneske, og jeg tror mye av psyken min er et resultat av at jeg har reagert ugunstig på ting jeg har opplevd, som har gjort meg passiv og unnvikende. Jeg har aldri søkt om hjelp, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Dette betyr ikke at jeg mener du nødvendigvis må søke om hjelp, men om du merker at følelseslivet ditt drar ned livskvaliteten din, eller at følelsene dine er et resultat av vonde opplevelser, skader det ikke å snakke med noen profesjonelle om det.

Spesielt tanken om hvordan du skal klare å leve hele én dag videre, synes jeg du bør vurdere alvorligheten av. Om den tanken slutter å bare være en tanke, men heller blir til en mer eller mindre impulsiv trang til å avslutte det hele, bør du selvfølgelig be om hjelp.

Anonymkode: d7d49...e46