Er du ofte bekymret for barna dine?

[AnonymBruker]

Jeg er nesten alltid bekymret for noe vedrørende barna mine, og lurer på hvor vanlig/uvanlig det er, og hvordan andre takler dette? De er forøvrig i barneskolealder.

Det kan være alt i fra bekymringer rundt om de har det bra, har de venner, hvorfor vil de ikke leke med noen i dag, hvorfor kommer ingen på døra i dag, (er det noe galt??), bekymringer for om de ikke er gode nok i idretten de deltar på, om de klarer seg godt nok på skolen +++

Det er liksom alltid noe, og det er egentlig veldig slitsomt. Jeg prøver å tenke fornuftig, men likevel blir jeg sittende å plage meg selv med slike tanker. Hva kan jeg gjøre for å snu dette? Jeg skulle ønske jeg klarte å slå meg til ro med at opp og nedturer er en del av livet, men jeg klarer det ikke alltid.. 

Det ene barnet mitt forteller sjelden hvis det er noe galt; hen svarer det hen vet at vi vil høre (at alt er bra), nesten uansett. Det andre barnet er mer utadvendt og meddelsom, så da er det i det minste lettere å få vite om det er noe galt. 

Anonymkode: f7317...b8d

[AnonymBruker]

Ja, jeg har alltid bekymringer på hjertet angående sønnen min. Han er født med ADHD, men heldigvis har dette roet seg betraktelig etter at han kom i puberteten. Men han har sine særtrekk, bl.a. har han overhodet ingen interesse for sport, og ville aldri begynne på noen aktiviteter i yngre dager. Da alle kameratene hans begynte på fotball, holdt han seg hjemme. Etterhvert ble forskjellene så store, min sønn vil bare sitte hjemme og spille, og kameratene var lei av tv-spill og sluttet å komme på besøk.

Idag sitter sønnen min der, og har ikke hatt en eneste kamerat på besøk på 1½ år. Han prater med folk på skolen, men det er ingen han omgås på fritiden. Han sier at han trives i sitt eget selskap, men det tror jeg han bare sier for at jeg ikke skal bekymre meg eller være engstelig. Selvfølgelig gjør det vondt langt inn i mammahjertet å se sitt eget barn venneløs, han som hadde så mange venner frem til han var i sjette klasse! Nå går han i tiende og omgåes ingen.

Nå begynner alle på ulike skoler etter tiende klasse, og alle spres for alle vinder. Håpet er at sønnen min treffer noen helt nye gutter han kan bli venn med på videregående.... Men jeg bekymrer meg veldig for at det ikke vil skje.

Det at han har roet seg veldig ned mht ADHD de siste årene er jo veldig oppmuntrende egentlig, men jeg bekymrer meg likevel nesten syk for fremtiden hans. I noen papirer fra legen hans (spesial lege) står det bl.a. at ADHD pasienter har ÅTTE GANGER så stor RISIKO for ulykker i biltrafikken når de sitter bak ratter ifht andre....! Jeg har sagt til sønnen min at pga dette vil jeg ikke at han tar lappen før han er minst tjuefem år, da har han kanskje vokst av seg ADHD (en del pasienter gjør det, men selvsagt ikke alle...)  Men i en alder av tjuefem er han i det minste mer reflektert og moden enn en atten-åring.

Det er massevis av grunner til å bekymre seg ekstra for når man har et barn med en diagnose. Hvordan vil fremtiden hans bli? Vil han komme seg i ut i jobb? Vil han bli uføretrygdet? I de samme papirene fra spesialistlegen, står det (sitat) at "en ikke ubetydelig andel" av ADHD pasienter ender opp som uføretrygdede før de er tjuefem. Dette bekymrer meg veldig.

Håpet er at han vokser av seg ADHD problemet og blir "som alle andre" i slutten av tenårene, som enkelte ADHD pasienter gjør, og kan slutte med medisinen. Det er hovedsaklig konsentrasjonsvansker han har merkbart problemer med nå, men han gjør det ok på skolen. Han har f.eks. 5 og 6 i engelsk fordypning og vanlig engelsk fag, men han har bare 3 i matte.

Uff, nå begynte jeg å tenke og bekymre meg veldig igjen....:(

Anonymkode: 4419f...26d

[Ulrikke]

Nei, jeg har egentlig bekymret meg forholdsvis lite... Jeg har blitt bekymret om hun ikke kommer hjem sånn ca som avtalt og jeg ikke får tak i henne osv, men ikke "alvorlig" bekymret, hun har jo dukket opp etter en stund...

Nå bekymrer jeg meg. Hun blir frosset ut av noen jenter, en av dem (tidligere?) bestevenninne. Hun har hatt det litt vondt og vanskelig siden påsketider, med en del gråt og fortvilelse. Jenter er jo ikke alltid så greie... Den følelsen jeg har fått når hun har hatt det så vondt er ikke god, og jeg må vel si at dette er første gang jeg er bekymret for en og samme ting over tid.... 5.trinn nå....

[palamina]

Har roet meg nå, for nå ser jeg at det går veldig bra med begge to, på alle måter. De er 10 og 11 år nå da. Men jeg hadde to små som var relativt dysfunksjonelle, både sosialt og i forhold ti lå fungere på skolen. Det var alltid noe galt med en av dem liksom. Så jeg skulle nok ønske jeg hadde den samme rolige innstillingen som mannen min, for han bekymrer seg jo aldri! Så deilig det må være.

 

 

 

[Silfen]

Generelt aldri bekymret. Ting som må tas tak i, tas tak i. Bekymringer er lite fruktbart.

[palamina]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det at han har roet seg veldig ned mht ADHD de siste årene er jo veldig oppmuntrende egentlig, men jeg bekymrer meg likevel nesten syk for fremtiden hans. I noen papirer fra legen hans (spesial lege) står det bl.a. at ADHD pasienter har ÅTTE GANGER så stor RISIKO for ulykker i biltrafikken når de sitter bak ratter ifht andre....! Jeg har sagt til sønnen min at pga dette vil jeg ikke at han tar lappen før han er minst tjuefem år, da har han kanskje vokst av seg ADHD (en del pasienter gjør det, men selvsagt ikke alle...)  Men i en alder av tjuefem er han i det minste mer reflektert og moden enn en atten-åring.

Anonymkode: 4419f...26d

Gjør gutten en tjeneste og gjør hva du kan for å senke skuldrene. Alle er forskjellige og hvis man skal sammenlikne seg og barna med andre som kommer det bare bekymringer ut av det. Det virker som du legger alt for stor vekt på at han har en diagnose, og det er leit både for han og deg.

NB; Både jeg og sønnen min har diagnose adhd og det er min minste bekymring for fremtiden for å si det sånn. Det finnes verre ting. Ingen av oss går på medisiner og fungerer godt så lenge vi legger strategier for tilværelsen. Vil også legge til at jeg er en himla stødig sjåfør fordi jeg så mye mer konsentrert bak rattet enn gjengen som sitter og sover seg gjennom trafikken, og går på autopilot. Ikke fortvil, det kommer til å ordne seg dette her.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Silfen skrev:

Generelt aldri bekymret. Ting som må tas tak i, tas tak i. Bekymringer er lite fruktbart.

Ts her.

Åh,det må være herlig å ha det slik! Det er helt sant det du sier. Likevel bruker jeg i perioder mye tid på bekymringer og krisemaksimering. Det 'verste' er at jeg mest sannsynlig ikke har grunn til det heller. Begge ungene mine sier at de har det bra. Likevel bekymrer jeg meg. 🙈😢

Anonymkode: f7317...b8d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har alltid bekymringer på hjertet angående sønnen min. Han er født med ADHD, men heldigvis har dette roet seg betraktelig etter at han kom i puberteten. Men han har sine særtrekk, bl.a. har han overhodet ingen interesse for sport, og ville aldri begynne på noen aktiviteter i yngre dager. Da alle kameratene hans begynte på fotball, holdt han seg hjemme. Etterhvert ble forskjellene så store, min sønn vil bare sitte hjemme og spille, og kameratene var lei av tv-spill og sluttet å komme på besøk.

Idag sitter sønnen min der, og har ikke hatt en eneste kamerat på besøk på 1½ år. Han prater med folk på skolen, men det er ingen han omgås på fritiden. Han sier at han trives i sitt eget selskap, men det tror jeg han bare sier for at jeg ikke skal bekymre meg eller være engstelig. Selvfølgelig gjør det vondt langt inn i mammahjertet å se sitt eget barn venneløs, han som hadde så mange venner frem til han var i sjette klasse! Nå går han i tiende og omgåes ingen.

Nå begynner alle på ulike skoler etter tiende klasse, og alle spres for alle vinder. Håpet er at sønnen min treffer noen helt nye gutter han kan bli venn med på videregående.... Men jeg bekymrer meg veldig for at det ikke vil skje.

Det at han har roet seg veldig ned mht ADHD de siste årene er jo veldig oppmuntrende egentlig, men jeg bekymrer meg likevel nesten syk for fremtiden hans. I noen papirer fra legen hans (spesial lege) står det bl.a. at ADHD pasienter har ÅTTE GANGER så stor RISIKO for ulykker i biltrafikken når de sitter bak ratter ifht andre....! Jeg har sagt til sønnen min at pga dette vil jeg ikke at han tar lappen før han er minst tjuefem år, da har han kanskje vokst av seg ADHD (en del pasienter gjør det, men selvsagt ikke alle...)  Men i en alder av tjuefem er han i det minste mer reflektert og moden enn en atten-åring.

Det er massevis av grunner til å bekymre seg ekstra for når man har et barn med en diagnose. Hvordan vil fremtiden hans bli? Vil han komme seg i ut i jobb? Vil han bli uføretrygdet? I de samme papirene fra spesialistlegen, står det (sitat) at "en ikke ubetydelig andel" av ADHD pasienter ender opp som uføretrygdede før de er tjuefem. Dette bekymrer meg veldig.

Håpet er at han vokser av seg ADHD problemet og blir "som alle andre" i slutten av tenårene, som enkelte ADHD pasienter gjør, og kan slutte med medisinen. Det er hovedsaklig konsentrasjonsvansker han har merkbart problemer med nå, men han gjør det ok på skolen. Han har f.eks. 5 og 6 i engelsk fordypning og vanlig engelsk fag, men han har bare 3 i matte.

Uff, nå begynte jeg å tenke og bekymre meg veldig igjen....:(

Anonymkode: 4419f...26d

Du er ikke alene om dette  Jeg bekymrer meg også helt forferdelig mye over min sønn og hans framtid. Jeg ber daglig om at han skal vokse fra seg adhd selv om jeg vet at de fleste bare lærer å leve med det. 

Anonymkode: 28f68...f0d

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene om dette  Jeg bekymrer meg også helt forferdelig mye over min sønn og hans framtid. Jeg ber daglig om at han skal vokse fra seg adhd selv om jeg vet at de fleste bare lærer å leve med det. 

Anonymkode: 28f68...f0d

Jeg også

Har en innmari fin gutt, men han kan ikke se konsekvenser, han kan ikke styre impulser, han kan ikke ta det kjedelige og fornuftige valget. Jeg må innrømme at jeg bekymrer på meg grå hår omtrent. Hva skal det bli av han, hvis han ikke får det mest grunnleggende på plass? Ser liksom for meg en sånn ung mann som bare spiller data hele natta og stryker på eksamen, aldri vasker hybelen, aldri spiser noe annet enn frossenpizza.... Han har en lillebror som er døv, og han bekymrer jeg meg mye mindre for!

Generelt har jeg lært meg å bekymre meg mindre om unødvendige ting med årene. De blir jo helt tullete hvis du skal bekymre deg om alt   Men akkurat de ADHD-bekymringene er vanskelige å legge fra seg, for de er så reelle. Å vite at det faktisk er en ganske stor risiko for at barnet ditt ikke kommer til å takle dagliglivet er ganske vondt.

Anonymkode: 1a6a7...5b8

[Silfen]

Kjenner dere voksne med ADHD? Jeg kjenner en del etter hvert og alle klarer seg fint. Joda, noen har sider som kanskje A4personer ikke har, men det er jo ikke drepen, liksom.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Silfen skrev:

Kjenner dere voksne med ADHD? Jeg kjenner en del etter hvert og alle klarer seg fint. Joda, noen har sider som kanskje A4personer ikke har, men det er jo ikke drepen, liksom.

Jeg kjenner 4. Alle er ufør bortsett fra en som tar videregående som 33 åring. En er narkoman, en sliter veldig med det psykiske. Alle dem sliter veldig psykisk og jeg skulle ønske jeg kunne møte en velfungerende . 

Anonymkode: 28f68...f0d

[Silfen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner 4. Alle er ufør bortsett fra en som tar videregående som 33 åring. En er narkoman, en sliter veldig med det psykiske. Alle dem sliter veldig psykisk og jeg skulle ønske jeg kunne møte en velfungerende . 

Anonymkode: 28f68...f0d

Da har vi veldig ulike erfaringer.

[AnonymBruker]

Har en baby på 4 måneder og er bekymret mange ganger i løpet av dagen. Vet ikke hvordan det blir etterhvert men gleder meg til hen kan snakke så jeg kan vite hva som plager hen. Skal sies at vi har vært på sykehuset mange ganger og vært hos forskjellige leger siden det er noe som plager hen. Er bare forskjellige teorier, skulle gjerne visst hva det var. Da hadde jeg kanskje ikke vært så bekymret. Vet ikke. 

Anonymkode: d3e17...c36

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg mye. Men her har største barnet flere diagnoser, og det har vært så mye. Og er fortsatt mye. Minste, har det og vært en del med. Så i perioder, så føler jeg at det har vært flere møter hver uke med begge barna, og masse bekymringer.

Anonymkode: 4d8a8...d0a

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg for ALT. Barnet mitt er 11 år, jeg bekymrer meg for sykdom, ulykker og at hen ikke har det bra. Jeg er helt urrasjonell, barnet har det jo bra, har mange venner, er skoleflink og er *bank i bordet friskt. Faren er ikke like bekymret, men hvis han tilfeldigvis bekymrer seg for noe så blåser jeg opp i uante dimensjoner. Heldigvis ser jeg galskapen selv og lar det ikke hemme barnet mitt, men allikevel er det vanskelig å endre på. 

Det verste med disse følelsene/tankene er at det er så innmari slitsomt, kroppen er rett og slett på alerten 24/7. Det er jaggu ikke lett å være hønemor 

Anonymkode: 30426...aaf

[Pås]

Jepp, har alltid bekymret meg veldig, for begge to! Begge var/er friske uten spesielle utfordringer, så det var mer det at jeg hele tiden bekymret meg for hva som i verste fall kunne skje! Det var veldig slitsomt og helt unødvendig, de er i dag unge, glad voksne godt i gang med gode utdannelser. Alle mine bekymringer for hva som KUNNE skje var helt unødvendige og bortkastet energi.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner 4. Alle er ufør bortsett fra en som tar videregående som 33 åring. En er narkoman, en sliter veldig med det psykiske. Alle dem sliter veldig psykisk og jeg skulle ønske jeg kunne møte en velfungerende . 

Anonymkode: 28f68...f0d

Ta kontakt med ADHD Norge og hør om de har noen aktiviteter i nærheten av der du bor. Da møter du sikkert også andre foreldre.

Anonymkode: b7770...d70

[Gjest Marillia]

Jeg bekymrer meg nok en del for barna mine, like mye når de var små som nå som de er nesten voksen. Ler egentlig av meg selv når jeg har lyst å spørre om 20 åringen min har på seg nok klær, har lært å mase mindre, men ja; bekymre meg gjør jeg nok. 

[Stinelin]

Har tre barn på 1 mnd, 2,5år og 4 år. Bekymrer meg daglig for alle tre, mest sannsynlig helt uten grunn. Hønemor

[AnonymBruker]

Min mor på 73 år sier at hun "dessverre" aldri slutter å bekymre seg for oss barna, til tross for at vi er 45-52år og har egne barn.  Har vi god nok økonomi? Trives vi på jobb? Har vi det fint med ektefellen vår? Har vi venner? osv.. Så man slutter nok aldri å bekymre seg for barna sine, det være seg om man har grunn til det eller ikke.

 

Anonymkode: c47ed...11b