Hvordan takke nei til mat uten at folk mistenker spiseforstyrrelse eller lignende ved vektnedgang?

[Freaky Fly]

Hei!

Jeg har siden januar gått ned 12-13 kg (snikskryt) ved hjelp av trening og strengt kosthold (særlig i ukedagene, ikke like strengt i helgene). Jeg synes det er litt ukomfortabelt å fortelle hvermannsen om "prosjektet" mitt, det er kun noen få av de nærmeste vennene mine som vet hvor seriøst jeg driver på med dette. Det er litt rart, vet ikke om jeg "skammer" meg, men ønsker rett og slett ikke noe særlig oppmerksomhet rundt det. Kommentarer på resultatene eller at jeg er flink er hyggelig, men noe mer enn det ønsker jeg egentlig ikke snakke om med andre enn de nærmeste. 

Jeg jobber på et sted hvor vi får mat og gjerne spiser med pasientene. På en kveldsvakt får vi som regel både middagsrester og kveldsmat, og særlig middagene er ikke like sunne og "rene" som maten jeg vanligvis spiser. Jeg har egentlig ikke noe problem med å stå i mot maten selv, men jeg jobber med hyggelige kollegaer som gjerne oppfordrer til å spise. I går opplevde jeg når jeg takka nei først til middag, så til kveldsmat, noe jeg følte som et litt "granskende" blikk, fikk følelsen av at hun trodde jeg hadde spiseforstyrrelse eller et eller annet. Jeg er ganske ung i fht de andre jeg jobber med, og blir kanskje passet på litt ekstra sånn sett fordi de er snille. Men - det resulterte jo i at jeg tok en liten porsjon middag, og spiste littegran kveldsmat, fordi jeg følte jeg "måtte". Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Også da jeg var hjemme hos mamma syntes jeg det var ubehagelig å takke nei, fordi hun ikke vet om "prosjektet" og jeg er redd hun skal bli bekymret eller noe dersom jeg takker nei. Bare så det er sagt er jeg ikke på vei til å bli undervektig eller noe sånt altså, veier rundt 70 kg nå - men regner med at folk ser forskjell, særlig de som ikke ser meg så ofte.

Det blir jo for dumt å føle at man "må" spise ting for å ikke gjøre folk bekymret? Det er jo ikke sånn at jeg ikke spiser, i går spiste jeg ordentlig lunsj rett før jobb, hadde planer om å spise lett kveldsmat sammen med de andre på jobb, og middag når jeg kom hjem (sent). Jeg ønsker jo å ha kontroll over det jeg spiser (loggfører og teller kalorier), og det er vanskelig særlig med middagene jeg blir tilbudt på jobb. Det irriterer meg at jeg synes det er så ubehagelig, at jeg ikke klarer å være mer åpen på det her enn det jeg er. Synes det rett og slett er kleint med fokus på at jeg "slanker" meg.

Kanskje noen her har opplevd litt av det samme og har noen erfaringer eller råd å dele? 

[AnonymBruker]

Kanskje du kan si at du holder deg så mye unna gluten eller laktose for å se om du reagerer på det?  En liten hvit løgn som ikke skader noen, men er kanskje litt drøyt å lyve for å slanke seg.

 

Kan også si at du er mett (akkurat har spist), ikke liker det som blir servert (kan virke litt frekt, spørs på situasjonen).

Anonymkode: 6d35f...4d6

[Knaggrekke]

Du trenger virkelig ikke oppgi noen grunn til hvorfor du ikke vil ha mat. Du skal ikke måtte forklare, forsvare eller unnskylde deg overfor andre mennesker. Du trenger ikke fortelle om prosjektet ditt, ei heller komme opp med en hvit løgn. 

Jeg foreslår du øver deg på å bare si "nei, takk". Disse blikkene kan det hende du noen ganger bare tolker fordi du føler noe rundt dette selv. Men de gangene noen reagerer, så er det jo deres problem. Hvis de blir bekymret for deg, får de heller snakke med deg, ikke se rart/granskende på deg. Og blir noen fornærmet, vel, da går det heldigvis fort over:)

[AnonymBruker]

Du får ikke gjort så mye med det. 

Jeg gikk ned mye i vekt pga høyt stoffskifte, og hadde i tillegg endel intoleranser - så jeg spiste mat i normale mengder og tider, men fikk likevel mye kommentarer alltid. 

Folk ville rett og slett ikke akseptere at jeg var syk på grunn av det jeg faktisk var - og at det var årsaken. De hang seg opp i at det måtte være en spiseforstyrrelse eller at jeg trente så mye. 

Når jeg veide mer pga for lavt stoffskifte hadde jeg omvendt problem; folk nektet tro at jeg trente såpass mye som jeg svarte dem at jeg gjorde, eller at jeg ikke spiste unødig mye. Var jeg "nå helt sikker på det" var kommentaren. 

Folk har et behov for å legge seg opp i vekta og utseende til andre, og min erfaring er at folk ikke bryr seg så mye om helsen til folk sålenge de irriterer seg over noe ved utseende(at du legger mer på deg eller tar for mye av deg enn hva de liker). 

Det er jo bare sunt for deg at du har mistet noe av vekten, men du må nok bare akseptere at endel vil reagere av sjalusi/følelse av at de ikke ser bra nok ut og dermed må kritisere deg, eller, at de ser du går raskt ned i vekt og stusser på at du aldri spiser eksempelvis på jobb. 

Jeg ser ikke helt at det skal være sunt å droppe mat i timesvis på jobbvakter, så kanskje du heller kan legge inn et måltid der så du ikke sender ut feil signaler? Det er selvsagt bra å ha en livsstilsendring, og du skal jo ikke måtte dikteres av andres mattider - men samtidig kan jeg forstå noen stusser om de aldri ser deg innta noe som helst på jobbvakter som jo varer en 6-9 timer. 

 

Anonymkode: 41e4f...9fe

[Nana]

Kan du spise sammen med de men spise noe annet - noe som du liker? Det gjør jeg i lignende situasjoner. Ta med en boks med hjemmelaget salat eller en skyr eller noe restemiddag som du liker. Så sier du bare at du vil spise opp restene fra i går for du liker ikke å kaste mat. Det kommer til å gå rett hjem hos de som er litt eldre enn deg.

[Erazor]

Min erfaring er at det beste er å være åpen om at man har lagt om kostholdet uten nødvendigvis å utdype. Det er fullt forståelig at du ikke ønsker å snakke om det, men det trenger ikke bli noen stor greie. Da slipper man også unna de fleste slike problemer.

[AnonymBruker]

Med mindre du allerede er ganske tynn, ser jeg ikke hvorfor spiseforstyrrelse skulle være det første som kommer opp i hodene til folk. Men jeg kjenner godt til "problemet" selv, og det er skikkelig kjedelig. Blikk eller kommentarer gjerne fra de som selv skulle gått ned noen kg. Enten sier du det bare som det er og ber de om å respektere det, eller så sier du at du er på en diett(evt. FODMAP) du har fått av legen, hvor du strikt må kutte ut matvarer for å finne ut hva du er intolerant/sensitiv mot.

Anonymkode: 25c88...bd6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre du allerede er ganske tynn, ser jeg ikke hvorfor spiseforstyrrelse skulle være det første som kommer opp i hodene til folk. Men jeg kjenner godt til "problemet" selv, og det er skikkelig kjedelig. Blikk eller kommentarer gjerne fra de som selv skulle gått ned noen kg. Enten sier du det bare som det er og ber de om å respektere det, eller så sier du at du er på en diett(evt. FODMAP) du har fått av legen, hvor du strikt må kutte ut matvarer for å finne ut hva du er intolerant/sensitiv mot.

Anonymkode: 25c88...bd6

En kan ha spiseforstyrrelser uavhengig av vekten. 

Anonymkode: d8e07...a59

[AnonymBruker]

Si at du slanker deg/prøver ut en diett/ikke har lyst på. Men mat er ikke enten sunn og "ren" eller ikke, det er bare følelser hos deg. Mat er mat, og spiser du lite vil du gå nedi vekt, uavhengig av "renhet". Det enkleste er hvis du kan finne et matinntak du kan leve med på sikt. 

Anonymkode: 9718f...e3f

[AnonymBruker]

Hvis noen på min arbeidsplass hadde sluttet å spise på jobb hadde det blitt lagt merke til og kommentert. At noen velger å spise noe annet er selvsagt helt greit, men hvis noen ikke spiser i det hele tatt, og vi ser at personen  over tid går ned i vekt, hadde der kommet noen kommentarer og spørsmål. Ta med noe egen mat er mitt forslag. Så samt du jobber fulle dager (7-8 timers vakter) bør det inneholde minst ett måltid av et eller annet slag. 

Anonymkode: 3b207...32f

[AnonymBruker]

Jeg ville vært ærlig med folk rundt meg som du ser ofte. Kollegaer etc. Så hadde jeg heller tatt den kakebiten de sjeldne gangene man inviteres til en gammel tante eller noe...

Anonymkode: f070f...262

[Gjest Adipose]

Som en som har hatt ganske alvorlig anoreksi, kan jeg fortelle deg følgende; folk bryr seg ikke om maten din. De bryr seg ikke om du ikke spiser. Ingen går og tenker over når du spiste sist. Selv bår jeg var på mitt tynneste, og var groteskt undervektig, så tok folk det for god fisk når jeg alltid "nettopp hadde pusset tennene" eller spist før et måltid. Folk engasjerer seg rett og slett mye mindre i businessen vår enn det vi selv tror. 

[Freaky Fly]

Hei og takk for alle svar!

Bare for å oppklare litt - det er ikke sånn at jeg ikke spiser i løpet av en vakt! Jeg spiser, men planlegger gjerne på forhånd at jeg skal spise til kveldsmaten som er kl 19. Jeg jobber bare deltid, så jeg ser ikke kollegaene mine hver dag. Hadde det vært folk jeg jobbet sammen med hver dag ville jeg sikkert vært mer komfortabel rundt det, men som vikar kjenner jeg ikke alle så godt at jeg føler meg helt komfortabel med å snakke om det. Jeg jobber i psykiatrien, og det er absolutt ikke alle kollegaer som "bryr seg", men enkelte er veldig omsorgsfulle, snille og legger merke til sånt, jeg føler ikke at det er av sjalusi enkelte bryr seg - men rett og slett typisk "passe på at jeg får i meg mat" slik som noen er. 

Tror nok grunnen til at jeg føler meg litt ukomfortabel med å si at jeg går på diett/slanker meg osv, er redsel for at det skal komme flere spørsmål til det. Igjen, jeg ønsker ikke oppmerksomhet rundt det, og jeg er redd for å få det dersom jeg sier at jeg slanker meg. Eller at de tror jeg er "fanatisk" eller noe fordi jeg ikke kan spise litt vanlig middag - noe jeg helt fint kan, men jeg teller som sagt kalorier nøye og det er enklere når jeg lager maten selv eller spiser ting som knekkebrød og pålegg på jobb. Jeg er forferdelig dårlig på å lyve, så å si at jeg unngår gluten o.l. klarer jeg nok ikke, men jeg får nok bare gjøre som fler her sier rett og slett si at jeg har spist, at jeg vil spise opp egne rester for å ikke kaste mat eller har middagsplaner etter jobb osv. Jeg gjorde faktisk det i går til lunsjen, sa at jeg hadde middagsplaner etter jobb, og det gikk jo fint

Jeg skal ta til meg rådene dere har kommet med, og også øve meg på å rett og slett si nei takk. Det er nok som noen av dere sier sånn at det bare er jeg som "føler" at enkelte bryr seg, selv om de kanskje egentlig ikke tenker over det!