Samboer vil vente med barn

[AnonymBruker]

Jeg har ønsket meg barn lenge, men samboeren vil vente. Jeg er 31, han nærmer seg 40. Han avviser ønsket mitt som at jeg er misunnelig på venninnene mine som nå er prøvere, gravide eller har fått barn. Han kan ikke gi noe tidsperspektiv, og han kan ikke si hva som skal til før han blir klar. Han har imidlertid sagt at vi selvfølgelig skal ha barn en gang i fremtiden. I fjor lovte han at vi kunne starte prøvingen denne sommeren, men jeg har innsett nå at det ikke kommer til å skje. Han har gitt signaler om at det ikke kommer til å skje noe før neste sommer. Det virker ikke som at han forstår at tiden går, og at det kan ta tid før det klaffer. Jeg er redd, lei meg og frustrert, og merker at det går utover forholdet vårt. Det er sårt når venner og familie spør om det snart er vår tur.

 

Jeg syns det er vanskelig å skulle vente på ubestemt tid, og jeg føler at han ikke forstår meg. Derfor vurderer jeg å gå fra han. Jeg lurer på om noen her inne har vært i lignende situasjon og som har erfaringer å dele. Hvor lenge tok det før mannen ble klar, og hvordan skjedde det?

Anonymkode: dc70f...75d

[Britt Banditt]

Hvor lenge har dere vært sammen? 

Det begynner jo å haste litt for dere, så jeg skjønner deg godt.. 

[Nym]

6 minutter siden, Britt Banditt skrev:

Hvor lenge har dere vært sammen? 

Det begynner jo å haste litt for dere, så jeg skjønner deg godt.. 

Vi har vært sammen i snart 6 år.

[AnonymBruker]

Hvordan er det i hans sosiale sirkel? Går utifra at kamerater og kollegaer har barn? Har han søsken?

Kan hende hans situasjon er motsatt - dvs. at han kjenner noen som har barn og synes det er et slit?

Anonymkode: 27e42...841

[Gjest O.G.]

Han er 40 år og fremdeles vil vente, selv når dere har vært sammen så lenge....

 

Han der ønsker seg ikke barn overhodet, det der er noe han sier for å holde deg på gress. 

[AnonymBruker]

Jeg er selv 32, kvinne og prøver. Og jeg er ikke fan av ultimat. Men barn eller ikke barn er en diskusjon som ikke har rom for kompromiss annet enn de seks årene du allerede har "gitt" ham. Det har vært din kompromissing.

I din situasjon ville jeg satt hardt mot hardt. Og rett og slett satt av tid til en litt alvorsprat, forklart i rene ord at du først og fremst ikke overhodet ønsker å tvinge ham til å bli far, men at du må stille ham ultimatet at dere to fortsetter sammen og forsøker å stifte familie - eller at dere skiller lag. 

Dette må jo du kjenne på selv, men jeg ville latt meg dra så utrolig mye ned av dette og tankene på "hva om han dumper meg når jeg er 35 og han får barn med en annen og jeg er for gammel", at jeg hadde ikke turt å satse. Jeg hadde også latt meg drukne i tanker som "hadde han elsket meg så hadde han vært ærlig med meg, og ikke bare utsatt og utsatt", og dermed begynt å miste følelser for ham selv om jeg hadde intensjon om å vente i enda ett år.  I tillegg hadde det gjort jævlig vondt å ikke få barneønsket tatt seriøst og kun som misunnelse. Da hadde jeg tenkt "Tror han virkelig jeg er så barnslig og så lite ærlig med ham? Kjenner han meg så dårlig?"

Barn er viktig for enkelte, og du må dessverre ta hensyn til din alder og biologien, og ikke bare la ham styre showet. Men ikke tving ham til farskap. Gjør det klart for ham at han har valget. Barn med deg nå. Eller ingen av delene.

Anonymkode: 18cf5...bae

[AnonymBruker]

Er det noen spesiell grunn til at han vil vente? Det kan jo høres ut som han ikke har lyst, og håper/venter at lysten skal komme etterhvert. Det er jo på ingen måte sikkert at den gjør.

Anonymkode: 304d7...65d

[AnonymBruker]

Grunnen til at alarmen burde gå er at dere har vært sammen i seks år. Et forhold går gjennom en prosess, og er han ikke klar nå, så tviler jeg at han noen gang blir det med deg. Hvis det ikke er andre alvorlige, økonomiske grunner til at han vil vente. Har sett slike menn gå etter 7 år og finne en ny partner. 

Anonymkode: 2212f...b34

[Lauge]

Jeg ville stilt ham et ultimatum, i det minste sette seg ned med en ordentlig alvorsprat og bestemme en dato. Men det er kanskje også viktig å påpeke for ham at det tar minimum 9 måneder fra man prøver til man sitter der med nurket. Mange menn glemmer akkurat den lille detaljen der, og analyserer livet sitt mer "her og nå"

[Mr_White]

Hvis han virkelig har lyst på barn så vil han ikke komme med endeløse bortforklaringer og utsettelser. Om han ikke har lyst nå, så er det umulig å svare på om han har lyst på om 1år eller 5år eller 10år eller aldri. Som de andre her sier, sett deg ned og prat med han, og start med prøvingen i år eller avslutt forholdet. Det vil jo fort ta noen år før du er klar til å prøve med en eventuelt ny partner, derfor burde du få en avklaring snart. 

[HomelessIcecream]

12 minutter siden, Lauge skrev:

Jeg ville stilt ham et ultimatum, i det minste sette seg ned med en ordentlig alvorsprat og bestemme en dato. Men det er kanskje også viktig å påpeke for ham at det tar minimum 9 måneder fra man prøver til man sitter der med nurket. Mange menn glemmer akkurat den lille detaljen der, og analyserer livet sitt mer "her og nå"

Nei i alle dager. Så ender du opp med en barnefar som hun sa ja for at du ikke skal slå opp?

Men alvorsprat er absolutt på sin plass. 
Han er seriøst 40, hvis han ikke er klar nå, så blir han neppe klar med det første , ihvertfall når han gir deg så uklare forklaringer. 
Mange tror at farsrollen må kicke inn for at de skal bli gode foreldre, men mange opplever ikke den følelsen før de faktisk har barn. Jeg hadde snakket med han og prøvd å finne ut av det. Hvorfor vil han ikke ha barn nå? hva er han redd for? Når er han eventuelt klar?

[Lauge]

1 minutt siden, HomelessIcecream skrev:

Nei i alle dager. Så ender du opp med en barnefar som hun sa ja for at du ikke skal slå opp?

Men alvorsprat er absolutt på sin plass. 
Han er seriøst 40, hvis han ikke er klar nå, så blir han neppe klar med det første , ihvertfall når han gir deg så uklare forklaringer. 
Mange tror at farsrollen må kicke inn for at de skal bli gode foreldre, men mange opplever ikke den følelsen før de faktisk har barn. Jeg hadde snakket med han og prøvd å finne ut av det. Hvorfor vil han ikke ha barn nå? hva er han redd for? Når er han eventuelt klar?

Med et ultimatum så mener jeg selvsagt ikke "meg og barn, eller ingenting - FORT NÅ!!" 

Jeg mener selvsagt mer i tonen "da vi ble sammen og begynte å snakke om barn var vi begge klare på at det var noe vi begge ville ha etterhvert. Men nå gir du inntrykk av du ikke ønsker det, og da stiller jeg spørsmål ved vår framtid sammen. Jeg må vite om vi ønsker det samme, for hvis ikke kan jeg ikke se at vi kan fungere så veldig mye lengre sammen"

[melatonin]

Snakk med han, fortell det du skriver her, om hvor sårt og vondt det er for deg å måtte vente, og at ja man blir sjaul når venninner får barn, men det er jo pga den situasjonen du befinner deg i nå. Det er vanskelig og at dette kommer i mellom dere. Jeg er heller ikke fan av ultimatum(heller ikke å lure til seg barn, vet det ikke er tema her nå, men greit å ha nevnt det), men det er lov å si at når du har gått å gledet deg til å begynne å prøve nå i sommer så blir det et stort nederlag når han alikvel sier nei. Og hvis han nå sier nei, så kanskje du ikke tør å stole på at det skjer neste sommer heller og at du ikke har tid til å sitte å vente på han. Og for å gjenta det andre KGbrukere har sagt i tråder her før, ønsket om barn vil bare vokse og vokse, her gang du ser et barn, en tvreklame om bleier eller noe som kan forbindes med barn så kan du kjenne det stikket av savn i magen. Jeg synes du kan fortelle han det, ikke for at han skal få dårlig samvittighet, men for å få han til å fortså hvordan det er for deg.

[AnonymBruker]

Hadde stilt et ultimatum. Og gått hvis svaret er nei.

Dere har vært sammen i 6 år. Han er 40 år og ikke "klar" for å få barn enda? Han kunne strengt tatt vært bestefar alt.

Det går bare ut over deg om du blir hos han, og venter på at han skal bli klar fortsatt. Helt ærlig tror jeg det fint kan ende med at det blir slutt om noen år, uten barn, så finner han en yngre dame og får barn med henne i løpet av 6 mnd eller noe. Der du er den som må lide. Hadde aldri tatt en sånn sjanse.

Anonymkode: 95b56...9e2

[AnonymBruker]

Sånn var eksen min og. Jeg hadde veldig lyst på barn, han ville vente. Vi ventet og ventet.. Etter 7 år fant han ut at han aldri ville ha barn mer, og vi skillte lag. Jeg var knust der og da, men i ettertid så ser jeg at det var det rette. Jeg har en ny mann og ett barn på snart to år, han har funnet seg noen som ikke vil ha barn. 

Lytt til hjerte ditt! Om du virkelig ønsker barn så ta en alvorsprat med han, synd og angre når det er for seint! 

Anonymkode: 85fe4...37d

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme situasjon men vi har bare vært sammen i et par år og er endel år yngre enn dere. Vi bor heller ikke sammen ennå men flytter sammen om noen få måneder. Det er vel ikke helt sammenlignbart men jeg forstår veldig godt hvordan du har det og vet hvor tungt det er. 

Anonymkode: 797ac...28c

[Purple Basil]

Den 27.5.2016 at 11.20, AnonymBruker skrev:

Han kunne strengt tatt vært bestefar alt.

Anonymkode: 95b56...9e2

Yes, bestemoren min var 40 år da jeg ble født  Er ellers enig med andre her om at du må ta en skikkelig prat med mannen, det virker nesten ikke som at han har lyst på barn med deg egentlig. Hva om det blir slutt om 10 år og så går han hen og får barn med en annen? Tror det er lurt å få klarhet i saken så fort som mulig. 

[AnonymBruker]

Dine ønsker skal absolutt respekteres, og derfor må du sette ned foten på dette. Du kan si til han at du ikke helt vet hva du skal gjøre, for du ønsker barn i nær fremtid. Hvis han virkelig vil være med deg resten av livet, så kan dere inngå kompromiss. Det kan ta opptil flere år før man får til å unnfange, så kan dere ikke eventuelt begynne nå også se det litt an?

Anonymkode: 997f7...fb5

[AnonymBruker]

40 år og vil vente litt? Høres helt rart ut. Du må nesten sette en tidsfrist for å starte prøvingen, hvis ikke forlater du han. Du har fortsatt relativt god tid på deg til å treffe en ny mann som ønsker barn.

Anonymkode: e2aaf...f77

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig tema... jeg har vært i en lignende situasjon, men heldigvis begynne min samboer å bli klar nå og vi har avtalt prøving på sensommeren/høsten. For oss var rett og slett problemet at vi hadde en vanskelig tid i forholdet og kranglet mye (om mye forskjellig) samtidig som jeg var veldig klar for barn og hadde lyst å begynne å prøve veldig snart. Det var nok ikke spesielt lurt av meg å ta det opp når vi hadde det så vanskelig i forholdet og det skjønte jeg etter hvert og sluttet å snakke om barn og bare forsøkte å komme oss ut av det negative mønsteret med krangling og fokuserte på hva som var bra for oss som par, noe som gikk bra. Etter at ting gikk mye bedre og jeg følte meg trygg med han igjen turde jeg å ta opp temaet. Jeg luftet da med han å begynne å prøve om ca et halvt år, noe han ikke syntes hørtes helt ufornuftig ut. Jeg passer nå på å snakke med han om det med jevne mellomrom slik at han blir vant til tanken og forstår at det er seriøst, og nå virker det som han faktisk gleder seg, noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle oppleve med han!

 

Over til deg: jeg tror ikke det å true med å gå fra han er effektivt i det hele tatt! Det hadde ihvertfall aldri funket på min mann. MEN du bør jo gjerne tenke på det for din egen del. Jeg pleier å råde venninnene mine som har problemer i forhold å tenke på hva som vil gjøre dem mest lykkelig på sikt (ikke bare her og nå) og ta litt modige avgjørelser der man tenker på nettopp litt lang sikt. Hva som vil gjøre deg lykkelig på lang sikt er jo veldig vanskelig å svare på, men jeg tror nok på at du bør ta grep enten på den ene eller andre måten. Dette er en stor test for forholdet som kanskje viser om dere bør være sammen eller ikke. Jeg tenker at dersom det blir slutt er det nok like godt da du ønsker deg barn og må få tid til å finne deg en mann som ønsker det samme. Likevel tenker jeg at dette kan dere finne ut av,men gå for all del fram på en hensynsfull måte! Du har sikkert mange ting med han du er irritert på osv (for eksempel at han egentlig skulle  vært med på prøving nå),men bruk for all del ikke i mot han det som har vært og fokuser ikke på å kritisere han! Vær heller ærlig om dine tanker og si at du er redd han ikke blir klar for barn på altfor lenge. Han høres ut som en mann som faktisk trenger press for at det skal  faktisk skje, og det kan godt hende du klarer det og at han blir en fantastisk far som ikke kan forstå hvorfor han gjorde det før  lykke til uansett! 

Anonymkode: 9fb79...c4f