Mamma

[Gjest Fast bruker]

Mamma -

ordet har ikke lenger den betydningen som den hadde.

Vet du egentlig hva du har påført meg? Ditt eget kjøtt og blod. Du frarøvet meg barndommen min, du gjorde meg til den ansvarlige, den voksne, men jeg var bare et lite barn. Du fikk meg til å tro at du alltid var den uskyldige parten, at det var alle andre som var dumme og slemme. Jeg måtte ta vare på deg, for jeg syntes det var så fælt at du hadde det så vondt.

Jeg så menn komme og gå, noen var der i måneder, noen i uker og noen bare noen dager. Men det var alltid de som var slemme... Det var derfor du måtte ta piller. For å døve smerten, og det var derfor jeg trodde du var syk. Derfor forsvarte jeg deg alltid, du var den svake parten, og jeg var den sterke. Pappa var ikke der, han var utro sa du, og gikk fra oss før jeg var 1 år. Han var også slem og dum. Men jeg holdt ut, holdt resten av familien sammen, for jeg var den sterke parten.

På skolen ble jeg mobbet, for jeg var feit og stygg. Jeg ble sparket og slått, men jeg taklet det, for når jeg kom hjem var jeg igjen den som var sterkest. Mens du lå og sov ut rusen, lagde jeg middag og gjorde rent, men stille, så du fikk hvile. Jeg kunne ikke ha lyden på tv'en på, for da ble du sint. Jeg måtte ikke vekke deg. For da måtte du ta piller igjen, og det var min skyld.

Da jeg ble eldre, fant du andre måter å utnytte meg på, noe som jeg sliter med den dag i dag. Du benyttet deg av min kreditt, bestilte varer og tok lån i mitt navn, men du sa ingenting til meg, jeg var jo den sterke parten, og du mente vel at ting forsvinner hvis man ikke snakker om det. Inkassobrevene hev du i søppelkassen, de som kom i mitt navn. Og ingen gjorde noenting. Ikke du, ikke politiet, ikke rettssystemet, for jeg var den sterke parten. Du var syk og svak og brukte piller.

Du brukte meg på det groveste, selv om du aldri la en hånd på meg, du ødela meg psykisk. Hvordan klarer du å se deg selv i speilet? Tenker du noensinne på hva du har gjort mot meg? Du sier at det er du som er den svake parten, og jeg er slem og dum som har kuttet deg ut. Et valg som var det vanskeligste jeg noensinne har gjort, men det er definitivt også det beste. Jeg kunne ikke leve for deg, jeg hadde jo ikke noe liv selv, jeg trengte jo ikke det, for jeg var den sterke parten. Helt til jeg fant mannen min, og ting begynte å bli klare for meg. Du gjorde ekstreme ting for å få det slutt mellom oss, for jeg var jo jenta di. Følgesvennen din, den betrodde, dørmatta di... Jeg så ting klarere, du var rett og slett ondskapsfull, men du så det ikke selv. Jeg velger i alle fall å tro at du ikke vet det selv, for hvordan kan du det?

Ødelegge et menneske på denne måten. Økonomisk og ikke minst psykisk.

Jeg kan ikke jobbe, jeg klarer ikke å gå ut alene, jeg går til psykiater en gang i uka, alt pga. deg og alt du har gjort mot meg. Har du noen anelse om hvordan det var å leve sånn, et lite barn, som ikke skal ha bekymringer, men som skal glede seg over det å bare være barn. Vet du hva du la på mine skuldre, og vet du hvordan jeg sliter i dag bare med å være normal...

Jeg synes synd på deg og jeg tilgir deg, men jeg kommer aldri til å glemme. Heller kommer jeg aldri til å ville ha noe mer å gjøre med deg, det er ikke verdt det rett og slett.

Jeg er selv mamma nå, og det eneste du har gjort for meg som jeg kan ta med meg videre, er hvordan jeg ikke skal behandle sønnen min. Han er alt for meg, og jeg behandler han med respekt og kjærlighet, noe jeg aldri har fått av deg.

[*AM*]

:trøste:

[Annie]

Flott at du har tatt oppgjør med det som har skjedd. Kos deg med mannen din og barnet ditt. Og du har lært, på den harde måten, at barn trenger omsorg og oppfølging. Lykke til videre! :dagensrose:

[Gjest Anonymous]

Gjør ordet "mamma" til noe vakkert mellom deg og sønnen din :-)

[Plonk]

Tåredryppende, stakkars deg! Det er faktisk ikke grenser for hva foreldre kan gjøre mot barna sine som barna bare aksepterer fordi de i det lengste vil forsvare det foreldrene gjør...

Et tankekors for alle oss som har små barn, hvilken ekstrem makt vi har over dem. Det er en utfordring til alle foreldre å gi barna spillerom og kjærlighet og respekt og å ikke overføre noen av våre egne problemer til dem...

Lykke til videre med livet ditt, så bra at du har funnet en klok mann som har hjulpet deg til å se moren din med andre øyne.

:trøste:

[Gjest hulda]

Det jeg synes er så fint er at vi som har opplevd en vanskelig barndom ikke trenger å gjenta våre foreldres feil.

Ofte leser vi om at barn med dårlige rolleskikkelser vil bli like ille foreldre som sine egne. Og det er det heldigvis mulig å unngå, sånn som du har gjort.

Har du et inderlig ønske om at dine barn skal slippe å ha en oppvekst som din egen så klarer du det, det vet jeg av erfaring.

Så du kan være stolt av deg selv, la ikke fortiden knekke deg.

:blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du er kjempetøff jeg

[LilleMy]

:-? Håper fremtiden din blir bedre enn hva fortden har vært.

[Gjest StoreSky]

Lurer på en ting. Jeg er pedagogisk leder i barnehage.

Hvis noen hadde spurt deg og tatt seg tid til deg, vill du fortalt at du syntes det var vanskelig?

[Gjest gjest1]

Du som har vært gjennom dette:

Er det noe utenforstående kan gjøre for å stoppe slike ting?

Jeg kjenner to barn som vokser opp med en ondsinnet, manipulerende mor som bruker piller og alkohol, fyller huset med mennesker små barn ikke bør omgås og som lar størstebarnet være mor for minstebarnet. Barnevernet har blitt tipset, men avventer situasjonen siden de har bestemt seg for å ivareta mammas 'rettigheter', ikke barnas (mamma har alt mistet retten til et barn). Finnes det noe vi som står rundt kan gjøre for å hjelpe barna?

[Gjest Anonymous]

 

Lurer på en ting. Jeg er pedagogisk leder i barnehage.

Hvis noen hadde spurt deg og tatt seg tid til deg, vill du fortalt at du syntes det var vanskelig?

Nei, det er det som har vært så vanskelig i ettertid, når et lite barn blir så manipulert av den som man stoler mest på, så tror man faktisk at det er sånn det skal være. Jeg er 29 år i dag, og det er bare 2 år siden jeg kuttet henne helt ut. Det tok så lang tid for meg å forstå at det hun gjorde ikke var riktig. Jeg har jo alltid bekyttet henne. Også i voksen alder. Jeg har fornektet så mye, og da jeg var barn så trodde jeg at jeg skulle være den som var voksen. Jeg har også en halvsøster som er 5 år eldre enn meg, hun har vært under barnevernet fordi hun oppførte seg dårlig og levde under dårlige forhold. Det som er rart er at jeg levde midt oppi de samme forholdene, og jeg var ikke under barnevernet.

Jeg har i alle år tatt vare på både min mor og min halvsøster, jeg var mor for dem. Det er ingen av dem som har et normalt liv i dag, ingen av dem jobber, ingen av dem har faste forhold, de lurer og manipulerer og de farer med så mye løgn at jeg tror faktisk at de tror på det selv. Begge er de også ute av mitt liv, og det for godt.

Det er skremmende hvor mye makt en forelder har over barnet sitt, og hva de kan få seg til å gjøre mot dem. For meg var min mor det viktigste i verden, og hun kunne da ikke gjøre noe feil. Det er nok derfor jeg tror jeg ikke ville ha sagt noe den gangen, for jeg trodde det var helt normalt å leve sånn. Hun slo meg jo ikke...

Når jeg tenker på ordet mor i dag, så er det det som jeg representerer overfor min sønn. Gutten min er det viktigste i livet mitt, og han skal aldri få oppleve noe sånt som jeg har. Nå har han jo både mamma'n og pappa'n sin, og vi har et fantastisk godt forhold, og sønnen vår er resultatet av det. Jeg er så takknemlig og glad for at jeg kan gi ham så mye kjærlighet og respekt, noe jeg aldri fikk av min mor da jeg var barn og ungdom. Han skal vite at jeg elsker ham uansett, uten betingelser. Han skal få være et barn, uten bekymringer og han skal kunne huske tilbake på en lykkelig barndom. Det er det viktigste målet mitt.

Du som har vært gjennom dette:

Er det noe utenforstående kan gjøre for å stoppe slike ting?  

Jeg kjenner to barn som vokser opp med en ondsinnet, manipulerende mor som bruker piller og alkohol, fyller huset med mennesker små barn ikke bør omgås og som lar størstebarnet være mor for minstebarnet. Barnevernet har blitt tipset, men avventer situasjonen siden de har bestemt seg for å ivareta mammas 'rettigheter', ikke barnas (mamma har alt mistet retten til et barn). Finnes det noe vi som står rundt kan gjøre for å hjelpe barna?

Jeg tror at man rett og slett må kontakte barnevernet om og om igjen, til de innser hva som skjer i det hjemmet. Får de mange nok henvendelser så kan de ikke overse problemet. Men en mor har mange rettigheter i dagens samfunn, og det er ofte den sterke parten som blir beskyttet. Dessverre blir barna ofte oversett.

Man kan jo også kontakte legen hun bruker, dersom hun får piller på resept, og fortelle at hun misbruker dem. Men det er jo heller ikke noe problem å få kjøpt dette på gata.

Jeg synes det er utrolig vanskelig, for jeg vet hvor godtroende og tilgivende barn er, og det er ikke sikkert at de vet at dette er feil. De er nok veldig glad i mamma'n sin, og vil være sammen med henne. Sånn var det i alle fall for meg. Jeg syntes så synd på henne når hun sov ut rusen, og når forholdene hennes sprakk. Jeg trodde vel aldri at dette var hennes egen feil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som barn prøvde å ordne opp for henne. Jeg måtte jo være den ansvarlige parten.

Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kan være på denne måten, det er helt uforståelig for meg. Jeg kunne da aldri ha gjort noe sånt mot noen. Som det står i et innlegg ovenfor, jeg har i alle fall lært å ikke gjenta disse feilene. Jeg tror også at jeg er et godt menneske, og at jeg har lært på den harde måten om hvordan man ikke skal oppføre meg.

Fremtiden min ser lys ut, jeg har en herlig mann og en herlig sønn, og de to er alt jeg trenger for å ha en god og trygg fremtid. Jeg håper også at min mor og min halvsøster holder seg unna oss. De burde respektere det valget som jeg har tatt.

[Anglofil]

:trøste:

Mvh Yvonne

[Nanella]

:trøste:

Du er utrolig tøff og sterk! Godt at du har fått orden på livet tross ditt grunnlag. Vondt at noen må oppleve det du har vært igjennom.

[Gjest StoreSky]

Gjest: Tusen takk for at du svarte! Og jeg trodde nok at det var som du sier -barn har en utrolig stor lojalitet ovenfor foreldre.

Jeg har en venninne der faren døde av rus skader (heroin, piller, etc), flere av familiemedlemmene har aids. Hun synes det er helt normalt. Det er jo slik hun har vokst opp. (Forøvrig rører hun ikke dop -hun har ett sett besteforeldre som er helt nyktre og som har vært det stabile i livet hennes.)