Har ingen vennegjeng!! Er dette vanlig-føler meg ensom

[AnonymBruker]

Var i 40-årsdag i helga og opplevde at det var gjenger blant de andre.. Og jeg tilhørte ingen av gjengene helt selv om jeg var bedt som venninne..

sliter med dette, men litt fordi jeg føler at det er status å tilhøre en gjeng og ha omgangskrets!

Savner at folk tar kontakt og er til tider ensom, men trives også i fred og ro..er med på sosiale aktiviteter og deltar i frivillige organisasjoner så jeg trives med det.

 

har "alle andre" en gjeng???

Anonymkode: 1bd63...e06

[Gjest O.G.]

Ønsker du deg en vennegjeng pga du ønsker flere venner, eller fordi det er såkalt "status"?

[AnonymBruker]

Nei, alle andre har ikke det.  

Anonymkode: 71dcc...94f

[AnonymBruker]

2 timer siden, O.G. skrev:

Ønsker du deg en vennegjeng pga du ønsker flere venner, eller fordi det er såkalt "status"?

Begge deler.. Vil gjerne tilhøre et sted. Samtidig er jeg sær også og blir fort fornærmet om noen avviser meg(jeg opplever det slik). 

Når det gjelder status, så er det et press jeg opplever i dagens samfunn, alt er lagt opp rundt det sosiale, bilder av mennesker som er lykkelige i store flokker!

vennetur, vennemiddag, venne-ditt og datt!

/sliter med å få det til.. Har få jeg føler meg trygg på.

kan nevne at jeg nylig mistet min beste venninne, hun døde så jeg savner henne veldig. 

Anonymkode: 1bd63...e06

[Chiyo]

Jeg var en del av en vennegjeng på videregående, i dag er jeg venner med to av dem. De andre kjenner jeg, men jeg likte dem aldri noe særlig. Vi var i samme gjeng, så vi var "venner", men det er ikke ekte vennskap. Noen vennegjenger er skikkelig close, men jeg tror ikke man kan være mer en 3-4 stykker. Jeg husker at folk jeg var venner med som barn fant på ting uten meg i en gjeng, og jeg syns det var sårende fordi de ditcha meg. Men nå ser jeg at jeg rett of slett ikke var deres type. Jeg er ikke sånn "let's go shopping!" eller"let's party!" type jente. Jeg blir sliten av mange mennesker på en gang.

Personlig så ville jeg foretrukket å ha få veldig gode venner enn å være i en vennegjeng. Det blir for mye mas om man alltid skal være flere på en gang. Jeg liker one-on-one time der man kan fokusere på en person av gangen, av og til to... eller tre. Men orker ikke å tenke på hvor slitsomt det hadde vært å skulle gå ut med fem stykker, eller reise på ferie med så mange!  

Jeg er ikke super introvert, jeg liker å være sosial, men for mange gjør meg sliten.

Poenget mitt er... ikke bry deg om hva ANDRE gjør, hva passer for DEG?

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var i 40-årsdag i helga og opplevde at det var gjenger blant de andre.. Og jeg tilhørte ingen av gjengene helt selv om jeg var bedt som venninne..

sliter med dette, men litt fordi jeg føler at det er status å tilhøre en gjeng og ha omgangskrets!

Savner at folk tar kontakt og er til tider ensom, men trives også i fred og ro..er med på sosiale aktiviteter og deltar i frivillige organisasjoner så jeg trives med det.

 

har "alle andre" en gjeng???

Anonymkode: 1bd63...e06

Tror de fleste jeg kjenner har en "gjeng" ja.. Dette med squad osv har jo blitt noe alle ønsker så er nok derfor. Bare vær glad du har gode venner! Ikke noe spesielt med gjenger. Føler det bare fører med seg masse drama. Alle i vennegjengen min er ikke superclose og ofte er det slik at når 2 har en krangel, må resten velge litt sider, helt frem til alle blir venner igjen. Veldig slitsomt.

Anonymkode: 95f97...98c

[Angelheart2]

Jeg har heller ingen "gjeng" og har til nå ikke tenkt så mye på det. Men opplever, som du skriver, at det er veldig mye mer fokus på slike gjenger nå enn det var før. Det er hele tiden fullt av bilder på sosiale medier av gjenger som reiser på tur sammen, er på fest sammen eller som i det hele tatt er sammen. Man kan da føle seg litt utenfor når man aldri er i en slik gjeng.

Men, jeg er veldig sosial, har mange venner (fra flere gjenger) og føler egentlig ikke at jeg hverken har behov for eller tid til å være med enda flere venner.
Jeg tror også ofte det er slik at disse gjengene ikke alltid er så gode venner....Jeg får i alle fall stadig høre om interne konflikter i flere av disse gjengene og det frister det i alle fall ikke å være en del av!

[Gjest noe tilfeldig]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var i 40-årsdag i helga og opplevde at det var gjenger blant de andre.. Og jeg tilhørte ingen av gjengene helt selv om jeg var bedt som venninne..

sliter med dette, men litt fordi jeg føler at det er status å tilhøre en gjeng og ha omgangskrets!

Savner at folk tar kontakt og er til tider ensom, men trives også i fred og ro..er med på sosiale aktiviteter og deltar i frivillige organisasjoner så jeg trives med det.

 

har "alle andre" en gjeng???

Anonymkode: 1bd63...e06

Å være i en såkalt "gjeng" synes jeg personlig fremstår som mer slitsomt enn fordelaktig. Jeg har en håndfull særdeles nære venner, men ingen av de omgås hverandre. De vet hvem den andre er gjennom meg, men har ingen kontakt med hverandre. Når du er i en "gjeng" er min erfaring at alle får veldig definerte roller. Det er heller ikke gitt at du vil like alle i gjengen, så for å være med de to eller tre du synes er hyggelige må du "holde ut" en eller to du kanskje finner grenseløst irriterende, slem eller ufin. Velger du å etablere forhold til en og en, slipper du dette. Min erfaring er at det også er mye mer drama i en større gjeng (kanskje mindre når man er eldre) fordi det er så mange ulike personligheter og delte meninger. Om man bare skal arrangere en event, så har kanskje to, tre av "gjengen" veldig delte meninger om hvem/hva/hvor. "Jeg vil ikke spise på resturant A jeg er vegetar"/ "ja, men jeg vil ikke spise på resturant B fordi de har bare dårlig vin" osv osv osv. Nei, ha heller egne venner som du "håndplukker" fra ulike arena i livet, som man har ekte kjemi med, enn å tilpasse seg en gjeng, hvor man kanskje må holde ut og mingle med folk man egentlig ikke liker så godt alikevel. 

[Ulla Ullsokk]

19 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Å være i en såkalt "gjeng" synes jeg personlig fremstår som mer slitsomt enn fordelaktig. Jeg har en håndfull særdeles nære venner, men ingen av de omgås hverandre. De vet hvem den andre er gjennom meg, men har ingen kontakt med hverandre. Når du er i en "gjeng" er min erfaring at alle får veldig definerte roller. Det er heller ikke gitt at du vil like alle i gjengen, så for å være med de to eller tre du synes er hyggelige må du "holde ut" en eller to du kanskje finner grenseløst irriterende, slem eller ufin. Velger du å etablere forhold til en og en, slipper du dette. Min erfaring er at det også er mye mer drama i en større gjeng (kanskje mindre når man er eldre) fordi det er så mange ulike personligheter og delte meninger. Om man bare skal arrangere en event, så har kanskje to, tre av "gjengen" veldig delte meninger om hvem/hva/hvor. "Jeg vil ikke spise på resturant A jeg er vegetar"/ "ja, men jeg vil ikke spise på resturant B fordi de har bare dårlig vin" osv osv osv. Nei, ha heller egne venner som du "håndplukker" fra ulike arena i livet, som man har ekte kjemi med, enn å tilpasse seg en gjeng, hvor man kanskje må holde ut og mingle med folk man egentlig ikke liker så godt alikevel. 

Enig! Alle mine venninner som har faste gjenger forteller om mye drama! Jeg har mange venner, men ingen fast gjeng og sånn liker jeg det. Har en venninne som ofte klager over at hun skulle ønske hun hadde en gjeng, så hun kunne bli invitert hit og dit. Men hun gjør jo aldri noe for at det skal skje. Det blir som den hvite prinsen, han kommer ikke å ringer på av seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var i en gjeng fra barneskolen til videregående, men da splittet den seg pga massevis av drama. Etter det har jeg aldri klart å finne en ny gjeng, jeg er nå i slutten av tjueårene. Skjønner godt hva du mener, det føles veldig som at "alle" andre tilhører en vennegjeng og jeg ser ofte andre på min alder som har en svær gruppe folk de f eks drar på middager med, feirer diverse bursdager med osv. Jeg er litt sånn som har noen venner her og der, som ikke nødvendigvis kjenner hverandre.. 

Vet ikke helt hvordan man skal bli en del av en slik "gjeng" nå, som regel oppstår vel sånne gjenger ila videregående eller høyere utdanning kanskje?

Anonymkode: f36a1...0b1

[Ginavn]

Jeg har ingen gjeng, og heller ingen venner :D Vel, mannen min er vennen min òg, så det hjelper jo. Han har venner, men de er på en måte "han sine", om det gir mening.

Det er egentlig greit for meg, fordi jeg ikke er veldig sosial

[AnonymBruker]

Jeg har 2 gjenger. Skulle gjeren bytte ut gjeng-venneskap med et godt vennskap hvor jeg faktsik hadde noen å reise med osv. Nå møtes vi jo bare litt til og fra hele gjenger.

Anonymkode: 3fc52...4a9

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gjeng. Jeg har et par venninner, men de er ikke venner med hverandre. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg hadde en "gjeng", men de gangene jeg har vært en del at dette har jeg ikke giddet følge opp. Til slutt (etter lang tid) innså jeg at det er ikke slik jeg er. Jeg klarer ikke forholde meg til så mange mennesker, være venn med folk uten at det er dypt. Inni dette ligger det vel også at jeg er ganske sær, sier ofte nei hvis vi skal være flere, og ikke er en "one size fits all" person.

Det handler litt om å enten forsone seg med at en ikke er den typen som har masse venner, eller så må du jobbe aktivt for å være del av en gjeng.

Anonymkode: f1997...91b

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gjeng, har kun kontakt med samboer og søsteren min. Via søsteren blir jeg ofte invitert med på ting, synes det er helt perfekt for da er de sjelden krise om jeg takker nei. Jeg ønsker meg ikke venner rett og slett fordi det er en forpliktelse. Synes hverdagen er nok stressende som den er. I helgene er jeg godt fornøyd med god mat og hvile. Muligens egoistisk tenkt, men sånn føler jeg det faktisk.

Men, har selvsagt full forståelse for de som savner venner, vi har jo alle forskjellige behov. 

Anonymkode: 650cf...6b5

[mrrte]

Når jeg gikk på ungdomsskolen så var jeg venn med 4-5 stk, og vi hang sammen hele tiden og var vel en "gjeng". På Vgs var vi 3 jenter som hang sammen hele tiden, så kan vel kalle det en liten gjeng også - men etter det så har jeg ikke vært i noen gjeng, og jeg har heler bare venninner som jeg møter og finner på ting med  Jeg syns det er mye bedre og man får ofte et tettere bånd på denne måten. For eksempel de jeg hang med 24/7 på u.skolen, har jeg nesten ingen kontakt med i dag. 

Jeg har venninner som ofte er ute og drikker og drar på byen, og de er mer en "gjeng" som henger sammen, så det er vel opp til hver enkelt hva man trives best med. Syns ikke du skal føle deg unormal på grunn av dette.

[hironakamura]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen gjeng, har kun kontakt med samboer og søsteren min. Via søsteren blir jeg ofte invitert med på ting, synes det er helt perfekt for da er de sjelden krise om jeg takker nei. Jeg ønsker meg ikke venner rett og slett fordi det er en forpliktelse. Synes hverdagen er nok stressende som den er. I helgene er jeg godt fornøyd med god mat og hvile. Muligens egoistisk tenkt, men sånn føler jeg det faktisk.

Men, har selvsagt full forståelse for de som savner venner, vi har jo alle forskjellige behov. 

Anonymkode: 650cf...6b5

Kunne skrevet dette selv egentlig. Har mer enn nok med samboer, barn og familien min. 

Hadde vennegjenger på skolen og på tidligere arbeidsplasser, men jeg klarer aldri å henge med. Det blir for mange å forholde seg til, for mye forpliktelser og for mange mennesker jeg egentlig ikke liker "med på kjøpet".

Jeg har venner som bor i andre byer - helt perfekt, da møtes vi kanskje en gang i året. Har også noen andre venner som er som meg, møter de en gang i skuddåret og ingen av de kjenner hverandre egentlig. Helt perfekt:P

[Gjest Herr Heftig]

Det er mye gøyere å ha en fast gruppe (3 + deg selv) enn å ha en venn her og en venn der.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen vennegjeng, men jeg har mange venninner. Noen få (2-3stk) er nære på hver sin måte, og 2-3 er ikke så nære. Passer meg perfekt at det ikke er en vennegjeng med krav og ditt og datt. Ingen drama. Jeg vet at alle stiller opp om det er noe, og jeg er der for de. Jeg kan fint samle alle til klubb, eller venninnefest, men samtidig er det deilig å kunne sladre med A, danse med B, shopping med C, og film med D..

Man kan ha nære og gode venner, uten at det er en gjeng og man trnger ikke en vennegjeng.

 

Min svigerinne er en del av en vennegjeng, der de har holdt sammen siden barneskolen. Det ser veldig koselig ut, men jeg vet og at det er mye drama innad i gruppa, og mange som går hver sin vei etter hvert, der det er katastrofe. De treffes sjeldnere og sjeldnere..

Anonymkode: b0901...fd1

[AnonymBruker]

Min erfaring med gjenger er at ingen egentlig kjenner hverandre, det er bare overfladisk snakk på fester/middager/konserter, mye fyll fordi det er limet i gjengen, og ingen av dem ville stilt opp for deg om du trengte hjelp til å flytte. Ikke mye å hige etter, med andre ord. Kanskje hvis du er veldig ekstrovert og bare liker å ha folk rundt deg uten at de må gi deg så mye, men ønsker du nære, gode vennskap finner du ikke det i en gjeng. Som andre sier, det blir rett og slett for mange mennesker til at man deler så mye.

Anonymkode: 6cecc...27b

[AnonymBruker]

3 timer siden, hironakamura skrev:

Kunne skrevet dette selv egentlig. Har mer enn nok med samboer, barn og familien min. 

Hadde vennegjenger på skolen og på tidligere arbeidsplasser, men jeg klarer aldri å henge med. Det blir for mange å forholde seg til, for mye forpliktelser og for mange mennesker jeg egentlig ikke liker "med på kjøpet".

Jeg har venner som bor i andre byer - helt perfekt, da møtes vi kanskje en gang i året. Har også noen andre venner som er som meg, møter de en gang i skuddåret og ingen av de kjenner hverandre egentlig. Helt perfekt:P

Fint å få svar der dere deler, føler meg bedre og jeg kan tenke at jeg ikke er så "alene" i verden. Takk  

enig i mye her ❤️

Anonymkode: 1bd63...e06