Tror du man kan være lykkelig som langvarig singel, selv når man ønsker seg en (livs)partner?

[AnonymBruker]

Jeg er av den oppfatning at man må først og fremst ha det godt med seg selv for å ha det godt i et forhold. Og at det er lurt å prøve å ha et godt liv der man er tilfreds med jobb, sosialt liv og fritid som enslig, før man får det sammen med en annen. Jeg tror på ingen måte at en partner er en slags lykkemiddel. Hvis et forhold ikke fungerer så faller man ikke sammen og tenker "jeg finner aldri noen", men har et lyst syn på å i fremtiden møte "den rette". En positiv innstilling til seg selv, og det å "være god nok" (som jeg leser noen skrive om), og at med litt innsats og leting så finner man en passende partner.

Men jeg lurer på om et menneske som i bunn og grunn ønsker seg en partner, til å dele hverdag, sex, intimitet osv. med kan være virkelig lykkelig alene? Selvsagt over en kortere periode, men kan man være like lykkelig år etter år etter år uten å finne en partner?

Jeg vil ikke at livsmisjonen min skal være å finne en partner, livet mitt handler om mye mer enn det. Men jeg lurer på om i lengden vil et velregulert menneske som ikke sliter med depresjon og ensomhet ellers føle på at man "mangler" noe, hvis man forblir enslig til tross for å leve optimal i et parforhold?

Anonymkode: 2b169...1a8

[AnonymBruker]

Nei. Snakkes om 20 år når depresjonen og alkoholismen har tatt overhånd

Anonymkode: f88ac...3b5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Snakkes om 20 år når depresjonen og alkoholismen har tatt overhånd

Anonymkode: f88ac...3b5

Jeg forstår ikke helt svaret ditt. Det er jo ikke som at dette er noe jeg ønsker å oppnå. Men så du tror at et menneske som optimalt har det best i et parforhold vil kunne klare seg kun kortvarig som enslig, og at etter hvert vil man faktisk bli deprimert? Har du noen begrunnelse for påstanden?

Vil understreke at jeg tror ikke mennesker i parforhold er lykkelige hele tiden, men det er mer den der "at noe mangler" følelsen. Jeg tror også man kan være tilfreds som enslig til tross for å savne en partner, men usikker på om man virkelig kan være lykkelig slik som dette, og føle at man får nok. Jeg er veldig opptatt av at man skal være tilfreds med det man har. Livet er reisa og ikke målet, eller noe sånt. Men jeg lurer på om ønsket om å ha en partner er så sterkt, og biologisk inngrodd at man ikke vil kjenne seg virkelig tilfreds uten.

TS

Anonymkode: 2b169...1a8

[Summers]

Ja, et alternativ er om man "lurer seg selv" til å tro at det kommer til å ordne seg snart. Tenke at selv om man har vært langvarig singel så betyr ikke det at man kommer til å fortsette som singel.

Endret 25. mai 2016 av Summers

[AnonymBruker]

For å være helt syns jeg tankene dine er mye mer normal en folk som faktisk vil være alene og trives med det. For at noen gjør det. Det tror jeg.

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er av den oppfatning at man må først og fremst ha det godt med seg selv for å ha det godt i et forhold. Og at det er lurt å prøve å ha et godt liv der man er tilfreds med jobb, sosialt liv og fritid som enslig, før man får det sammen med en annen. Jeg tror på ingen måte at en partner er en slags lykkemiddel. Hvis et forhold ikke fungerer så faller man ikke sammen og tenker "jeg finner aldri noen", men har et lyst syn på å i fremtiden møte "den rette". En positiv innstilling til seg selv, og det å "være god nok" (som jeg leser noen skrive om), og at med litt innsats og leting så finner man en passende partner.

Men jeg lurer på om et menneske som i bunn og grunn ønsker seg en partner, til å dele hverdag, sex, intimitet osv. med kan være virkelig lykkelig alene? Selvsagt over en kortere periode, men kan man være like lykkelig år etter år etter år uten å finne en partner?

Jeg vil ikke at livsmisjonen min skal være å finne en partner, livet mitt handler om mye mer enn det. Men jeg lurer på om i lengden vil et velregulert menneske som ikke sliter med depresjon og ensomhet ellers føle på at man "mangler" noe, hvis man forblir enslig til tross for å leve optimal i et parforhold?

Anonymkode: 2b169...1a8

Ja, de sier så. Men det er selvfølgelig bare tull. De fleste bare later som de er lykkelig alene, fordi det er sårt å innrømme at det ikke er sant og det er dessuten lite attraktivt å si at man trenger noen. Å innrømme at man trenger noen minsker sjansene for å få en partner ironisk nok. Fordi styrke er langt mer attraktivt enn svakhet. 

Så er der et lite mindretall som faktisk vil være alene. Noen av disse bruker selvfølgelig rusmidler. Så hvor genuint det er at at folk ikke vil ha partner? Tja. Noe utvannet sannhet i alle fall.

De fleste har det nok bedre i parforhold og ville helst valgt det om det bare var å ta et valg å knipse. Man er to om ting uansett om par ikke har det rosenrødt de heller. Livet alene, er ensomt, for de fleste. Venner, bra jobb og flotte fritidsinteresser, fyller opp noe, men kan ikke erstatte kjærlighet såklart. Og ja, jeg tror man først blir trist, så deprimert, så ganske ødelagt på sikt, hvis man vil forblir alene. 

Anonymkode: d982a...b31

[Prestekragen]

Vet du hva, jeg vet om flere som har klart seg helt fint uten både mann og barn! Damene jeg kjenner er kjempesterke og har valgt dette livet selv. Hun ene sier selv at hun aldri kunne forestilt seg tanken på å ha andre boende sammen med henne, og hun har nær familie og jobber masse og elsker å kunne være helt fri på den måten som hun er.

Så ja, jeg tror man kan klare seg helt fint. Selvsagt ikke om det er ufrivillig. Men helt enig med deg, superviktig å trives helt alene med seg selv og bli glad i det før man eventuelt drar inn noen andre.