Tenåringstrøbbel

[Mjmj]

Hjelp - noen som har opplevd noe lignende? Har alltid hatt et godt forhold til 16-åringen, vi har hatt en god tone oss mellom. Snill og høflig og morsom gutt! Men etter at jeg tok godt i med kjeftingen en dag - som var høyst berettiget, men jeg innrømmer at jeg ble veldi sint) har han totalt ignorert meg. Han vil overhodet ikke snakke med meg, er sur og svarer meg ikke. Dette har pågått i månedsvis. Jeg har prøvd å beklage at jeg kjeftet så høyt, jeg gir ham masse space, prøver innimellom å invitere til kommunikasjon, fortsetter å lage god mat, har ikke mast på en eneste ting. Fullstendig klar over at han er i puberteten, og at tenåringer går gjennom mye. Det er utrolig dårlig stemning hos oss. Ser ut som det vil vare lenge. Er det noe som kan framskynde en bedre stemning, eller er det bare å håpe at det går over? Det er trist hvis han skal ha et slikt reaksjonsmønster hvis han møter motstand på sin vei

[AnonymBruker]

Slutt å be om unnskyldning iallefall. Det virker jo tydeligvis ikke. Ta det kort og rett frem.

"slutt med det tullet og oppfør deg som folk. Du er ikke en trassig fem åring lenger så slutt å oppfør deg som en om du ikke vil behandles som en."

Anonymkode: cc905...27e

[Sulosi]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å be om unnskyldning iallefall. Det virker jo tydeligvis ikke. Ta det kort og rett frem.

"slutt med det tullet og oppfør deg som folk. Du er ikke en trassig fem åring lenger så slutt å oppfør deg som en om du ikke vil behandles som en."

Anonymkode: cc905...27e

Si at du anser deg so ferdig med den saken men om han ikke er så får han ta det opp. Ellers oppført deg som folk....som ab skriver.

Og hjelper ikke det så legger du saken død. Forsett å vise at du er der når ting skjer. Er det fest så henter du uten å nevne alkohol feks. La  ham oppleve at du også kan gjøre positive ting for han og vennene hans.

[AnonymBruker]

Kanskje du misforstod situasjonen der du kjeftet på han? kan det være du ikke hadde hele bildet? Var det nødvendig å kjefte dersom han ellers er en grei gutt? Alle gjør feil og noen personer forstår at de gjorde noe galt når du sier fra på en normal måte.

Mulig du har ødelagt noe tillit han hadde til deg, men vanskelig å vite om du gjorde det riktige uten å vite detaljer. Kanskje satte du en grense som var nødvendig, kanskje kjeftet du unødvendig og behandlet han dårligere enn du hadde trengt.

Det jeg ville gjort var å ta opp at det virket som om han fortsatt var sint etter kjeftingen og at det er bedre å snakke om det enn å gå rundt og holde det inne. Så prøve å lytte til det han sier og prøve å forstå hva han følte og tenkte.

Anonymkode: b0c12...213

[AnonymBruker]

Jeg er 18, og dersom jeg er irritert på foreldrene mine hjelper det hverken at de sier unnskyld eller ber meg skjerpe meg. Det eneste som hjelper er å gi det tid, og dersom det blir bedre og de kommenterer noe som "så kjekt at du smiler igjen" eller lignende, så ødelegger de alt. Jeg blir så og si aldri kjeftet på, og dersom jeg først blir det, reagerer jeg kraftig og føler meg veldig såret. Det blir da unaturlig og virke glad meg en gang etterpå, og selv om jeg ikke ønsker å være i dårlig humør er det lite å gjøre med det. Jeg har selv aldri brukt så lang tid på å "hente meg inn igjen", men det er mulig det er noe underliggende og at han er stressa over noe, eller at du maser mer enn du tror du gjør.

Anonymkode: f580a...38c

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du misforstod situasjonen der du kjeftet på han? kan det være du ikke hadde hele bildet? Var det nødvendig å kjefte dersom han ellers er en grei gutt? Alle gjør feil og noen personer forstår at de gjorde noe galt når du sier fra på en normal måte.

Mulig du har ødelagt noe tillit han hadde til deg, men vanskelig å vite om du gjorde det riktige uten å vite detaljer. Kanskje satte du en grense som var nødvendig, kanskje kjeftet du unødvendig og behandlet han dårligere enn du hadde trengt.

Det jeg ville gjort var å ta opp at det virket som om han fortsatt var sint etter kjeftingen og at det er bedre å snakke om det enn å gå rundt og holde det inne. Så prøve å lytte til det han sier og prøve å forstå hva han følte og tenkte.

Anonymkode: b0c12...213

Første avsnittet ditt er helt irrelevant. Hun har allerede kjeftet på ham, rettmessig eller ikke. 
Hun har også unnskyldt dette til gutten, noe som ikke har virket.

Hun har jo også prøvd å snakke med ham om det i to mnd, uten hell.

Ts, tenåringer kan være en prøvelse, jeg har vært igjennom det samme. Datteren min behandlet meg på akkurat samme måte når hun følte jeg ikke forsto henne. 
Uansett hva jeg prøvde, og hvor mye forståelse jeg ga henne, så gjorde jeg det ikke på riktig måte. Jeg tror du har gjort det du har kunnet, han får bare furte seg ferdig.

Anonymkode: 9068d...8de

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 18, og dersom jeg er irritert på foreldrene mine hjelper det hverken at de sier unnskyld eller ber meg skjerpe meg. Det eneste som hjelper er å gi det tid, og dersom det blir bedre og de kommenterer noe som "så kjekt at du smiler igjen" eller lignende, så ødelegger de alt. Jeg blir så og si aldri kjeftet på, og dersom jeg først blir det, reagerer jeg kraftig og føler meg veldig såret. Det blir da unaturlig og virke glad meg en gang etterpå, og selv om jeg ikke ønsker å være i dårlig humør er det lite å gjøre med det. Jeg har selv aldri brukt så lang tid på å "hente meg inn igjen", men det er mulig det er noe underliggende og at han er stressa over noe, eller at du maser mer enn du tror du gjør.

Anonymkode: f580a...38c

Kjenner meg igjen fra jeg var ung,

k35

Anonymkode: 28375...19d

[Snigen]

Jeg er 16 selv, og når jeg krangler med min mor blir jeg fort fornærmet og såret, og da hjelper det om hun lar meg være til jeg selv tar initiativet. Hadde hun bedt meg skjerpe meg, hadde jeg brukt enda lengre tid på å åpne meg.

[AnonymBruker]

Her i huset er det uaktuelt at et menneske skal forsure hele stemningen i dagesvis eller i månedsvis. Da begynner det en umiddelbart hybeltrening for den sure.

Uansett om man er barn eller voksen utviser man folkeskikk her i huset og man går ikke rundt med surleppa over lang tid.

Anonymkode: 19232...784

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen fra jeg var ung,

k35

Anonymkode: 28375...19d

Jeg å. Heldigvis er jeg blitt voksen nå og oppfører meg ikke som en furten tenåring lenger. 

Anonymkode: cc905...27e

[puffy123]

Den 23.5.2016 at 18.02, Mjmj skrev:

Hjelp - noen som har opplevd noe lignende? Har alltid hatt et godt forhold til 16-åringen, vi har hatt en god tone oss mellom. Snill og høflig og morsom gutt! Men etter at jeg tok godt i med kjeftingen en dag - som var høyst berettiget, men jeg innrømmer at jeg ble veldi sint) har han totalt ignorert meg. Han vil overhodet ikke snakke med meg, er sur og svarer meg ikke. Dette har pågått i månedsvis. Jeg har prøvd å beklage at jeg kjeftet så høyt, jeg gir ham masse space, prøver innimellom å invitere til kommunikasjon, fortsetter å lage god mat, har ikke mast på en eneste ting. Fullstendig klar over at han er i puberteten, og at tenåringer går gjennom mye. Det er utrolig dårlig stemning hos oss. Ser ut som det vil vare lenge. Er det noe som kan framskynde en bedre stemning, eller er det bare å håpe at det går over? Det er trist hvis han skal ha et slikt reaksjonsmønster hvis han møter motstand på sin vei

Jeg var helt lik når jeg var tenåring, jeg var bare så sint og såra. Det går over. Men ikke la deg overkjøres, du fortjener ikke å bli oversett i mange måneder. Jeg husker at det av og til hjelp når jeg hadde fått være i fred lenge nok, og mamma en sjelden gang laget kom opp med middag på rommet til meg så jeg fikk være alene (vi kranglet alltid rundt matbordet). Og det var alltid god mat hun hadde laget fint, det ble veldig satt pris på og jeg følte aldri jeg kunne la være å si takk. Og så ble stemningen bare bedre. Hvis ingenting virker, print ut det du har skrevet her og legg ved døra, kanskje han tar et hint. Stor klem til deg!  


Ps. jeg synes ikke du skal tenke på reaksjonsmønster ved motstand, han er en tenåring. Jeg kan fortsatt skrike til moren min, det finnes ikke et menneske jeg er mer glad i og bli så sint på. Men selv om jeg skriker til min mor en gang i blant er jeg godt utdannet og har ikke noe problemer med reaksjonsmønstre. Men det er vanskelig å finne balansen mellom mor/sønn/venn/barn/voksen. Det blir bare bedre og bedre.

[AnonymBruker]

Du kan ikke tvinge noen til noe som helst.

La han være.

Anonymkode: 28375...19d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Første avsnittet ditt er helt irrelevant. Hun har allerede kjeftet på ham, rettmessig eller ikke. 
Hun har også unnskyldt dette til gutten, noe som ikke har virket.

Anonymkode: 9068d...8de

Er ikke irrelevant om man vil forstå hvorfor personen reagerer som den gjør. Dersom man forstår, så er det mye lettere å vite nøyaktig hva man kan og burde gjøre for å ordne ting. Noen ganger må man sette grenser, andre ganger må  man være ydmyk. Når man burde være hva kommer helt an på situasjonen og avhenger av hvor godt man forstår den andre personen

Anonymkode: b0c12...213

[AnonymBruker]

Den 23.5.2016 at 18.02, Mjmj skrev:

Hjelp - noen som har opplevd noe lignende? Har alltid hatt et godt forhold til 16-åringen, vi har hatt en god tone oss mellom. Snill og høflig og morsom gutt! Men etter at jeg tok godt i med kjeftingen en dag - som var høyst berettiget, men jeg innrømmer at jeg ble veldi sint) har han totalt ignorert meg. Han vil overhodet ikke snakke med meg, er sur og svarer meg ikke. Dette har pågått i månedsvis. Jeg har prøvd å beklage at jeg kjeftet så høyt, jeg gir ham masse space, prøver innimellom å invitere til kommunikasjon, fortsetter å lage god mat, har ikke mast på en eneste ting. Fullstendig klar over at han er i puberteten, og at tenåringer går gjennom mye. Det er utrolig dårlig stemning hos oss. Ser ut som det vil vare lenge. Er det noe som kan framskynde en bedre stemning, eller er det bare å håpe at det går over? Det er trist hvis han skal ha et slikt reaksjonsmønster hvis han møter motstand på sin vei

 

Å kjefte med full hals på et barn i hvilken som helst alder er aldri greit uansett hvor sinte foreldrene blir, jeg husker fortsatt hvor sinte foreldrene mine ble på meg og hverandre, det har jeg tenkt over flere ganger selv om det er en del år siden. Du må huske at han aldri kommer til å glemme at du kjeftet og det vil ta tid før han snakker til deg igjen og deretter vil det igjen ta tid før det blir som normalt. Nå har du tydeligvis prøvd å unnskylde deg flere ganger uten å få reaksjon, da er det på tide å slutte. I stedet for å prate for mye og invitere han med på ting, burde du heller prøve på en diskre måte å gi de tingene han liker. Hvis han har en favoritt brus, matrett, sjokolade, godteri, film osv. Ikke ta avstand fra han, det er viktig. 
Han kommer tilbake når han virkelig trenger moren sin, men husk å prøv å holde sinnet under kontroll, det kommer aldri noe godt ut av å kjefte.

Anonymkode: 0385f...ac3