samvær som aldrig har vært......

[Gjest *E*]

Jeg var "ung" da jeg ble gravid hele 19 år, har følt mye mer press fra alle veier fra fordi at alle skuler på deg når du er ung mor.

Alle er veldig kritisk ovenfor hva man gjør.noe jeg har bevist i mitt tilfelle at ikke trengs er en god mor.

Mitt problem er at jeg føler jeg har gjort allt for at samvær mellom far ogbarn skal fungere men det gjore ikke det og så hans familie har jeg prøvd å ¨nå ut til , men interessen dalte hod de også.

det ble slutt på forholdet vårt før jeg var i 4 graviditets måned og selv om jeg utviklet et stort mislik ovenfor han som person,lå jeg allt tilrette for at han skulle få ta en del i graviditeten og barnet når det kom til værden..

-ga han tilbud om å bli med på ultralyd (han sa ja og stilte ikke opp ga bskje om at han var syk 14 dager etter dato for ultralydenn)

-inviterte han med på jordmor besøk (noe han ikke så vitsen med)

-skrev brev til moren og inviterte henne inn i livet til sitt kommende barnebarn slik at hun skule få en mulihet selv om hennes sønns iteress ikke var noe stor.

- ringte til han selv fra klinikken etter at barnet var født,faktisk bare 30 min etter,ville ikke ha han på fødselen da han ikke hadde stillt opp på noe annet .

-ga han mulighet til å komme når han ville på besøk så lenge jeg ammet og han ikke kunne ta barnet ut og vekk for lengre perioder (noe han ikke godtok fordi at jeg ikke orket hans venner på besøk sammtidig da jeg var sliten pga barnet hadde kolikk og skrek hele natten)

-reiste til byn ens erend for å besøke barnets farmor på jobb slik at de skule få se hverandre

-ga tydelige utrykk for at hun kunne ringe og gi beskje om hun ville ha barnet hos seg en dag.

inisjativet dalte fra dem begge og jeg var slitnten av å væren den onde som stilte krav og måtte inisjativet for at de skule etablere et forhold til sitt barn og barnebarn.

Så jeg ga ballen til dem...

Nå er det 3 år siden og barnet er blitt snart 4 år og jeg har ikke hørt noe fra verken farmor eller far.

Barnet har nå fått en pappa selv om det ikke er den biologiske så er det en mann som stiller opp for henne uasett.

Hans familie har tatt i mot mitt barn med åpne armer og mye mer varme enn hva den biologiske fars familen har.

Hun har det stabilt , tryggt og hun får allt det hun trenger av kjærlighet og omsorgs.

Det er jeg litt bekymmret for nå er hva om biologiske far har funnet ut at han har gjort noe dumt og vil ha kontakt hvordan gå frem og hva kan jeg kreve av han.

Ikke tro at det er famile idyllen jeg er redd for men at mitt barn skal bli forvirret,utrygg og ikke oppleve situasjonen postivt.

jeg har jo gitt han så mange sjangser og han har kastet dem bort alikavel er det er jeg som er den store stygge ulven.

Den eneste som er i fokus hos meg i denne saken er barne mitt og hvordan h*n har det midtt oppi dette og hva som er det beste for henne.

Vill ikke at hun skal føle seg som en kaste fille.

[Gjest Anonymous]

Moren min var i en lignende situasjon som deg... da jeg ble født, forsvant min far av gårde... I motsetning til deg så fant aldri moren min "mannen i sitt liv", så det har alltid vært bare oss to. Jeg klager ikke på det i det hele tatt, har hatt verdens beste oppvekst!

Etter at jeg ble tenåring tok min farfar kontakt med meg.. han angret på at han ikke hadde villet ha noe med sitt barnebarn å gjøre... Jeg ble egentlig mer lei meg enn glad, og har de siste årene ikke svart på brev fra han...

Om faren til barnet ditt en gang angrer seg og vil ta kontakt, så er det jo først og fremst barnet ditt som må avgjøre om det vil ha noe med denne fremmede mannen å gjøre.... Da jeg var liten hadde jeg veldig lyst til å møte faren min, og gledet meg til jeg ble voksen...jeg tenkte at da vill alt bli lettere.. men faren min har fortsatt ikke tatt kontakt, og jeg vet nå at han ikke fortjener å bli kjent med meg heller. Men om jeg hadde klart å si nei om han ba om å få møte meg er en annen sak.....

Vet ikke om det her var til noe hjelp, men tenkte jeg skulle dele min erfaring... syns du og ditt barn er heldige som har samboeren din... og ikke bekymre deg, barnet ditt kommer til å klare seg fint uten sin feige far og farmor!

[Gjest gjesta]

Jeg er ganske enig med gjest her.

Jeg selv flyttet fra samboer før minstemann ble født. Jeg har i alle år kjempet for at han skulle være far for sine to barn. Jeg ser i dag at han er verdifull for mine barn samtidig som jeg vet at han aldri ønsker å ta det ansvaret som det er å ha barn. Jeg godtar det. Rett og slett fordi jeg selv er oppvokst uten far. Han døde da jeg var nyfødt. Og jeg vet hva det vil si å savne. Jeg er villig til å svelge de fleste kameler for at mine barn skal ha kontakt med sin far. Og jeg har lykkes. Han er viktig for de.

Dersom faren vil ha kontakt med barnet sitt så må du legge ting til rette. Ta vare på barnet ditt, men ikke avfei faren. Det er mange måter å være far på. Og biologisk opphav er viktig. Men omsorgspersoner man vokser opp med er også veldig viktige.