Sosial spisevegring

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg har i flere år slitt med sosial/generell angst, i større og mindre grad. Særlig det å spise med andre er veldig angstfremkallende, spesielt om det kun er sammen med én person. Får til og med angst av å spise sammen med mamma, som jeg har et veldig godt og nært forhold til. Selv om jeg er kjempesulten, blir jeg kvalm og føler meg helt uvel og klarer ikke å få i meg mat. Jeg brekker meg nesten mens jeg spiser. Med flere rundt bordet går det bedre, og er det gode venner/familie går det fint. Så det er primært det å spise sammen med én person rundt et bord der man må føre en samtale. Jeg gikk ned flere kilo da jeg bodde hos en slektning i 4 mnd, og måtte spise med henne hver dag. 

Nå har det seg slik at jeg har begynt å date en fyr jeg liker, og han har invitert meg på middag. Jeg får helt angst av tanken på å sitte rett over han ved et bord og spise. Jeg føler meg helt rar i slike situasjoner, og klarer ikke å holde en normal samtale eller oppføre meg normalt. Alt blir veldig anstrengt fra min side fordi jeg konsentrerer meg så mye om å ikke kaste opp eller få et panikkanfall og svime av. 

Er det noen som har råd og tips til hvordan jeg skal klare å spise sammen med én annen person?? Dette plager meg virkelig, og er svært hemmende sosialt. Ikke bare ovenfor en potensiell kjæreste, men også venner. Tør aldri å "ta en kaffe" med en venninne dersom det kun er oss to  

 

Anonymkode: 1c073...531

[Collan]

Har du søkt behandling for din tilstand? Jeg  vil tro det er mulig å bli kvitt dette, det er jo synd hvis du skal få sånn resten av livet.

Hvis middagsdaten er nært forestående, bør du si til ham som det er, og foreslå at dere heller gjør noe annet denne gangen.

Deretter bør du kontakte fastlegen din og be om henvisning til psykologisk behandling. 

[AnonymBruker]

I steden for å sitte ved et bord, hva med å heller spise i stua? At dere sitter i sofaen og ser en film mens dere spiser feks.  Kanskje det er bedre?

Anonymkode: 31694...29d

[AnonymBruker]

Ja har gått i terapi en stund da angsten herjet som verst i fjor. Da var det så mange dagligdagse ting å ta tak i at andre ting som å klare å gå på butikken og jobbe (litt) at jeg ikke tenkte så mye over akkurat dette problemet. Så alt jeg har klart har vært en stor mestring for meg, og nå føler jeg at jeg klarer å leve normalt så lenge jeg tar det med ro og får hentet meg inn igjen. Jeg tenker å ta en ny time hos min terapeut for dette problemet, men middagen er allerede på søndag. 

Så du synes jeg skal si det til han som det er? Er bare redd han skal bli helt satt ut og slutte å like meg.  

TS

Anonymkode: 1c073...531

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I steden for å sitte ved et bord, hva med å heller spise i stua? At dere sitter i sofaen og ser en film mens dere spiser feks.  Kanskje det er bedre?

Anonymkode: 31694...29d

Ja det er bedre å spise sammen hvis vi gjør noe annet samtidig. Men han har akkurat kjøpt seg spisebord og regner med at han vil vi skal spise der :/ 

Anonymkode: 1c073...531

[Gjest OverMyKnee]

Fortell ham det. 

Enten er han forståelsesfull og gentleman, eller så er han ikke noe å samle på.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja har gått i terapi en stund da angsten herjet som verst i fjor. Da var det så mange dagligdagse ting å ta tak i at andre ting som å klare å gå på butikken og jobbe (litt) at jeg ikke tenkte så mye over akkurat dette problemet. Så alt jeg har klart har vært en stor mestring for meg, og nå føler jeg at jeg klarer å leve normalt så lenge jeg tar det med ro og får hentet meg inn igjen. Jeg tenker å ta en ny time hos min terapeut for dette problemet, men middagen er allerede på søndag. 

Så du synes jeg skal si det til han som det er? Er bare redd han skal bli helt satt ut og slutte å like meg.  

TS

Anonymkode: 1c073...531

Dette vil nok ikke være et problem dersom han er en real mann. Jeg ville likevel råde deg til å fortelle det litt forsiktig så det ikke virker veldig overveldende. De fleste har nok ikke særlig stort innsikt i dette som en utfordring, og forståelse er jo avhengig av kunnskap. Det går nok likevel bra. 

Så flott at du går i terapi og at du har hatt en så stor fremgang! Dette går oppover, og etter hvert vil du kanskje klare å mestre dette også. 

Anonymkode: a6acd...143

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette vil nok ikke være et problem dersom han er en real mann. Jeg ville likevel råde deg til å fortelle det litt forsiktig så det ikke virker veldig overveldende. De fleste har nok ikke særlig stort innsikt i dette som en utfordring, og forståelse er jo avhengig av kunnskap. Det går nok likevel bra. 

Så flott at du går i terapi og at du har hatt en så stor fremgang! Dette går oppover, og etter hvert vil du kanskje klare å mestre dette også. 

Anonymkode: a6acd...143

Ja det er sant. Har fortalt om min angst sånn generelt til familie og nære venner, og det er ikke alle som har klart å forstått det likegodt. Men likevel har alle vært støttende på hver sin måte. Men har liksom lyst å vise han den morsomme og livlige meg (som jeg egentlig er), og ikke virke som en vanskelig person å være sammen med. Jeg vet jeg selv hadde reagert litt negativt om en fyr jeg nettopp hadde møtt var så åpen om slike problemer (særlig om jeg ikke forstod dem). Det er noe annet hvis man allerede kjenner hverandre godt og er glade i hverandre. Men av erfaring vet jeg jo at det å utfordre seg selv i angstfremkallende situasjoner er det eneste som fungerer, så sånn sett bør jeg spise med han. Vil bare ikke virke helt idiot mens vi gjør det :/

Anonymkode: 1c073...531