Fiendtlig innstilt familie

[AnonymBruker]

Hvordan takler dere dette? For eksempel familiemedlemmer som alltid skal prøve å trykke deg ned på forskjellige vis og som prøver å vise at dem er mye bedre enn deg selv om du aldri har gjort noe mot dem. Akkurat som det er en slags rivalisering man ikke har lagt opp til eller deltar i selv. Andre som har opplevd? 

Anonymkode: 04d8c...f27

[AnonymBruker]

Jeg har trukket meg unna en god del av familien nettopp pga slikt. Ga opp til slutt.

Spørs hva situasjonen er og om det er råd å få til dialog.

Anonymkode: 53394...e53

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har trukket meg unna en god del av familien nettopp pga slikt. Ga opp til slutt.

Spørs hva situasjonen er og om det er råd å få til dialog.

Anonymkode: 53394...e53

Nå tenker jeg ikke åpenlys krangling og slikt. Mer nedtrykkende kommentarer, baksnakking og den slags. Blir liksom litt vanskelig å lage dialog på bakgrunn av en stemning i familien som alltid har vært der.

Anonymkode: 04d8c...f27

[Amarone]

Jeg har en søster som er sånn. Vi har ikke hatt så mye kontakt som voksne, mest når vi møtes hos mamma og pappa. Før bodde vi i samme by, men traff hverandre praktisk talt aldri. Så min strategi er å ha lite kontakt.  

[AnonymBruker]

Som de andre skriver så er lite kontakt ofte løsningen, det ble løsningen hos meg også. Jeg unngår å besøke de familiemedlemmene som holder på sånn. Jeg har to nære relasjoner som snakker nedsettende til meg, hakker på meg, og de bare venter på en situasjon der de kan ta meg (f.eks om de mener jeg sier noe feil eller noe sånt), de baksnakker meg, overhører meg og tydelig viser at de egentlig ikke ønsker å ha meg der, så lenge de to er sammen. Er jeg sammen med dem en og en går det greit, men når vi er sammen alle tre fryser de meg ut. Det har resultert i at jeg heller ikke lengre ønsker å besøke dem en og en lengre heller, og vi har i dag lite kontakt. Noe som er synd, fordi den ene er moren min. Vi hadde god kontakt tidligere, helt til hun flyttet til hjemplassen sin og begynte å være mye sammen med en annen slektning vi har der. Tydligvis har de dårlig innflytelse på hverandre, og jeg mistenker denne andre slektningen min var misunnelig på meg fordi jeg og mamma hadde et godt forhold tidligere. Jeg prøvde i det lengste å ha et godt forhold til dem, prøvde å gjøre dem til lags, men uansett hva jeg gjorde ble de bare verre mot meg når de var sammen. Så nå kjenner jeg ved hvert fiber i kroppen at jeg overhodet ikke har lyst til å dra dit lengre, unntatt når jeg må! Og som sagt syns jeg hele situasjonen er ganske trist, men det måtte bli sånn fordi jeg bare ble tristere av å være sammen med dem.

Anonymkode: ac9ea...5c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå tenker jeg ikke åpenlys krangling og slikt. Mer nedtrykkende kommentarer, baksnakking og den slags. Blir liksom litt vanskelig å lage dialog på bakgrunn av en stemning i familien som alltid har vært der.

Anonymkode: 04d8c...f27

Du kan jo alltids ta opp temaet og spørre hvorfor slike kommentarer sies, hvorfor det baksnakkes, hvorfor familien er som den er osv. Så kan du også si hva du mener om det. Ofte ligger det mye rart bak, men du må nesten finne ut hvem som er viktig for deg og forsøke å klarne opp der. Resten av familien kan man igrunn ikke gjøre så mye ved.

I min familie har det vært så mye innblanding, kritikk, påstander, kverulering og hets. Pluss vrangvilje, at jeg til slutg fant ut at jeg ikke ville ha mer med de å gjøre. Nå holder jeg meg til de nermeste og barna mine. 

Anonymkode: 53394...e53

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere dette? For eksempel familiemedlemmer som alltid skal prøve å trykke deg ned på forskjellige vis og som prøver å vise at dem er mye bedre enn deg selv om du aldri har gjort noe mot dem. Akkurat som det er en slags rivalisering man ikke har lagt opp til eller deltar i selv. Andre som har opplevd? 

Anonymkode: 04d8c...f27

Har en mor og en søster som er likedan og når disse to møtes endrer min mor adferd totalt. For å ikke nedpsykes fullstendig har jeg begynt å trekke meg unna dem og treffer kun min mor når min søster ikke er tilstede.

Min svoger ,han som min søster er gift med, er nedlatende og hånlig i sin adferd og ingen tør å si noe og min mor jatter med slik at det er kvalmt å være vitne til.

Alle hjemme hos meg,dvs min mann og mine barn merket seg dette og begynte å trekke seg unna.

Ting jeg har betrodd min søster i fortrolighet har på merkelig vis gitt seg utslag i sarkasme på min svogers twitterkonto. Detaljer som gjør at jeg skjønner at det er meg det siktes til med en detaljrikdom som er for godt til å skyldes tilfeldigheter  skjønner jeg at ondskapens dronning må ha røpet seg.Så får denne figuren av en svoger med seg en svirebror og slår vitser om dette. Jeg synes synd på  mennesker som er avhenging av sarkasme for å overleve og tenker at jeg skal forholde meg til dem minst mulig.

Anonymkode: 8dc6a...851

[Gjest Keiserensnyeklær]

Ja, det høres veldig kjent ut.. Det jeg har begynt med er å se vedkommende i øynene og si: "Hva mener du?". Merkelig nok viker hen unna da, virker nesten som om det ikke er gjennomtenkt det vedkommende sier. Og når det gjelder baksnakking, så forlater jeg rommet eller skifter samtaleemne. Og jeg passer på å ikke gjøre meg selv sårbar eller si ting jeg ikke vil ha spredd for all vinder. 

[AnonymBruker]

http://psykopati.blogg.no/1438274894_forakt_og_det_narsiss.html

 

Informativt 

Anonymkode: 8dc6a...851

[Lykkehjerte]

Den ‎19‎.‎05‎.‎2016 at 23.45, AnonymBruker skrev:

Som de andre skriver så er lite kontakt ofte løsningen, det ble løsningen hos meg også. Jeg unngår å besøke de familiemedlemmene som holder på sånn. Jeg har to nære relasjoner som snakker nedsettende til meg, hakker på meg, og de bare venter på en situasjon der de kan ta meg (f.eks om de mener jeg sier noe feil eller noe sånt), de baksnakker meg, overhører meg og tydelig viser at de egentlig ikke ønsker å ha meg der, så lenge de to er sammen. Er jeg sammen med dem en og en går det greit, men når vi er sammen alle tre fryser de meg ut. Det har resultert i at jeg heller ikke lengre ønsker å besøke dem en og en lengre heller, og vi har i dag lite kontakt. Noe som er synd, fordi den ene er moren min. Vi hadde god kontakt tidligere, helt til hun flyttet til hjemplassen sin og begynte å være mye sammen med en annen slektning vi har der. Tydligvis har de dårlig innflytelse på hverandre, og jeg mistenker denne andre slektningen min var misunnelig på meg fordi jeg og mamma hadde et godt forhold tidligere. Jeg prøvde i det lengste å ha et godt forhold til dem, prøvde å gjøre dem til lags, men uansett hva jeg gjorde ble de bare verre mot meg når de var sammen. Så nå kjenner jeg ved hvert fiber i kroppen at jeg overhodet ikke har lyst til å dra dit lengre, unntatt når jeg må! Og som sagt syns jeg hele situasjonen er ganske trist, men det måtte bli sånn fordi jeg bare ble tristere av å være sammen med dem.

Anonymkode: ac9ea...5c9

Syns det er utrolig godt gjort av deg, å komme til den erkjennelsen, og gjøre det som er best for deg! Hørt om mange opp i gjennom som har følt det som deg, og vært i liknende situasjon, de har erkjent tilfellene, men ikke klart å gjøre noe med det, eller trekke seg unna. Det har da ikke forandret noe i situasjonen og væremåte til de ufine i familien deres, men det har bare forandret det til det mer negative for de utsatte personene, og de har blitt enda tristere og dermed fått en enda tristere hverdag. Det har vært vondt å være vitne til, men er likevel bare den utsatte i situasjonen som kan gjøre noe for å endre dette. Man kan støtte og gi veiledning og råd, men vedkommende må selv ta grep. Og da mener jeg ikke å endre de ufine familiemedlemmene, men å endre seg selv og sine reaksjoner. Det er veldig trist, men enkelte ganger er det dessverre best for en selv å trekke seg unna, om man blir tristere. Trist å lese om din situasjon, men blir glad over å lese at du har tatt en avgjørelse til det bedre for deg! Noen vil si at det er jo lett, og bare gjøre sånn og slik, men det er ikke realiteten for  mange, det er ekstra sårt mht familie, og mange prøver og prøver, og fortsetter å prøve, selv om de ser at det egentlig ikke nytter, og det eneste de da oppnår er å utmatte seg selv og bli enda tristere. Syns selvsagt at det er riktig å prøve, familie er veldig viktig, men noen ganger må enkelte beskytte seg selv litt også. Helt utrolig at en mor kan oppføre seg slik mot sitt barn?! Uansett alder på sitt barn, så er moren mor resten av livet, syns det er forkastelig med foreldre som kan klare å baksnakke og fryse ut sine nærmeste! Fortsett å ta vare på deg selv, de i familien din velger selv hvordan de vil leve, og det gjør du også, klapp deg selv på skulderen for at du har tatt grep mht situasjonen for det beste for deg selv!  

[AnonymBruker]

Jeg har en tante som er slik. Har alltid opplevd henne som "vanskelig" - det er utrolig utfordrende å ha en god samtale med henne. Hun er bastant, kverulerende og arrogant og samtalen får aldri noe som helst flyt. Hun skal alltid ha rett, alltid ha det siste ordet og har attpåtil kommet med slengbemerkninger om andre familiemedlemmer.

Tenkte en periode at dette var spesifikt for meg, da jeg kan være litt reservert og kanskje ikke er den flinkeste til å få folk til å åpne seg. Men har forstått at diverse familiemedlemmer opplever det samme. Foreldrene mine er begge veldig sosialt flinke, varme og utadvendte mennesker og de klarer det rett og slett ikke. De vet aldri hvor de skal plassere henne i selskaper, for hun blir et "problem" så og si uansett hvem hun blir plassert med. 

Jeg tror det handler mye om usikkerhet fra hennes side, men hun er helt i "lås". Det hjelper ikke å være vennlig, gi henne komplimenter eller få henne inn i varmen. Vi har vel egentlig alle gitt opp dette.

Jeg har henne på en armlengdes avstand, men prøver å holde tonen god. Dvs. jeg aksepterte hennes FB-request, er hyggelig mot henne i selskaper osv. men jeg tar aldri initiativ til noe utover det. Hva hun måtte finne på å si om meg bak min rygg bryr meg pent lite. Jeg har aldri gjort henne noe vondt, så skulle hun ha noe å si er det enten kun en personlig mening eller rent oppspinn. Uansett, det er ikke relevant for meg.

Anonymkode: b36b6...db4

[Lykkehjerte]

Den ‎19‎.‎05‎.‎2016 at 23.52, AnonymBruker skrev:

Du kan jo alltids ta opp temaet og spørre hvorfor slike kommentarer sies, hvorfor det baksnakkes, hvorfor familien er som den er osv. Så kan du også si hva du mener om det. Ofte ligger det mye rart bak, men du må nesten finne ut hvem som er viktig for deg og forsøke å klarne opp der. Resten av familien kan man igrunn ikke gjøre så mye ved.

I min familie har det vært så mye innblanding, kritikk, påstander, kverulering og hets. Pluss vrangvilje, at jeg til slutg fant ut at jeg ikke ville ha mer med de å gjøre. Nå holder jeg meg til de nermeste og barna mine. 

Anonymkode: 53394...e53

Så utrolig trist å lese om din familie! Helt utrolig hvordan familie tydeligvis kan opptre. Familie burde være trygghet og støtte, ikke det motsatte. Forstår ditt valg på bakgrunn av det du forteller her, du virker til å være en veldig sterk og fin person! <3 Kos deg med dine barn og dine nærmeste!  

[Lykkehjerte]

Den ‎20‎.‎05‎.‎2016 at 10.36, AnonymBruker skrev:

Har en mor og en søster som er likedan og når disse to møtes endrer min mor adferd totalt. For å ikke nedpsykes fullstendig har jeg begynt å trekke meg unna dem og treffer kun min mor når min søster ikke er tilstede.

Min svoger ,han som min søster er gift med, er nedlatende og hånlig i sin adferd og ingen tør å si noe og min mor jatter med slik at det er kvalmt å være vitne til.

Alle hjemme hos meg,dvs min mann og mine barn merket seg dette og begynte å trekke seg unna.

Ting jeg har betrodd min søster i fortrolighet har på merkelig vis gitt seg utslag i sarkasme på min svogers twitterkonto. Detaljer som gjør at jeg skjønner at det er meg det siktes til med en detaljrikdom som er for godt til å skyldes tilfeldigheter  skjønner jeg at ondskapens dronning må ha røpet seg.Så får denne figuren av en svoger med seg en svirebror og slår vitser om dette. Jeg synes synd på  mennesker som er avhenging av sarkasme for å overleve og tenker at jeg skal forholde meg til dem minst mulig.

Anonymkode: 8dc6a...851

At en mor og søster m/mann slår seg sammen mot en annen søster/datter høres bare så veldig stygt ut! Tenk at det er så ille at både din mann og til og med dine barn merker dette. Veldig trist, men godt de trekker seg unna. Slik styggdom er ingen tjent med å ta del i, dersom man kan unngå det! Syns det er så utrolig fint at du klarer å se det på denne måten, at du syns synd på dem, og at du tar avstand fra det og de, at du vil minst mulig forholde deg til de, det høres ut som det lureste!  

[Gjest Tom/Loki]

Har en far som er sånn, men bare mot meg så jeg kuttet all kontakt. Har aldri angret et sekund.

[Lykkehjerte]

Den ‎20‎.‎05‎.‎2016 at 11.01, Keiserensnyeklær skrev:

Ja, det høres veldig kjent ut.. Det jeg har begynt med er å se vedkommende i øynene og si: "Hva mener du?". Merkelig nok viker hen unna da, virker nesten som om det ikke er gjennomtenkt det vedkommende sier. Og når det gjelder baksnakking, så forlater jeg rommet eller skifter samtaleemne. Og jeg passer på å ikke gjøre meg selv sårbar eller si ting jeg ikke vil ha spredd for all vinder. 

Gode råd du kommer med, det er nok mange som ønsker å kunne gjøre det samme som deg, som ikke klarer. Får grøssninger av å lese om slike såre familiesituasjoner, alle burde få oppleve og kjenne på familie som trygghet og støtte! Du er sterk som får det til, trist å høre at du opplever slike situasjoner, men syns det er bra å lese at du greier å konfrontere og at du klarer å ikke gjøre deg sårbar og si uønskede ting! Det syns jeg er beundringsverdig, og tipper at det nok er mange som skulle ønske at det klarte det samme!  

[Lykkehjerte]

11 minutter siden, Tom/Loki skrev:

Har en far som er sånn, men bare mot meg så jeg kuttet all kontakt. Har aldri angret et sekund.

Du er sterk! Så trist at det gikk til det punktet at du kuttet all kontakt, men så bra at du aldri har angret på det! Da var det klart det riktige for deg! Har så vanskelig for å forstå de foreldre som har slik adferd mot sine egne barn! Rystende!

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Så utrolig trist å lese om din familie! Helt utrolig hvordan familie tydeligvis kan opptre. Familie burde være trygghet og støtte, ikke det motsatte. Forstår ditt valg på bakgrunn av det du forteller her, du virker til å være en veldig sterk og fin person! <3 Kos deg med dine barn og dine nærmeste!  

På bakgrunn av egen erfaring med min familie har jeg valgt å alltid være ærlig og åpen med mine barn. Det ser jeg resultatet av i dag. Vi har en kontakt jeg aldri hadde med den andre delen av familien. 

 

Tusen takk! Så gode ord!

Anonymkode: 53394...e53

[melatonin]

Spørs hvilket humør jeg er I.  Ofte ignorerer jeg personen og tar avstand. Noen ganger så spør jeg hva personen mener, hvem den hinter til av og til spør om det er meg de mener. Når de kan slenge litt dritt difust så er de tøffe i trynet, men hvis de må utdype og stå til ansvar blir de feige. 

[Gjest Tom/Loki]

16 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Du er sterk! Så trist at det gikk til det punktet at du kuttet all kontakt, men så bra at du aldri har angret på det! Da var det klart det riktige for deg! Har så vanskelig for å forstå de foreldre som har slik adferd mot sine egne barn! Rystende!

Tusen takk for klemmen og fine ord.

[AnonymBruker]

Uten å si så mye om situasjonen, kan jeg si at etter mange år med slit og nedbrutt selvtillit, valgte jeg å bryte med dem. Jeg har det bedre i dag. Det var ikke godt for meg å velge å ha en relasjon til noen som bare brøt meg ned, og det har ingenting å si når alt kommer til alt om jeg hadde familiebånd til dem. Skal en mor få oppføre seg som hun vil fordi hun har født meg? Noen mener det, jeg kom meg ut av det og har ikke sett meg tilbake.

Anonymkode: 204eb...f82