Min samboer er redd for familien sin

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer som har vært, hva skal man kalle det, "underdanig" hele oppveksen. Moren hans er en merkelig dame, og faren er også merkelig. Hns far har hatt et dårlig til sin mor (min samboers farmor) selv, og overført dette til sine egne sønner. Han har aldri brydd seg noe særlig, da min samboer ble født besøkte ikke faren ham og moren på sykehuset. Han var mest opptatt av at han hadde kjøpt ny gressklipper. 

Moren lager et spetakkel uten like dersom samboeren min gjør noe som hun oppfatter som fornærmende. Hvis han har spist to kakestykker og ikke orker mer, gnåler hun og klager hun på at ingen liker kaken hun har brukt sååå lang tid på å bake. Det gjelder mat og, så når vi er der så fråtser han i alt for at hun ikke skal bli sur. 

Hun har latt lekekamerater og fettere/kusiner ødelegge tingene hans og sagt at det er sånt som skjer, ikke kjeftet på dem engang. Så han hadde mange ødelagte leker, det var liksom sånn at han kom sist. Alltid sist. 

Han ble mobbet på barne- og ungdomsskolen, mye på grunn av sin mor, og hun sa at det fikk han tåle. Hvis han opplevde traumer så kjeftet hun på ham for at han var lei seg, og ba ham slutte å mase. Og hun finner fortsatt intriger og drama overalt. Hun har ødelagt høytidelige selskaper, og vi planlegger å gifte oss, men ikke be noen som helst fordi hun hadde garantert ødelagt alt.

Det er mange hustorier om ting hun har gjort, snoket i eller ødelagt. Hun er og sjalu på barnebarna sine og respekterer dem overhodet ikke - det hele er bare et spill, der hennes mål er holde sønnene i stram line. Hun manipulerer og er så ekkel stadig vekk, jeg tåler henne ikke. 

Diagnoser og psykiske problemer satt til side: dette unormale foreldreskapet har gjort at min samboer er redd for dem, særlig sin mor. Kanskje bare sin mor, vet ikke helt.

Hun har alltid vært høyt oppe og dyttet sønnen sin langt ned i gjørma. Og spyttet litt på ham etterpå. Hvorfor vil han ha kontakt med henne? Det har jeg også spurt om, uten å få svar. 

Men han er så redd når det kommer til henne, og det er virkelig et problem! Nå holder han meg i stram line, jeg får ikke lov under noen omstendigheter å kjefte på moren hans eller sette henne på plass. Han er livredd for konsekvensene av en krangel. Jeg vet ikke hvorfor, det verste som kan skje er jo at hun kutter kontakten den neste måneden, noe som hadde vært fantastisk. Jeg dagdrømmer om å kjefte på henne og fortelle hvor skapet står, det er ikke lenge siden hun trådde over grensen, igjen, og jeg ble så sint at jeg nesten kastet opp. Men jeg fikk ikke lov til å si noe eller noenting. Kjenner jeg blir sint av å tenke på det. 

Når samboeren min ikke tar affære, kan ikke jeg? Det gjelder i høyeste grad meg og mine. Jeg elsker samboeren min, det er derfor jeg respekterer hans ønske om at jeg ikke "tar" svigermor. Jeg har forsøkt å spørre diverse kjente om råd, men de har ingen. Men det er så vanskelig for meg, og det resulterer i voldsomt stress for meg, at jeg aldri for lov å si HØR NÅ HER (ditt ondskapsfulle hespestre, tenker jeg stille). Hvor er min rett til å frosvare mine kjære? Er den ikkeeksisterende, så lenge det er min samboers mor som gjør ugjerningene?

Anonymkode: 3bfbf...f13

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeilene, jeg og iPaden er ikke venner idag tror jeg.

Anonymkode: 3bfbf...f13

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[AnonymBruker]

Høres ut som om du er redd for konsekvenser du også..en annen hadde ikke spurt om tillatelse. Du lar deg styre og nå ber du også fremmede om tillatelse..Alle har rett til å sette grenser for hva man tolererer og man aksepterer konsekvensene av det. 

 

Anonymkode: 8812d...23f

[Macro]

Dersom dere har barn har du din fulle rett og plikt til å hindre at dette blir videreført til dine barn. Denne dynamikken går fra generasjon til generasjon dersom ingen tar affære og får endret den.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, H.T.S skrev:

At samboeren din ikke vil bli forsvart får være hans sak. Men du har all rett å stå opp for deg selv og sette dine egne grenser. 

Ja, jeg bør vel gjøre det. Så objektive personer, inkl deg, vil ikke se på det som et overtramp fra min side om jeg ignorerer min samboers ønske om at jeg ikke tar opp ting når de skjer, og kjefter på svigermor? Det er ikke bagateller det gjelder altså.

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som om du er redd for konsekvenser du også..en annen hadde ikke spurt om tillatelse. Du lar deg styre og nå ber du også fremmede om tillatelse..Alle har rett til å sette grenser for hva man tolererer og man aksepterer konsekvensene av det. 

 

Anonymkode: 8812d...23f

Ikke tillatelse, men meninger. En diskusjon rundt dette, hvor går grensene synes "folket"? Har jeg rare grenser? Du har heøt rett i at jeg rr redd for konsekvenser, jeg stoler ikke på meg selv for når jeg blir sint så driter jeg egentlig i hva andre mener og jeg kjefter på de det gjelder. Det har alltid vært berettiget, men i ettertid har jeg angret litt på intensiviteten i kjeftingen min. Dog ikke alltid. Men jeg trår varsomt. For å beskytte samboeren min mot "ubehageligheter", og for å bvwre en viss husfred. Om noe plager ham, blir han innesluttet og rar og jeg hater det.... Er det moren hans kan vi prate om det og jan blir mer oppgitt osv, men er det noe med meg er det "the silent treatment". 

15 minutter siden, Macro skrev:

Dersom dere har barn har du din fulle rett og plikt til å hindre at dette blir videreført til dine barn. Denne dynamikken går fra generasjon til generasjon dersom ingen tar affære og får endret den.

Ja, jeg gjør mitt altså. Passer på at han ikke blir som sine foreldre, han er heldigvis obs på det selv. Og han var tilstede under fødslene  

Anonymkode: 3bfbf...f13

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[Ulla Ullsokk]

Få kjerringa ut av livet deres! Jeg har en venninne med en sånn mor, hun kuttet til slutt, og har aldri angret!