jeg blir helt kvalt av svigers etter babyen kom

[AnonymBruker]

For syv mndr siden fikk jeg og min mann vårt første barn. Besteforeldrene har vært kjempeglade og gledet seg masse. Særlig foreldrene hans har vært helt i ekstase og svigermor har spurt daglig hvordan det går osv. Min mann har et veldig tett forhold til sine foreldre, særlig sin mor. Jeg har også hatt et godt forhold til dem. Men dette endret seg omtrent over natten da datteren vår ble født. Det første jeg hører fra svigermor den kvelden er at hun gråt og var fra seg fordi vi ikke hadde valgt et navn hun ville ha. Jeg var sliten, og sa fra til min familie at det hadde vært fint med besøk om noen dager, mens hele hans familie møtte opp samme kveld og satt lenge. Det første svigermor sa til meg var "takk", akkurat som jeg hadde født barnebarnet for henne. Til slutt fikk jeg så hodepiene at jeg bare måtte gå til rommet, men babyen skulle de ha liggende der, og mannen min kom etter hvert til rommet uten babyen. Han hadde overlatt babyen til svigermor som skulle komme med henne. Jeg fikk etter dette besøket så sterk hodepine at jeg ikke orket noe mer besøk, så min familie fikk ikke kommet på sykehuset.

I tiden etter kom de veldig ofte på besøk. Mer enn jeg var komfortabel med. Når de kom skulle de holde og dulle med babyen hele tiden. Hvis babyen sov klaget de over at den ikke var våken for å se besteforeldrene sine. Hvis jeg lå på soverommet med babyen kom de inn og hentet babyen fra armene mine. Etter et par uker sa jeg fra til mannen min at det ble for intenst, at jeg ble sliten og ikke var vant til så mye besøk og at de var så masete rundt datteren vår. Han var helt uenig og sa jeg måtte bare tåle det, han ville at vår datter skulle ha et nært forhold til sine besteforeldre. De er veldig hjelpsomme med alt og gir henne masse gaver, så det er sikkert vanskelig for han å stille noen krav til dem. Jeg bet det i meg og har bitt tennene sammen hver gang de har vært her siden.

Men så begynte vår datter plutselig å bli redd når de kom. Hun stivnet til, fikk torskemunn og gråt umiddelbart når hun så dem. Denne reaksjonen har hun bare hatt når hun har sett dem og ingen andre. I begynnelsen skjønte jeg ikke at det var pga dem, jeg trodde hun hadde fått vondt et sted akkurat når de kom. Men så skjedde det hver gang de kom og jeg innså at hun ble redd pga dem. Hun roet seg etterhvert, og de tok henne da ut av armene mine så snart hun sluttet å gråte. Dillet og dikket og snakket masse og intenst med henne. Hun fikk også flere gråteanfall i søvne, våknet av høy gråt, uten at jeg egentlig så sammenhengen der med en gang. Jeg tok derfor opp temaet med min mann igjen, og sa at jeg foretrakk å holde henne selv når de kom og ba han si til dem at de måtte være roligere rundt henne så hun ikke ble overstimulert. Min mann sa igjen han var uenig, at hun bare hadde vært trøtt eller dårlig humør osv når de kom, og mente vi skulle se det an. Jeg skjønte at han ikke turte ta det opp med sine foreldre og de fortsatte komme og skjønte tydeligvis ikke at de måtte være rolige.

Jeg valgte derfor til slutt å sende en melding der jeg så pent og forsiktig jeg klarte forklarte at babyen i det siste har blitt litt redd når de kommer og fint om de kunne være litt rolige og at jeg helst ville holde henne når hun hadde denne type reaksjon. Det falt ikke i god jord og svigermor ringte og gråt til min mann, svigerfar hadde sagt han ville komme og gi meg en ørefik. Jeg fikk sarkastiske svar tilbake om det var babyen som hadde sagt dette, og at min familie fikk lov å holde henne. Min familie er tvert i mot bare på besøk av og til og de maser aldri om å holde henne og er rolige og kommer. Jeg ble helt i sjokk over reaksjonen til svigers, og følte meg helt kvalt og fikk noia av hva slags folk jeg nå skulle ha besøk av hver uke som skulle mase rundt med min lille baby som ikke kan forsvare seg mot dem.

Men det verste var at jeg ikke fikk støtte fra min mann. Han tok deres side og ble sur på meg som hadde fornærmet dem. Han ble så sur at han stakk og var borte hele kvelden på fylla. Jeg som i utgangspunktet hadde gledet meg over engasjerte besteforeldre er nå bare helt utslitt og stressa over å være stuck med noe jeg opplever som emosjonelt ustabile og krevende folk som maser rundt min baby. Jeg har bare lyst å stikke fra hele situasjonen. Min mann har åpenbart litt dårlig samvittighet men han tør ikke støtte meg, og det har gjort at jeg mister respekt og følelser for han.

Jeg er i utgangspunktet positiv til besøk av besteforeldre men jeg føler alt handler om at de skal dekke sine behov når de er her, de tar ikke hensyn til babyen i det hele tatt. De kommer mot meg med armene mot babyen så snart de er inne i rommet, snur babyen vekk fra meg og dikker og dulle og snakker intenst til henne. De skal ta bilder og filmer med kameraet oppi ansiktet hennes. De skal ha facetime (videooverført telefonsamtale) til andre slektninger så de står med mobilen oppi henne mens slektningene med skrikende stemme sier hvor søt hun er. I tillegg susser henne konstant  på hender og føtter og hode, og nå har en i familien fått munnherpes og babyen tar jo hendene i munnen, så jeg synes det er ekkelt at de gjør det hver uke.

 Jeg har som det kanskje har gått fram dem helt oppi halsen nå og vet ikke hva jeg skal gjøre nå.. Min mann har gått med på å gå til terapi men jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere denne familien. Jeg vil helst ha en pause fra besøk fra dem, jeg vil ikke at de skal ta ungen ut av hendene mine og mase på henne. Jeg vil helst bare være i fred fra dem etter alt dette! Jeg vil selvsagt at hun skal ha et bra forhold til besteforeldre, men sånn det er nå får jeg helt fnatt. Jeg har hatt mareritt, og jeg blir nesten fysisk dårlig rett før de kommer og jeg vet at babyen min blir redd uten at jeg føler jeg kan gjøre noe     

Anonymkode: 40dc9...167

[AnonymBruker]

Det var nok ikke det lureste å si at babyen er redd for dem, men jeg forstår hvorfor du gjorde det.

Snakk med mannen din om at babyen blir overstimulert når det skjer så mye, og at det er viktig at babyen får ro når barnet har behov for det.

Hvis det ikke går igjennom, snakk med helsesøster om dette, og krev at mannen er tilstede.

Og det er hans ansvar å ta dette opp med sin familie.
Vil de ikke lytte er det hans ansvar å begrense samværet inntil de godtar deres regler.

Men for å få til det, må dere være på samme lag, og da behøver han få kunnskap om barns utvikling og behov.

 

Anonymkode: 32666...a73

[Gjest Sisti]

Uff, vanskelig situasjon. Vet ikke helt hva jeg skal gi av råd, men du må hvertfall sette foten hardt ned, og bare innse at du ikke kan unngå denne "kampen". Svigers (eller noen andre!) skal absolutt ikke blande seg så mye og kreve så mye tid og energi. Det er jo litt hårreisende at din mann ikke ser dette? Kan du og mannen inngå et kompromiss om hvor ofte de kan komme på besøk? Møtes på halvveien? Ta med mannen til helsesøster for å diskutere dette? Han virker jo litt kunnskapsløs... 

[Gjest O.G.]

Mannen din hadde sikkert vært skitlei hvis mora di stod på døra i eininga også.

[AnonymBruker]

Stakkars deg er det eneste jeg kan si.  Det høres ekstremt slitsomt ut, men datteren kanskje merker din egne reaksjoner til de og hermer.   Men herregud jeg ville ha knekt for lengst!  Du må være litt sta og sette foten ned! 

Anonymkode: 3e5a9...e9b

[AnonymBruker]

Min erfaring er at du blir den forferdelige i svigers sine øyne hvis det er du som må frem med pekefingeren hele tiden. Mannen må på banen og være den som formidler det til sine foreldre. Er han ikke enig i det, må samværet begrenses og du må skjerme barnet når det blir overstimulert.

Anonymkode: 06a73...08a

[Gjest Hubbabubba2014]

.

Endret 30. november 2016 av Hubbabubba2014

[Ruccula]

Jeg hadde pakket kofferten og dratt til mine foreldre noen uker jeg...

Oppførselen til mannen din er total uakseptabel. Han driter jo i deg! Han forsvarte deg ikke engang da du akkurat hadde født!

Og han forsvarer deg ikke når faren hans truer deg med vold!

Dette kan du ikke finne deg i

 

[AnonymBruker]

Du får si rett ut at barnet blir overstimulert, og nå er det du som bestemmer. MEN, det er faktisk like mye mannen sitt barn som ditt, jeg syns jeg du virker utrolig sytete og selvmedlidende, og i likehet med majoriteten av kg folket er svigers herk og dritt og egen familie sååååå fantastiske. 

Anonymkode: d56e4...e28

[SøtMelon]

Kutt dem ut. De har tydeligvis alltid gått med lave tanker om deg, og har ikke det spor av respekt overfor deg og livet ditt..

Det er DU som er moren til barnet, og det er DU som bestemmer i ditt hjem!  Ikke la dem overkjøre deg, så sett ned foten og vis dem hvor skapet skal stå.  Det er for meg helt utilgivelig at din samboer ikke støtter deg, eller ser det gale hans familie gjør.

Jeg har selv en svigerfamilie som var slik, og dem har nå høstet det de har sådd. Ingen kontakt med de per dags dato, da de fremdeles ikke ser ut til å respektere meg. De forandret seg over natten etter at jeg fødte mitt og samboers første barn, og brydde seg ikke engang om at jeg trengte å hvile en dag etter fødselen. De har fra den dagen vist sitt sanne jeg, og jeg oppfatter dem herved som uintelligente og tilbakestående.

Er så utrolig glad for at jeg kuttet dem ut, da ingenting så ut til å bedre seg..     De baksnakket meg, og beskyldte meg for å styre mannen (noe jeg aldri har gjort!)

Dette er for meg helt uakseptabelt, så nå får de bare holde seg på sin fjelltopp blandt likesinnede

[Hactar]

Problemet ditt er jo mannen. Når mannen ikke er enig med deg, blir du jo bare "den vanskelige" overfor svigerfamilien. Å forsøke å løse problemer over sms er svært uklokt, men jeg skjønner du var desperat. Du kommer nok dessverre ingen vei uten at mannen din er med på laget, så du må nok starte der.

[Bokdamen]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

MEN, det er faktisk like mye mannen sitt barn som ditt, jeg syns jeg du virker utrolig sytete og selvmedlidende, og i likehet med majoriteten av kg folket er svigers herk og dritt og egen familie sååååå fantastiske. 

Anonymkode: d56e4...e28

Jeg får ikke dette inntrykket av TS, men ser en familie som har noen helt andre grenser for hva som er ok oppførsel enn TS.

TS, det store problemet er som flere har nevnt din mann. Dere må få en bedre kommunikasjon rundt hva som er best for barnet, spesielt om han snart skal i permisjon. Det er han som må sette grensene for egen familie.  Har dere mulighet for å reise bort sammen dere tre? Gjøre noe kjekt sammen og finne roen uten svigers? Det kan være en enklere arena å ta det opp enn en hektisk hverdag eller en helg der de snart står på døren.  

Håper virkelig at dette løser seg, jeg ble helt stresset bare av å lese hvordan du har det 

[AnonymBruker]

skjønner dette er vanskelig for deg, men du må prøve å tenke på det som er best for datteren din og la det være avgjørende. Og når hun har så tydelige reaksjoner så er det du som mamma son skal beskytte henne uansett om faren er for feig til å di ifra. Det kan virke ubehagelig og slitsomt å skulle stå opp mot sånne respektløse svigerforeldre, som disse virker å være, men samvittighetskvaler slipper du iallfall unna senere. 

Mitt råd: prøv igjen å nå ut til de, hvis de da heller ikke viser noe forståelse må du bare starte å begrense besøk og sette grenser for hva de får lov til å ikle hos deg. Husk datra di er det viktigste elementet her!

klem

Anonymkode: b4a27...dbd

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du får si rett ut at barnet blir overstimulert, og nå er det du som bestemmer. MEN, det er faktisk like mye mannen sitt barn som ditt, jeg syns jeg du virker utrolig sytete og selvmedlidende, og i likehet med majoriteten av kg folket er svigers herk og dritt og egen familie sååååå fantastiske. 

Anonymkode: d56e4...e28

Så var det dette med å lese hovedinnlegget uten å blande inn egne opplevelser! Vet det er en kunst for noen, men prøv!

Anonymkode: b4a27...dbd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så var det dette med å lese hovedinnlegget uten å blande inn egne opplevelser! Vet det er en kunst for noen, men prøv!

Anonymkode: b4a27...dbd

Jeg blander ikke inn egen opplevelser, kanskje greit å slutte med de beskyldningene når du selv føler deg truffet

Anonymkode: d56e4...e28

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blander ikke inn egen opplevelser, kanskje greit å slutte med de beskyldningene når du selv føler deg truffet

Anonymkode: d56e4...e28

OK, hvis det ikke er tilfelle så må du gjerne forklare meg hvordan i all verden det er du leser ett hovedinnlegg! 

Det skal ikke gå an for et normalt oppegående menneske å lese et slikt hovedinnlegget for så å komme opp med den konklusjonen du presenterer her. Derfor tenkte jeg det måtte ligge noe mer bak. Siden du sier dette ikke er tilfelle så tror jeg bare jeg må si god bedring til deg.

Anonymkode: b4a27...dbd

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var nok ikke det lureste å si at babyen er redd for dem, men jeg forstår hvorfor du gjorde det.

Snakk med mannen din om at babyen blir overstimulert når det skjer så mye, og at det er viktig at babyen får ro når barnet har behov for det.

Hvis det ikke går igjennom, snakk med helsesøster om dette, og krev at mannen er tilstede.

Og det er hans ansvar å ta dette opp med sin familie.
Vil de ikke lytte er det hans ansvar å begrense samværet inntil de godtar deres regler.

Men for å få til det, må dere være på samme lag, og da behøver han få kunnskap om barns utvikling og behov.

 

Anonymkode: 32666...a73

Jeg har allerede vist hsn flere artikler om overstimulering. Han er utdannet i et felt som gjør at han burde vite mye om dette. Når jeg viste han denne linken din svarte han bare at det er en dame som bare mener noe på en blogg uten utdanning. Han mener datteren vår har godt av å settes i disse situasjonene hvor hun blir redd og at det ikke er bra å skjerme henne. Det er snakk om en 7mndr gml baby og jeg er fullstendig uenig. Hun kan ikke snakke og si noe om hva hun føler bare vise det. Jeg har lest at man skal ta babyens følelser på alvor , hvis ikke lærer babyen at hennes følelser ikke er viktige. Og hun lærer at det ikke hjelper å si fra når hun ikke har det bra.

Anonymkode: 40dc9...167

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Sisti skrev:

Uff, vanskelig situasjon. Vet ikke helt hva jeg skal gi av råd, men du må hvertfall sette foten hardt ned, og bare innse at du ikke kan unngå denne "kampen". Svigers (eller noen andre!) skal absolutt ikke blande seg så mye og kreve så mye tid og energi. Det er jo litt hårreisende at din mann ikke ser dette? Kan du og mannen inngå et kompromiss om hvor ofte de kan komme på besøk? Møtes på halvveien? Ta med mannen til helsesøster for å diskutere dette? Han virker jo litt kunnskapsløs... 

Det var det jeg prøvde på nå men da ble det fullt drama.. 

Anonymkode: 40dc9...167

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er at du blir den forferdelige i svigers sine øyne hvis det er du som må frem med pekefingeren hele tiden. Mannen må på banen og være den som formidler det til sine foreldre. Er han ikke enig i det, må samværet begrenses og du må skjerme barnet når det blir overstimulert.

Anonymkode: 06a73...08a

Ja det sa jeg til min mann før jeg sendte meldingen, men jeg kunne ikke sitte og vente på hans unnvikende reaksjon. Nå er jeg sikkert det sorte fåret i deres øyne.

Anonymkode: 40dc9...167

[AnonymBruker]

Stakkars deg, TS. Minner mye om min egen opplevelse av å være så (u)heldig å føde det første barnebarnet til mine svigerforeldre. Jeg opplevde det samme som deg. Jeg likte dem veldig godt før barnet kom til verden, men det var jo først etter fødselen at jeg oppdaget de store ulikhetene mellom oss. Jeg er en veldig privat, stille og sensitiv type, mens de er veldig utadvendte, sosiale, og fysiske. Mine intimsoner er noen helt andre enn deres (om de har noen i det hele tatt), bl.a. Min familie er som meg, derfor opplevdes besøk fra mine egne helt annerledes også. Verken jeg eller barnet ble oppjaget eller stresset. Når svigerfamilien kom ble det til slutt sånn at ammingen skar seg. De skulle helt oppi meg mens jeg ammet, og jeg taklet det bare ikke. Det knøt seg helt. Og det igjen førte jo til at det smittet over på barnet, som gråt og var utrøstelig. Mens de dikket og dullet og overhodet ikke var istand til å ta signaler. Jeg led meg igjennom det, dessverre. Trøkket minsket heldigvis etter hvert, men det var først da svogeren min ble pappa at jeg følte at jeg fikk puste igjen. Da var barnet vårt 3 år. Etter det kom barnebarna som perler på en snor, og da vi etter noen år fikk nr 2 hadde svigers heldigvis roet seg betraktelig, og babytiden kunne nytes, selv i deres nærvær. 

Jeg synes det er både riktig og viktig at du tar opp dette. Jeg støtter veldig de som råder deg til å ta opp temaet med helsesøster, men da med mannen din tilstede.

Anonymkode: 6042f...245