Foreldrene mine gjøre meg tykk

[AnonymBruker]

Jeg har gjennom hele barndommen enten vært sterkt overvektig. Jeg har en enorm apetitt og kjenner ikke særlig sultfølelse. Ser bilder av meg når jeg var 11 år med store fettruller, aldri sett en annen unge som var like tykk som meg, untatt bilder på internett. Veide 80 kg når jeg var 15 (og rett under 160 høy). Foreldrene mine sa aldri stopp og det var alltid godteri framme. Men husker da at helsesøster sa jeg burde gå ned, så jeg ikke fikk helseplager. Ingen sa dette før jeg da var 15 år og 80kg (på 160cm)! Ingen hjalp meg, men greide å gå ned til 62 på ett år ved å kutte ned snop til én gang i uka og "kun" spise 1-2 porsjoner middag.

Nå er jeg 22 år, 163 cm høy, og varierer mellom 60 og 66kg. Koser meg med mat, kan spise snop, men spiser som regel ganske sunt. Skulle gjerne heller veid mellom 55 og 60, spesielt siden jeg ikke greier bygge muskler og derfor har en høy fettprosent, eller det ser sånn ut synes jeg. Samtidig vet jeg at at jeg faktisk er normalvektig og har vært det i seks år er kjempebra. Selv om jeg ser litt smålubben ut, føler meg samtidig pen og har hatt attraktive kjærester som har likt utseendet mitt. Men jeg sliter noen ganger med tanker.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Føler dette ikke er noe jeg kan snakke med andre om. Foreldrene mine ler enten av at jeg var så tykk (hvis vi for eksempel ser på gamle bilder) eller vil ikke snakke om det (de lider av fedme begge to). Synes det er flaut at jeg var så tykk. Synes det er sårt at foreldrene mine "gjorde" det mot meg. Har noen andre lignende historier? 

Anonymkode: b5076...754

[AnonymBruker]

Å der greide jeg å få en skrivefeil i tittelen... Jaja.

Anonymkode: b5076...754

[AnonymBruker]

Hadde noen hjulpet deg så hadde de blitt sett på som mobbere.

Anonymkode: 784a9...ac5

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hadde noen hjulpet deg så hadde de blitt sett på som mobbere.

Anonymkode: 784a9...ac5

Ikke vær en dust. Når du mater ungen din på seks år iskrem hver dag, så er det kjempelett å forandre kostholdet. Jeg kjøpte aldri godteri selv. Maten vi hadde i huset hadde jeg ingen kontroll over, og ingen kunnskap om hva som jeg burde gjøre. Med én gang noen sa dette (helsesøster), så lette jeg opp informasjon og la om kostholdet. Jeg er glad for at jeg ikke ble mobbet. Og selvsagt ville det ikke hjulpet om folk skreik "feita" eller meg. 

Anonymkode: b5076...754

[Olaug Olsen]

Dette er jo egentlig en ganske fin historie om en jente som klarte å ta grepet rundt sin egen vekt. Du sier at foreldrene dine selv er overvektige, og det ser ut som du har innsikt i psykologien deres. Du skriver at de ler eller velger å ikke snakke om det. Du har altså flyttet ut av dette hjemmet, og klarer deg fint, mens de sitter igjen og er fremdeles overvektige. Hva med å ta et stort skritt over denne bitterheten, og alle tankene om hva du ikke fikk som barn. Bare glemme det, og la det være i fortiden. En dag det passer seg slik, kan du kanskje tilberede et sunt måltid for dine foreldre. Det kan jo hende de rett og slett ikke vet hvordan man gjør dette. Vi vil alle at foreldrene skal være større og sterkere enn oss. Det kan ligge mange bitre tanker rundt en slik tapt barndom. Det beste man kan gjøre er å komme seg videre, og forsøke å huske det som tross alt var bra.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Olaug Olsen skrev:

Dette er jo egentlig en ganske fin historie om en jente som klarte å ta grepet rundt sin egen vekt. Du sier at foreldrene dine selv er overvektige, og det ser ut som du har innsikt i psykologien deres. Du skriver at de ler eller velger å ikke snakke om det. Du har altså flyttet ut av dette hjemmet, og klarer deg fint, mens de sitter igjen og er fremdeles overvektige. Hva med å ta et stort skritt over denne bitterheten, og alle tankene om hva du ikke fikk som barn. Bare glemme det, og la det være i fortiden. En dag det passer seg slik, kan du kanskje tilberede et sunt måltid for dine foreldre. Det kan jo hende de rett og slett ikke vet hvordan man gjør dette. Vi vil alle at foreldrene skal være større og sterkere enn oss. Det kan ligge mange bitre tanker rundt en slik tapt barndom. Det beste man kan gjøre er å komme seg videre, og forsøke å huske det som tross alt var bra.

Tusen takk for veldig ordentlig svar. Det setter jeg pris på.

Jeg ønsker foreldrene mine forsto at det var leit for meg, og at det var usunt for meg. Når de ler av gamle bilder av meg, er det litt sånn "se der! At det går ann å være så tykk!". Akkurat som det er morsomt. 

Også synes jeg det er leit de er så store som de er. Tror nok de er ca 100 kg eller mer begge to og det medfører jo en helserisiko. Jeg har også en søster som er veldig stor. Noen ganger har hun lyst til å gå ned i vekt, og da sier foreldrene mine ting som at hun jo er tykk (i forhold til dem er hun "slank" med sine 86kg). Hun tror kyllinglår er sunt og holder seg unna egg. Dette gjør meg provosert, synes foreldrene våre har gjort en dårlig jobb. Og det gjør meg bekymret og redd for at jeg må miste dem tidligere. 

Dette er ikke noe jeg vanligvis føler på, men det kan plutselig blusse opp. 

Anonymkode: b5076...754

[AnonymBruker]

Hadde det likens som deg TS, og har også gått ned til en sunnere vekt, men er ikke helt "der" enda:) Jeg er 170 og 65kg, hadde nok vært en passelig vekt om jeg hadde litt bedre fordeling mellom muskler og fett, men har ikke kommet så langt enda:P En ting var at foreldrene mine hadde helt grusomme kosthold, men som barn var jeg i tillegg mye syk, måtte være inne og sitte i ro, så fikk jo ikke vært i aktivitet heller. Pluss at vi bodde i et livsfarlig nabolag så selv i gode perioder kunne jeg ikke dra ut. Men det var definitivt kostholdet som var hovedproblemet.

Jeg lurer også litt på hva foreldrene mine tenkte. Jeg ble mobbet til den store gullmedalje og det sitter mye i enda. Når jeg ser på gamle bilder, som ikke er noe gøy forøvrig, så er jeg så betydelig overvektig at jeg nesten spør meg selv hvorfor ikke noen ringte barnevernet.

Min mor pleide å ha kallenavn på meg; Miss Piggy, Bolla, Vralt-aug ol. Sjarmerende... Noe folk jeg gikk på skole med plukket opp selvsagt. Tror jeg fremdeles er kjent som Miss Piggy fremfor mitt egentlige navn hos noen.

Men, men, et passert kapittel. Jeg har en fin og god mann, jeg har hus, karriere, venner og hobbyer, og en sunn(ere) vekt, jeg kan ikke klage!

Anonymkode: a2f74...afb

[Olaug Olsen]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for veldig ordentlig svar. Det setter jeg pris på.

Jeg ønsker foreldrene mine forsto at det var leit for meg, og at det var usunt for meg. Når de ler av gamle bilder av meg, er det litt sånn "se der! At det går ann å være så tykk!". Akkurat som det er morsomt. 

Også synes jeg det er leit de er så store som de er. Tror nok de er ca 100 kg eller mer begge to og det medfører jo en helserisiko. Jeg har også en søster som er veldig stor. Noen ganger har hun lyst til å gå ned i vekt, og da sier foreldrene mine ting som at hun jo er tykk (i forhold til dem er hun "slank" med sine 86kg). Hun tror kyllinglår er sunt og holder seg unna egg. Dette gjør meg provosert, synes foreldrene våre har gjort en dårlig jobb. Og det gjør meg bekymret og redd for at jeg må miste dem tidligere. 

Dette er ikke noe jeg vanligvis føler på, men det kan plutselig blusse opp. 

Anonymkode: b5076...754

Jeg kan godt forstå disse tankene. Det beste du kan gjøre er nok å være fast rundt ditt eget kosthold og trening. Tiden vil vise om de andre etterhvert oppdager at du lever på en klokere måte enn dem. Det kan jo hende de blir inspirert av at du har det så bra. I forhold til søsterens ønske om å gå ned i vekt, så høres det ut som at hun er på et annet sted enn dine foreldre, og kanskje er mer mottakelig for å sette i gang en endring. På den annen side mener jeg det å slanke seg er en såpass alvorlig affære, at du heller burde be henne kontakte lege eller kostholdsveileder, for å få hjelp til dette. Noen av de som slanker seg, ender som anorektikere, og dette er jo ikke noe man ønsker. Jeg tror at om din søster virkelig ønsker å gå ned i vekt, så kan hun få støtte til dette gjennom å søke hjelp hos helsevesenet, slik at dere på en måte er flere som jobber mot et felles mål. Dette ville også gjøre det lettere for deg å være bare en støttende søster, og ikke en slags konsulent som skal "fikse alt" i familien.

 

Endret 15. mai 2016 av Olaug Olsen
rettet skrivefeil

[AnonymBruker]

Foreldrene dine er nok en tapt sak, tror du må bare se på dem som litt naive og ikke helt virkelighetsorientert. Jeg har hatt lignende erfaringer med superreligiøs familie, man må bare innse at de ikke er mennesker av fornuft og vil aldri endre seg. Så prøve å begrense skaden de kan gjøre mot en selv. De har litt lavere IQ enn befolkningen generelt og jeg kan ikke forvente at de skal forstå ting på samme måte som andre voksne.

Anonymkode: 11de1...09b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gjennom hele barndommen enten vært sterkt overvektig. Jeg har en enorm apetitt og kjenner ikke særlig sultfølelse. Ser bilder av meg når jeg var 11 år med store fettruller, aldri sett en annen unge som var like tykk som meg, untatt bilder på internett. Veide 80 kg når jeg var 15 (og rett under 160 høy). Foreldrene mine sa aldri stopp og det var alltid godteri framme. Men husker da at helsesøster sa jeg burde gå ned, så jeg ikke fikk helseplager. Ingen sa dette før jeg da var 15 år og 80kg (på 160cm)! Ingen hjalp meg, men greide å gå ned til 62 på ett år ved å kutte ned snop til én gang i uka og "kun" spise 1-2 porsjoner middag.

Nå er jeg 22 år, 163 cm høy, og varierer mellom 60 og 66kg. Koser meg med mat, kan spise snop, men spiser som regel ganske sunt. Skulle gjerne heller veid mellom 55 og 60, spesielt siden jeg ikke greier bygge muskler og derfor har en høy fettprosent, eller det ser sånn ut synes jeg. Samtidig vet jeg at at jeg faktisk er normalvektig og har vært det i seks år er kjempebra. Selv om jeg ser litt smålubben ut, føler meg samtidig pen og har hatt attraktive kjærester som har likt utseendet mitt. Men jeg sliter noen ganger med tanker.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Føler dette ikke er noe jeg kan snakke med andre om. Foreldrene mine ler enten av at jeg var så tykk (hvis vi for eksempel ser på gamle bilder) eller vil ikke snakke om det (de lider av fedme begge to). Synes det er flaut at jeg var så tykk. Synes det er sårt at foreldrene mine "gjorde" det mot meg. Har noen andre lignende historier? 

Anonymkode: b5076...754

Hvorfor greier du ikke bygge muskler? Om du ikke har en muskellidelse, så er det tull. 

Anonymkode: 89e50...6af

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor greier du ikke bygge muskler? Om du ikke har en muskellidelse, så er det tull. 

Anonymkode: 89e50...6af

Hun sa jo ikke det. Fordelingen er der bare ikke enda, det er åpenbart et pågående kapittel, ikke et avsluttet.

Anonymkode: 1a718...59e