Trenger råd, barnet er utrygg alene

[AnonymBruker]

Barnet til min mann er syv år og sliter virkelig med å være alene. Pappa må være med på rommet, om så bare for å sitte der når hun leker. Om han ikke blir med, kommer hun enten ut med lekene sine i stua, eller så er hun ferdig å leke innen fem minutter. 

Om hun skal på do, og sitter der mer enn 2 minutt, roper hun på han for å "spørre om noe", slik at han må komme inn. Han må være på badet når hun skal dusje/bade og får ikke gå ut av rommet. Om han må hente noe, roper hun på han etter sekunder.

Skal han på do, hente post, tømme søppel, dusje, går ut av et rom generelt, spør hun hvor han skal i panikk. Går han ut med søpla vil hun ha hadekos. Om han er i dusjen eller på do, står hun ofte på utsiden av badet, spør om han snart kommer ut igjen og hvor lenge det er til og kan fint sirkulere rundt donoren til han kommer ut.

Holder han på med noe, tar hun med seg lekene til han eller henger rundt beina på han. Han har ofte snublet i henne og trør på henne, fordi hun er så tett på til en hver tid. 

Når hun skal legge seg, kommer hun ut 2-4 ganger for å be om vann, må på do, bare spør om noe etc. (Dette ene og alene for å få en nattakos til harvi skjønt). Generelt er hun vanskelig å legge og sovner veldig sent, men er allerede oppe fra klokka seks og skal ha pappa med ut på stua. Siden hun sover lite i løpet av natten, sovner hun igjen på pappas fang og jeg kan finne dem sovende der til klokka 10. Ergo, jenta har veldig dårlig døgnrytme når hun er her... Før leverte vi henne på skolen, men med så få timers søvn, fungerte ikke det lengre. Hos mor sover hun mye bedre. 

I går kveld lå hun og gråt i sengen igjen. Både faren og jeg har prøvd å trøste og spørre hvorfor hun er så lei seg. Hun har aldri svart oss, og dette har pågått siden hun var 3 år. Hun har hatt en god periode, men nå blir det bare verre og verre for hver gang hun er her. Far har prøvd å snakke med mor, som har sagt at det ikke er noe som tyder på at ting er galt der. Så det er kun her jenta har det slik og oppfører seg slik. På skolen har hun det også helt topp ifølge lærere. Kan det virkelig stemme at det kun er hos oss hun er slik? Og eventuelt hvorfor?

Hun forteller oss ingenting, men gnur bare hodet i fanget og vil ikke si noe om vi spør hva som er galt. Hun kan heller gråte seg i søvn enn å snakke om hva som er vanskelig. Setningen "jeg har vondt i magen" pleier å komme når hun skal til mor og blir veldig 'tullete' i oppførselen når det nærmer seg (Ler falskt, kaster klærne rundt seg, lager ulogiske bevegelser og snakker babyspråk).

Noen tanker om hva som kan være grunnen til at hun er slik hos sin pappa? For noe er det! 

Anonymkode: a2b87...222

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker er at hun har daddy issues. Hun er redd for at pappa skal forlate henne. Kanskje det hjelper å snakke med henne og forsikre henne om at pappa alltid er der før jeg henne? Og at han alltid stiller opp. 

Jeg er ingen psykolog men tror det kan ligge noe der.

Anonymkode: a047e...885

[AnonymBruker]

Dumme mobil. Mente "at han er der for henne"

Anonymkode: a047e...885

[GammelKaktus]

Er dere sikker på at hun har det bra hos mor? Stusser på det at hun har vondt i magen når hun skal tilbake og det at hun ikke forteller hva som er galt. Virker jo overhodet ikke som om jenta har det bra.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, FrøkenMånestråle skrev:

Er dere sikker på at hun har det bra hos mor? Stusser på det at hun har vondt i magen når hun skal tilbake og det at hun ikke forteller hva som er galt. Virker jo overhodet ikke som om jenta har det bra.

Mor sier at det ikke er noe som tilsier at hun ikke har det bra der. Når barnet ikke sier noe, er det jo selvsagt umulig å vite, men det er tøft at hun har det slik hos oss. Barnet har det jo veldig bra på skolen. Men! I går når vi hentet henne, fortalte en av assistentene på sfo at det er spesielt å se når han kommer, for barnet snakker om han hele dagen og er en helt annen jente. 

TS

Anonymkode: a2b87...222

[Million]

Jeg tipper det var faren hennes som flyttet ut av felles hjem der barnet vokste opp med mor og far? Kanskje hun husker dette, og er redd for at han skal dra fra henne igjen?

Har moren noen ny partner i livet sitt? En ny mann i hus?

[AnonymBruker]

Dere må samarbeide, snakke sammen og komme til løsninger.

God ide og ha tid sammen med den jenten- og da mener jeg alle av dere. Godt samarbeid, kommuniklasjon og trivsel vil påvirke positivt. Slik der er nå, er det IKKE bra, så dere må ta grep.

Anonymkode: 07da2...f58

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Million skrev:

Jeg tipper det var faren hennes som flyttet ut av felles hjem der barnet vokste opp med mor og far? Kanskje hun husker dette, og er redd for at han skal dra fra henne igjen?

Har moren noen ny partner i livet sitt? En ny mann i hus?

Ja, far flyttet ti minutter unna, så samme by og i nærheten av barnet.

Mor har ny partner og far har ny partner. 

Dette startet vel et halvt år etter at jeg flyttet inn med far, hvor hun plutselig begynte å oppføre seg mer og mer annerledes (ingen nye barn på noen av sidene som kan ha skapt endringen). 

TS

Anonymkode: a2b87...222

[GammelKaktus]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, far flyttet ti minutter unna, så samme by og i nærheten av barnet.

Mor har ny partner og far har ny partner. 

Dette startet vel et halvt år etter at jeg flyttet inn med far, hvor hun plutselig begynte å oppføre seg mer og mer annerledes (ingen nye barn på noen av sidene som kan ha skapt endringen). 

TS

Anonymkode: a2b87...222

Hm, hvor ofte treffer han jenta da? Hun har nok behov for å treffe han oftere.

[AnonymBruker]

Hallo, du som er den voksne her og må ta grep, du må snakke med faren - ikke en haug med fremmede på nett som bare kan synse..........

Anonymkode: 07da2...f58

[AnonymBruker]

2 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Hm, hvor ofte treffer han jenta da? Hun har nok behov for å treffe han oftere.

Annenhver helg og ferier, og av og til utenom dersom det er noe spesielt (får ikke 50/50 eller mer samvær). Du mener det alene kan handle om at hun ikke ser han nok?

TS

Anonymkode: a2b87...222

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hallo, du som er den voksne her og må ta grep, du må snakke med faren - ikke en haug med fremmede på nett som bare kan synse..........

Anonymkode: 07da2...f58

Vi har snakket om det, og har siden hun var 3 år prøvd ut ulike ting for å se hva som kan gjøre det bedre. Men ingenting har fungert. Og siden barnet ikke snakker til oss og mor ikke har noe å si på det, så er det vanskelig å vite. 

Når hun gråter sier vi at vi ikke kan hjelpe om hun ikke forteller oss hva det er, noe hun virkelig ikke ønsker å gjøre... 

TS

 

Anonymkode: a2b87...222

[estrella]

Det er jo noe som ikke stemmer mtp at hun blant annet sier hun får vondt i magen når hun skal hjem til mor. Har dere vurdert å ta kontakt med for eksempel bup, slik at hun kanskje kan prate med noen? At de klarer å finne ut hva som er galt? Og at alle voksne (mor, far og steforeldre) samarbeider om å finne ut hva som utløser atferden. 

Jeg hadde slik atferd og slike unnskyldninger når far skulle levere meg til mor. Men det var fordi jeg mistrivdes veldig hos mor (pga stefar) og mobbing. Men jeg sa heller ingenting. Det er vanskelig å sette ord på følelser som barn (ofte iallefall). 

[GammelKaktus]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Annenhver helg og ferier, og av og til utenom dersom det er noe spesielt (får ikke 50/50 eller mer samvær). Du mener det alene kan handle om at hun ikke ser han nok?

TS

Anonymkode: a2b87...222

Det er ikke umulig, men jeg ville tatt det videre. Har dere pratet med fastlege elle helsesøster? Kanskje BUP er tingen. Jeg hadde vært utrolig bekymret hvis det var mitt barn. Og slik har det vært i 4 år? Når fikk moren en ny partner inni bildet?

[Gjest supernova_87]

Har du lest om tilknyntningsstiler? Det virker som jenta er skikkelig engstelig og sliter skikkelig med dette. Det kan ikke være lett å være så utrygg at man trenger bekreftelse så ofte. Jeg ville tatt henne med til BUP eller barnepsykolog, for jeg synes ikke hun skal måtte ha det på denne måten. Dere trenger profesjonelle råd slik at dere kan gjøre noe med dette før det eskalerer enda mer (at hun ikke vil gå på skolen, eller ikke klarer å gå på skolen, ikke klarer å dra til mor osv.). Er ikke sikkert dere trenger så mye rettleiing, og at dere kan gjøre mye av det selv, men få profesjonell hjelp i hvertfall. 

Jeg er ikke lege, psykolog eller noe, men det minner om noen av tingene jeg har lest om seperasjonsangst, og en utrygg engstelig tilknytningsstil. Som barn er man ikke bevisst hvorfor man gjør dette, og det er nok ikke jenta heller. Det oppstår et ubehag, og det kjennes som at det å rope på pappa vil hjelpe, men man skjønner gjerne ikke hvor ubehaget kommer fra. 

 

Endret 14. mai 2016 av Rainstorm

[AnonymBruker]

4 minutter siden, estrella skrev:

Det er jo noe som ikke stemmer mtp at hun blant annet sier hun får vondt i magen når hun skal hjem til mor. Har dere vurdert å ta kontakt med for eksempel bup, slik at hun kanskje kan prate med noen? At de klarer å finne ut hva som er galt? Og at alle voksne (mor, far og steforeldre) samarbeider om å finne ut hva som utløser atferden. 

Jeg hadde slik atferd og slike unnskyldninger når far skulle levere meg til mor. Men det var fordi jeg mistrivdes veldig hos mor (pga stefar) og mobbing. Men jeg sa heller ingenting. Det er vanskelig å sette ord på følelser som barn (ofte iallefall). 

Snakket du med noen fra bup når du hadde det slik? Hun er veldig klengete på meg og fa, selv når vi er hos familie. Hun liker ikke å klemme eller snakke med noen av dem, og bruker lang tid på å tilpasse seg at vi har eller er på besøk. 

Å snakke med noen hun ikke kjenner tviler jeg virkelig på at vil fungere. 

TS

Anonymkode: a2b87...222

[Gjest Netttroll]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnet til min mann er syv år og sliter virkelig med å være alene. Pappa må være med på rommet, om så bare for å sitte der når hun leker. Om han ikke blir med, kommer hun enten ut med lekene sine i stua, eller så er hun ferdig å leke innen fem minutter. 

Om hun skal på do, og sitter der mer enn 2 minutt, roper hun på han for å "spørre om noe", slik at han må komme inn. Han må være på badet når hun skal dusje/bade og får ikke gå ut av rommet. Om han må hente noe, roper hun på han etter sekunder.

Skal han på do, hente post, tømme søppel, dusje, går ut av et rom generelt, spør hun hvor han skal i panikk. Går han ut med søpla vil hun ha hadekos. Om han er i dusjen eller på do, står hun ofte på utsiden av badet, spør om han snart kommer ut igjen og hvor lenge det er til og kan fint sirkulere rundt donoren til han kommer ut.

Holder han på med noe, tar hun med seg lekene til han eller henger rundt beina på han. Han har ofte snublet i henne og trør på henne, fordi hun er så tett på til en hver tid. 

Når hun skal legge seg, kommer hun ut 2-4 ganger for å be om vann, må på do, bare spør om noe etc. (Dette ene og alene for å få en nattakos til harvi skjønt). Generelt er hun vanskelig å legge og sovner veldig sent, men er allerede oppe fra klokka seks og skal ha pappa med ut på stua. Siden hun sover lite i løpet av natten, sovner hun igjen på pappas fang og jeg kan finne dem sovende der til klokka 10. Ergo, jenta har veldig dårlig døgnrytme når hun er her... Før leverte vi henne på skolen, men med så få timers søvn, fungerte ikke det lengre. Hos mor sover hun mye bedre. 

I går kveld lå hun og gråt i sengen igjen. Både faren og jeg har prøvd å trøste og spørre hvorfor hun er så lei seg. Hun har aldri svart oss, og dette har pågått siden hun var 3 år. Hun har hatt en god periode, men nå blir det bare verre og verre for hver gang hun er her. Far har prøvd å snakke med mor, som har sagt at det ikke er noe som tyder på at ting er galt der. Så det er kun her jenta har det slik og oppfører seg slik. På skolen har hun det også helt topp ifølge lærere. Kan det virkelig stemme at det kun er hos oss hun er slik? Og eventuelt hvorfor?

Hun forteller oss ingenting, men gnur bare hodet i fanget og vil ikke si noe om vi spør hva som er galt. Hun kan heller gråte seg i søvn enn å snakke om hva som er vanskelig. Setningen "jeg har vondt i magen" pleier å komme når hun skal til mor og blir veldig 'tullete' i oppførselen når det nærmer seg (Ler falskt, kaster klærne rundt seg, lager ulogiske bevegelser og snakker babyspråk).

Noen tanker om hva som kan være grunnen til at hun er slik hos sin pappa? For noe er det! 

Anonymkode: a2b87...222

Hun liker ikke deg, er sjalu på far. Enkelt og greit. Dra på hotell mens hun er hos dere neste gang, bare for å se om hun oppfører seg annerledes da.

[GammelKaktus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Snakket du med noen fra bup når du hadde det slik? Hun er veldig klengete på meg og fa, selv når vi er hos familie. Hun liker ikke å klemme eller snakke med noen av dem, og bruker lang tid på å tilpasse seg at vi har eller er på besøk. 

Å snakke med noen hun ikke kjenner tviler jeg virkelig på at vil fungere. 

TS

Anonymkode: a2b87...222

Noe må dere jo gjøre for det er jo tydelig at hun ikke har det bra, Kanskje en som vet hvordan man skal tilnærme seg barn som sliter klarer å få bedre kontakt med henne, enn familie som dere har besøk. Er mor med på å få med noen utenfra til å ta seg en prat med henne?

[AnonymBruker]

46 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Noe må dere jo gjøre for det er jo tydelig at hun ikke har det bra, Kanskje en som vet hvordan man skal tilnærme seg barn som sliter klarer å få bedre kontakt med henne, enn familie som dere har besøk. Er mor med på å få med noen utenfra til å ta seg en prat med henne?

Mor sier at ingenting er galt, og mener heller at det er far som skaper problemet, siden det kun er her barnet ikke har det greit. 

Men tror virkelig det er på tide å se om det finnes noen vi kan få hjelp at til å se hva som er problemet. 

2 timer siden, estrella skrev:

Det er jo noe som ikke stemmer mtp at hun blant annet sier hun får vondt i magen når hun skal hjem til mor. Har dere vurdert å ta kontakt med for eksempel bup, slik at hun kanskje kan prate med noen? At de klarer å finne ut hva som er galt? Og at alle voksne (mor, far og steforeldre) samarbeider om å finne ut hva som utløser atferden. 

Jeg hadde slik atferd og slike unnskyldninger når far skulle levere meg til mor. Men det var fordi jeg mistrivdes veldig hos mor (pga stefar) og mobbing. Men jeg sa heller ingenting. Det er vanskelig å sette ord på følelser som barn (ofte iallefall). 

Vondt at du ikke hadde det bra hos din mor. Problemet startet før stefar kom inn i bildet, men hun har blitt mer klengete på sin pappa etter at mor flyttet sammen med mannen. 

Hun har sagt hun ønsker å bo her, så at det kan være noe som foregår hos mor vi ikke vet om. Siden mor ikke ser problemet, kan det være noe som skjer hos mor som hun ikke vet? Snakket du med din mor eller gråt hos henne når du ble mobbet av stefar?

Anonymkode: a2b87...222

[Outlander]

.

Endret 14. mai 2016 av Outlander