Skilte foreldre, mor vil leie hos meg og jeg vil ikke. Synspunkter?

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har bestemt seg for å skilles, eller rettere sagt så er det min far som har bestemt at han vil skilles. Min mor er selvfølgelig veldig lei seg, forståelig nok, men jeg forstår avgjørelsen til min far, da forholdet deres har skrantet lenge og ikke har bedret seg. Jeg synes selvfølgelig det er trist, men jeg tror nesten at hele familien kommer til å få det bedre når ting har roet seg litt. 

Men så over til mitt problem. Jeg har nylig flyttet fra hybel til ny leilighet og har ny jobb. Dvs, at jeg er ganske så opptatt av dette for tiden. Men min mor spør, og jeg tror også hun forventer det, om hun kan flytte inn hos meg en periode inntil hun finner noe annet. Dette har jeg et sterkt ønske om at ikke skal skje, da jeg har lyst å takle sorgen over skillsmissen på min måte. Jeg er bombesikker på hvordan hun vil være fremover, og dvs at hun vil være deprimert, være "innelåst" i min leilighet stort sett hele tiden og klage på min far over skillsmissen, da spesielt mtp sjalusi. Dette orker jeg faktisk ikke. En overnatting i ny og ne er ok, men grunnen til at jeg flyttet på hybel tidlig, og nå har kjøpt leilighet alene er nettopp fordi jeg ønsker å kunne bestemme alt selv og å ha et "fristed". For det har ikke bare vært enkelt å bo hos mine foreldre da jeg var yngre. 

Jeg lurer på hva dere tenker om dette? Og hva kan jeg si til min mor? Hun tjener forresten nok til å kunne leie noe for en periode. Jeg har også sagt til henne at hun bør snakke med venninner om problemene angående skillsmissen, da jeg ikke har lyst å være "psykolog". Hun trenger også støtte fra andre enn familien for å takle å komme gjennom dette. Mulig jeg virker veldig kald, jeg er ikke det, men jeg er redd jeg vil bli dratt med nedover dersom jeg ikke får prøve å leve et så normalt liv som mulig. 

Anonymkode: 6a23e...ad9

[FrøkenMånestråle]

Si det som det er.  Forstår deg godt jeg, det tror jeg de fleste gjør. Si at du trives med å bo alene og vil fortsette med det, koselig hvis hun vil overnatte en natt en gang i blant men nå har du det ganske travelt i jobben din, og trenger tid og ro for å få fokusert på den. Det at hun kan prate med andre enn deg om skilsmissen må du sikkert gjenta et par ganger til, men er jo bare å si det at du er glad i dem begge og vil ikke høre noe om skilsmissen, da det ikke er din sak. Og det at hun flytter inn kan få det til å virke som om du tar en side i skilsmissen og det gjør du jo ikke. Si at du føler det blir feil ovenfor din far. Og at du hadde følt det samme om rollene var snudd om. 

[AnonymBruker]

Hadde aldri fallt meg inn å svikte min mor i en så vanskelig tid. Jeg hadde heller fokusert på å hjelpe henne å finne ny leilighet når hun kommer så besøket blir mest mulig kortvarig.

Anonymkode: 58761...f29

[Chiyo]

Hvis det bare er i en periode så ville jeg gjort det for min mor.  Stakkar. Jeg hadde ikke kunnet si nei. 

Jeg ville ikke hatt min mor boende over lengre tid, men hadde greit et par måneder for hennes skyld. Spesielt hvis min far hadde dumpet henne. 

[AnonymBruker]

Oi, du er ganske brutal, TS. "Ja, du er sønderknust og er inne i en stor forandring i livet ditt. Døren er den veien, forresten"

Anonymkode: 6d9d9...28c

[Tapas]

Herregud! Det er din mor! Hvis du ikke hjelper henne hvem skal du hjelpe?! Kalde mennesker!

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[Scapa]

Jeg hadde sagt ja - men blitt enig om tidsaspektet. (Særlig hvis hun er en person som lett kan bli boende i all evighet) 

 

[Lurvetjofsa]

Selv om jeg nok hadde sagt ja selv så skjønner jeg deg utrolig godt, TS. Gjør det som føler riktig for deg. Du kjenner din mor best. Om du skulle si ja, kan du ikke snakke med henne på forhånd og sette noen regler hjemme hos deg? Si klart og tydelig at du IKKE vil være hobbypsykologen hennes. Det er faktisk ikke ungenes ansvar å takle foreldrenes sorg.

[Gjest Jon Are]

Mor bør ikke bruke datter til psykolog. Skaffe seg profesjonell hjelp og eget bosted burde selvsagt moren tenke på selv.

Med hilsen fra

Jon Are

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes ikke foreldre skal legge sorgen sin på barna uansett. Hun kommer til å mene at du skal være på "hennes side". Veldig usikker på om det er smart å si ja. Snakk med henne, hva forventer hun osv. Si at hun kan komme å besøke deg hver dag, at du vil være der for henne, men at du ikke tror det er sunt at hun bor hos deg. Ikke si noe om jobben din, si bare at du ikke kan få skilsmissen SÅ innpå livet. Det  er faktisk ikke din skilsmisse og det er ikke vits i å la den ødelegge flere i familien enn nødvendig. Dette var HENNES ekteskap og det er hennes ansvar! Ingen er døde her! Hun bør heller snakke med venninner med samme erfaring.

Noen graver seg ned i sorgen, det kommer man ingen vei med. 

Jeg synes seriøst det er latterlig og tankeløst av din mor å foreslå å flytte inn til dattern sin. Hadde du i det minste hatt et stort hus og en hybel som stod ledig, men nå kommer hun jo til å bo oppå deg!

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg TS, men jeg syns du er litt vel brutal med din mor altså. Greit hun er en mamma, men hun er også bare et menneske. Da kan man stille litt mindre krav til henne når hun er i en slik situasjon. 

Jeg ville sluttet å være så utrolig egosentrisk og hjulpet min mor litt med sted å bo. Hadde hun begynt å lesse over sine tanker og problemer på meg, ville jeg pent bedt henne om å heller snakke med noen andre fordi du føler du ikke er den beste til å hjelpe. Du kan hjelpe din mor, men trenger ikke være psykolog for henne. 

Men jeg ville aldri latt noen flytte inn for så å låse seg inne av sorg. Det ville vært "krav" om at hun prøvd å komme seg videre, at hun lette etter noe til seg selv, osv. Da kan du være en fin støtte i prosessen TS. 

Jeg støtter rådet over om å snakke med din mor og finne ut hvilken forventinger hun har til at hun skal være hos deg. Er det for en lang periode? Hvordan ser hun for seg at det skal være?

Anonymkode: c4875...b60

[andy capp]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri fallt meg inn å svikte min mor i en så vanskelig tid. Jeg hadde heller fokusert på å hjelpe henne å finne ny leilighet når hun kommer så besøket blir mest mulig kortvarig.

Anonymkode: 58761...f29

 

2 timer siden, Chiyo skrev:

Hvis det bare er i en periode så ville jeg gjort det for min mor.  Stakkar. Jeg hadde ikke kunnet si nei. 

Jeg ville ikke hatt min mor boende over lengre tid, men hadde greit et par måneder for hennes skyld. Spesielt hvis min far hadde dumpet henne. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Oi, du er ganske brutal, TS. "Ja, du er sønderknust og er inne i en stor forandring i livet ditt. Døren er den veien, forresten"

Anonymkode: 6d9d9...28c

 

1 time siden, Tapas skrev:

Herregud! Det er din mor! Hvis du ikke hjelper henne hvem skal du hjelpe?! Kalde mennesker!

 

1 time siden, H.T.S skrev:

Hadde sagt ja uten å nøle, min mor er alltid velkommen, uansett. Å sende henne vekk hadde vært uaktuelt når hun ber om hjelp..

Måten du legger dette frem på virker veldig kaldt.

Dere tenker ikke på at TS har en far og, som mor kommer til å klage over, legge all skyld på? At mor kommer til å kreve at TS står på mors side mot far? Ut fra hovedinnlegget ser det ut til at det har vært vanskelig lenge. Kanskje er det ikke bare lett for TS å støtte mor ensidig i skilsmissen...

Dette er ikke TS sitt problem, mor kan ikke legge sine problem på TS, TS må få håndtere sorgen över skilsmissen på sin måte, uten samtidig å være ansvarlig for mors ve og vel. For alt vi vet kan der være mors væremåte som har drevet far til å kreve skilsmisse. Kanskje er det far som er "offeret" som endelig har kommet seg unna...?

[Gjest noe tilfeldig]

Du er voksen. Er du ikke? Dette er for en liten periode. Om du ikke gjør dette tror jeg du vil angre mer, enn om du gjør det. Mammaen din går gjennom en krise, du har mulighet til å være den som stiller opp for henne og hjelper henne gjennom det. Eller du kan fokusere på degselv og ditt. Gå 10-15 år ned i rekka og kanskje det er du som er gift med barn, og partneren din bestemmer seg for å skilles hvor du er helt knust, så ikke forvent at din mor skal ha noe sympati eller hjerterom for deg, du hadde det jo ikke for henne... 

Endret 14. mai 2016 av noe tilfeldig

[exictence]

Merker jeg får en tung klump i magen av å lese svarene til dere som mener Ts absolutt burde hjelpe moren. Sånn oppfatning har jeg og, og har vært psykisk støtte for min mor helt fra jeg var i barneårene. Det har vært utrolig tungt og belastende. Føler det er min plikt til å hjelpe. Men jeg må si at på mange måter har det ødelagt meg veldig.

Jeg synes det er sterkt av Ts å stå på egne ben, og det synes jeg moren også bør kunne vise at hun kan. 

[Tapas]

2 timer siden, exictence skrev:

Merker jeg får en tung klump i magen av å lese svarene til dere som mener Ts absolutt burde hjelpe moren. Sånn oppfatning har jeg og, og har vært psykisk støtte for min mor helt fra jeg var i barneårene. Det har vært utrolig tungt og belastende. Føler det er min plikt til å hjelpe. Men jeg må si at på mange måter har det ødelagt meg veldig.

Jeg synes det er sterkt av Ts å stå på egne ben, og det synes jeg moren også bør kunne vise at hun kan. 

Jeg har vært psykolog for moren min flere ganger enn det som er anbefalt, men det er ikke poenget her. selvfølgelig skal man passe på ditt eget sinn, men familie er familie! Viker som moren hennes går gjennom en tung tid der hun kommer til å trenge støtte fra sine nærmeste. Vesten begynner nærmest å etterlate sine nærmeste i hender på psykologer, helsepersonelle og gud vet hvem andre med en gang noe skjer som man selv synes er belastende. Jeg synes det er helt på sin plass at TS i det miste forsøker å ha moren hos seg i en periode. Blir det altfor tungt og jævelig så kan man oppsøke profesjonell hjelp. Men å si nei før å ha gitt det en sjanse er helt absurd for meg. 

[Gjest noe tilfeldig]

15 minutter siden, Tapas skrev:

Jeg har vært psykolog for moren min flere ganger enn det som er anbefalt, men det er ikke poenget her. selvfølgelig skal man passe på ditt eget sinn, men familie er familie! Viker som moren hennes går gjennom en tung tid der hun kommer til å trenge støtte fra sine nærmeste. Vesten begynner nærmest å etterlate sine nærmeste i hender på psykologer, helsepersonelle og gud vet hvem andre med en gang noe skjer som man selv synes er belastende. Jeg synes det er helt på sin plass at TS i det miste forsøker å ha moren hos seg i en periode. Blir det altfor tungt og jævelig så kan man oppsøke profesjonell hjelp. Men å si nei før å ha gitt det en sjanse er helt absurd for meg. 

Signerer !

[AnonymBruker]

Jeg har også vær psykolog for min mor. Det har jeg vært gjnnom hele barndommen og ungdomstiden, og jeg kan skrive under på at det kan være ødeleggende. Hun er psykisk syk og nekter å oppsøke hjelp, hun har heller ngen venner å betro seg til så at faller på meg. Man kan ikke gi henne en tidsfrist å forholde seg til, for hun holder aldri tidsfrister. Jeg sjønner at TS kan fremstå som hard, men jeg kan med hele mitt hjerte si at jeg forstår henne meget godt dersom hun ikke lar sin mor flytte inn.

Anonymkode: 663d5...507

[Jolene]

Hadde sagt ja uten å nøle, men hadde lagt noen premisser:

• At jeg var der for henne, men også for min far. Altså at jeg ikke ville bli brukt som psykolog
• Tidsbestemt periode.
• At hun også aktivt skulle sett etter et eget sted å bo.

[Gjest Blondie65]

I følge denne tråden er den eneste måten å hjelpe sin mor på å la henne flytte inn. Fullstendig kortslutning! Har TS sagt noe om at hun ikke skal hjelpe sin mor med det praktiske? Nei. Hun har bare sag at hun ikke vil ha sin mor boende fordi hun vet hvordan det blir. Hun flyttet hjemmefra tidlig fordi det var uutholdelig hjemme.

Du er ikke den onde datteren, TS, fordi om du ikke lar din mor bo hos deg. Her må du nok være litt praktisk: send henne annonser og foreslå at du kan bli med på visning.

Hvis din mor spør deg direkte om å bo hos deg svarer du klart "nei, det går ikke. Men jeg vil gjerne hjelpe deg, så vi kan spise middag sammen og jeg kan hjelpe deg med mye av det praktiske." Ikke gi deg ut på forklaringer for da får du motargumenter som gir rom for forhandlinger.