Utrygg (unnvikende) tilknytningsstil, problemer med nære relasjoner, andre med lignende problem?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg ble inspirert til å lage en tråd her fordi jeg har (blant masse rare greier) sett at det er mennesker med gode innspill og egne erfaringer som deler av disse for å hjelpe hverandre, og jeg tenkte kanskje jeg selv kunne få litt hjelp, eller noen som kanskje er i samme situasjon. 

Gjennom en del lesing på egenhånd har jeg kommet frem til at jeg har en utrygg tilknytningsstil, jeg er unnvikende når det kommer til nære relasjoner. Jeg vet ikke om dere vet hva dette går i, prøvde å finne noen gode linker, men må lete litt mer. Jeg har i en del år prøvd å forstå meg selv, hvorfor jeg aldri klarer å funke som kjæreste, og etter å lest ser jeg at det kommer av min barndom, og at jeg har en tydelig utrygg tilknytningsstil. Foreldrene mine gjorde sitt beste, men de var veldig sinte, og kjeftet mye. Det er bra å forstå seg selv, men det hjelper ikke helt på problemet med å klare å ha en kjæreste. 

Jeg synes jeg klarer meg bra ellers i livet til tross for disse problemene: jeg har fast jobb, venner som jeg finner på ting sammen med, det virker som jeg blir godt likt, og jeg fyller dagene mine med trening og andre aktiviteter. Men jeg har ingen nære, heller ikke nære venner. Jeg har hatt to kjærester opp igjennom, men ikke noe mer langvarig enn 1,5 år. Jeg tenkte da at det var fordi dama var så vanskelig, det var så slitsomt at hun maste og jeg klarte ikke å forholde meg til henne og problemene oss i mellom, og det ble enklere å flykte, eller rømme fra situasjonene, og det ble etter hvert slutt. Det føltes ganske destruktivt. Nå det siste året når jeg forstår meg selv mer ser jeg at det kanskje har med hvordan jeg har forhold meg til dem. Jeg ser tydeligere mine egne handlinger, og hvordan det var det som ødela det gode vi hadde. Jeg har jo tenkt at "jeg klarer ikke å ha kjæreste" lenge, men ikke skjønt hvorfor. Det har vært som at det alltid har vært mer slitsomt enn det var godt. 

Så jeg forstår meg selv hvorfor det er sånn, og hva jeg gjør som ødelegger, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Og jeg føler meg alene med å ha det sånn. Er det andre som kjenner seg igjen, og vet de har en utrygg tilknytningsstil, men likevel har fått parforhold til å funke? Setter pris på alle som deler. Ja, det er en ting å lese om det i fagartikler, men en annen å snakke med andre som kan innse at de også kanskje er litt "fucked up" (ikke stygt ment). Jeg føler meg egentlig ensom.

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

Jeg har ingen tips til hvordan du skal gjøre ting... Men du er ikke alene. (Har det sånn jeg også)

Anonymkode: 68b65...a34

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg ble inspirert til å lage en tråd her fordi jeg har (blant masse rare greier) sett at det er mennesker med gode innspill og egne erfaringer som deler av disse for å hjelpe hverandre, og jeg tenkte kanskje jeg selv kunne få litt hjelp, eller noen som kanskje er i samme situasjon. 

Gjennom en del lesing på egenhånd har jeg kommet frem til at jeg har en utrygg tilknytningsstil, jeg er unnvikende når det kommer til nære relasjoner. Jeg vet ikke om dere vet hva dette går i, prøvde å finne noen gode linker, men må lete litt mer. Jeg har i en del år prøvd å forstå meg selv, hvorfor jeg aldri klarer å funke som kjæreste, og etter å lest ser jeg at det kommer av min barndom, og at jeg har en tydelig utrygg tilknytningsstil. Foreldrene mine gjorde sitt beste, men de var veldig sinte, og kjeftet mye. Det er bra å forstå seg selv, men det hjelper ikke helt på problemet med å klare å ha en kjæreste. 

Jeg synes jeg klarer meg bra ellers i livet til tross for disse problemene: jeg har fast jobb, venner som jeg finner på ting sammen med, det virker som jeg blir godt likt, og jeg fyller dagene mine med trening og andre aktiviteter. Men jeg har ingen nære, heller ikke nære venner. Jeg har hatt to kjærester opp igjennom, men ikke noe mer langvarig enn 1,5 år. Jeg tenkte da at det var fordi dama var så vanskelig, det var så slitsomt at hun maste og jeg klarte ikke å forholde meg til henne og problemene oss i mellom, og det ble enklere å flykte, eller rømme fra situasjonene, og det ble etter hvert slutt. Det føltes ganske destruktivt. Nå det siste året når jeg forstår meg selv mer ser jeg at det kanskje har med hvordan jeg har forhold meg til dem. Jeg ser tydeligere mine egne handlinger, og hvordan det var det som ødela det gode vi hadde. Jeg har jo tenkt at "jeg klarer ikke å ha kjæreste" lenge, men ikke skjønt hvorfor. Det har vært som at det alltid har vært mer slitsomt enn det var godt. 

Så jeg forstår meg selv hvorfor det er sånn, og hva jeg gjør som ødelegger, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Og jeg føler meg alene med å ha det sånn. Er det andre som kjenner seg igjen, og vet de har en utrygg tilknytningsstil, men likevel har fått parforhold til å funke? Setter pris på alle som deler. Ja, det er en ting å lese om det i fagartikler, men en annen å snakke med andre som kan innse at de også kanskje er litt "fucked up" (ikke stygt ment). Jeg føler meg egentlig ensom.

Anonymkode: 6e9c1...ee2

Den skadelidende i dine forhold er helt klart damen og ikke deg. Så fortsett å hold deg for deg selv hvis du ikke takler problemer! Ingen forhold vil noen sinne kunne være uten problemer.

Anonymkode: 8245d...094

[AnonymBruker]

Jeg ligner. Har jobb, litt ting jeg gjør for meg selv. Liker å være alene, blir veldig fort sliten av å være sammen med folk. Må kjenne en person godt om jeg skal tørre å stole fult på han/henne. 

Ble frosset ut fra barneskolen til slutten av videregående. Ble også slengt dritt etter slik at jeg av og til gruet meg til å oppsøke offentlige steder, som kjøpesenter f eks. Der var det stor sjanse for å treffe noen av dem. Foreldrene mine var også veldig snille, men jeg er mammas første barn og jeg måtte i barndommen være en jeg ikke var for at hun ikke skulle stå på badet og grine når hun hadde hentet meg på bursdag elns. Jeg ble sendt på utredning for autisme, men fikk altså ikke den diagnosen. Saken med bursdager på barneskolen var at jeg ofte/ila kvelden trakk meg tilbake og var for meg selv. Mamma var så bekymret og maste stadig vekk på at jeg skulle være mer sosial. Dette gjorde nok at jeg lærte meg å tenke at det er feil å være som meg. På foreldremøte sa læreren min det samme, og jeg fikk kjeft så fort jeg ville være for meg selv. 

På vgs var det verst med mobbing faktisk, og jeg kan se tilbake at jeg hadde venner, men var for deprimert til å se dem. Har hatt kontakt med ei i ettertid, og hun sa at hun skjønte at jeg ikke hadde det bra. 

Hvis vi går til nåtiden, er dette flere år siden, og jeg må selv ta ansvar for hvordan jeg lager livet mitt. Jeg har jobb, få, men nære venner. Kunne av og til ønske at jeg var med på et bilde der de tagger hverandre på Facebook, ikke mine nære, men kollegaer som blir venner osv. Men jeg kjeder meg dessverre for fort sammen med dem, at jeg ikke orker å ofre en hel dag

Noen kan jeg også snakke mer naturlig med en andre. 

Tips for å virke mer åpen: dette er hva jeg gjør. 

Prøver å se meg selv fra utenpå, hvordan jeg egentlig svarer, ser på og gir av meg selv til andre. Og sammenligner dette med hva de mer utadvendte gjør. Jeg begynte å smile mer, selv om jeg ikke altid hadde så lyst. 

Anonymkode: 9cfe3...53a

[AnonymBruker]

En utrygg tilknytningsstil kommer av at du har lært at personene som er nærmest deg, ikke kan dekke behovene dine når du trenger dem, du kan ikke stole på at de er der for deg, trøster deg og vil deg det beste. Derfor blir det tryggere å holde en viss avstand. Forstår jeg deg rett, så er det nettopp det du gjør i kjæresteforhold?

Kanskje du må spørre deg selv akkurat hva du ønsker fra et kjærlighetsforhold? Når du er bevisst på dette, kan det være lurt å fortelle en ny/potensiell partner at du har hatt en tendens til å være unnvikende, men at du ønsker det og det fra forholdet med denne personen, og at du er villig til å jobbe for å skape en stabil og åpen relasjon. Vær realistisk; det kan ta lang tid å etablere en trygg relasjon, men hvis du er ærlig med deg selv og den andre, og den andre er villig til å gjøre en innsats, så kan det gå riktig bra. Men du må tørre å kjenne på frykt for å bli avvist/ ikke være ønsket og elsket, og kommunisere denne frykten når den sniker seg på, i stedet for å skygge banen og beskylde den andre for å være for intens

Anonymkode: 0a085...b4f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den skadelidende i dine forhold er helt klart damen og ikke deg. Så fortsett å hold deg for deg selv hvis du ikke takler problemer! Ingen forhold vil noen sinne kunne være uten problemer.

Anonymkode: 8245d...094

Hva i alle dager er hensikten din med å svare på denne måten? Jeg skrev jo tydelig selv at jeg ser at det er jeg som ødela det gode vi hadde. Det var nok skadelidende for oss begge. 

Selvsagt vil ikke forhold være uten problemer, jeg takler problemer, på en dårlig måte. Det er jo det jeg vil jobbe med. Og derfor jeg skriver denne tråden. Du har nok noen problemer du også som synes det er greit å svare mennesker i en vanskelig situasjon på denne måten. Du kan ikke straffe meg for det du tror jeg har gjort mot mine ekser, det er det evt. de som må gjøre. Du vet heller ingenting om vi har gjort opp eller jeg har beklaget meg. Jeg synes dette svaret var ganske unødvendig og slemt, det viser manglende forståelse for at andre kan ha andre problemer enn det du klarer å sette deg inn i. 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen tips til hvordan du skal gjøre ting... Men du er ikke alene. (Har det sånn jeg også)

Anonymkode: 68b65...a34

Kjedelig at du har det på samme måte! Er du også singel, eller klarer du å være i et forhold? 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En utrygg tilknytningsstil kommer av at du har lært at personene som er nærmest deg, ikke kan dekke behovene dine når du trenger dem, du kan ikke stole på at de er der for deg, trøster deg og vil deg det beste. Derfor blir det tryggere å holde en viss avstand. Forstår jeg deg rett, så er det nettopp det du gjør i kjæresteforhold?

Kanskje du må spørre deg selv akkurat hva du ønsker fra et kjærlighetsforhold? Når du er bevisst på dette, kan det være lurt å fortelle en ny/potensiell partner at du har hatt en tendens til å være unnvikende, men at du ønsker det og det fra forholdet med denne personen, og at du er villig til å jobbe for å skape en stabil og åpen relasjon. Vær realistisk; det kan ta lang tid å etablere en trygg relasjon, men hvis du er ærlig med deg selv og den andre, og den andre er villig til å gjøre en innsats, så kan det gå riktig bra. Men du må tørre å kjenne på frykt for å bli avvist/ ikke være ønsket og elsket, og kommunisere denne frykten når den sniker seg på, i stedet for å skygge banen og beskylde den andre for å være for intens

Anonymkode: 0a085...b4f

Hm, jeg vet ikke helt. Eller. Jo, noe sånt. Foreldrene mine gjorde nok så godt de kunne, og ville meg mitt beste, regner jeg med, men de var ikke stabile eller flinke til å vise det. Jeg ble møtt med mye sinne, og ufortjent kjeft, og jeg merker at jeg prøver å unngå lignende situasjoner som voksen. Jeg vil (føler dette er flaut men) bli verdsatt og ja, kanskje elsket, at noen ser meg, men blir veldig redd for avvisningen, og sinnet. Det er helt urasjonelt mye av det. Jeg er glad i noen, men gjør ting som ender med å såre dem, men det er ikke for å såre, det er ... jeg vet ikke, jeg bare blir til at jeg unngår dem, og går inn i meg selv. Har vanskelig for å ta opp ting jeg synes er vanskelig. 

Jeg synes det siste avsnittet du kom med var skikkelig bra. Det er noe sånt jeg ønsker, å gjøre jobben som skal til for å få et trygt og godt forhold for begge to. Men jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med den følelsen av at jeg må komme meg vekk. Jeg prøvde jo før også å svare på tiltale med eksene, for jeg fikk jo høre det at jeg alltid bare forsvant eller unngikk visse ting, men det var nesten som en fysisk reaksjon. Kanskje som sånn reflekser, du vet om du slår på kneet så spretter det ut. Visse situasjoner gjorde at jeg flyktet, selv om jeg prøvde å ikke gjøre det. Som at det låste seg. 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ligner. Har jobb, litt ting jeg gjør for meg selv. Liker å være alene, blir veldig fort sliten av å være sammen med folk. Må kjenne en person godt om jeg skal tørre å stole fult på han/henne. 

Ble frosset ut fra barneskolen til slutten av videregående. Ble også slengt dritt etter slik at jeg av og til gruet meg til å oppsøke offentlige steder, som kjøpesenter f eks. Der var det stor sjanse for å treffe noen av dem. Foreldrene mine var også veldig snille, men jeg er mammas første barn og jeg måtte i barndommen være en jeg ikke var for at hun ikke skulle stå på badet og grine når hun hadde hentet meg på bursdag elns. Jeg ble sendt på utredning for autisme, men fikk altså ikke den diagnosen. Saken med bursdager på barneskolen var at jeg ofte/ila kvelden trakk meg tilbake og var for meg selv. Mamma var så bekymret og maste stadig vekk på at jeg skulle være mer sosial. Dette gjorde nok at jeg lærte meg å tenke at det er feil å være som meg. På foreldremøte sa læreren min det samme, og jeg fikk kjeft så fort jeg ville være for meg selv. 

På vgs var det verst med mobbing faktisk, og jeg kan se tilbake at jeg hadde venner, men var for deprimert til å se dem. Har hatt kontakt med ei i ettertid, og hun sa at hun skjønte at jeg ikke hadde det bra. 

Hvis vi går til nåtiden, er dette flere år siden, og jeg må selv ta ansvar for hvordan jeg lager livet mitt. Jeg har jobb, få, men nære venner. Kunne av og til ønske at jeg var med på et bilde der de tagger hverandre på Facebook, ikke mine nære, men kollegaer som blir venner osv. Men jeg kjeder meg dessverre for fort sammen med dem, at jeg ikke orker å ofre en hel dag

Noen kan jeg også snakke mer naturlig med en andre. 

Tips for å virke mer åpen: dette er hva jeg gjør. 

Prøver å se meg selv fra utenpå, hvordan jeg egentlig svarer, ser på og gir av meg selv til andre. Og sammenligner dette med hva de mer utadvendte gjør. Jeg begynte å smile mer, selv om jeg ikke altid hadde så lyst. 

Anonymkode: 9cfe3...53a

Men du savner ikke en partner altså? 

Det høres skikkelig kjipt ut å ha måtte bli mobbet, og ha en vanskelig barndom på den måten. Jeg hadde det helt greit på skolen i grunn, var mer i hjemmet det ble problemer. Allerede tidlig var jeg opptatt av å ikke irritere folk, eller være så omgjengelig som mulig så ingen skulle bli sinte, regner jeg med. 

Utifra det jeg har lest om tilknytning så minner det du skriver om at du måtte være den som tok vare på din mors følelser? DU måtte passe på henne på en måte? Men i følge det jeg har lest skal dette passe sammen med utrygg engstelig tilknytningsstil, at man trenger bekreftelse og oppsøker stadig bekreftelse, kjenner ud deg igjen idet? 

Unngår du konflikter og sånt? 

Det var et godt råd, stoppe opp og se på seg selv rett og slett, legge merke til hvordan man blir oppfattet utad. 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjedelig at du har det på samme måte! Er du også singel, eller klarer du å være i et forhold? 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

Jeg kjenner meg så godt igjen i flere av disse tingene som skrives i denne tråden at jeg må smile. Jeg klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker, har hatt to forhold og det siste varte i noen måneder. Har utrolig lyst til å være i et forhold og bli elsket/elske, føle at man tilhører noen og den nærheten....

Anonymkode: 68b65...a34

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så godt igjen i flere av disse tingene som skrives i denne tråden at jeg må smile. Jeg klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker, har hatt to forhold og det siste varte i noen måneder. Har utrolig lyst til å være i et forhold og bli elsket/elske, føle at man tilhører noen og den nærheten....

Anonymkode: 68b65...a34

Av en eller annen grunn fikk jeg en setning til å mangle - etter "Jeg klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker", skulle det stå; "men får ikke til et forhold/kjærlighet."

Anonymkode: 68b65...a34

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så godt igjen i flere av disse tingene som skrives i denne tråden at jeg må smile. Jeg klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker, har hatt to forhold og det siste varte i noen måneder. Har utrolig lyst til å være i et forhold og bli elsket/elske, føle at man tilhører noen og den nærheten....

Anonymkode: 68b65...a34

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Av en eller annen grunn fikk jeg en setning til å mangle - etter "Jeg klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker", skulle det stå; "men får ikke til et forhold/kjærlighet."

Anonymkode: 68b65...a34

Ja, jeg ble litt forvirret, for hvis du klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker, hva var da problemet!  

Ja, det er det du beskriver jeg savner, og jeg vet jo at jeg har kjærlighet å gi, men jeg klarer ikke å gi det på en god måte. Det er jo skikkelig bra da at du klarer å ha fine relasjoner, har du nære venner altså? Jeg klarer ikke en gang det, jeg har venner jeg finner på ting med, men ikke noe nært i grunn. 

Hva er det som blir problemet for deg? 

TS

 

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ble litt forvirret, for hvis du klarer å ha fine relasjoner og stole på mennesker, hva var da problemet!  

Ja, det er det du beskriver jeg savner, og jeg vet jo at jeg har kjærlighet å gi, men jeg klarer ikke å gi det på en god måte. Det er jo skikkelig bra da at du klarer å ha fine relasjoner, har du nære venner altså? Jeg klarer ikke en gang det, jeg har venner jeg finner på ting med, men ikke noe nært i grunn. 

Hva er det som blir problemet for deg? 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

I vennskap og familiesituasjoner så ødelegger ikke dette noe særlig. I et forhold og når jeg har en kjæreste, er jeg som Anonym skrev bra: 

"En utrygg tilknytningsstil kommer av at du har lært at personene som er nærmest deg, ikke kan dekke behovene dine når du trenger dem, du kan ikke stole på at de er der for deg, trøster deg og vil deg det beste. Derfor blir det tryggere å holde en viss avstand. Forstår jeg deg rett, så er det nettopp det du gjør i kjæresteforhold?

Kanskje du må spørre deg selv akkurat hva du ønsker fra et kjærlighetsforhold? Når du er bevisst på dette, kan det være lurt å fortelle en ny/potensiell partner at du har hatt en tendens til å være unnvikende, men at du ønsker det og det fra forholdet med denne personen, og at du er villig til å jobbe for å skape en stabil og åpen relasjon. Vær realistisk; det kan ta lang tid å etablere en trygg relasjon, men hvis du er ærlig med deg selv og den andre, og den andre er villig til å gjøre en innsats, så kan det gå riktig bra. Men du må tørre å kjenne på frykt for å bli avvist/ ikke være ønsket og elsket, og kommunisere denne frykten når den sniker seg på, i stedet for å skygge banen og beskylde den andre for å være for intens"

-Tanken på på det som står uthevet i tykk skrift gir meg frysninger.... Det er dumt at du føler dette med vennskap også. Hvorfor er det sånn for deg?

Anonymkode: 68b65...a34

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva i alle dager er hensikten din med å svare på denne måten? Jeg skrev jo tydelig selv at jeg ser at det er jeg som ødela det gode vi hadde. Det var nok skadelidende for oss begge. 

Selvsagt vil ikke forhold være uten problemer, jeg takler problemer, på en dårlig måte. Det er jo det jeg vil jobbe med. Og derfor jeg skriver denne tråden. Du har nok noen problemer du også som synes det er greit å svare mennesker i en vanskelig situasjon på denne måten. Du kan ikke straffe meg for det du tror jeg har gjort mot mine ekser, det er det evt. de som må gjøre. Du vet heller ingenting om vi har gjort opp eller jeg har beklaget meg. Jeg synes dette svaret var ganske unødvendig og slemt, det viser manglende forståelse for at andre kan ha andre problemer enn det du klarer å sette deg inn i. 

TS

Anonymkode: 6e9c1...ee2

Vel, min mening er at folk som ikke takler problemer ikke bør være i forhold. Jeg syns en av de grusomste egenskapene noen kan ha er evnen til å snu ryggen til, rømme og flykte om det dukker opp problemer eller ubehag. Da bidrar man ikke med annet enn å suge ut kun det som er positivt i forhold og er en energivampyr på sin partner. Det er mine øyne den verste sorten rasshøl.

Anonymkode: 8245d...094

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, min mening er at folk som ikke takler problemer ikke bør være i forhold. Jeg syns en av de grusomste egenskapene noen kan ha er evnen til å snu ryggen til, rømme og flykte om det dukker opp problemer eller ubehag. Da bidrar man ikke med annet enn å suge ut kun det som er positivt i forhold og er en energivampyr på sin partner. Det er mine øyne den verste sorten rasshøl.

Anonymkode: 8245d...094

Empatisk 

Anonymkode: 0a085...b4f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, min mening er at folk som ikke takler problemer ikke bør være i forhold. Jeg syns en av de grusomste egenskapene noen kan ha er evnen til å snu ryggen til, rømme og flykte om det dukker opp problemer eller ubehag. Da bidrar man ikke med annet enn å suge ut kun det som er positivt i forhold og er en energivampyr på sin partner. Det er mine øyne den verste sorten rasshøl.

Anonymkode: 8245d...094

Så fint at du deler din mening. Jeg er enig i at det er negative egenskaper å ha, men jeg håper at det er mulig å gjøre noe med det slik at det ikke er skadelig for meg selv og andre. Jeg er kanskje et rasshøl, men jeg vet i alle fall at det ikke er fordi jeg ønsker noen noe vondt, jeg skulle ønske jeg var bedre. 

Jeg synes det er en ganske dårlig egenskap å ha å peke på feil andre har som de allerede tar ansvar for og ser selv. Det er som å si til noen som nettopp har sagt "jeg sliter med å knyte skolissene mine" så sier du "fyfaen, du er så jævlig dårlig til å knyte skolissene dine". Akkurat den stygge kommentaren der er ikke nødvendig. Meningen din derimot, den skal du absolutt få lov til å dele.  

Anonymkode: 6e9c1...ee2

[AnonymBruker]

Jeg har også en avvisende tilknytningsstil. Mine foreldre gjorde sitt beste, men har aldri vært spesielt interessert i mine tanker om ting og likte ikke mine svake sider, så jeg lærte å holde dem for meg selv og ikke snakke så mye om hva jeg tenkte og følte. Jeg følte aldri at de likte meg. I forhold har jeg alltid hatt behov for å holde avstand eller føle makt slik at jeg ikke skulle kjenne meg sårbar, og dersom jeg ble såret tok jeg hevn eller kuttet all kontakt. Jeg trodde lenge jeg var psykopat. Nå har jeg vært i to langvarige forhold. Det første var veldig destruktivt med mange maktkamper. Forholdet jeg er i nå har vart i fem år og er stabilt og kjærlig. Jeg trenger en del avstand både fra venner og kjæreste, men min nåværende kjæreste gir meg rom til å gjøre mine ting. Han har fått meg til å føle meg trygg og blir ikke sint eller maser når jeg trekker meg. Dette har gjort at jeg har sakte men sikkert kommet ut av skallet og lært meg både å kjenne igjen mine egne følelser og å si fra om hva jeg trenger når jeg kjenner meg sårbar eller sint heller enn å unngå ham. Det har vært skummelt og krevd litt arbeid, men det var verdt det.

Anonymkode: 58f24...021

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hm, jeg vet ikke helt. Eller. Jo, noe sånt. Foreldrene mine gjorde nok så godt de kunne, og ville meg mitt beste, regner jeg med, men de var ikke stabile eller flinke til å vise det. Jeg ble møtt med mye sinne, og ufortjent kjeft, og jeg merker at jeg prøver å unngå lignende situasjoner som voksen. Jeg vil (føler dette er flaut men) bli verdsatt og ja, kanskje elsket, at noen ser meg, men blir veldig redd for avvisningen, og sinnet. Det er helt urasjonelt mye av det. Jeg er glad i noen, men gjør ting som ender med å såre dem, men det er ikke for å såre, det er ... jeg vet ikke, jeg bare blir til at jeg unngår dem, og går inn i meg selv. Har vanskelig for å ta opp ting jeg synes er vanskelig. 

Jeg synes det siste avsnittet du kom med var skikkelig bra. Det er noe sånt jeg ønsker, å gjøre jobben som skal til for å få et trygt og godt forhold for begge to. Men jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med den følelsen av at jeg må komme meg vekk. 

Jeg mente ikke at foreldrene dine ikke ville det beste for deg, de gjorde sikkert så godt de kunne slik som de fleste foreldre gjør. Men det er jo ikke enbetydende med at du som barn følte at de var der for å støtte deg.

Kanskje du kan tenke på det på denne måten: "Jeg vet at forholdet til mine foreldre har påvirket min evne til å knytte meg til andre mennesker. Men fordi jeg vet dette, kan jeg også jobbe med det nå som jeg er voksen. Da jeg var barn, var det foreldrene som styrte relasjonen. Nå er jeg voksen og må styre relasjonene mine sammen med den eller de jeg forsøker å komme nær. Jeg har et ansvar for å gi den andre trygghet og kjærlighet, og jeg vet at jeg fortjener det samme. Derfor vil jeg velge meg en partner som vil se meg, elske meg og være der for meg, og nettopp fordi jeg har valgt relasjonen og det andre mennesket, så trenger jeg heller ikke flykte, gjemme meg eller skape avstand til den andre slik jeg lærte meg å gjøre da jeg var barn"

Anonymkode: 0a085...b4f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mente ikke at foreldrene dine ikke ville det beste for deg, de gjorde sikkert så godt de kunne slik som de fleste foreldre gjør. Men det er jo ikke enbetydende med at du som barn følte at de var der for å støtte deg.

Kanskje du kan tenke på det på denne måten: "Jeg vet at forholdet til mine foreldre har påvirket min evne til å knytte meg til andre mennesker. Men fordi jeg vet dette, kan jeg også jobbe med det nå som jeg er voksen. Da jeg var barn, var det foreldrene som styrte relasjonen. Nå er jeg voksen og må styre relasjonene mine sammen med den eller de jeg forsøker å komme nær. Jeg har et ansvar for å gi den andre trygghet og kjærlighet, og jeg vet at jeg fortjener det samme. Derfor vil jeg velge meg en partner som vil se meg, elske meg og være der for meg, og nettopp fordi jeg har valgt relasjonen og det andre mennesket, så trenger jeg heller ikke flykte, gjemme meg eller skape avstand til den andre slik jeg lærte meg å gjøre da jeg var barn"

Anonymkode: 0a085...b4f

Dette er veldig fint skrevet og det høres logisk ut, men det krever en del øving fordi man til å begynne med må gå mot sine instinkter som skriker at man må trekke seg og unngå å bli såret.

Anonymkode: 58f24...021

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Empatisk 

Anonymkode: 0a085...b4f

Stemmer. Jeg har faktisk ingen sympati her. Jeg syns overhodet ikke synd på folk som bare tenker på seg selv og bakker ut når det oppstår konflikter eller problemer, fordi det føles mer ubehagelig for dem selv. Jeg synes det utelukkende feigt. 

Anonymkode: 8245d...094