Pappas lille gulljente

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en litt kinkig situasjon, kanskje noen som har opplevd noe lignende?

Jeg har i alle år hatt et anstrengt forhold til min bror. Han er 2 år eldre enn meg, jeg pleide å se veldig opp til ham, men han har alltid uttrykt en slags forakt for meg som jeg aldri har forstått. Han såret meg så mange ganger i barndom og ungdomsårene at da jeg begynte å bli voksen, så unngikk jeg ham nesten helt. Dette var leit og jeg håpet på at ting kunne bli bedre hver gang vi møttes, men det gikk nesten ikke en gang uten at han sa eller gjorde noe skikkelig råttent mot meg - ofte når ingen andre så eller hørte.

Jeg forstod aldri hva jeg gjorde galt, og hvorfor han tilsynelatende ikke tålte sin egen søster. Etter samtaler med psykolog og nære venner begynte jeg å mistenke at det som lå i bunnen, var sjalusi. En stygg, ekkel sjalusi som hindret ham i å like meg, skryte av meg og heie på meg slik andres søsken lot til å gjøre. I dag er vi geografisk og familiært nærmere hverandre igjen, vi har barn og forholdet har bedret seg. Likevel er det noe jeg føler veldig på, som er ødeleggende for oss. Faren vår skryter så innmari mye av meg, selv for småting som ikke fortjener skryt. Han oppfører seg som om jeg er ei lita jente som trenger klapp på skulderen og blir helt over seg av hvor flink jeg er til alt mulig. Ikke bare er dette unødvendig og på grensen til irriterende, det er i sterk kontrast til hvordan han er mot min bror. Jeg har alltid tenkt at de to har hatt et nært forhold, men nå begynner jeg å lure på om jeg har vært "favoritten" og at det er derfor min bror ikke har klart å alltid være grei med meg. Faren vår er veldig på å kritisere broren min og le av mye av det han gjør, mens han som sagt skryter av den lille gulljenta. Veldig spesielt egentlig.

Vi er voksne folk, og man skulle tro sånt gikk seg til, men når vi er sammen alle tre er det skikkelig tydelig at forakten for meg stiger i takt med skryten jeg får fra vår far. Jeg sier til min far at "Ja, ja det holder, det var ikke noen gullmedalje jeg tok" osv, men han insisterer på at jo, det var SÅ bra. Det er nesten så jeg vil gjøre meg dummere enn det jeg er for å unngå komplimentene etc. Jeg merker at denne dynamikken gjør det vanskeligere å ha et sunt og positivt søskenforhold, og jeg skulle ønske det kunne balanseres på et vis... Jeg har forsøkt å si positive ting om broren min til faren vår, slik at han kanskje blir obs på det og skryter litt av ham, men det ser ikke ut til å hjelpe.

Noen som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 00e29...0a9

[AnonymBruker]

Kanskje dette egentlig burde ha blitt postet i Vennskap og sosiale relasjoner? Bare flytt i så fall, admin

Anonymkode: 00e29...0a9

[EvaLena]

Snakk rett ut med faren din og spør hva han har i mot broren din.

Spør også broren din hva som er problemet. 

Direkte spørsmål er vanskelige å vri seg unna og du vil bo ordne opp i dette sikkert.

Du har jo i grunn ikke noe å tape på å ta det opp med begge to, men hver for seg til å begynne med iallefall.

Endret 11. mai 2016 av EvaLena

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, EvaLena skrev:

Snakk rett ut med faren din og spør hva han har i mot broren din.

Spør også broren din hva som er problemet. 

Ditekte spørsmål er vanskelige å vei seg unna og du vil bo ordne opp i dette sikkert.

Du har jo i grunn ikke noe å tape på å ta det opp med begge to, men hver for seg til å begynne med iallefall.

Takker for tips, men vet ikke om det blir så enkelt.. Vi er ikke så nære at det er spesielt lett å ta opp ting som går dypere sånn på 1, 2, 3, men jeg får kanskje bare prøve. Jeg tror heller ikke noen av dem vil vedkjenne seg oppførselen jeg beskriver. Det virker som om begge to er drevet av noe underliggende som de ikke er helt bevisste på. Jeg har snakket med broren min om at det er kjipt og rart at faren vår ikke kan skryte av ham, så kanskje jeg bare får spørre faren vår hvorfor det er sånn.

Anonymkode: 00e29...0a9

[EvaLena]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker for tips, men vet ikke om det blir så enkelt.. Vi er ikke så nære at det er spesielt lett å ta opp ting som går dypere sånn på 1, 2, 3, men jeg får kanskje bare prøve. Jeg tror heller ikke noen av dem vil vedkjenne seg oppførselen jeg beskriver. Det virker som om begge to er drevet av noe underliggende som de ikke er helt bevisste på. Jeg har snakket med broren min om at det er kjipt og rart at faren vår ikke kan skryte av ham, så kanskje jeg bare får spørre faren vår hvorfor det er sånn.

Anonymkode: 00e29...0a9

Jepp, det syns jeg du skal gjøre. Vis han hva du har skrevet her, så skjønner han det 😊

Jeg skjønner at det ikke blir lett, men tenk om ting bedrer seg i ettertid 😊