Når han ikke vil bli en del av din familie

[Amaliiee]

Hei

Jeg er sammen med en mann, som har helt andre relasjoner til sin familie enn hva jeg har til min. I min familie tilbringer vi tid sammen, vi feirer bursdager, stiller opp i dåp, konfirmasjon og hva det ellers måtte være. Kjæresten min og jeg har den senere tiden diskutert (og tidvis kranglet) om dette. Jeg ønsker at han innimellom kan være med i en bursdag eller andre sosiale sammenkomster, noe han tar stek avstand fra.

Jeg vet min familie stiller spørsmålstegn angående hans fravær, og lurer på om noe er galt mellom oss, eller at han ikke liker dem.

Han føler seg ubekvem med mennesker han ikke kjenner så godt, og sier han kan benytte disse turene jeg tar til min familie på enetid. Han ønsker heller å benytte jula alene for å nyte freden, en sammen med meg og mine søsken og foreldre. 

Hvor mye tid er det greit å tilbringe fra hverandre? og er det galt av meg å kreve at han blir en del av min familie? 

[Mis(s)Understood]

Den situasjonen du beskriver tror jeg desverre vil bli vanskeligere og vanskeligere over tid.

Jeg tenker på noe så (for de fleste av oss) enkelt som dåp/navnesermoni for eget barn.

Juleselskap hvor det sitter en taus og tilknappet mann i et hjørne og svarer på invitasjoner fra andre gjester med enstavelsesord (kun 'ja' eller 'nei' har jeg opplevd).

Aldri igjen !

Endret 11. mai 2016 av Mis(s)Understood

[Rosaboble15]

Akkurat det samme problemet hadde vi i begynnelsen. I hans familie møtes de svært sjelden, og kun dersom de må. Han kan stikke innom faren sin f.eks., men bare hvis det er snakk om å hjelpe til med/få hjelp til noe praktisk. 

I min familie liker vi derimot å omgås, og jeg besøker dem ofte. Jeg er tante til 6, så det blir en del bursdager/dåper og slikt også. 

Først når han kom med dette pratet om at "jeg kjenner dem ikke, da blir det så ubehagelig", ble jeg irritert. Han hadde flere ganger fått muligheten til å være med og møte dem i litt mindre grupper, nettopp for å bli kjent med dem. Da takket han alltid nei, med ulike unnskyldninger hver gang. 

Til slutt sa jeg klart ifra hvor viktig familien er for meg, og at jeg uansett ikke kunne tilbringe resten av livet med noen som aldri ville være med på sammenkomster med dem. Først forsto han nok ikke dette, men da sa jeg at jeg heller ikke ville involvere meg med hans familie, siden det uansett kom til å bli slutt. Etter noen besøk det han måtte dra alene, skjønte han faktisk poenget.Nå er han med på mye av det som skjer og har fått et godt forhold til familien min. 

Jeg håper du og kjæresten din kommer dere gjennom dette, og at han kan få et bedre forhold til familiesammenkomster etter hvert. Hvis han faktisk vil prøve, så gjør det på hans premisser. Kanskje dere må dra hjem litt tidlig noen ganger og kanskje han ikke vil være med på alt. Det er helt greit!

Lykke til, TS!

[hironakamura]

Det hadde rett og slett ikke passet inn i mitt liv, jeg har like familierelasjoner som det du beskriver. Det hadde vært helt uaktuelt å være i forhold med en som ikke ønsker å tilbringe tid og bli kjent med min familie. 

Tenk hvordan det blir hvis dere får barn? Skal du og barnet feire julaften med familie mens pappa sitter hjemme alene? Skal far dra ut av huset når barnet skal feire bursdag?

Stort rødt flagg i min verden hvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i det selv om jeg har litt ulikt forhold til familie enn det du har.

Samboeren min liker best å være alene eller bare oss to. Hans familie er egentlig ganske sammensveiset,men han er egentlig litt utenfor. Jeg har hatt litt problemer med dette for det føles som hans familie forventer at jeg skal endre på han,men jeg synes det er veldig vanskelig når han ikke vil og jeg kan ikke tvinge han til noe. Så jeg kjenner ikke hans familie så godt selv om vi alltid stiller opp på dåp,bursdager osv,men han ønsker jo gjerne å gå tidlig og for min del føles det ikke naturlig å sitte der uten han. Jeg er en ganske sjenert person og når jeg da aldri har kommet inn i familien og de egentlig har forventninger til meg som jeg ikke kan oppfylle så blir det ganske vanskelig synes jeg.

I min familie har jeg egentlig bare vært vant til at jeg har kontakt med den nære familien. I mange år var det bare jeg,foreldrene mine og søskenene mine siden foreldrene mine har et anstrengt forhold til sine foreldre. Allikevel har vi alltid gjort mye sammen og jeg har gode minner fra jul og andre høytider/ferier.

Problemet for oss har vært at min samboer egentlig ikke ønsker å tilbringe tid sammen med min familie. Jeg føler ofte at jeg må tvinge han til å være med og hvis han er med så sitter han stille og svarer kort på spørsmål han får. Om han skal være med for å feire jul så skal han gjerne klage utrolig mye på det på forhånd. Han har heller ingen glede i å feire jul eller dra bort i julen eller påsken for eksempel. Da vil han helst være hjemme og ha fri.

Jeg krever jo ikke at han skal være med så ofte,men det plager meg at han ikke kan stille opp noen ganger uten at det skal være så jævla masse styr. Jeg har jo blitt med på alt jeg kan hos hans familie og jeg hygger meg og jeg prøver å være tilstede.

Dette begynner å plage med endel,men vi har ikke egen familie og har derfor klart å overleve med det så langt.

Anonymkode: 3b7cc...b06

[AnonymBruker]

Slikt hadde ikke jeg godtatt. Familien min er viktig for meg. Om kjæresten min hadde nektet å bli kjent med dem, hadde det vært en fullstendig dealbreaker for meg. 

Jeg har slitt med sosial angst, og trives heller ikke med folk jeg ikke kjenner så godt. Men når man nekter å møte folk, blir man heller ikke kjent. Så her må han rett og slett bare ta seg sammen. Om han blir med noen ganger, så blir han kjent med dem, og da kan han ikke lenger skylde på at han ikke kjenner dem. 

Hva om dere får barn en gang? Skal han da også nekte å være med familien din? Nekte å ha bursdagbesøk for sitt eget barn?

Anonymkode: ec0b6...0cd

[GammelKaktus]

Det spørs jo hva slags forhold du har til din familie, og med tanke på det du har skrevet så tenker jeg at dere har forskjellig holdning til slike ting som familiemiddager, bursdager og den slags. Det spiller jo egentlig ingen rolle nå, men hva når dere får barn? Vil du frarøve barnet ditt muligheten til å ha en stor og kjærlig familie som treffes ofte i forskjellige sosiale settinger, for sånn vil det jo bli når han aldri vil blir med. Kommer til å ende opp med at du får dårlig samvittighet av å alltid dra alene på slikt. Nei, enten så endrer han seg, noe jeg tviler på. Eller så går du videre og finner en som deler dine verdier.

[peppermyntete]

Litt sånn var eksen min også og det er en stor grunn til at han ble en eks. Så erfaringen min er vel at så forskjellige sosiale behov og ønsker er vanskelig å holde ut med i lengden.

[AnonymBruker]

Dette handler vel mer om sosiale antenner? 

Anonymkode: 01a9b...8bd

[HomelessIcecream]

1 time siden, Amaliiee skrev:

Han føler seg ubekvem med mennesker han ikke kjenner så godt,

Selvfølgelig kjenner han dem ikke godt når han ikke vil bli kjent med dem. Det er ikke godt nok argument for meg. Hvorfor kan han ikke bli godt kjent med din nærmeste familie liksom? Det blir han bare hvis han faktisk møter opp og blir kjent, men det vil han jo ikke. Han vil ikke bli godt kjent med familien din, og det syns jeg er litt spesielt. 

[Amaliiee]

Takk for svar

Ja, familie er for meg veldig viktig. Og den siste tidens diskusjoner viser meg at han ikke ønsker å forandre seg. I forrige samtale angående tema sa han "Jeg kommer ikke til å gå på akkord med seg selv, syns du burde respektere dette".. Så som flere her påpeker er det en dealbreaker, og jeg skulle ønske han var villig til å møte meg på halvveien. At han ikke var med på alt, men noe.. Problemet er at jeg elsker han, og som så mange kvinner før meg, kjemper og kjemper jeg for dette forholdet.. Selv om jeg langt inni meg kjenner at det med våre ulike sosiale behov vil være en hard kneik å komme over...

[Alice123]

Det der kommer bare til å bli værre med årene, SPESIELT om dere går barn. 

Det med at han ikke vil være med til din familie fordi han ikke kjenner dem er bare tull. Selvfølgelig kjenner han dem ikke, han nekter jo å møte dem! Jeg tror ikke dette handler om at dere har ulike sosiale behov. Jeg tror dette handler om at han regelrett ikke gidder, fordi familiebedøk er så kjedelig.

Jeg syntes at dette ikke handler om å gå på akkord med seg selv. Dette handler om å gi og ta. Jeg kan GARANTERE deg at ganske mange der ute syntes familiebesøk til svigers ikke er på topp 10-lista over ting man vil bruke lørdagen på. Men man gjør det fordi man er i et parforhold. Det er jo ikke snakk om å delta på alt mulig av familiegreier, men å vise seg innimellom. 

Er det andre områder i forholdet han nekter å møtes på halvveien, men bare vil ha det på sin måte? Hva slags forhold har han til sin egen familie, er han på besøk hos dem og er du med?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Amaliiee skrev:

Takk for svar

Ja, familie er for meg veldig viktig. Og den siste tidens diskusjoner viser meg at han ikke ønsker å forandre seg. I forrige samtale angående tema sa han "Jeg kommer ikke til å gå på akkord med seg selv, syns du burde respektere dette".. Så som flere her påpeker er det en dealbreaker, og jeg skulle ønske han var villig til å møte meg på halvveien. At han ikke var med på alt, men noe.. Problemet er at jeg elsker han, og som så mange kvinner før meg, kjemper og kjemper jeg for dette forholdet.. Selv om jeg langt inni meg kjenner at det med våre ulike sosiale behov vil være en hard kneik å komme over...

Det å bli kjent med hverandres familier har ikke noe som helst med å gå på akkord med seg selv å gjøre. Det har med respekt å gjøre. 

Han sårer ikke bare deg ved å ikke ville bli kjent med familien din. Han sårer familien din også. Og dermed dobbeltsårer han deg. Min familie hadde blitt veldig såret og lei seg om kjæresten min ikke gadd bli kjent med dem og ikke ville tilbringe tid med dem. Og sårer man mammaen min, sårer man meg. Det er uakseptabelt. 

Jeg synes ikke nødvendigvis at det å tilbringe dyrebare feriedager på å bo hos svigers er toppen, men jeg gjør det likevel. Det er en selvfølge. De betyr mye for mannen min, dermed må de også bety mye for meg. Punktum. 

Å henge med vennene dine er én ting, men å nekte å bli kjent med familien? Nope!

Anonymkode: ec0b6...0cd

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det å bli kjent med hverandres familier har ikke noe som helst med å gå på akkord med seg selv å gjøre. Det har med respekt å gjøre. 

Han sårer ikke bare deg ved å ikke ville bli kjent med familien din. Han sårer familien din også. Og dermed dobbeltsårer han deg. Min familie hadde blitt veldig såret og lei seg om kjæresten min ikke gadd bli kjent med dem og ikke ville tilbringe tid med dem. Og sårer man mammaen min, sårer man meg. Det er uakseptabelt. 

Jeg synes ikke nødvendigvis at det å tilbringe dyrebare feriedager på å bo hos svigers er toppen, men jeg gjør det likevel. Det er en selvfølge. De betyr mye for mannen min, dermed må de også bety mye for meg. Punktum. 

Å henge med vennene dine er én ting, men å nekte å bli kjent med familien? Nope!

Anonymkode: ec0b6...0cd

Enig, dama til broren min, de har vært i sammen i 2-3 år, aldri vært på besøk på familieselskap, vi misliker henne pga det, og til og med har far gitt beskjed til bror om å dumpe henne.

Nå er det litt mer med henne,men likevel kunne klare å si hei når hun ser dem på sentret, eller kanskje starte i det små, trene på å møte moren vår f.eks i 30 sekunder å, å si hei hvordan går det også videre, etter det kanskje ta en kjapp kaffe kopp i sammen en stund, også en middag med mor og far og så med familien, jobbe seg oppover.

Vise at man vil ha kontakt med familien, hun er ikke villig til det,dermed så kjenner vi ikke henne og ikke liker henne.

 

Anonymkode: 46a52...b4f

[Marie90]

Jeg synes det vitner om mangel på respekt og høflighet, og kanskje også manglende tilknytning til deg.

Noen ting blir man med på selv om man ikke vil, og man anstrenger seg for å bli kjent og være hyggelig. Tror han at alle andre deltar på alt fordi de liker det? Jeg har vært med på mang et familieselskap der jeg helst skulle sittet hjemme, men det handler om å stille opp og ivareta kontakten. 

Jeg kan forstå at det er slitsomt dersom man har en partner som er ekstremt sammensveiset med familien, men det virker jo ikke som om det er tilfelle for deg. At man stiller opp i dåp og konfirmasjon og i det minste ser familien til jul er normen. 

" sier han kan benytte disse turene jeg tar til min familie på enetid"

Trenger han sårt denne alenetiden? I så fall ville jeg gitt ham noe mer 'luft' til vanlig, slik at ferier og helligdagene ikke er de eneste dagene han har for seg selv. 

[:-) anna]

Jeg synes det er egoistisk. Man tenker jeg - meg - mitt og ser ikke at konsekvensene blir  at man skaper distanse for hele familien. I en familie med barn er det ikke rom for at begge foreldrene skal sitte på hver sin tue om snakke om "behovet for alenetid". Noen må faktisk ta ansvar for barn, og for relasjoner som er viktige for flere enn en selv. 

Jeg hadde ikke takla å være sammen med en mann som var slik. Det har enormt stor verdi at han liker og prioriterer min familie, og jeg gjør selvfølgelig det samme med hans familie. Det er vår familie nå. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Enig, dama til broren min, de har vært i sammen i 2-3 år, aldri vært på besøk på familieselskap, vi misliker henne pga det, og til og med har far gitt beskjed til bror om å dumpe henne.

Nå er det litt mer med henne,men likevel kunne klare å si hei når hun ser dem på sentret, eller kanskje starte i det små, trene på å møte moren vår f.eks i 30 sekunder å, å si hei hvordan går det også videre, etter det kanskje ta en kjapp kaffe kopp i sammen en stund, også en middag med mor og far og så med familien, jobbe seg oppover.

Vise at man vil ha kontakt med familien, hun er ikke villig til det,dermed så kjenner vi ikke henne og ikke liker henne.

 

Anonymkode: 46a52...b4f

For alt vi vet er de ikke sammen/bor sammen lengre..

Anonymkode: 46a52...b4f

[exictence]

Jeg er gift med en mann som helst vil slippe familiebesøk. Han drar med når jeg krever det, men det er kjedelig at det skal være sånn. Kan man ikke bare gjøre sitt beste og være positivt innstilt?

Synes det er tungt og leit.

[Gjest Herr Heftig]

Hvis du ikke trives med det og han ikke akter å endre seg, så må dere nesten gjre det slutt. Men pass på. Jeg tror nemlig kvinner generelt sett har større ønske om kontakt med egen familie (og svigerfamilie) enn hva menn har. Så det er langt i fra sikkert at nestemann er noe bedre.

[Amaliiee]

1 time siden, Alice123 skrev:

Er det andre områder i forholdet han nekter å møtes på halvveien, men bare vil ha det på sin måte? Hva slags forhold har han til sin egen familie, er han på besøk hos dem og er du med?

Føler han tidvis aldri vil møtes på halvveien, eller han gjør det, men ofte motvillig... Jeg må liksom "mase" om det..