Er kjæresten/samboeren min gjennom fire år, blitt mer til en venn?

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en helt fantastisk mann. Han er 28 år, og jeg er 26. Han er en person jeg vet jeg kan stole på, og som alltid er snill og omsorgsfull. Han har faktisk aldri sagt noe negativt til meg, og han har aldri startet en krangel! Han bidrar altså med mye trygghet og omsorgsfullhet, i tillegg til at han er supermorsom, og jeg elsker han veldig høyt. 

Imidlertid er det noe som sier meg at forholdet bare er midlertidig, og enkelte ganger har jeg vanskelig å se for meg resten av livet med han. Hovedsaklig kommer dette av et elendig sexliv, vi har sex 1 gang i måneden eller annenhver måned. Noen ganger 2 ganger i mnd, men dere skjønner tegningen. Den lave sexlysten på hverandre gjelder nok for oss begge. Jeg har derimot stor sexlyst, og kan gjerne tenke meg å ha sex med andre (det blir med tanken selvfølgelig). Vi har heller ikke noen "seksuell" kontakt ellers, hvilket gjør at jeg aldri blir "kåt" rundt han, f. eks er måten han tar på meg veldig vennskapelig og på en tullete måte. Der er nok jeg litt flinkere hva gjelder hvordan jeg tar på og behandler han. Jeg tror også vi er forskjellige på dette området, da han aldri har virket som en spesielt seksuell person, mens jeg egentlig er det i stor grad.

I tillegg til dette er vi veldig forskjellige på et annet vesentlig område, og det er at han er veldig A4 og opptatt av penger, karriere og det jeg ser på som overfladiske ting, mens jeg selv er opptatt av tingene i livet som ikke koster noe, og gjerne heller ikke leve på A4-måten. Sånt sett vet jeg ikke hvordan dette blir i fremtiden, da vi ønsker forskjellige ting (f. eks har jeg lyst til å reise så mye som mulig, også med fremtidige barn). Dette kan jo også selvfølgelig endre seg, enten for meg eller for han. I fortsettelsen av dette har vi ingen felles interesser, f. eks går jeg tur i naturen og fjellet alene, han spiller basket alene, vi er ute på byen hver for oss, og jeg har gjerne lyst å finne på aktiviteter sammen, mens han helst vil være hjemme når vi først er sammen.

Det som videre plager meg, og som er viktig for meg, er at han er ekstremt rotete og tar sjelden del i husarbeidet uten at jeg må påpeke det gang på gang, og at han f. eks er minst 30 min for sein til alle avtaler han gjør. Føler meg som moren hans som må passe på han på dette området. En annen ting er at jeg skulle ønske han noen ganger gjorde noe fint for meg, han har f. eks aldri i løpet av 4 år laget meg middag klar til jeg kom hjem, og så vidt laget meg middag mens jeg har vært hjemme. Det er litt rart å tenke på egentlig, at på fem år kan jeg ikke komme på noe spesielt han har gjort, ikke en gang på bursdagen. Jeg synes slike ting er litt viktige i et forhold, selvom jeg selvfølgelig er takknemmelig for at han er såpass hverdagsromantisk som han er (klemmer mye osv, sier fine ting flere ganger om dagen).

Høres vi ut som mer venner som er glad i hverandre, enn kjærester? Eller er jeg kravstor? Er gresset grønnere på den andre siden? Mottar gjerne innspill :-)
 

Anonymkode: ae75e...8d0

[Gjest StripeyPanda]

Hadde det vært meg så hadde jeg avslutta forholdet. Ingenting sex, ikke samme synet på livet, forskjellige med tanke på hushold osv.... It's a no from me. Du er ung, finn noen som deler ditt syn (og lyst)!

[AnonymBruker]

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv. Vi har hatt sex to ganger hittil i år, og det virker ikke som at det plager han i det hele tatt, mens jeg gjerne kunne hatt sex hver dag. Men han er flink å gi meg komplimenter, kyss og klemmer i hverdagen. Jeg har i det siste tenkt mye på å avslutte forholdet, men føler jeg egentlig ikke har noe å klage over for han er jo så snill og trygg ellers. Og så tenker jeg at det ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden av gjerdet, for vi har det jo egentlig fint sammen. Eller...jeg har begynt å irritere meg veldig over småting og det føles mest som at jeg bor sammen med en venn og ikke en kjæreste. 

Jeg har vel egentlig ikke så mye fornuftig å si til deg, annet enn at jeg vet sånn noenlunde hvordan du har det..

Anonymkode: 25eba...160

[AnonymBruker]

Hei, jeg vil bare skrive og si at jeg går gjennom akkurat det samme som deg Ts.. føler at samboeren min bare er blitt en "venn".. her er det også da andre ting som ødelegger, og det er ting du nevner. Hverdags romantikken er ikke tilstede overhodet. Jeg kan ikke komme på en eneste gang han har gjort noe spesielt "hyggelig" eller romantisk for meg.. Jeg derimot, er en person som elsker å vise at jeg setter pris på de rundt meg og er glad i dem - Jeg er den personen som elsker å kjøpe gaver til folk, gi og gi og gi.... Men så sitter jeg igjen med ingenting. På bursdagen hans fikset jeg kake, også siden han ikke klarte å velge "favoritt kake" måtte jeg kjøpe 2 stykker (400 kun på kake med andre ord) og jeg kjøpte en Playstation 4. Det eneste han gadd å gjøre for meg på min bursdag, var å bli med til moren min for å spise kake der. Tragisk... 

Jeg er glad i han, men samtidig så er jeg den eneste som prøver... og han "glir bare vekk" fra meg, og jeg ser ikke på han som kjæresten min, men en venn nå... Kunne aldri funnet på å kysse han en gang lengre, fordi det føles helt feil 

Hilsen jente 23

Anonymkode: b4b75...c3d

[Gjest Klaveret]

Har du/dere gjort kjærestene deres oppmerksom på hvordan dere ser på forholdet? Det kan kanskje være lurt. Da får de iallefall muligheten til å gjøre noen endringer før dere ev. går fra dem.

Akkurat den kjærestebiten går gjerne i bølger ... men det er klart at om det er det samme i fire år så er det kanskje ikke mer å hente. 

Til TS, om dere har helt forskjellige ønsker for fremtiden så kom deg ut av forholdet. Spesielt om han ikke er villig til å følge deg på noe av det du ønsker. 

[mistercool]

Hei til dere begge over her, har vært med på liggnende tilfelle. Har dere snakket sammen om dette? Kan det være at mannen i bildet også savner noe i forholdet som påvirket til at det blir sånn? Min erfaring er hvertfall at det gjerne kan hjelpe å snakke om det. Det kan jo faktisk hende at man er enige om at det er tilfellet. Isåfall er det bare å starte veien mot den grønnere skogen på andre siden.

[AnonymBruker]

Huff samma her. Null sex, null gnist og bare krangling .jeg håper det bare er en periode fordi vi har et barn sammen og jeg vil ikke la barnet vokse opp i delt hjem. Men forstår deg ts. Han min er veldig snill og omsorgsfull. Han gidder bare ikke gjøre noe for meg og skylder på stress. 

Anonymkode: e7649...578

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen! Klem til dere som går gjennom det samme, det er ikke noe hyggelig å være så usikker på forholdet til en man egentlig er veldig glad i 

Til dere som spør om jeg/vi har snakket om det med partneren vår, ja, det har jeg! Sier han skal bli flinkere til alle disse tingene, og blir utrolig lei seg når det blir tatt opp, så han tar det seriøst! Dessverre skjer det veldig lite. Han er nok bare veldig A4 og "giddaløs". Han trives så godt med det vanlige, og rutiner... Han har også en tendens til å glemme, f. eks når jeg minner han på hvor lenge siden det er han f. eks har støvsugd (kan være 6 uker siden), så tror han gjerne seriøst at han gjorde det sist uke. Samme med sexen.

StripeyPanda: huff, ja du har nok dessverre rett!

Anonymkode: ae75e...8d0

[Million]

Her høres det ut som du har sklidd over i The Friend Zone, ja... Det er kanskje like greit å avrunde det hele. Sin livs kjærlighet skal føles bedre enn som så. Du har mange potensielle partnere der ute som kan matche deg mange ganger bedre enn dette, som f.eks. oppfyller flere av ønskene dine (f.eks. ønsket om å reise mer).

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i et forhold med en helt fantastisk mann. Han er 28 år, og jeg er 26. Han er en person jeg vet jeg kan stole på, og som alltid er snill og omsorgsfull. Han har faktisk aldri sagt noe negativt til meg, og han har aldri startet en krangel! Han bidrar altså med mye trygghet og omsorgsfullhet, i tillegg til at han er supermorsom, og jeg elsker han veldig høyt. 

Imidlertid er det noe som sier meg at forholdet bare er midlertidig, og enkelte ganger har jeg vanskelig å se for meg resten av livet med han. Hovedsaklig kommer dette av et elendig sexliv, vi har sex 1 gang i måneden eller annenhver måned. Noen ganger 2 ganger i mnd, men dere skjønner tegningen. Den lave sexlysten på hverandre gjelder nok for oss begge. Jeg har derimot stor sexlyst, og kan gjerne tenke meg å ha sex med andre (det blir med tanken selvfølgelig). Vi har heller ikke noen "seksuell" kontakt ellers, hvilket gjør at jeg aldri blir "kåt" rundt han, f. eks er måten han tar på meg veldig vennskapelig og på en tullete måte. Der er nok jeg litt flinkere hva gjelder hvordan jeg tar på og behandler han. Jeg tror også vi er forskjellige på dette området, da han aldri har virket som en spesielt seksuell person, mens jeg egentlig er det i stor grad.

I tillegg til dette er vi veldig forskjellige på et annet vesentlig område, og det er at han er veldig A4 og opptatt av penger, karriere og det jeg ser på som overfladiske ting, mens jeg selv er opptatt av tingene i livet som ikke koster noe, og gjerne heller ikke leve på A4-måten. Sånt sett vet jeg ikke hvordan dette blir i fremtiden, da vi ønsker forskjellige ting (f. eks har jeg lyst til å reise så mye som mulig, også med fremtidige barn). Dette kan jo også selvfølgelig endre seg, enten for meg eller for han. I fortsettelsen av dette har vi ingen felles interesser, f. eks går jeg tur i naturen og fjellet alene, han spiller basket alene, vi er ute på byen hver for oss, og jeg har gjerne lyst å finne på aktiviteter sammen, mens han helst vil være hjemme når vi først er sammen.

Det som videre plager meg, og som er viktig for meg, er at han er ekstremt rotete og tar sjelden del i husarbeidet uten at jeg må påpeke det gang på gang, og at han f. eks er minst 30 min for sein til alle avtaler han gjør. Føler meg som moren hans som må passe på han på dette området. En annen ting er at jeg skulle ønske han noen ganger gjorde noe fint for meg, han har f. eks aldri i løpet av 4 år laget meg middag klar til jeg kom hjem, og så vidt laget meg middag mens jeg har vært hjemme. Det er litt rart å tenke på egentlig, at på fem år kan jeg ikke komme på noe spesielt han har gjort, ikke en gang på bursdagen. Jeg synes slike ting er litt viktige i et forhold, selvom jeg selvfølgelig er takknemmelig for at han er såpass hverdagsromantisk som han er (klemmer mye osv, sier fine ting flere ganger om dagen).

Høres vi ut som mer venner som er glad i hverandre, enn kjærester? Eller er jeg kravstor? Er gresset grønnere på den andre siden? Mottar gjerne innspill :-)
 

Anonymkode: ae75e...8d0

Dere er altfor ulike til en fremtid sammen i mine øyne. Så nei, du er ikke for kravstor. Og ja, gresset er faktisk grønnere på den andre siden noen ganger. Jo før, jo bedre. Ikke noe galt sagt om kjæresten din, bare at dere virker altfor ulike.

Anonymkode: bf4ef...a93

[Wiwa]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver i forhold til min eks. Jeg følte vi mer eller mindre var over på vennestadiet, og at vi i slutten bare var sammen pga felles venner, at vi bodde sammen og for at det var behagelig. Vi hadde ulike interesser, og ulike ønsker for fremtiden. Jeg hadde prøvd i flere måneder å få det til å fungere, men jeg forstod tilslutt at det var ikke meningen at det skulle bli oss. Vi gjorde det slutt, og jeg flyttet ut. Er utrolig glad for at jeg ikke brukte mer tid på å dvele med det, så jeg angrer ikke et sekund på utfallet. Ønsker heller å finne en som har noen av de samme interessene og fremtidsplanene som meg 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre skjer det veldig lite. Han er nok bare veldig A4 og "giddaløs". Han trives så godt med det vanlige, og rutiner... Han har også en tendens til å glemme, f. eks når jeg minner han på hvor lenge siden det er han f. eks har støvsugd (kan være 6 uker siden), så tror han gjerne seriøst at han gjorde det sist uke. Samme med sexen.

Åh, herregud, er du sammen med samme mann som meg?  Huff, det er ikke noe særlig å ha det slik, men når jeg ser hvilke svar du har fått her så føler jeg meg sikrere på hva som er det rette å gjøre...men det sitter langt inne altså  Det verste er egentlig at han kommer til å bli helt knust, får så vanvittig dårlig samvittighet..

Anonymkode: 25eba...160

[AnonymBruker]

^ Håper da ikke det  Eller jo kanskje, da blir det jo lettere å eventuelt gjøre det slutt! Haha. 
Jeg føler med deg. Det sitter laaangt inne, og man vil jo ikke at den andre skal bli knust. Jeg kommer nok til å bli knust selv hvis jeg gjør det slutt, men tror det blir verst for han :/

Anonymkode: ae75e...8d0

[AnonymBruker]

19 timer siden, Wiwa skrev:

Kjenner meg mye igjen i det du skriver i forhold til min eks. Jeg følte vi mer eller mindre var over på vennestadiet, og at vi i slutten bare var sammen pga felles venner, at vi bodde sammen og for at det var behagelig. Vi hadde ulike interesser, og ulike ønsker for fremtiden. Jeg hadde prøvd i flere måneder å få det til å fungere, men jeg forstod tilslutt at det var ikke meningen at det skulle bli oss. Vi gjorde det slutt, og jeg flyttet ut. Er utrolig glad for at jeg ikke brukte mer tid på å dvele med det, så jeg angrer ikke et sekund på utfallet. Ønsker heller å finne en som har noen av de samme interessene og fremtidsplanene som meg 

Takk for at du delte erfaringen din  Så bra at du føler du gjorde det rette, og har det bra i dag! Hvordan taklet han det? Og hvor lang tid tok det før du "kom over" han? 

Anonymkode: ae75e...8d0

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere er altfor ulike til en fremtid sammen i mine øyne. Så nei, du er ikke for kravstor. Og ja, gresset er faktisk grønnere på den andre siden noen ganger. Jo før, jo bedre. Ikke noe galt sagt om kjæresten din, bare at dere virker altfor ulike.

Anonymkode: bf4ef...a93

Takk for svar  Helt enig med deg, ingenting galt med han (heller jeg som er litt abnormal), men vi passer ikke så godt sammen nei... :/

Anonymkode: ae75e...8d0

[JMGR]

Har vært dær selv.... Forholdet døde ut etter 5 år, og jeg satt bare igjen med vennskaplige følelser. Sexlivet var dødt ut og jeg følte alltid at jeg ville mer enn han. Bestemte meg for å bryte forholdet og Jeg har ikke angret på det i det heletatt, for min del var gresset grønnere på andre siden, selv om eksen min er fantastisk som person og verdens snilleste , fortjener vi begge mere enn å ha et halvt greit forhold. Idag har jeg fått ny kjæreste og følelsene er slik de burde vært hos eksen

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så rart dersom du var 22 da du traff ham. Man forandrer seg mye fra 22 til 26, og du hadde antakeligvis ikke valgt samme mann nå.

Jeg hadde latt ham gå, vært singel en stund og utforsket dette "ikke A4-livet" du mener du vil ha. 

Anonymkode: edd19...270

[Wiwa]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du delte erfaringen din  Så bra at du føler du gjorde det rette, og har det bra i dag! Hvordan taklet han det? Og hvor lang tid tok det før du "kom over" han? 

Anonymkode: ae75e...8d0

Han ønsket at vi skulle prøve å få det til å fungere, men vi ble tilslutt enige om å avslutte forholdet vårt siden det gikk ikke bra lenger. Det gikk greit med han, men han syntes det var vondt. Sa at han alltid ville elske meg. Jeg kjente vel innimellom at det var rart og vondt å ikke ha han i livet mitt på samme måte lenger. Jeg ringte han noen få ganger for  å høre hvordan det gikk med han, og for å si at jeg var glad i han. Det gikk ikke så alt for lenge før jeg kom over han. Jeg tror mye av det er fordi jeg hadde vært ferdig med oss så lenge, og så traff jeg en fyr som jeg begynte å date. 

Ønsker deg masse lykke til