Hva er det som feiler meg ?

[AnonymBruker]

Vi er en familie med mine , dine og våre barn. Vi bor i hans hus( barnas barndomshjem), ferierer på hans hytte og i hans sommerhus. Han er eldre og har klart å etablere seg godt før han traff meg. Jeg har en leilighet som jeg leier ut og en leilighet i utlandet( der pleide jeg å feriere før).

Han har en del utfordninger med barna og eksen og jeg stiller opp 100 prosent. Alt fra skole, lekser til innljøp av klær. Han har foreldre som er veldig negative til oss og hele situasjonen og sammenligner alt med hans liv fra før og meg med eksen. Alt var bedre før.

utfordringer med et av barna har vært ganske store og jeg har prøvd å være støttende hele veien men jeg føler at jeg aldri blir sett og satt pris på. Jeg har ikke noe liv lenger, ingen ønsker, drømmer... Jeg lever hans liv. Jeg har blitt bare støttespiller i hans liv. Alt det gode som jeg har hatt før har forsvant. Gøye ferier, venner, selvtilliten... De er rett og slett en familie med mye negativitet og egoisme og jeg er på en helt annen side. Og jeg er helt utslitt og hater livet mitt. De suger energien og livslysten min.

Han forstår ikke problemet. Han forstår ikke hvordan føles det å leve under presset hver dag og ikke føle seg hjemme. 

Jeg gruer meg til sommerferien. Da skal jeg presse meg å feriere med hele familien hans.

Han synes at jeg er urimelig og jeg har begynt å tro at det er noe som feiler meg. 

Anonymkode: 17ed2...06a

[Rosaboble15]

Hvis det å være sammen med ham tar fra deg livslysten, så synes jeg du skal gå fra ham. Det er kanskje drastisk, men når du gir og gir uten å få noe tilbake må du ta grep. Du skriver at du hadde barn før du traff denne mannen også, hvordan har omstillingen vært for dem?

Andre tips kan være at du faktisk gjør de tingene som gjør DEG glad. Du MÅ ikke gjøre ting som er til det beste for alle andre hele tiden, du må ta hensyn til deg selv også. For hver kjipe ting du må gjøre; prøv å gjøre en ting som gjør deg glad også!

Har du fortalt legen din om dette? Kan du ha blitt deprimert? Det du beskriver passer godt med hvordan jeg hadde det når jeg var deprimert, og det er viktig å ta tak i. 

[Sheherasade]

Fra måten du forteller om det på her høres det ikke urimelig ut i det hele tatt. Det er helt nødvendig å ta vare på seg selv, helse og energi. Ellers har man ingenting å gi. Alle trenger litt alene-tid og energi-påfyll. Det er helt normalt. Hvis du fortsetter slik uten å ta hensyn til deg selv kommer du til å bli syk og utbrent. Ta deg i det minste en helg for deg selv et sted. Har du mulighet til å ta et spa-opphold eller noe? Kanskje dra til leiligheten din i utlandet en tur?

[Sheherasade]

6 minutter siden, Rosaboble15 skrev:

 når du gir og gir uten å få noe tilbake må du ta grep. Du skriver at du hadde barn før du traff denne mannen også, hvordan har omstillingen vært for dem?

To gode poenger.

[AnonymBruker]

Barna har det bra. De trives og er glad i hverandre. 

Han er grei, men livet hans er så hektisk at han ikke har tid å stoppe og reflektere litt. Han har alt på plass i sitt liv og jeg føler at jeg eksisterer ikke lenger. Ja, jeg har visst alt dette når jeg traff ham men jeg visste ikke at jeg skal ende opp sånn. Jeg er ung og har mine ønsker og drømmer, men jeg er hele tiden nødt å ta hensyn til andre. Hans mor, far, barna, han... 

Jeg hater huset hans og hytten og alt. Han pleier å si st alt er vår, men det er det ikke. Jeg kommer aldri til å trives der. Den følelsen når man er gjest od stedet og alt styrer mennesker som er respektløse, egoistiske og lar deg ikke føle deg hjemme. De har sine regler, tradisjoner... Jeg vet ikke at det føles sytete ut, men jeg har aldri trodd at jeg skal bo i et museum og uten mulighet å få et hjem der jeg trives. 

Ts

 

Anonymkode: 17ed2...06a

[GammelKaktus]

Det er jo ingen som tinger deg til å bli værende...Vi har alle ansvar for vår egen lykke, og barna dine har ikke godt av en mamma som mister gleden og livslysten sin. Enten må du ta en prat med han og så endrer dere på hvordan ting er nå, eller så må du komme deg videre. Din førsteprioritet må være dine barn og deg selv.

[AnonymBruker]

Kjære Ts, ta i mot dette rådet fra meg som er i akkurat samme situasjon. Gå. Dra vekk, glem han og få ditt eget liv. Skaff deg en yngre mann uten så mye bagasje. Hilsen ei som skulle tenkt seg å skru tilbake tiden og aldri latt meg selv blitt gravid med en mann som har såpass mye bagasje som han har lesset over på meg.

Anonymkode: a6760...aee

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna har det bra. De trives og er glad i hverandre. 

Han er grei, men livet hans er så hektisk at han ikke har tid å stoppe og reflektere litt. Han har alt på plass i sitt liv og jeg føler at jeg eksisterer ikke lenger. Ja, jeg har visst alt dette når jeg traff ham men jeg visste ikke at jeg skal ende opp sånn. Jeg er ung og har mine ønsker og drømmer, men jeg er hele tiden nødt å ta hensyn til andre. Hans mor, far, barna, han... 

Jeg hater huset hans og hytten og alt. Han pleier å si st alt er vår, men det er det ikke. Jeg kommer aldri til å trives der. Den følelsen når man er gjest od stedet og alt styrer mennesker som er respektløse, egoistiske og lar deg ikke føle deg hjemme. De har sine regler, tradisjoner... Jeg vet ikke at det føles sytete ut, men jeg har aldri trodd at jeg skal bo i et museum og uten mulighet å få et hjem der jeg trives. 

Ts

 

Anonymkode: 17ed2...06a

Kan det være at du er deprimert? At du har vondt for å finne glede om dagen?

Uansatt høres du ut som askepott.... Hadde heller ikke storkost meg i skyggen av andres liv.

Anonymkode: 0c8e5...cd1

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bare innrede hele hjemmet på nytt, pusse opp osv for å få det til å bli "deres" da? Evt å selge hele greia å kjøpe nytt?

Anonymkode: 47ebb...784

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene. Jeg har levd i konstant kamp med meg selv de siste årene. Og nå er begeret fullt. 

Han og hans familie er veldig nære og tilbringer mye tid sammen. Veldig opptatt at barna skal ha det bra og at ingen skal merke store omvendinger pga vi flyttet sammen. Og det har jeg vært med på fra starten. Mine barn tok det veldig fint og stortrives her. Men jeg føler at de merker at jeg må tvinge meg gjennom hverdagen. 

Som sagt jeg bor i et hus der jeg ikke føler meg hjemme. Jeg har bare en vase og en bok som er mine her. Han er veldig glad i dyre designer ting og det blir på en måte veldig lite ,,hjemmekoselig,,. Huset er flott, men bærer på en lang negativ historie og man blir aldri kvitt den heller pga alle i familien er veldig opptatt av den.  Jeg føler at vi aldri får komme oss videre og er stucked. For at alt skal være som ,,før,, må jeg spille på deres regler. Og alle bor i samme gaten og kommer på døren når det passer dem.

I tillegg har jeg opplevd så mye sammenligning med hans eks, fornærmelser( fra familien hans) , ignorering, sårende kommentarer at jeg føler at jeg går rund med åpne sår og har mistet alt livslysten. De sier aldri noe stygt direkte til meg men hinter gjennom samtaler og historiefortelling. Hele tiden har jeg prøvd å være hyggelig, ok med alle og har tenkt at det går over... 

Vi reiser på ferie om 2 uker og han foreldre blir med. De går og kjenner på ,,temperaturen,, hele tiden og klager og kritiserer. Hvor fantastisk alt var før i tiden og nå er vi bare helt ubrukelige som familie. Hvis barna ikke smiler nok, krangler, er lei seg.. Vi må ta alle kamper. Jeg har mer lyst å bli påkjørt av et tog enn å reise ,men barna gleder seg noe enormt.

Jeg må nok ta noen avgjørelser snart...og ja ,er nok litt deprimert, men depresjonen forsvinner med en gang jeg kommer meg ut av huset. da føler jeg at jeg kan puste ut.

Anonymkode: 17ed2...06a

[Nafiaa]

Her er mitt råd: Vis han denne tråden, la han lese akkurat hva du har skrevet her, ta praten der ifra! 

God klem til deg 

[Serafina.]

Kjære vene, dette høres helt grusomt ut, hvis jeg skal være ærlig. Du lever jo ikke ditt eget liv i det hele tatt og det nytter ikke i lengden. Når du har hatt det sånn ganske lenge er det ikke rart det setter seg i kroppen. 

Det er viktig at du føler deg hjemme der du bor og at du får sette preg på hjemmet deres, som igrunnen bare er et hus for deg. Her må du sette noen grenser for deg selv så du ikke bare danser etter deres pipe. Dine meninger og ønsker er like viktige som mannen din sine. Og å dra på ferie i 14 dager med en kritisk svigerfamilie er ikke å regne som ferie som gir energipåfyll. 

Her må det drastiske endringer ril slik at du finner tilbake til deg selv og får igjen livsgnisten.

[AnonymBruker]

Vi har snakket snakket mange ganger om det og han tar det opp med familien sin, men de bryr seg ikke. 

Jeg har bestilt time hos en terapeut for å lufte ut tankene mine og for å få hjelp å sortere og finne veien videre. For første gang i livet føler jeg at jeg ikke mestrer livet og er ganske skuffet over meg selv. at jeg bare lar andre mennesker å trakke over meg uten å si ifra( det gjelder familien hans). Det er nok pga jeg mistet alt selvtillit på veien. 

ts

Anonymkode: 17ed2...06a

[Serafina.]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har snakket snakket mange ganger om det og han tar det opp med familien sin, men de bryr seg ikke. 

Jeg har bestilt time hos en terapeut for å lufte ut tankene mine og for å få hjelp å sortere og finne veien videre. For første gang i livet føler jeg at jeg ikke mestrer livet og er ganske skuffet over meg selv. at jeg bare lar andre mennesker å trakke over meg uten å si ifra( det gjelder familien hans). Det er nok pga jeg mistet alt selvtillit på veien. 

ts

Anonymkode: 17ed2...06a

Du må ikke være skuffet over at du ber om hjelp av en terapeut, det er derimot sterkt av deg.  Det er virkelig en god ide å få hjelp til å sortere tankene dine og kanskje dermed få hjelp til å endre situasjonen hjemme.

[Stjerneku]

To uker ferie med svigerforeldre som ikke er hyggelige mot deg. Det er jo galematias. Ei helg kan man gjøre slikt. Du skal ikke lide deg gjennom ferien din. Ikke to uker, det ødelegger deg og parforholdet. Det er lov å sette ned foten og lage nye og egne tradisjoner. Gjør dere ikke det så kan det forholdet fort gå åt skogen.

Min mor opplevde min farmor særlig som lite hyggelig, og at hun fikk masse kritikk osv. Dette var min farmor i et nøtteskall, hun kunne være fæl. Mamma har i over 20 år snakket om at hun aldri skulle gått med på å tilbringe lange ferier hos mine besteforeldre. Hun mener også det hadde en del av skylda for at forholdet til min far endte i skilsmisse.