Hvordan takler du ensomheten?

[AnonymBruker]

Jeg kan trives i eget selskap men merker at jeg blir urolig av å være alene. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke føler meg som et kjæresteemne så det har jeg lagt på is. Jeg har nesten ingen venner. 1 som jeg kan møte av og til uten at jeg føler så stor glede ved samværet. Uroen prøver jeg å dempe ved å trøstespise. Jeg greier ikke takle det på en god måte. Jeg spiser gulrøtter innimellom godteriet og drikker grønn farris. Jeg har tenkt til begynne å hekle for å dempe uroen. Noen som har noen gode forslag til å dempe uro/ensomhet uten at det blir destruktivt? Jeg drar også på trening noen ganger i uka.

Anonymkode: f144e...f3e

[Teethgrinding]

Jeg tror følelsen av ensomhet kan være tilstede selv i et rom fullt av folk. Det hjelper kanskje ikke å sitte på en cafe helt alene om du er ensom. Den eneste kuren er en meningsfull relasjon. Eller kunst. Og vin. Mye vin. Men det er igjen den destruktive veien. 

Gå ut og finn en venn! Det er en god måte å takle ensomhet på. 

[AnonymBruker]

Jeg takler det vel ikke så godt. Jeg føler ikke uro, men tomhet fordi jeg ikke orker ting og ikke har kjæreste eller gode venner. Hadde en god venninne som jeg føler jeg har mistet nå, da hun flytter vekk. Og det er vel dråpen som gjør at jeg kanskje ikke klarer å starte på slankekuren jeg hadde planlagt nå før sommeren. Det er så mange ting jeg ikke får til, og jeg føler meg mislykket.

Anonymkode: 67d34...8eb

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg takler det vel ikke så godt. Jeg føler ikke uro, men tomhet fordi jeg ikke orker ting og ikke har kjæreste eller gode venner. Hadde en god venninne som jeg føler jeg har mistet nå, da hun flytter vekk. Og det er vel dråpen som gjør at jeg kanskje ikke klarer å starte på slankekuren jeg hadde planlagt nå før sommeren. Det er så mange ting jeg ikke får til, og jeg føler meg mislykket.

Anonymkode: 67d34...8eb

Det jeg skulle skrive inni der er at jeg også trøstespiser. Det er nok min hovedaktivitet, som trøster der og da, men ikke hjelper i lengden.

Anonymkode: 67d34...8eb

[AnonymBruker]

Onani og dataspill er kuren for meg

Anonymkode: 59d1e...0d2

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Onani og dataspill er kuren for meg

Anonymkode: 59d1e...0d2

Signerer den!

Anonymkode: 4e766...795

[Den mystiske]

Kjenner du til hjemmesiden Aktivitetsvenner.no? Der kan du møte andre som har samme interesser som deg selv. 

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har heller ingen spesielle interesser, greier ikke interesse meg for noe over lengre tid ettersom jeg lider av tilbakevendende depresjon. Et helvetes mareritt. Jeg går i terapi, men å "kurere" noe slikt tar tid, å lære seg å leve med det er enda vanskeligere. Selvtilliten min er bunnkjørt så å møte nye mennesker er klin umulig for øyeblikket. Jeg har ikke venner, kjæreste eller en familie jeg kan tilbringe tid med, etter 1-2 timer blir jeg gal, men det er fordi jeg ikke liker moralen og verdiene til foreldrene mine og mine søsken. Kommer rett og slett ikke overens med min egen familie... Og nei, jeg er ikke noe "spesiell" eller "rar". Ei helt straight jente med en samvittighet av gull, et godt hjerte og jeg vil påstå selv, god humor. 

Noe som har hjulpet meg mye er jobben min. Jeg jobber i et yrke hvor jeg er svært sosial, så jeg føler meg ikke ensom på jobb - selv om jeg ofte føler at ingen liker meg og at ingen vil at jeg skal være der. Det er derimot en givende jobb hvor jeg vet jeg er ønsket av de jeg utøver jobben hos, så sånn sett letter det mye på sinnet. Men jeg merker fort når jeg kommer hjem på ettermiddagen eller kvelden og er sliten etter arbeidsdagen, at jeg skulle ønske der var noen som ventet på meg! Jeg har vært inne på tanken om å skaffe meg hund, katt eller et annet kjæledyr, men jeg jobber ganske mye og jeg har rett og slett ikke tid til å ta vare på et kjæledyr. Om du har det, så foreslår jeg at du går til anskaffelse av et dyr, men regner med du kanskje allerede har vurdert det og at du har dine grunner til at du ikke kan ha det, siden du ikke nevner noe om det. 

Man må vell bare finne noe å fylle hverdagen sin med, om det er trening, å se på TV-serier, strikking, lage mat, spille dataspill, gå tur, tegne eller fargelegge eller whatever. I bunn og grunn hjelper det jo ikke, for man kjenner jo på ensomheten uansett. Jeg trener ikke, men vurderer å begynne med det, men jeg den eneste grunnen til at jeg vil trene er fordi jeg da tror jeg blir mer attraktiv på markedet og at menn vil legge merke til meg og at jeg får meg kjæreste. Men hvordan skal noen legge merke til meg når jeg ikke går utfor døra med mindre jeg skal på jobb eller handle (alltid etter klokka 20-21)... 

Som du ser er allerede ensomheten ganske destruktiv hos meg, jeg har slått meg til ro med at jeg forblir singel resten av livet mitt, men jeg drømmer jo etter å ha noen å dele livet med. Dessverre er jeg en av de uheldige som aldri vil få det, grunnet psyken min og mennesker generelt. Jeg ser frem til den dagen jeg har mulighet til å skaffe meg et kjæledyr, jeg er veldig glad i hunder og tviler ikke et sekund på at en hund hadde lettet mye på ensomheten! Dette er kanskje ikke svaret du vil ha, men i mine øyne er der ingenting annet enn sosial kontakt med et levende vesen som hjelper, da i form av enten menneske eller dyr. Har man ikke mennesker eller dyr rundt seg så forblir man ensom uansett hvor mye man prøver å skyve bort sorgen. Ja, jeg kaller det sorg, for det føles likt. Jeg sørger over et menneske som ikke er her, og som aldri kommer til å være her.

Man kan forøvrig bli syk, ja, faktisk syk, av å være for mye alene og ensom. Selv lever jeg halvt om halvt i isolasjon, hadde det ikke vært for jobben så hadde jeg ikke beveget meg ut og jeg hadde ikke fått sett mennesker, andre enn de få jeg ser på butikken sent på kveldene. Jeg håper det ikke går så langt hos deg som det har gått hos meg, og jeg håper du kan erstatte ensomheten med interesser eller hobbyer, eller kanskje en annen tankegang. Ensomhet kan virkelig gå i hodet på deg, den tilbakevendende depresjonen min er ikke som resultat av ensomhet, men som et resultat av svik av andre mennesker. Jeg er en veldig følsom person med et godt sinn og et godt indre som har blitt utnyttet, manipulert og tatt for gitt altfor mange ganger. Jeg har rett og slett fått nok, jeg vil ikke oppleve det mer. Spørsmålet er om det er bedre å leve ensom og alene, enn å prøve og feile. Jeg holder en knapp på førstnevnte. 

Så mitt forslag er helt og holdent at du bør skaffe deg et kjæledyr. Jeg vet at det kan være "kuren" min, men fader altså, skal jeg ha meg et dyr må jeg ned i stilling på jobb og jeg er usikker på om jeg ønsker å halvere stillingen min (jobber 100%). Får se hva det blir til... 

Anonymkode: 75172...daf

[AnonymBruker]

Dra på trening, gå turer, gjør håndarbeid, kos deg med gode filmer. Eller finn deg noe du har lyst til å drive med som er litt mer gruppeaktivitet. Da kan du bli kjent med andre å få venner også. Hva med kollegaer? Mange av mine venner er tidligere og nåværende kollegaer. Bli med på det som sakjer av sosiale events, eller dra igang noe selv!

Anonymkode: 33cb2...dcd

[Okapi]

Det spørs jo helt på hva du liker. Hvis du stort sett bare driver med jobb, trening og sosialt samvær, funker det liksom ikke like godt å foreslå LOTR-maraton, hele Tolstojs bibliografi og Dark Souls med Guitar Hero-kontroller. For min del har det gitt litt mening å jobbe med å arrangere brettspillturneringer (er jo både tidsfordriv, mestring, samfunnsnytte og ikke minst MAKT), men det er jo ikke for alle.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, ts, jeg var der du er for så lite som halvannet år siden. 

Jeg har alltid vært venneløs, og Evig Singel. Jeg slet med sosial angst hele oppveksten, noe som har gjort at jeg verken har barndomsvenner jeg kan være med, eller har fått øve opp de sosiale ferdighetene, så jeg sliter med å få meg nye venner. 

Jeg har én venninne jeg treffer kanskje 6-7 ganger i året, og en kamerat jeg treffer kanskje 1-2 ganger i måneden, da alltid på kafé. Ingen av den er slike jeg føler jeg kan betro meg til, eller ha dype samtaler om mine innerste tanker. 

Jeg var stort sett bare ensom i blaff. Jeg var veldig mye alene, men jeg trivdes som regel i mitt eget selskap. Ensomhetsfølelsen kom bare innimellom. 

Jeg liker godt å trene, og det å trene mye var det som fikk meg ut av depresjonen og angsten. Jeg trener mye styrke, i tillegg til løping og fjellturer, og kampsport. Både styrketrening og trening ute i naturen har i flere studier vist å ha depresjonsdempende effekt. Om du melder deg inn i en type organisert idrett, om det nå er kampsport, orienteringslag, eller hva det nå måtte være, så får du også sosial omgang med andre. Kanskje du til og med får venner der? 

Jeg har også alltid vært glad i typisk aleneaktiviteter som lesing, dataspilling, puslespill, kryssord, og slikt. 

Jeg fikk, utrolig nok, jeg ville aldri trodd det, kjæreste for halvannet år siden, i en alder av 33. Min aller første kjæreste. Jeg trodde aldri det skulle skje, at jeg kom til å treffe noen som faktisk likte meg, og som jeg til og med likte tilbake. Kan det skje med meg, kan det skje med deg, og alle andre, tenker nå jeg. 

Hva gjør du for å minke ensomheten? Jeg har flere kolleger som sverger til kor som sosialt samvær. Om du liker å synge, kan kanskje noe slikt være et alternativ? Eller du kan verve deg til frivillig arbeid, hvor du får arbeidet sammen med andre på fritiden, for eksempel i dyrebeskyttelsen, røde kors (leksehjelp, f.eks.) og lignende. 

Anonymkode: 34849...205