Gammel mor, rusmisbruker og mester i å manipulere..hjelp!

[AnonymBruker]

Man slutter aldri å være barn av foreldre, det har jeg funnet ut av selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. Plutselig kan hun være så søt og snill og jeg ser den moren jeg skulle ønske jeg hadde. Like plutselig kommer de syrlge stikkene, bebreidelsene drittslengingen og plutselig er hun veldig ruset igjen. Hun har vært pillemisbruker hele livet, vært x antall ganger til avrusning, enda flere ganger til pumping og vel...det har vært mye. Men i hennes øyne har hun aldri gjort noe feil, hun er fullstendig feilfri, og skylder på alle andre. Jeg kan aldri si ifra hvis jeg blir lei meg eller såret, da vrenger hun det rundt og driter meg ut eller kjefter eller setter seg ned å griner og inntar offerrollen. "Stakkars henne", fordi jeg har sagt noe som ikke passer henne.

Jeg blir fullstendig ødelagt, og har slitt med psyken i mange år før jeg først nå begynner å skjønner hvor verkebyllen er, det er hun som ødelegger meg. Men samvittigheten gnager hver gang jeg bestemmer meg for å kutte henne ut for alltid, for hun kan jo være så søøøt og stakkarslig og alt det der.

Det hender jeg blir sint, sprekker, og sier akkurat hva jeg mener. Men det ender alltid med at det er jeg som sitter igjen og føler meg som den store stygge ulven og har allverdens dårlige samvittighet. 

Er det noen som har det sånn, som har noen råd? 

 

Anonymkode: b1a83...da9

[Lucky_Jack]

Jeg har bare ett råd, kutt ut kvinnemennesket, og se deg aldri tilbake!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man slutter aldri å være barn av foreldre, det har jeg funnet ut av selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. Plutselig kan hun være så søt og snill og jeg ser den moren jeg skulle ønske jeg hadde. Like plutselig kommer de syrlge stikkene, bebreidelsene drittslengingen og plutselig er hun veldig ruset igjen. Hun har vært pillemisbruker hele livet, vært x antall ganger til avrusning, enda flere ganger til pumping og vel...det har vært mye. Men i hennes øyne har hun aldri gjort noe feil, hun er fullstendig feilfri, og skylder på alle andre. Jeg kan aldri si ifra hvis jeg blir lei meg eller såret, da vrenger hun det rundt og driter meg ut eller kjefter eller setter seg ned å griner og inntar offerrollen. "Stakkars henne", fordi jeg har sagt noe som ikke passer henne.

Jeg blir fullstendig ødelagt, og har slitt med psyken i mange år før jeg først nå begynner å skjønner hvor verkebyllen er, det er hun som ødelegger meg. Men samvittigheten gnager hver gang jeg bestemmer meg for å kutte henne ut for alltid, for hun kan jo være så søøøt og stakkarslig og alt det der.

Det hender jeg blir sint, sprekker, og sier akkurat hva jeg mener. Men det ender alltid med at det er jeg som sitter igjen og føler meg som den store stygge ulven og har allverdens dårlige samvittighet. 

Er det noen som har det sånn, som har noen råd? 

 

Anonymkode: b1a83...da9

Faren min var sånn. Han var ikke pillemisbruker da, men alkoholiker.

Han kunne bli skikkelig ekkel, det var kanskje spesielt når han ikke drakk han ble sånn...

Drittslenging og alt mulig, skulle få meg til å føle meg liten!

Når han fikk seg noen drammer, ble han blid og grei, når han fikk for mye ble han slibrig og ekkel...

 

Anonymkode: 693bb...a30

[Gjest Blondie65]

Jeg tror avmakten og skyldfølelsen går hånd i hånd for alle pårørende til rusmisbrukere. Husk at det er svært vanskelig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp, og det er umulig å hjelpe noen dersom en går til grunne selv av å gjøre det.

Jeg legger ved denne lenken http://www.parorendesenteret.no/#er-du-parorende i håp om at du kan finne hjelp der.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Lucky_Jack skrev:

Jeg har bare ett råd, kutt ut kvinnemennesket, og se deg aldri tilbake!

Du har nok rett, det er bare ikke så lett når det er moren min

Anonymkode: b1a83...da9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Faren min var sånn. Han var ikke pillemisbruker da, men alkoholiker.

Han kunne bli skikkelig ekkel, det var kanskje spesielt når han ikke drakk han ble sånn...

Drittslenging og alt mulig, skulle få meg til å føle meg liten!

Når han fikk seg noen drammer, ble han blid og grei, når han fikk for mye ble han slibrig og ekkel...

 

Anonymkode: 693bb...a30

Den kjenner jeg igjen, for jeg har selvfølgelig vært sammen med en alkoholiker. Fra den ene til den andre, det er visst helt vanlig det også. Men hva gjorde du? Klarte du å kutte han helt ut?

Anonymkode: b1a83...da9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Blondie65 skrev:

Jeg tror avmakten og skyldfølelsen går hånd i hånd for alle pårørende til rusmisbrukere. Husk at det er svært vanskelig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp, og det er umulig å hjelpe noen dersom en går til grunne selv av å gjøre det.

Jeg legger ved denne lenken http://www.parorendesenteret.no/#er-du-parorende i håp om at du kan finne hjelp der.

Takk for det, jeg skal gå å se på lenken <3

Anonymkode: b1a83...da9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den kjenner jeg igjen, for jeg har selvfølgelig vært sammen med en alkoholiker. Fra den ene til den andre, det er visst helt vanlig det også. Men hva gjorde du? Klarte du å kutte han helt ut?

Anonymkode: b1a83...da9

Vel, han døde av kreft... (muligens selvforskyldt pga det harde livet han levde, med fyll, var storrøyker, spiste usunt....)

Men jeg føler ikke noe besøk for å besøke graven hans... pga hvordan han var. Jeg er jo innerst inne glad i han, men likevel...

Det gjør for vondt! Rett og slett. 

Han måtte jo slutte å drikke da han ble syk, alkoholen virket ikke heller så...

men han ble bare eklere og slemmere da han ble syk,  og jeg sliter fortsatt... 

 

Anonymkode: 693bb...a30

[AnonymBruker]

Kjenner igjen mye, min mor er alkoholiker...

Har kuttet kontakten, en god, men vanskelig avgjørelse! Har fått hjelp til å jobbe gjennom det, og jeg har ingen dårlig samvittighet lenger, måtte redde meg selv og egen fam! Men trist er det, men en helt riktig avgjørelse! 

 

Anonymkode: 7ad7f...5fe

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, han døde av kreft... (muligens selvforskyldt pga det harde livet han levde, med fyll, var storrøyker, spiste usunt....)

Men jeg føler ikke noe besøk for å besøke graven hans... pga hvordan han var. Jeg er jo innerst inne glad i han, men likevel...

Det gjør for vondt! Rett og slett. 

Han måtte jo slutte å drikke da han ble syk, alkoholen virket ikke heller så...

men han ble bare eklere og slemmere da han ble syk,  og jeg sliter fortsatt... 

 

Anonymkode: 693bb...a30

Uff, så trist. Men han har jo fått fred nå, og da håper jeg du kan få det samme. Det er først de som tar rusen, deretter tar rusen dem. Jeg skulle ønske moren min døde og at både hun og vi andre kunne fått fred.

Anonymkode: b1a83...da9

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen mye, min mor er alkoholiker...

Har kuttet kontakten, en god, men vanskelig avgjørelse! Har fått hjelp til å jobbe gjennom det, og jeg har ingen dårlig samvittighet lenger, måtte redde meg selv og egen fam! Men trist er det, men en helt riktig avgjørelse! 

 

Anonymkode: 7ad7f...5fe

Takk, det ser ikke ut som det er stort annet å gjøre for å gjenvinne eget fotfeste. Du har vært kjempetøff, og jeg ser opp til deg

Anonymkode: b1a83...da9

[Gjest noe tilfeldig]

Du trenger ikke kutte kontakt, det finnes en mellomting. Du bestemmer når du vil være sammen med henne, du velger selv hvem og hva du prioriterer.  Sett heller klare grenser for når, hvor og hvordan du synes det er greit å ha kontakt, så vil hun gradvis tilpasse seg. 

[waco]

9 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Du trenger ikke kutte kontakt, det finnes en mellomting. Du bestemmer når du vil være sammen med henne, du velger selv hvem og hva du prioriterer.  Sett heller klare grenser for når, hvor og hvordan du synes det er greit å ha kontakt, så vil hun gradvis tilpasse seg. 

Det var et godt råd og jeg er helt enig med Raven.WritingDesk. Selvsagt går an å ha mennesker på en armlengdes avstand også. Forresten kan du bruke tiden til forsoning, og moren din kan gi visse innrømmelser.

Jeg hadde brukt anledningen til å diskutert samfunnet og den alminnelige forakt mot rusbrukere og hvordan en rusbruker ser på tilværelsen, - for eksempel tror en rusbruker på avrusning for eksempel?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, waco skrev:

Det var et godt råd og jeg er helt enig med Raven.WritingDesk. Selvsagt går an å ha mennesker på en armlengdes avstand også. Forresten kan du bruke tiden til forsoning, og moren din kan gi visse innrømmelser.

Jeg hadde brukt anledningen til å diskutert samfunnet og den alminnelige forakt mot rusbrukere og hvordan en rusbruker ser på tilværelsen, - for eksempel tror en rusbruker på avrusning for eksempel?

Det er veldig gode råd, problemet er at jeg ikke har kontakt med mine egne følelser og har skjønt dette i godt voksen alder, at det er grunnen til at jeg er håpløst dårlig på å sette grenser. Og hun er så slu, hun er en slange til tider, som klarer å sno ting rundt og før jeg har skjønt ordet av det har jeg gått i fella igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sverget for meg selv at hun aldri skal slippe så nært innpå meg til at hun kan "knivstikke" meg igjen, allikevel skjer det. Og vi kan prate om rusmisbruk, vi kan diskutere dr. Phil og situasjoner som minner meg om vår, men hun ser aldri noe sammenheng. Hun har rett og slett ikke noe feil. Noe av mitt største ønske om henne er at hun skulle innrømmet det, da hadde alt vært så mye lettere. Men det kommer hun aldri til å gjøre. Hun holder seg på en sånn passe rus i hverdagen at hun fungerer nå (med unntak av noen ruskuler som en annen som tar seg en fest), men slangen ligger der hele tiden. Hun har null empati. Hun var forøvrig over 75 år sist jeg fikk henne inn på avrusning, men ifølge henne har hun aldri vært misbruker, bare bruker

Anonymkode: b1a83...da9

[exictence]

Jeg har også både en mor og far som jeg føler meg "knivstukket av". Det er min mor som er psykisk syk, og min far prøver vel egentlig så godt han kan å støtte henne og bakke henne opp, men som oftest har han ingen forståelse for oss barna, og særlig meg som er jente pirker han veldig på og kommanderer hva jeg skal og ikke skal enda jeg er godt voksen og oppfører meg fint og trår varsomt.

Min mor har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling en gang. Min far er nok stadig redd for at det skal bikke over for henne igjen, men det hjelper ikke at han kommanderer oss barna (vi er voksne). Jeg har et forferdelig dårlig forhold til min far. Utrolig nok vet han ikke det. Er ikke det utrolig rart? Det er vel fordi vi ikke sier noe ifra, kanskje. Men vi sier ifra, men da dysser han oss ned strengt, og viser at det er HAN som styrer og bestemmer og vet best.

"Det hender jeg blir sint, sprekker, og sier akkurat hva jeg mener. Men det ender alltid med at det er jeg som sitter igjen og føler meg som den store stygge ulven og har allverdens dårlige samvittighet. "

Ja, det kjenner jeg meg veldig igjen i. Min mor er også så stakkarslig og kan være en engel. Omtrent alle sier at mamma er så snill, verdens snilleste. 

Før sprakk jeg noen ganger og ble sint, i tillegg veldig lei meg når jeg var for meg selv. Jeg har sluttet med å bli sint nå. Nå bare blir jeg det inni meg og tårene renner når jeg er for meg selv. Det hjelper ikke å bli sint. 

Alle råder til å si ifra på en rolig behersket måte hvordan man føler det. Jeg har forsøkt, men møter ingen forståelse hos mine foreldre. For meg tror jeg det er lettest å bare være imøtekommende og heller prøve å skyve fra meg sårende bemerkninger, late som det ikke "tilhører" meg, at det ikke er ment som noe negativt. 

Prøver å tenke at de vil meg mitt beste.

Endret 7. mai 2016 av exictence

[dr.Zhivago]

Jeg tror det er livreddende for deg å klare å identifisere hver gang hun manipulerer. Hvis du skjønner det med en gang, kan du lettere hanskes med situasjonen og si til henne at "nå gidder jeg ikke fordi..." Det må ha vært en veldig tung tid for deg før du forsto at hun var roten til så mye! Viktig at du stoler på egne meninger/følelser og står opp for deg selv. Håper du har noen gode å snakke med! Klem til deg:) 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man slutter aldri å være barn av foreldre, det har jeg funnet ut av selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. Plutselig kan hun være så søt og snill og jeg ser den moren jeg skulle ønske jeg hadde. Like plutselig kommer de syrlge stikkene, bebreidelsene drittslengingen og plutselig er hun veldig ruset igjen. Hun har vært pillemisbruker hele livet, vært x antall ganger til avrusning, enda flere ganger til pumping og vel...det har vært mye. Men i hennes øyne har hun aldri gjort noe feil, hun er fullstendig feilfri, og skylder på alle andre. Jeg kan aldri si ifra hvis jeg blir lei meg eller såret, da vrenger hun det rundt og driter meg ut eller kjefter eller setter seg ned å griner og inntar offerrollen. "Stakkars henne", fordi jeg har sagt noe som ikke passer henne.

Jeg blir fullstendig ødelagt, og har slitt med psyken i mange år før jeg først nå begynner å skjønner hvor verkebyllen er, det er hun som ødelegger meg. Men samvittigheten gnager hver gang jeg bestemmer meg for å kutte henne ut for alltid, for hun kan jo være så søøøt og stakkarslig og alt det der.

Det hender jeg blir sint, sprekker, og sier akkurat hva jeg mener. Men det ender alltid med at det er jeg som sitter igjen og føler meg som den store stygge ulven og har allverdens dårlige samvittighet.

Er det noen som har det sånn, som har noen råd?

 

Anonymkode: b1a83...da9

Nå fikk jeg nesten frysninger, det var som om du snakket om min egen mor og meg selv. Jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Hun har også vært/ er pillemisbruker. Jeg har måttet gå i terapi i årevis. Det som har hatt best effekt for meg er kognitiv terapi, der fokuset ikke er å grave i alt det vonde/ fortid, men her og nå, man kan ikke endre andre, men seg selv/ sin egen holdning til det som er utfordrende, her en mor som er misbruker. Hvis ikke du har den terapien der du bor, så les deg opp på det, av norske forfattere anbefaler jeg Willhelmsen og av amerikansk, Beck og Wells. Din mor høres ut som en klassisk boarderliner (en personlighetsforstyrrelse) som min mor. Ved å lese meg opp på boardelinere, fikk jeg mer kunnskap om hva jeg stod ovenfor, og dermed er det litt lettere å hanskes med. Jeg fikk mange aha opplevelser.

Du trenger ikke kutte ut kontakten med henne, men begrense den samt øve deg på å distansere deg fra måten hun er på. En boarderliner vil aldri forandre seg.

Anonymkode: 268e3...d3b

[AnonymBruker]

Den 7. mai 2016 at 14.32, AnonymBruker skrev:

Nå fikk jeg nesten frysninger, det var som om du snakket om min egen mor og meg selv. Jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Hun har også vært/ er pillemisbruker. Jeg har måttet gå i terapi i årevis. Det som har hatt best effekt for meg er kognitiv terapi, der fokuset ikke er å grave i alt det vonde/ fortid, men her og nå, man kan ikke endre andre, men seg selv/ sin egen holdning til det som er utfordrende, her en mor som er misbruker. Hvis ikke du har den terapien der du bor, så les deg opp på det, av norske forfattere anbefaler jeg Willhelmsen og av amerikansk, Beck og Wells. Din mor høres ut som en klassisk boarderliner (en personlighetsforstyrrelse) som min mor. Ved å lese meg opp på boardelinere, fikk jeg mer kunnskap om hva jeg stod ovenfor, og dermed er det litt lettere å hanskes med. Jeg fikk mange aha opplevelser.

Du trenger ikke kutte ut kontakten med henne, men begrense den samt øve deg på å distansere deg fra måten hun er på. En boarderliner vil aldri forandre seg.

Anonymkode: 268e3...d3b

Så trist å høre om moren din, ikke å spøke med borderline heller skjønner jeg :P. Nå tror ikke jeg moren min har det, på en annen side har hun alt det er mulig å ha. I alle år har hun vært syk, men mest oppmerksomhetssyk....

Kognetiv terapi er supert, jeg har lest så mye at jeg snart kunne gått opp i en doktorgrad i ett eller annet, haha. Enda kjenner jeg ikke igjen signalene om at jeg blir overkjørt før jeg ligger under dampveivalsen. Ellers er jeg så enig, jeg har ingen ønsker om å grave i fortiden, men den gjentar seg når jeg ikke klarer å stoppe den. Og den gjenspeiler seg i andre relasjoner, i alle forhold jeg har hatt. En med psykopatiske trekk, en voldelig og en alkoholiker, alle med personlighetstrekk jeg tiltrekkes av fordi de er kjente. Derfor har jeg valgt å være alene til jeg klarer å finne ut av meg selv og kanskje klarer å falle for en snill og "normal" mann :D.  Jeg har alltid fått høre at det jeg føler er feil, og det er dumt, så jeg aner ikke hva jeg føler, annet enn at jeg er mye sint inni meg. Sint på meg selv fordi jeg føler dumme følelser, og sint fordi jeg blir sint! 

Men stort sett har jeg det bra altså, det blir jo litt klaging når man først setter igang med en sånn tråd. Hverdagene er for det meste positive og jeg foretar meg masse positivt og gøy som gjør det helt greit å være meg. Men jeg er livredd for nære relasjoner i tilfellet jeg skal komme til å si ifra ting jeg ikke liker eller er sterkt uenig i, da er jeg så redd for å bli avvist og utstøtt at den sjansen tar jeg rett og slett ikke. Og de gangene jeg buser ut med meningen min, trekker jeg meg tilbake og sørger for den avvisningen og utstøtingen elegant selv :P. 

Jeg skulle ønske noen kunne gått inn i hodet mitt og omprogramert hele softwaren

Anonymkode: b1a83...da9

[AnonymBruker]

Min onkel har borderline personlighetsforstyrrelse og er pillemisbruker. Vi kan ikke ha noe med han å gjøre annet enn på melding og mail. Heldigvis bor han på andre kanten av landet, så vi slipper å møtes. Det blir et helvete hver eneste gang. Har dessverre ingen råd til deg!

Min far er eksnarkoman og er fortsatt ekspert på å få folk til å få dårlig samvittighet. Jeg gidder ikke å forholde meg til det og vi treffes kun i familieselskap med andre tilstede.

Anonymkode: cbd92...323

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min onkel har borderline personlighetsforstyrrelse og er pillemisbruker. Vi kan ikke ha noe med han å gjøre annet enn på melding og mail. Heldigvis bor han på andre kanten av landet, så vi slipper å møtes. Det blir et helvete hver eneste gang. Har dessverre ingen råd til deg!

Min far er eksnarkoman og er fortsatt ekspert på å få folk til å få dårlig samvittighet. Jeg gidder ikke å forholde meg til det og vi treffes kun i familieselskap med andre tilstede.

Anonymkode: cbd92...323

Herlighet, hvordan har du det opp i alt det der? Særlig med faren din, var han i livet ditt da du vokste opp? 

Anonymkode: b1a83...da9