Er folk som savner ungdomstiden litt kjedelige og uselvstendige?

[uranus]

Leste tråden om å være redd for å være ferdig med ungdomstiden. det er sikkert mange som er det, men skjønner ikke at man ikke etterhvert blir ferdig med fyll og uselvstendighet? Dramatikken med andre, avhengigheten av å være godkjent av andre, frykten for å ikke inviteres, det å sammenligne utseende, ha dårlig økonomi, være ganske prisgitt foreldrene sine i form av muligheter til å delta på ting?

Jeg er selv i starten av 20-årene og gleder meg til å bli ferdig med kollektiv, få god økonomi og leve ut interessene mine, reise og ikke være avhengig av noen som helst. Få en spennende jobb og føle at jeg får utfordringer og mestringsfølelse. Sette meg mål som det vil koste blod, svette og tårer å nå. Frihet rett og slett. Frihet, selvrealisering og muligheten til ekte lykke i kraft av meg selv. 

Hvorfor ønsker ikke folk mer ut av livet? Brruke mulighetene sine? Skaffe en interessant jobb og hobbyer? Der man er avhengig av seg selv og ikke overfladiskheten til resten av samfunnet der det er veldig viktig å passe inn i en ganske smal standard?

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat begynt å jobbe etter endt studie. Må si jeg savner ungdoms/student-tida litt. Jeg jobber 100% nå, har en krevende jobb. Må stå opp grytidlig hver morgen, er ofte sliten etter jobb. Må være 100% "på" hver dag på jobb.

Venner har flyttet, jeg har flyttet. Ingen har tid til å treffes, det må planlegges nøye. 

Jeg trives jo veldig, men må si jeg iblant savner friheten med å være ung/student  

Anonymkode: d1040...adb

[HomelessIcecream]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat begynt å jobbe etter endt studie. Må si jeg savner ungdoms/student-tida litt. Jeg jobber 100% nå, har en krevende jobb. Må stå opp grytidlig hver morgen, er ofte sliten etter jobb. Må være 100% "på" hver dag på jobb.

Venner har flyttet, jeg har flyttet. Ingen har tid til å treffes, det må planlegges nøye. 

Jeg trives jo veldig, men må si jeg iblant savner friheten med å være ung/student  

Anonymkode: d1040...adb

Jeg er student nå og ser absolutt ikke mye til den friheten du snakker om. Klart at jeg kan bruke dagen min slik jeg vil, men med null penger er det lite man kan gjøre. 

Jeg er litt sånn som ts, gleder meg egentlig til daglige faste rutiner og til å begynne i jobben jeg har jobbet så hardt for å få. Gleder meg til å kunne dra på ferier og se verden, kjøpe det jeg ønsker og spiste hva jeg vil.

Det er selvsagt forskjellig hva folk legger i det å "vokse opp", det virker som om noen tror at de er "nødt" til å leve en viss livsstil for at det er "ordentlig" voksne, men jeg legger i det nøyaktig det samme som ts gjør. Hvert år har jeg tilegnet meg større kunnskap, og mer selvtilfredshet. Jeg liker meg selv bedre og bedre for hvert år!

[AnonymBruker]

Det varierer hvorfor folk savner ungdomstiden. Jeg savner friheten, det å ikke ha stort ansvar, at en fremdeles har hele livet foran seg, at kroppen tålte å spille fotball slik som da jeg var 25 (kan fortsatt spille, men det blir ikke det samme nå som jeg er 40), og 100 ting til.

... men jeg er fornøyd med livet mitt, selv om det hadde vært fint å være 25 igjen.

Anonymkode: 3fe4c...154

[*melis*]

Jeg tror det er lett å lengte til voksenlivet når man er fattig student, og lett å bli skuffet når man kommer dit..Jeg har vært i arbeidslivet noen år nå etter studietiden/ungdomstiden og begge deler har sin sjarm, men de som tror man blir friere med årene har kanskje ikke helt realistiske forventninger til voksenlivet. Jeg hadde også et litt ambivalent forhold til det å være student: Jeg elsket fleksibiliteten, men samtidig følte jeg meg ikke så fri når jeg var nedlesset i arbeid og aldri kunne ta fri uten dårlig samvittighet, samtidig som økonomien satte sine klare begrensninger for hva jeg kunne "bruke" friheten til. Jeg ble også tidlig ferdig med fest og fyll.

Etter at jeg ble voksen har jeg fått råd til å reise mer, og større økonomisk frihet, som er et gode i seg selv. Drikkepresset er borte og den "voksne" måten å feste på passer meg bedre. Samtidig er det nå andre forhold som begrenser friheten: For det første har man kun fem uker ferie i løpet av et år. Det er ikke særlig mye. For det andre blir det vanskeligere med årene å beholde og få nye venner ettersom folk blir opptatt med barn og oppussing/husbygging. Dermed blir det færre å reise og dele opplevelser med. Jeg savner ofte den tiden jeg hadde "hele livet foran meg", og innser at mye av det som holdt meg gående i studietiden var håpet og troen på en bedre fremtid. Nå er liksom fremtiden her, og man må aktivt ta grep selv (noe som kan være krevende i voksen alder) for ikke å bli værende i samme jobb og på samme sted resten av livet. I tillegg blir ikke forventningene fra samfunnet noe mindre med årene, de bare skifter karakter.

Likevel handler det mye om hva man gjør det til selv, både som student og voksen. Man kan velge å bli en slave av samfunnets forventninger, eller man kan aktivt kjenne etter hva man selv ønsker ut av livet og jobbe for å komme seg dit. Både som student og voksen handler det mye om å oppsøke de rette miljøene for å finne mennesker med felles interesser og prioritere å bruke tid og penger på det som gjør en lykkelig. Da tror jeg man kan ha det like fint både som student og voksen. Likevel skal man være voksen resten av livet, mens studietiden er noe man kanskje aldri får tilbake (i alle fall ikke på samme måte). Så det er dumt å kaste den bort på å lengte etter voksenlivet.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, HomelessIcecream skrev:

Jeg er student nå og ser absolutt ikke mye til den friheten du snakker om. Klart at jeg kan bruke dagen min slik jeg vil, men med null penger er det lite man kan gjøre. 

Jeg er litt sånn som ts, gleder meg egentlig til daglige faste rutiner og til å begynne i jobben jeg har jobbet så hardt for å få. Gleder meg til å kunne dra på ferier og se verden, kjøpe det jeg ønsker og spiste hva jeg vil.

Det er selvsagt forskjellig hva folk legger i det å "vokse opp", det virker som om noen tror at de er "nødt" til å leve en viss livsstil for at det er "ordentlig" voksne, men jeg legger i det nøyaktig det samme som ts gjør. Hvert år har jeg tilegnet meg større kunnskap, og mer selvtilfredshet. Jeg liker meg selv bedre og bedre for hvert år!

Spørs vel litt hva man studerer. Jeg studerte noe kreativt. Det gjorde jeg også på vgs. Har sjeldent hatt vanlig forelesning og teoretiske eksamener. Mest verksted. Fikk styre dagene stort sett som vi ville. Men studerte også noe teoretisk og "puggefag" ett år. Det var tyngre, men ålreit. 

Det jeg savner mest med å studere er at du kun har ansvar for deg selv. Detter du ut i forelesning går det bare ut over deg selv. Vi hadde ikke obligatorisk oppmøte, så det var litt digg. Jeg var sjeldent borte, men om jeg hadde en legetime eller noe, trengte jeg ikke å styre med det. Skal jeg til legen nå, må jeg ta det utenfor arbeidstida som er vanskelig, eller jeg må ta ulønnet permisjon (faktisk!). Må søke om det skriftlig. Ganske strengt. Jeg må på time på sykehuset snart og det jeg gruer meg mest til er å skaffe meg fri fra jobb...

Er jeg ikke 100% "tilstede" på jobb, går det utover alle andre. Kan ikke "sove i forelesninga". Ikke at jeg er lat, men noen dager har jeg kanskje bare 15 min pause i løpet av hele dagen.. 

Savner ikke å bo i kollektiv eller å ha dårlig råd! 

Det var mye mer sosialt i studietiden. Jeg var med på arrangementer, grupper, klubber.. Jeg studerte på en liten skole, så alle kjente alle. Nå jobber jeg et sted med mange ansatte, og det er vanskelig å bli kjent. Veldig trivelige kolleger altså, men det blir liksom bare sosialisering i lunsjen.

Nå klager jeg veldig haha. Trives veldig i arbeidslivet, og blir nok mer vant til det snart men. Bare sammenligner studier og arbeidsliv nå. Er visse ting jeg savner!

Anonymkode: d1040...adb

[applestories]

Vi er alle forskjellige. For noen er frihet det å sove lenge om morgenen og bestemme dagene selv. For andre er frihet en fast jobb med rutiner og økonomisk frihet. For noen er frihet å tjene penger de kan bruke som de vil. For noen er frihet det å ikke ha penger, lån, husleie og ansvar. For andre er frihet rutiner og å være fullt ansvarlig for eget liv.

Da jeg var ferdig med videregående skulle "alle" andre fortsette med utdanning; flytte til byen, finne seg leilighet, ta opp studielån, bestemme seg for hva det skulle bli her i livet. For meg hørtes det skummelt ut.

Jeg valgte å reise utenlands et år, søkte ikke på skole, hadde ingen jobb, visste ikke helt hva jeg reiste til. Det syntes alle de andre var skummelt, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg gjorde noe sånt.

Nå er jeg såpass heldig at jeg stort sett kan legge opp dagene mine på jobb som jeg vil. Har også vært borti det motsatte, og ser vel at jeg ikke helt slo meg til ro med det. Frihet for meg er nok å kunne disponere tiden min som jeg vil, mer enn økonomisk frihet. Nå jobber jeg såpass mye utenom vanlig arbeidstid, i en jobb der man ikke kan jobbe ekstra eller får noe overtid, så hadde det økonomiske vært viktigst for meg hadde jeg nok sluttet rimelig raskt.

[N0RGE]

4 timer siden, uranus skrev:

Leste tråden om å være redd for å være ferdig med ungdomstiden. det er sikkert mange som er det, men skjønner ikke at man ikke etterhvert blir ferdig med fyll og uselvstendighet? Dramatikken med andre, avhengigheten av å være godkjent av andre, frykten for å ikke inviteres, det å sammenligne utseende, ha dårlig økonomi, være ganske prisgitt foreldrene sine i form av muligheter til å delta på ting?

Jeg er selv i starten av 20-årene og gleder meg til å bli ferdig med kollektiv, få god økonomi og leve ut interessene mine, reise og ikke være avhengig av noen som helst. Få en spennende jobb og føle at jeg får utfordringer og mestringsfølelse. Sette meg mål som det vil koste blod, svette og tårer å nå. Frihet rett og slett. Frihet, selvrealisering og muligheten til ekte lykke i kraft av meg selv. 

Hvorfor ønsker ikke folk mer ut av livet? Brruke mulighetene sine? Skaffe en interessant jobb og hobbyer? Der man er avhengig av seg selv og ikke overfladiskheten til resten av samfunnet der det er veldig viktig å passe inn i en ganske smal standard?

 

Premisset ditt er ikke riktig. Det er ikke nødvendigvis sånn at alle ser verdien av å få mer ut av livet. Det er ikke alle som ser på det å gjøre mye ut av livet som å berike livet sitt.

Spør en overvektig eller utrent person om hvorfor han ikke ønsker å få mer ut av livet gjennom trening, og han vil stå der med et spørsmålstegn. For hvordan vil det å jobbe hardt, svette og slite seg gjennom harde økter med lite tilgang til favorittmaten hans berike livet hans? For han blir jo trening en nødvendig onde, og det han forbinder med å livsglede er sofasitting og snacks. På samme måte finner jeg det å ha en sånn type kropp begrensende for min livskvalitet, da det  ha en kropp som er i form å i stand til å utføre en masse  beriker livet mitt. Det å spille fotball beriker manges liv, men hvordan beriker det livet ditt om du ikke eier balltalent eller får vondt av å sparke ballen? Tenk bare på hvordan ditt forhold til det å tape/vinne kan påvirke gleden av å spille fotball, der noen trigges av å tape for å bli bedre, der andre hater misliker det å trekker mot noe annet. Der noen båser i resultater å bare vil spille for gøy, og samtidig havner i konflikt med de som vil vinne. Om så er det jo ingen av dem som trives på laget.

Hva om man blir deprimert av å omgi seg lutryggede mennesker som trives med å kun bruke hodet sitt, svette ut klærne å være lenket til en kontorstol og fagstoff. Hva om man ikke tåler å trene fordi man vemmes av folk i singlet eller har sosial angst? Du kan liksom ikke se alle ut i fra dine forutsetninger og holdninger i livet, for det som beriker ditt liv kan være noe som trekker ned andres. Ikke det at noen ting åpenbart er mer livsberikende og fornuftig enn andre, men at alle skal se det på den måten er ikke riktig. Mange har andre prioriteringer, andre perspektiv, andre issuse i livet. Kall dem uavhengig om du vil, men det er jo en lettvint måte å se andre mennesker på og ikke noe som kommer til å gi deg innsikt eller redskaper til å både relatere og forstå andre.

 

Angående spørsmålet dit. Når man er ung så er det lett å ta forgitt at man har tiden på sin side og alt det der, og det å innse at man ikke lenger kan fokusere på ubegrenset fremtid å gjøre alle drømmer virkelige kan være litt nedbrytende. Man har ikke like mye tid til overs lenger, venner blir mer opptatt, det stills høyere forventninger til måtehold, seriøsitet og at man er ferdig med å gjøre mye av det ungdom forbinder med frihet. Frihet er jo så mangt, for noen er det god økonomi, karriermuligeter osv, for andre er det å dra på spontanturer, være ute hele natta å nyte følelsen av å ha ubegrenset med tid fremfor seg.

Endret 7. mai 2016 av N0RGE

[HomelessIcecream]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spørs vel litt hva man studerer. Jeg studerte noe kreativt. Det gjorde jeg også på vgs. Har sjeldent hatt vanlig forelesning og teoretiske eksamener. Mest verksted. Fikk styre dagene stort sett som vi ville. Men studerte også noe teoretisk og "puggefag" ett år. Det var tyngre, men ålreit. 

Det jeg savner mest med å studere er at du kun har ansvar for deg selv. Detter du ut i forelesning går det bare ut over deg selv. Vi hadde ikke obligatorisk oppmøte, så det var litt digg. Jeg var sjeldent borte, men om jeg hadde en legetime eller noe, trengte jeg ikke å styre med det. Skal jeg til legen nå, må jeg ta det utenfor arbeidstida som er vanskelig, eller jeg må ta ulønnet permisjon (faktisk!). Må søke om det skriftlig. Ganske strengt. Jeg må på time på sykehuset snart og det jeg gruer meg mest til er å skaffe meg fri fra jobb...

Er jeg ikke 100% "tilstede" på jobb, går det utover alle andre. Kan ikke "sove i forelesninga". Ikke at jeg er lat, men noen dager har jeg kanskje bare 15 min pause i løpet av hele dagen.. 

Savner ikke å bo i kollektiv eller å ha dårlig råd! 

Det var mye mer sosialt i studietiden. Jeg var med på arrangementer, grupper, klubber.. Jeg studerte på en liten skole, så alle kjente alle. Nå jobber jeg et sted med mange ansatte, og det er vanskelig å bli kjent. Veldig trivelige kolleger altså, men det blir liksom bare sosialisering i lunsjen.

Nå klager jeg veldig haha. Trives veldig i arbeidslivet, og blir nok mer vant til det snart men. Bare sammenligner studier og arbeidsliv nå. Er visse ting jeg savner!

Anonymkode: d1040...adb

Hehe, studiet mitt er 80% obligatorisk oppmøte eller så får du ikke ta opp eksamen, og det har hendt at lærere skriver fravær på deg selv om du var der på grunn av rot i systemet, så det er ikke akkurat bare bare for meg å være borte. Men klart, kan ikke sammenlignes med hvordan det er på jobben sin! Det høres stressende ut. 

Fagene mine er mest teoretiske og det er mye å lese, samtidig som vi har dårlige foreleser som bare kaster bort tiden fra pugging. Ganske slitsomt og ja, ser frem til å være ferdig. Du har helt rett i at det er mye sosialt som student, og det er mye enklere å bli kjent med folk som student! Men ja, akkurat nå er livet mitt eksamen, så jeg ser frem til arbeidslivet nå. 

hver sin ting har sine fordeler og ulemper, det er lov å klage litt!