Fortelle om vold og kjeft til venner og familie når man fortsatt er sammen?

[AnonymBruker]

Min partner er ikke alltid god. Men mere god enn slem. Han er det beste som har skjedd meg men også en sjelden gang det værste. Jeg slår ikke opp med han fordi jeg fortsatt har håp om at den oppførselen skal avta helt , og tenker at det derfor blir feil å fortelle venner og familie om de mørke sidene hans. Jeg vet jo at de bare vil miste respekt for han og be meg gå, og miste respekt for meg når de ser at jeg ikke går. Samtidig så er det vel vanlig å snakke om problemer i forholdet med venner (eller?) og ting som preger livet og psyken sin med familie?  Hva har dere andre gjort eller ville gjort og hvordan ser dere på det om ei venninde finner seg i sånt?  Hvordan ser dere på henne da som person, og ville dere klart å oppføre dere normalt og respektfullt mot han når dere møtte kjæresten hennes igjen da eller vist tydelig hat eller at du visste noe?  

Anonymkode: 30cec...d2d

[AnonymBruker]

+Ville dere sagt det videre som sladder til andre felles venner eller respektert at det var personlig og privat? 

 

Anonymkode: 30cec...d2d

[seriouslyforreal]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min partner er ikke alltid god. Men mere god enn slem. Han er det beste som har skjedd meg men også en sjelden gang det værste. Jeg slår ikke opp med han fordi jeg fortsatt har håp om at den oppførselen skal avta helt , og tenker at det derfor blir feil å fortelle venner og familie om de mørke sidene hans. Jeg vet jo at de bare vil miste respekt for han og be meg gå, og miste respekt for meg når de ser at jeg ikke går. Samtidig så er det vel vanlig å snakke om problemer i forholdet med venner (eller?) og ting som preger livet og psyken sin med familie?  Hva har dere andre gjort eller ville gjort og hvordan ser dere på det om ei venninde finner seg i sånt?  Hvordan ser dere på henne da som person, og ville dere klart å oppføre dere normalt og respektfullt mot han når dere møtte kjæresten hennes igjen da eller vist tydelig hat eller at du visste noe?  

Anonymkode: 30cec...d2d

Jeg syns det er lurt av deg å fortelle dette. Jo mer nettverket ditt vet, jo bedre kan de støtte deg. Du vil også få et annet perspektiv på det som har skjedd hvis du sier det høyt til noen andre. Du ville jo sagt til en venninne at hun burde gå på dagen hvis partneren hennes var voldelig. Samtidig er det bra at noen andre vet om dette, så de vet hvem synderen er dersom du blir drept av han en dag. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, seriouslyforreal skrev:

Jeg syns det er lurt av deg å fortelle dette. Jo mer nettverket ditt vet, jo bedre kan de støtte deg. Du vil også få et annet perspektiv på det som har skjedd hvis du sier det høyt til noen andre. Du ville jo sagt til en venninne at hun burde gå på dagen hvis partneren hennes var voldelig. Samtidig er det bra at noen andre vet om dette, så de vet hvem synderen er dersom du blir drept av han en dag. 

Ja jeg ville sagt til en venninde at hun burde gå om partneren hennes var frekk og slem mot henne, jeg hadde en venninde som stadig fortalte om en utro mann gang på gang men hun gikk aldri og det ble slitsomt for meg å forholde meg til sånne historier da når hun ikke gjorde noe med det, og jeg vil ikke være den jenta andre ser på som dum og håpløs fordi jeg ikke går. Jeg vil ikke gå fra han uansett hva andre sier,  så eneste grunn for å fortelle det er mer for å fortelle om hvorfor jeg er stresset de dagene eller som en oppdatering fra livet mitt spm at jeg ville fortalt at jeg så en kjendis på bussen også. Skjønner?  Samtidig har det vært traumatisk noen ganger og da er det godt å få snakke ut med noen men siden det de sier ikke vil få meg til å gå uansett ødelegger jeg vel bare dems syn på han og meg og gjør dem oppgitt?  

Anonymkode: 30cec...d2d

[seriouslyforreal]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg ville sagt til en venninde at hun burde gå om partneren hennes var frekk og slem mot henne, jeg hadde en venninde som stadig fortalte om en utro mann gang på gang men hun gikk aldri og det ble slitsomt for meg å forholde meg til sånne historier da når hun ikke gjorde noe med det, og jeg vil ikke være den jenta andre ser på som dum og håpløs fordi jeg ikke går. Jeg vil ikke gå fra han uansett hva andre sier,  så eneste grunn for å fortelle det er mer for å fortelle om hvorfor jeg er stresset de dagene eller som en oppdatering fra livet mitt spm at jeg ville fortalt at jeg så en kjendis på bussen også. Skjønner?  Samtidig har det vært traumatisk noen ganger og da er det godt å få snakke ut med noen men siden det de sier ikke vil få meg til å gå uansett ødelegger jeg vel bare dems syn på han og meg og gjør dem oppgitt?  

Anonymkode: 30cec...d2d

Ja, jeg skjønner hva du mener. Vi har alle vært oppgitt over venninner pga slike ting, og de fleste av oss har vært denne venninnen selv. Men tingen er at han fortjener ikke at du går og dekker over for han. Hvis du blir slått av partneren din har du rett til, og behov for, å snakke med noen om dette. For ikke å snakke om at du bør gå fra han og anmelde han, fordi du fortjener så mye bedre og ikke bør leve i livsfare. Har dere barn i huset?

[AnonymBruker]

Og feks når mamma spør hvordan det går med oss syns jeg det frister å fortelle, men ikke for at hun skal be meg gå eller se på han anderledes, bare for å gi hun en sann oppdatering på en måte istedet for å lyve hver gang når hun merker jeg er stresset og fraværende. 

Anonymkode: 30cec...d2d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, seriouslyforreal skrev:

Ja, jeg skjønner hva du mener. Vi har alle vært oppgitt over venninner pga slike ting, og de fleste av oss har vært denne venninnen selv. Men tingen er at han fortjener ikke at du går og dekker over for han. Hvis du blir slått av partneren din har du rett til, og behov for, å snakke med noen om dette. For ikke å snakke om at du bør gå fra han og anmelde han, fordi du fortjener så mye bedre og ikke bør leve i livsfare. Har dere barn i huset?

Nei vi har heldigvis ikke barn i hus, men det er jo denne mannen jeg vil leve med (hvis ->) og håper at greier å forandre seg. Oppførselen har avtatt mye, fra å være et par ganger i mnd til en gang hver tredje eller fjerde måned og han sier selv han er veldig innstilt på å få hjelp og selvhjelp men at han bare mister kontrollen av og til pga egne traumer og påvirket psyke,  han ønsker ikke å skade meg men som det ofte blir til er det den man omgås mest som av og til må lide for frustrasjonen til den andre. Jeg ser en fremgang og vil støtte han på veien, men såklart om det forværres igjen vil jeg beskytte meg selv og gå.

Anonymkode: 30cec...d2d

[AnonymBruker]

Og ja jeg føler at jeg har behov for å snakke om det, men det eneste andre kan si er å be meg gå og siden jeg ikke kommer til å gjøre det tør jeg ikke snakke om det i frykt for å bli sett ned på eller som oppmerksomhetssyk og at de skal begynne å oppføre seg anderledes rundt han..

Anonymkode: 30cec...d2d

[AnonymBruker]

Først av alt så vil jeg si til deg at ingen kan kreve av deg at du skal gå fra han, selv ikke familien din kan gjøre det. Dersom du en dag får nok så må det være ditt valg å gå, og du må gå for din egen del, for at du ser og forstår at du vil få et mye bedre liv uten vold, og at du fortjener det.

Deretter så vil jeg si at du bør snakke med noen om din situasjon som voldsutsatt. Det å leve med vold i hjemmet, en sint partner, en partner med aggresjonsproblemer og en partner som slår det preger deg, om ikke nå men garantert på sikt og langsiktig. Både fysisk, men kanskje enda viktigere psykisk. Å snakke med noen kan hjelpe deg å skaffe oversikt over forholdet ditt, hjelpe deg å sortere tanker og følelser, og se ting klarere. Hvis du ikke føler at du har noen i ditt nærmiljø du klarer å snakke med så er krisesenteret tilknyttet din kommune absolutt et alternativ for deg. Alle krisesentrene skal tilby samtaler for dem som trenger det, og det kan du avtale på både telefon og mail, du trenger ingen henvisning fra noen, og det er ikke et krav om å bo ved senteret for å søke hjelp der. De ansatte ved krisesentrene er trent i å snakke om vold, de er trent i veiledning og selvhjelp, og de dømmer deg ikke for å velge å bli ved din partner. Kanskje har de til og med et forslag til hvor din partner kan søke hjelp og sinnemestring, noe som kan være en vei til et bedre liv for dere begge. 

Til sist så ønsker jeg å si til deg at du bør gå noen runder med deg selv og vurdere dette forholdet slik det er i dag veldig nøye, spesielt hvis det er sånn at du ser for deg en fremtid med denne mannen. Å utøve vold - i alle former - er pr definisjon ulovlig. Å bringe frem barn i et voldelig forhold er ulovlig, og i verste fall så risikerer man å miste omsorgsretten for barna dersom man ikke er villig til å gjøre det som kreves for å skjerme dem fra volden. Du bør også gjøre de grep som kreves for å skjerme deg selv fra volden, og da vil første bud være at din partner søker hjelp. Alle kommuner skal vel tilby sinnemestringskurs for temperamentsfulle menn, hvis han sliter med traumer fra barndommen så bør han gå til behandling hos psykolog, og det finnes kurs og tilbud for voldsutøvende menn som ønsker å slutte å slå. Det er veldig forståelig at du ikke ønsker å forlate han, du skriver at han har det vanskelig og at han utøver vold i de mørkeste/vanskeligste periodene, men er snill og unnskyldende ellers. Likefullt så er det ikke din oppgave å være hans boxingbag, og det er ikke sikkert at du er den hjelpa han trenger akkurat nå. Det er heller ikke sikkert at det blir mindre vold i fremtiden, voldsutøvelse foregår gjerne i sykluser hvor det kan gå en stund mellom hver gang det smeller, så unnskylder partner seg, er veldig ydmyk for en periode, ting bedrer seg og normaliserer seg, frem til neste gang noe skjer og det bygger seg opp til en ny voldsepisode. Det at han reagerer med å bruke vold hver gang traumene trigges er ikke ok, han må lære seg å benytte andre metoder for å få ut sinnet, fremfor å potensielt ødelegge et annet menneske slik han selv mest sannsynlig har blitt ødelagt. Traumer må bearbeides og behandles, har han fått noe hjelp til dette? 

Jeg håper du skjønner at du fortjener bedre, selv om du er veldig glad i denne mannen. Kjærlighet tyr ikke til vold, og man tukter ikke den man elsker. Tenk godt igjennom hva du vil i fremtiden, og hvordan du egentlig har det nå, og avtal en time med en veileder på et krisesenter 🙂

Anonymkode: 6dd7a...8d1

[Sulosi]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt så vil jeg si til deg at ingen kan kreve av deg at du skal gå fra han, selv ikke familien din kan gjøre det. Dersom du en dag får nok så må det være ditt valg å gå, og du må gå for din egen del, for at du ser og forstår at du vil få et mye bedre liv uten vold, og at du fortjener det.

Deretter så vil jeg si at du bør snakke med noen om din situasjon som voldsutsatt. Det å leve med vold i hjemmet, en sint partner, en partner med aggresjonsproblemer og en partner som slår det preger deg, om ikke nå men garantert på sikt og langsiktig. Både fysisk, men kanskje enda viktigere psykisk. Å snakke med noen kan hjelpe deg å skaffe oversikt over forholdet ditt, hjelpe deg å sortere tanker og følelser, og se ting klarere. Hvis du ikke føler at du har noen i ditt nærmiljø du klarer å snakke med så er krisesenteret tilknyttet din kommune absolutt et alternativ for deg. Alle krisesentrene skal tilby samtaler for dem som trenger det, og det kan du avtale på både telefon og mail, du trenger ingen henvisning fra noen, og det er ikke et krav om å bo ved senteret for å søke hjelp der. De ansatte ved krisesentrene er trent i å snakke om vold, de er trent i veiledning og selvhjelp, og de dømmer deg ikke for å velge å bli ved din partner. Kanskje har de til og med et forslag til hvor din partner kan søke hjelp og sinnemestring, noe som kan være en vei til et bedre liv for dere begge. 

Til sist så ønsker jeg å si til deg at du bør gå noen runder med deg selv og vurdere dette forholdet slik det er i dag veldig nøye, spesielt hvis det er sånn at du ser for deg en fremtid med denne mannen. Å utøve vold - i alle former - er pr definisjon ulovlig. Å bringe frem barn i et voldelig forhold er ulovlig, og i verste fall så risikerer man å miste omsorgsretten for barna dersom man ikke er villig til å gjøre det som kreves for å skjerme dem fra volden. Du bør også gjøre de grep som kreves for å skjerme deg selv fra volden, og da vil første bud være at din partner søker hjelp. Alle kommuner skal vel tilby sinnemestringskurs for temperamentsfulle menn, hvis han sliter med traumer fra barndommen så bør han gå til behandling hos psykolog, og det finnes kurs og tilbud for voldsutøvende menn som ønsker å slutte å slå. Det er veldig forståelig at du ikke ønsker å forlate han, du skriver at han har det vanskelig og at han utøver vold i de mørkeste/vanskeligste periodene, men er snill og unnskyldende ellers. Likefullt så er det ikke din oppgave å være hans boxingbag, og det er ikke sikkert at du er den hjelpa han trenger akkurat nå. Det er heller ikke sikkert at det blir mindre vold i fremtiden, voldsutøvelse foregår gjerne i sykluser hvor det kan gå en stund mellom hver gang det smeller, så unnskylder partner seg, er veldig ydmyk for en periode, ting bedrer seg og normaliserer seg, frem til neste gang noe skjer og det bygger seg opp til en ny voldsepisode. Det at han reagerer med å bruke vold hver gang traumene trigges er ikke ok, han må lære seg å benytte andre metoder for å få ut sinnet, fremfor å potensielt ødelegge et annet menneske slik han selv mest sannsynlig har blitt ødelagt. Traumer må bearbeides og behandles, har han fått noe hjelp til dette? 

Jeg håper du skjønner at du fortjener bedre, selv om du er veldig glad i denne mannen. Kjærlighet tyr ikke til vold, og man tukter ikke den man elsker. Tenk godt igjennom hva du vil i fremtiden, og hvordan du egentlig har det nå, og avtal en time med en veileder på et krisesenter 🙂

Anonymkode: 6dd7a...8d1

Ta til deg disse rådene TS. Det handler om at dere skal ha ett godt liv. Kanskje du finner ut at du må gå eller kanskje du finner ut hvordan du skal håndtere problemene slik at de tar slutt. Enn så lenge det er vold og trusler i ett forhold så er det noe som er feil og en eller begge må ta noen grep, det du har gjort til n fungerer jo ikke ellers hadde du ikke skrevet her på KG eller?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt så vil jeg si til deg at ingen kan kreve av deg at du skal gå fra han, selv ikke familien din kan gjøre det. Dersom du en dag får nok så må det være ditt valg å gå, og du må gå for din egen del, for at du ser og forstår at du vil få et mye bedre liv uten vold, og at du fortjener det.

Deretter så vil jeg si at du bør snakke med noen om din situasjon som voldsutsatt. Det å leve med vold i hjemmet, en sint partner, en partner med aggresjonsproblemer og en partner som slår det preger deg, om ikke nå men garantert på sikt og langsiktig. Både fysisk, men kanskje enda viktigere psykisk. Å snakke med noen kan hjelpe deg å skaffe oversikt over forholdet ditt, hjelpe deg å sortere tanker og følelser, og se ting klarere. Hvis du ikke føler at du har noen i ditt nærmiljø du klarer å snakke med så er krisesenteret tilknyttet din kommune absolutt et alternativ for deg. Alle krisesentrene skal tilby samtaler for dem som trenger det, og det kan du avtale på både telefon og mail, du trenger ingen henvisning fra noen, og det er ikke et krav om å bo ved senteret for å søke hjelp der. De ansatte ved krisesentrene er trent i å snakke om vold, de er trent i veiledning og selvhjelp, og de dømmer deg ikke for å velge å bli ved din partner. Kanskje har de til og med et forslag til hvor din partner kan søke hjelp og sinnemestring, noe som kan være en vei til et bedre liv for dere begge. 

Til sist så ønsker jeg å si til deg at du bør gå noen runder med deg selv og vurdere dette forholdet slik det er i dag veldig nøye, spesielt hvis det er sånn at du ser for deg en fremtid med denne mannen. Å utøve vold - i alle former - er pr definisjon ulovlig. Å bringe frem barn i et voldelig forhold er ulovlig, og i verste fall så risikerer man å miste omsorgsretten for barna dersom man ikke er villig til å gjøre det som kreves for å skjerme dem fra volden. Du bør også gjøre de grep som kreves for å skjerme deg selv fra volden, og da vil første bud være at din partner søker hjelp. Alle kommuner skal vel tilby sinnemestringskurs for temperamentsfulle menn, hvis han sliter med traumer fra barndommen så bør han gå til behandling hos psykolog, og det finnes kurs og tilbud for voldsutøvende menn som ønsker å slutte å slå. Det er veldig forståelig at du ikke ønsker å forlate han, du skriver at han har det vanskelig og at han utøver vold i de mørkeste/vanskeligste periodene, men er snill og unnskyldende ellers. Likefullt så er det ikke din oppgave å være hans boxingbag, og det er ikke sikkert at du er den hjelpa han trenger akkurat nå. Det er heller ikke sikkert at det blir mindre vold i fremtiden, voldsutøvelse foregår gjerne i sykluser hvor det kan gå en stund mellom hver gang det smeller, så unnskylder partner seg, er veldig ydmyk for en periode, ting bedrer seg og normaliserer seg, frem til neste gang noe skjer og det bygger seg opp til en ny voldsepisode. Det at han reagerer med å bruke vold hver gang traumene trigges er ikke ok, han må lære seg å benytte andre metoder for å få ut sinnet, fremfor å potensielt ødelegge et annet menneske slik han selv mest sannsynlig har blitt ødelagt. Traumer må bearbeides og behandles, har han fått noe hjelp til dette? 

Jeg håper du skjønner at du fortjener bedre, selv om du er veldig glad i denne mannen. Kjærlighet tyr ikke til vold, og man tukter ikke den man elsker. Tenk godt igjennom hva du vil i fremtiden, og hvordan du egentlig har det nå, og avtal en time med en veileder på et krisesenter 🙂

Anonymkode: 6dd7a...8d1

Tusen Takk for et veldig godt og dekkende svar til god veiledning og ettertanke ! Å ta kontakt med krisesenter for tips om sinnemestringskurs var en god idé (når det kommer til meg selv føler jeg ikke krisesenter er rette plassen da det ikke skjer så ofte lenger og jeg ikke føler det som noen krise ellers i hverdagen men kanskje godt med litt støtte der uansett!) og jeg vil fortsette å prøve å få han til psykolog for å jobbe med barndommen sin også. 

53 minutter siden, Sulosi skrev:

Ta til deg disse rådene TS. Det handler om at dere skal ha ett godt liv. Kanskje du finner ut at du må gå eller kanskje du finner ut hvordan du skal håndtere problemene slik at de tar slutt. Enn så lenge det er vold og trusler i ett forhold så er det noe som er feil og en eller begge må ta noen grep, det du har gjort til n fungerer jo ikke ellers hadde du ikke skrevet her på KG eller?

Du har rett, les videre mitt svar til sitatet over , og tusen takk for at du også svarte i tråden min. Noe er feil ja og vi må ta større grep begge to. Som du sier, kanskje jeg finner ut hvordan vi kan håndtere det så det tar slutt ellers må jeg gå. Prøver litt til og synes vi er et steg på veien med at han viser såpass mye anger og har greid å få sjeldnere utbrudd. 

Anonymkode: 30cec...d2d

[AnonymBruker]

Altså bare...Wow...vet ikke hva jeg skal si engang. Snakk om å bagatellisere verdien av eget liv og voldelig forhold. Nesten litt hjernevasket....Håper virkelig du tar til fornuft ts før han dreper deg. Min eks klarte det nesten, bare flaks gjorde at jeg overlevde. Da hadde han ikke rørt meg på 5 mnd. Håper virkelig, virkelig, virkelig du tar å "snap out of it",  slutter å være blind å tar til fornuft.

Det der kommer til å være det forholdet du vil angre mest på å ha hatt når du endelig kommer deg ut av hekten, og du vil angre på tiden du kastet bort. Du kan feks aldri bringe barn i det forholdet der...eller være ærlig mot familie og venner uten at de vil prøve det de kan å redde deg. Og noen år frem i tid, så sitter du der, blåslått. og angrer dypt å inderlig på at du ikke gikk før. At du ikke hørte etter hva folk sa.

Anonymkode: 89910...296

[needinspiration]

"Hei,

Jeg sliter med det. I dag var en sånn dag at jeg skulle ønske at jeg fikk gråte ut skikkelig, men kroppen reagerte ikke. Følelsene er bedre nå, fikk utløp for den negative energien da jeg ble med på dugnaden i ettermiddag. Brukte kroppen til å jobbe hardt i stedet. Men herregud så slitsomt det var å føle slikt! Det føltes som gråteklumpen satt fast i halsen. Jeg kunne kjenne den, men greide bare ikke å gråte.

Jeg har blitt tillært at jeg skal ikke gråte. At jeg må tenke på noe annet. Bli distrahert. Jeg tenker at hele greia med gråtingen er tillært. Men så har jeg også levd i et psykisk og fysisk voldelig forhold. Der ble gråten kalt for krokodilletårer. Hver gang. Til slutt så skrudde jeg av. Ble deprimert. Helvetes mann. Drit jævel. Du har laget meg et stort og betent sår i kroppen min. Det er sånn det føles. Jeg vil føle glede, men du har greidd det beste en som deg bare kan. Det verste er at du er faren til guttene mine. Du fortjener din straff, og det skal jeg sørge for at du får. I retten!! Taper! I dag hater jeg deg så intenst for det du har gjort! Jeg har ikke ord for det jeg tenker om deg akkurat nå. Hat er nok det enkleste ordet jeg kommer på.

Takk.

Meningen er å få ut de ordene over ut av kroppen. På en eller annen måte.

Jeg gruer meg så sinnsykt til rettsaken. Der jeg må se trynet til exen. Jeg må være sterk for gutta mine. Og for mitt selvbildet. Jeg prøver å ikke tenke på det, men jeg vet at den kommer før sommeren. Gud, jeg orker ikke å forholde meg til han om han får noe samvær (med tilsyn). Han har ikke en god omsorgsevne. Det er så mye!

Det er så mye å ta hensyn til. Og passe på. Og jeg må passe på meg. Jeg må finne motivasjonen igjen sånn at jeg kan gjøre ferdig skolen. Men det er så tøft.

 

Jeg har blitt kjent med en dame som har nesten en lignende situasjon som meg. Kanskje jeg skal bli kjent med henne og utveksle erfaringer??

Ellers så tror jeg at jeg er utålmodig. Jeg vil bli ferdig med denne situasjonen, og føle hva som er normalen i livet mitt."

 

 

Til TS,

tenkte at jeg skulle vise deg litt av mitt liv som jeg allerede har skrevet til deg fra før. Husk at jeg har tenkt det samme som deg, at jeg ville greidd å redde "mannen i mitt liv", som jeg fikk unger med.

[needinspiration]

"Det er mye som går gjennom hodet mitt, mer enn "vanlig". Jeg tror jeg har et hvis behov for anerkjennelse for det jeg har vært gjennom, og kommer til dere for å forklare. Men jeg ser at det er et større behov til dem som sitter i et vondt forhold eller et voldelig forhold å gi dem et innblikk i hva det er som skjer om de fortsetter i det usunne forholdet. Her har jeg hatt behov for å hjelpe dere virkelig. Er riktig bekymret for deres fremtid. Prøv å sette dere inn i det jeg har å si, tillatt deg selv til å lese det.

De fleste her vet nå litt om min situasjon, og for dere andre - Jeg er voldsoffer, mor til tre små der to av dem ble slått av sin far og utsatt for psykisk vold. 

I dag har jeg hatt terapi. Det er skikkelig tungt. Før jeg dro dit, så tok jeg en beroligende fordi sist jeg hadde terapi, så hadde jeg angst og uro i flere dager etterpå. Jeg har kommet en del på vei, men det er utrolig mye som gjenstår. Det er snakk om fortrengsler av nesten 8 år. Forskjellige situasjoner knyttet mot følelser, og ting som har hendt i barndommen min. Det er utrolig vanskelig. Når jeg leser det dere går gjennom, der noen av dere velger å bli hos den som utøvet vold mot dere, går jeg gjennom min egen lille helvete på nytt. Jeg forstår hvor vanskelig og hvor hardt det er å sitte der med den ekle vonde følelsen av skam, sinne, der du på en måte ser deg selv utenfra og rett og slett synes synd på deg selv. Der du føler deg fryktelig ille, og du ikke får støtte av den DU elsker så høyt. Og han bryr seg ikke om å vise empati heller. Man føler seg totalt håpløs alene, og den vonde følelsen av ensomhet forsterkes enda mer når man trygler. Da spør jeg, er man da en likeverdig person?

Jeg nevnte det for terapeuten at jeg fikk kritikk som mor her om dagen, og det hadde jeg ikke fått på lang lang tid. Dvs siden den sisten dagen jeg så min exsamboer. Og det som skjedde med meg var at jeg tok det ganske hardt følelsesmessig, og min integritet som mor ble tråkket på.

Ja, jeg forsto at personen som sa det mente at jeg bør være forsiktig, men det jeg følte var at jeg ikke var god nok som mor til å ta de riktige avgjørelsene for meg og barna mine. Det jeg også følte var at personen ikke respekterte meg i den forbindelsen. Disse følelsene tok meg tilbake til det helvetes forholdet. Min ex respekterte meg aldri. Og lot meg ikke være meg selv som mor til mine egne barn. Tenk på det. Dere kan ikke forestille den følelsen jeg hadde, hver dag. Klart man blir deprimert. Man får ikke lov til å snakke med andre mennesker. Når man kunne, så følte jeg at jeg ikke kunne være meg selv. Og da var hele gleden borte.

 

Ok, jeg kjenner på kroppen at jeg får en fysisk reaksjon på dette, så jeg kan ikke presse meg selv til å åpne meg her. Da kan ting gå gærnt for meg her.

Forstå det dere. Jeg lover med hånd på hjerte at jeg er så ekstremt glad i at mine barn var så modige og anmeldte sin egen far til barnehagen. Jeg og barna mine skal komme oss over denne kneiken. Så, som dere ser, dere ønsker IKKE å komme dere dit jeg er nå. Det er så alvorlig at hver gang jeg har terapi så innser jeg at ting var utrolig mye verre enn det jeg trodde det var."

 

Til TS:

Enda en kopi av det jeg har skrevet før. Les og prøv å forstå hvordan livet ditt kommer til å bli om du ikke greier å "redde mannen i ditt liv"!

[AnonymBruker]

Samme her...jeg som skrev to innlegg over her. Jeg skulle å redde "mannen i mitt liv". I stede tok mannen nesten mitt liv. Hadde ikke jeg glemt å låse døra og hadde ikke naboen hørt bråket å stormet inn ville jeg vært død. Legene som behandlet meg og la meg i falsk koma sa det dreide seg om minutter. Han lyktes nesten. Mannen som sa han elsket meg. Mannen som gråt hver gang han var voldelig og viste dyp anger. Mannen som gikk i behandling. Mannen som var voldelig sjeldnere og sjeldnere. 

Nå har jeg møtt den egentlige mannen i mitt liv. Han har aldri rørt meg. Han elsker meg på ordentlig.

Anonymkode: 89910...296

[Carrot]

Mine første tanker er at om du ikke vil gå fra han hva oppnår du ved å dele denne biten av samlivet annet enn mer stress? Svært få venner eller familie vil skjønne hvorfor noen velger bli i et forhold som er voldelig uansett hvor "snill han er når han ikke slår" om du skjønner. En av mine beste venner i ungdommen ble hos en mann som slo når han drakk, og han drakk mer og mer - og slo oftere og oftere - men når han ikke drakk var han verdens beste fyr.. De fikk til alt overmål to barn, giftet seg og jeg har ikke tall på alle de gangene utover i barnas oppvekst jeg fikk telefon om at han hadde "klikket" og de måtte hentes - NÅ! Jeg fant henne til slutt i bunnen av tappen med ungene gråtende rundt seg og en rasende mann som sto og sparket henne og brølte ukvemsord - likevel forlot hun ham ikke permanent. Til slutt hadde han banket henne så ille at hun havnet på sykehuset, etter at politiet nekten reise ut til husbråk fordi som de sa "det er ikke noe vi kan gjøre - hun drar tilbake hver gang!" og da fikk familien hennes nok, de koblet endelig inn barnevernet. Det ble hardt mot hardt, hun flyttet for å beholde barna men forholdet tok ikke slutt - når det yngste av barna var 14 flyttet de samme igjen. De er fortsatt sammen, han drikker ennå - barna har flyttet hjemmefra og jeg ser henne fortsatt med blåmerker. Barna som i dag er i tyveårene sier begge at de har et vanskelig forhold til foreldrene og et veldig anstrengt forhold til alkohol, rus og vold. Men, faren er verdens snilleste når han er edru. Da er vet liksom ikke så ille med alle sårene, blåmerkene, arrene, redselen..

Etter den gangen i bunnen av trappen satte jeg grenser for vårt vennskap, jeg kunne ikke fortsette være venner og støtte noen som bevisst valgte få julig, som dro meg inn i elendigheten hver gang fordi jeg alltid kom. Jeg kunne ikke fortsette være redd når jeg skulle stå imot hans sinne, han slo aldri meg, brukte seg aldri på meg - første gang han hevet armen mot meg slo jeg først. Alt jeg hadde, rasende! Jeg var så sinna og redd at jeg ikke helt tenkte over hva jeg gjorde, jeg bare handlet, men han våget aldri bruke seg på den måten mot meg igjen. Likevel var jeg livredd - hver eneste gang. OG lei meg, så opprørt på hennes vegne, gang på gang på gang. Tryglet henne om å velge et bedre liv - men hun nektet, hun elsket han og han var egentlig en snill fyr...

Blåøye, brudd, blødninger - han var bare full, han er snill når han er edru.

Joda, men når man trenger en øl for å slappe av etter jobb flere ganger per uke, eller drikker seg gjennom hver helg, hver motgang, må feire hver ting med en dram - da er det etterhvert få dager edru og mange dager vold. Likevel, han er snill når han er edru..

 

Nå har de vært gift i nesten 20 år, sammen i 30 - og han er fortsatt snill når han er edru. Kroppen hennes har fått mer juling enn noen, hun er ufør og likevel det mest positive menneske jeg kjenner. Ei herlig jente på så mange måter, en fantastisk mor som stiller opp på alt, bortsett fra at hun valgte en fyr som slo.. Men han er egentlig en fin fyr når han er edru... 

egentlig.. 30 år med vold, og det er like jævlig å vitne som venn i dag som det var for 30 år siden og jeg føler meg maktesløs, så jeg har valgt henne bort fra hverdagen min. Jeg tenker på henne likevel hver fredag og lurer på om han drikker denne helgen - bekymringen blir ikke borte selv om det ikke er meg hun ringer for å få hjelp. Så nei, jeg syns ikke venner trenger den belastningen det er å leve med ditt valg. Jeg skulle gjerne ikke visst, sett, vært en del av volden jeg ikke på noen måte kan akseptere at man velger leve med. Jeg skulle ønske jeg ikke visste, ikke så, ikke bekymret meg - hele tiden! For, han er jo egentlig en snill fyr..