Stebarn som ikke har velfungerende foreldre.

[AnonymBruker]

Dette blir langt!! Jeg har en samboer med tre fellesbarn. En på 4 år og et tvillingpar på 6 mnd. Han har en sønn fra før på 16 år. Jeg har vært hans stemor siden han var 10 år gammel, så vi kjenner hverandre godt. Stebarnet og jeg har alltid hatt et godt forhold. Han er smart, oppmerksom og har alltid vært kjærlig mot lillebror på 4 år (og nå også tvillingene)  problemet er at mor og far (min samboer) gir meg alt ansvar for mitt stebarn. Jeg har alltid hatt ansvar, i alle år, for alt av lekser når han er hos oss. Jeg har sittet ned med han i 6-7 timer hver dag for at han skal lære matte, norsklitteratur, historie og naturfag. Jeg har til og med tatt opp fransk som privatist kun fordi jeg ønsket å hjelpe han med leksene. Jeg har lært han studieteknikk, rettskriving osv. 

Med en gang han dro/drar til mor fulgte hun han ikke opp med leksene og lot han heller spille på data/Playstation eller være med venner, så når han kom tilbake til oss hadde han mye å ta igjen. Så vi satt der...igjen..i flere timer med tapt kunnskap fordi "han hadde vondt i hodet" flere av dagene han var hos mor og var dermed heller ikke på skolen. Og slik har det alltid vært. Jeg sendte mld til mor om at hun MÅ følge han bedre opp, jeg tok flere telefoner og jeg skrev epost. Hver bidige gang lovet hun bedring, men hun synes det var vanskelig fordi hun var sliten.

Selvsagt er skole kjedelig for barnet dersom man henger etter og ikke forstår bæret av hva som blir sagt i timene. Min stesønn satte pris på at jeg tok meg tid til å hjelpe han og vi knyttet et godt bånd, men ettersom årene gikk ville han heller være hos mor for da slapp han lekser/skolearbeid. Så han var hos oss i alle ferier og helger, og hos mor i ukedager. 

Bv har vært inni bildet fra han var liten. Jeg har sagt til de begge (mor og far) at hvis de ikke gir han regler/konsekvenser for det han gjør, så ender dette gale. Guttungen stjal på butikken. Han fikk ingen konsekvenser av mor eller far. De bagatelliserte det. Guttungen begynte å svare mor og far frekt, de gav etter for alt han sa. Ikke mot meg. Til meg fortalte han mye, om at han følte at ingen av foreldrene brydde seg om han, at stefar drakk veldig mye, at han hadde det vanskelig og at den eneste personen som forstod seg på han, det var meg. Jeg prøvde å ta dette opp med mor og far flere ganger, men det gikk ikke innpå noen av dem.  For to år siden begynte mor å ringe til meg flere ganger i uken for å spørre meg om råd til oppdragelse. Jeg har forklart henne gang på gang hvordan jeg gjør ting her, men gang på gang så feiler hun med det jeg (og bv) råder henne til. Jeg fikk til slutt ansvar for henting, levering, bursdagsfeiringer, betale for klær og toalettartikler. Mor eller far gjorde ikke dette før jeg kom inni bildet og jeg ønsket at han skulle ha en fin barndom. Det er mye mer jeg burde sagt, men jeg tror jeg stopper snart. 

I hvert fall; min samboer er kjempeflink med våre barn, men jeg føler han har gitt opp barnet sitt som han hadde fra før. Mor og far krangler og har kranglet i alle år, mor og barn krangler, far og barn krangler osv. Barnet hans hadde en del problemer på skolen og med lærere fra han var 6-9/10 år, men da jeg kom inni bildet gikk det bedre. Men nå er ting ute av kontroll! Min stesønn har blitt anmeldt flere ganger i fjor, bv har hatt samtaler med foreldrene og med mitt stebarn, men ingenting blir bedre. Jeg har lyst å gå fra min samboer fordi han er en dårlig(ere) far for sitt eldste barn, men jeg vet at dersom jeg gjør det, har ikke min stesønn noen som kan være der for han. Jeg kommer selvsagt aldri til å kutte kontakt med han, men jeg regner med at det blir mindre kontakt og besøk dersom jeg ikke er sammen med bf. Jeg har jo tross alt ingen rettigheter når det gjelder samvær. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg trenger i hvert fall råd til hva jeg kan gjøre for at mor og far skal ta mer del. Jeg er veldig sliten og synes synd i mitt stebarn. Jeg er så redd for at han havner i helt feil miljø..

Anonymkode: 78aa3...65a

[atropos]

Det første jeg tenker når jeg leser dette er at din stesønn er så utrolig heldig som har deg i livet sitt. Det er ikke alle undt å ha noen som bryr seg om hva man gjør i livet. 

Hva du kan gjøre for mor og far her. Mor har du jo ikke råderett over, men ta deg en skikkelig alvorsprat med mannen din. Han må sette ord på hva han tenker om sin sønn. Er det en mulig løsning at han flytter inn hos dere permanent? Det virker jo som det kan være grunnlag for det hvis sønnen uttrykker at det er ugreit hos mor. Han er stor nok til å velge selv, men synes kanskje det er vanskelig å spørre om sånt. Hvis dere tilbyr han å bo hos dere, kan det være at han takker ja til det. 

Gutten trenger åpenbart hjelp. Han skriker det ut med alt han gjør. Straff er ikke beste løsning mener jeg. Han trenger kanskje noen som redder han ut av den fortvilte situasjonen han er i. Du kan være den personen. 

[GammelKaktus]

Du er iallfall en knallgod stemor 

Du kan ikke bli i et forhold om ikke fungerer for deg pga. stesønnen din. det vil ikke være bra for deg eller barna dine. Regner med at det er flere grunner til at du ikke vil være i forholdet lenger, ikke bare forholdet samboeren din har til sønnen sin som er problemet? Med tanke på at barnevernet er inni bildet og ting ikke fungerer med foreldrene så er det ikke umulig at du kunne ha blitt et fosterhjem for stesønnen din, at han kom på besøk til deg en helg av og til, eller bare innom på et besøk. Han er jo tross alt 16 år så hans mening tillegges stor vekt, og han har jo småsøsken hos deg og.  Jeg tror barnevernet ville vært veldig samarbeidsvillige, spesielt med tanke på at gutten raskt viste bedring når du kom inn i bildet.

[Gjest Blondie65]

Redd gutten. Få han bort fra morens hjem og inn der den eneste omsorgspersonen som har tatt hans oppdragelse alvorlig. Så utrolig heldig han er som har deg! 

 

[AnonymBruker]

Er det mulig at han heller kan bo fulltid hos dere?

Gutten er heldig som har deg i livet sitt, ts! Jeg tror nok du betyr mer en du skulle tro.

Men man kan ikke tvinge noen til å ta ansvar. Du har jo prøvd, år etter år, å ta dette opp med mor og far. Jeg forstår virkelig at dette får deg til å se annerledes på mannen din. Han må jo stille opp for sønnen sin! Så utrolig rart at han ikke klarer å se det selv når du forklarer det tl han. Men jeg tenker at om du vil gå fra ham så er det sikkert flere grunner til det, og du burde jo ikke bli i forholdet kun pga stesønnen. Jeg ville vært helt åpen med mannen om at dette var faktisk noe som fikk meg til å tvile på hans evner som far. Stesønnen må jo "reddes", men du klarer det jo ikke helt alene. 

Anonymkode: 8ba94...a22