min samboer stresser

[Gjest giret, jeg også]

Min samboer og jeg er inne i en periode nå, hvor det kreves mye av begge. Vi har kjøpt oss leilighet som trenger mye oppussing (2 mnd siden) og det meste vi har er fortsatt i esker, mens vi pusser opp rom etter rom. I tillegg er vi begge i studier og deltidsjobb.

Det krever mye å leve slik vi gjør nå. Selv mener jeg at jeg takler det bra. Får studert, jobbet, og pusset opp. Får i tillegg tid til å trene noen ganger i uken og slappe av litt også. Treffer venner like mye som før. Er alt i alt fornøyd, situasjonen tatt i betrektning. Har nettopp kjøpt min første leilighet sammen med kjæresten, og gleder meg over det.

For min kjæreste er det værre, han sliter virkelig. Føler at alt flyter, han får ikke studert nok, sliter med et press han ikke blir kvitt uansett hva han gjør. Han føler at han "ligger etter" med det meste - og at alt han gjør blir gjort i siste liten. Stadig må han skjære ned på planer han har lagt. Om ettermiddagene sovner han ofte på sofaen, og våkner sint og utmattet, for han hadde jo ikke tid til å sove. Og ikke gav det noen hvile heller, fordi han drømte hele tiden om at han burde stå opp og gjøre noe.. Om kvelden får han ikke sove. Jeg tror også at han har dårlig samvittighet overfor kamerater han ikke får truffet lenger. Han virker genuint ulykkelig. Dette blir stadig værre. Før var det slik innimellom, nå er dette regeken og ikke unntaket. Kan hende vi har en rolig avslappet stund i løpet av helgen. Så er det tilbake til det høye stressnivået igjen.

Dere tenker kanskje at jeg burde bruke av mitt overskudd på å hjelpe ham, og dere skal vite at jeg prøver med hver celle jeg har i kroppen. Jeg snakker med ham, men det virker ikke som om det fungerer å "få det ut" lenger. Jeg avlaster ham ved å gjøre fler av fellespliktene enn ham. Lager mat til ham så han skal slippe å stresse med det. Jeg forsøker å gi råd om hvordan han kan legge opp en realistetisk dagsplan som det gir tilfredsstillelse å oppfylle, men dette tolker han bare som press og mangel på empati, og som om jeg "tror det er så enkelt".

Før tenkte jeg at det kunne hjelpe å få ting litt på avstand ved å gjøre noe morsomt sammen, som f. eks å gå på kino, men det ble som regel aldri noe moro. han sa ja av plikt og klarte ikke more seg pga. alt han hadde i hodet sitt. Det var dessuten et sjansespill å foreslå noe som helst, han kunne lett bite hodet av meg fordi han følte at jeg påla ham mer press (med mine forventninger til ham, osv..). Som dere forstår, har jeg sluttet å foreslå ting.

Jeg føler at jeg lever i et konstant minefelt sammen med ham for tiden, fordi jeg vet ikke når han kan "klikke" pga. stresset sitt. Vi hadde det ikke slik før. Når han er slik som nå, er det absolutt intet rom for meg i livet hans, og han misforstår det meste jeg gjør og sier. Han er en ærlig person (en egenskap jeg vanligvis beundrer) og alt han føler ligger tykt utenpå. Jeg er vant til en mer subtil væremåte (familiebakgrunn og venner), og er veldig var for folks signaler. Derfor går alle hans kvaler sterkt innpå meg, og jeg får konstante spenninger av å ha det slik. Jeg blir så utrolig sliten og lei meg av all negativiteten, og det som plager meg mest er følelsen av avmakt - jeg føler at ingenting jeg gjør betyr noe. Jeg vil så gjerne hjelpe mannen jeg elsker. Og naturligvis ønsker jeg å få noe mer ut av forholdet vårt enn det jeg får nå.

Selv er jeg av den typen som er vant til å ta hånd om det som plager meg raskt og effektivt, for å få livet mitt inn på rett spor. Det har alltid pleid å fungere. Jeg er en god problemløser, men akkurat nå stanger jeg hodet i veggen og er fullstendig i villrede.

I kveld kom han hjem og ting hadde gått litt på tverke (sovnet på forelesningen, mått kaste bort en time på å vente på en budbil, osv) og han var helt på randen. Fikk ikke opp døren til vaskemaskinen for å ta ut noen klær, og sparket til den av full kraft så alle smykkene mine og parfymeflaskene på badet ramlet ned og seilet rundt i rommet. Jeg kjente at det toppet seg for meg, og klarte ikke holde meg fra å grine. Da han kom ut og så at jeg gråt, ble han sint, for det var det siste han trengte.. han slamret med døren og gikk ut i stuen, begynte å slå løs på ting der ute og banne høyt. han følte vel at det var han som hadde monopol på å utagere. Jeg vet ikke. Jeg forstår jo at han har det vondt, men det har da for søren jeg også. Men hva kan jeg be om i en situasjon som denne?..

Jeg ble så utrolig lei meg og har knapt følt meg så alene i verden noen gang. Ble nødt til å ta en beroligende tablett da jeg kjente at jeg begynte å hyperventilere (har hatt angst, og har noen vival liggende). Sitter og skriver dette innlegget mens jeg venter på at den skal virke. Hva i himmelens navn skal jeg gjøre?

[Leo]

Jeg forsøker ikke å være ekkel, men bare å vite at ting kanskje kan bli for mye for deg og at du, som nå, kanskje må ta deg en Vival, kan skape ganske mye stress...

Ellers kan det være så enkelt som at han er så "gammeldags" at han føler at det som nå skjer er avhengig av hans innsats. Han MÅ bare lykkes med alt på en gang, mens du kanskje kan lene deg litt tilbake. (Det handler ikke om hvem som faktisk gjør hva. Det handler like mye om grunnleggende holdninger).

[valentino]

Det er da ikke noe nytt at kvinner faller for mentalt ustabile og aggressive menn ...

[Kittykat]

Jeg får inntrykk av det blir altfor mye for han. Han studerer, har en deltidsjobb, og holder nå på med oppussing i tillegg.

Han må fire på kravene. Oppussing skjer ikke på 1-2-3. Forstår at det er gørr kjedelig å ha det meste nedpakket og sånt, men man må bare leve sånn i en periode mens man holder på.

Kan han ikke be venner og familie om hjelp med oppussingen?

Hvem som helst.....

Vi har akkurat flyttet og samboeren måtte ta på seg oppussingen 100& av oss to. Vel, svigerfar og svigermor hjalp jo til da.

Jeg var hjemme med våre 3 barn, så jeg kunne jo ikke droppe de heller da....

I den perioden så var han lettere irritert og stresset og rett og slett lei.

Han er litt sånn enda, men det er pga av vi har kasser her og der som må ryddes i, vi må få orden, gjøre ferdig listearbeid her og der og rydde og alt.

Og samtidig så jobber han fulltid, mens jeg tar meg av barna.

Blir ikke så mye tid til overs da til å pakke opp o.l.

Din samboer må uansett stresse ned og ta ting med ro.

Studering, jobb og oppussing blir litt mye kanskje.

Pluss at han får ikke noe tid for seg selv eller tid til å være med venner.

Ta dere et par kvelder fri for oppussing og gjør det dere har lyst til.

Gå ut, være med venner, lage god mat og se en god film o.l.

Slappe av, lade opp og sove ut.

Alt må ikke skje nå med en gang vettu.........

Samboeren min tok seg litt fritid nå og da. Hadde han ikke gjort det så hadde det nok ikke gått så veldig bra tror jeg...

[Tusenfryd]

Jeg vet hvordan han har det. Jeg kan også ha mye å gjøre, men å miste oversikten - for ikke snakke om en ende på det hele, det sliter vanvittig. Og du skal vite at en energibunt som står og spretter ved siden av og vil hjelpe, det hjelper IKKE!

Nå er jeg og min mann like jævla late og har det på akkurat samme måte oppi alt sånn og har lært oss å kjøpe oss fri fra tjenester. Vi kan simpelthen ikke kjøpe bolig sammen som vi er avhengig av å pusse opp selv.

Og det har vi også unngått etter et par kræsj underveis. For det lærte vi om oss selv og hverandre.

Så ok, det hjelper ikke deg nå, men det kan være greit å huske på til neste gang når dere bytter bolig; dere to skal ikke pusse opp, evt kjøpe noen som kan gjøre det.

Nå: jeg synes dere bør samle venner, bekjente, alt som kan krype og gå, og få pusset opp "ferdig nok" til at dere kan pakke ut og bo dere til. Senk kravene i forhold til hva dere har planlagt, noe kan gjøres neste år også.

Forholdet deres er viktigere.

[Gjest Anonymous]

Stemmer i med Kittykatt: Få venner og familie til å hjelpe dere! Legg opp en plan for hvilke rom som skal pusses opp på seansen og kjøp inn det dere trenger for å gjennomføre det. Kjøp inn øl og bestill noen pizza - de fleste stiller opp hvis de blir spurt. Da går det fort og dere kommer ut av "esketilværelsen" hvilke kan være stressende på de fleste.

Utrolig hvor mye man kan få gjort på en dag hvis man er flere og i tillegg er det hyggelig!

I vennegjengen vår hadde vi nettopp en slik "dugnad" hos et vennepar som flyttet; vi var 6 stykker som sparklet og malte 3 rom på en dag. Noen dager senere hjalp noen å legge nye gulv og liste de nymalte rommene, så da hadde de ferdig stue, kjøkken og soverom på to "arbeids"-dager Skulle de gjort alt alene hadde det tatt vesentlig lengre tid og i tillegg hadde vi det kjekt mens vi holdt på

[Kittykat]

Stemmer i med Kittykatt: Få venner og familie til å hjelpe dere! Legg opp en plan for hvilke rom som skal pusses opp på seansen og kjøp inn det dere trenger for å gjennomføre det. Kjøp inn øl og bestill noen pizza - de fleste stiller opp hvis de blir spurt. Da går det fort og dere kommer ut av "esketilværelsen" hvilke kan være stressende på de fleste.

Utrolig hvor mye man kan få gjort på en dag hvis man er flere og i tillegg er det hyggelig!

I vennegjengen vår hadde vi nettopp en slik "dugnad" hos et vennepar som flyttet; vi var 6 stykker som sparklet og malte 3 rom på en dag. Noen dager senere hjalp noen å legge nye gulv og liste de nymalte rommene, så da hadde de ferdig stue, kjøkken og soverom på to "arbeids"-dager Skulle de gjort alt alene hadde det tatt vesentlig lengre tid og i tillegg hadde vi det kjekt mens vi holdt på

Her må jeg si meg enig med gjest. Få venner og familie til å hjelpe. Vi brukte over 1 mnd på å pusse opp, og da pusset vi opp hele leiligheten. ( den vi bodde i brukte vi over 2 mnd på...... ).

Skulle vi gjort det selv, så hadde vi vært langt fra ferdig nå.

Vi har pusset det såpass at vi kunne flytte inn og så tar vi resten av tingene etterhvert. Vi skal skaffe oss nytt kjøkken, men det skjer ikke før til neste år en gang.

Man kan ikke få alt på en gang.

[Gjest giret, jeg også]

Takk for råd, folkens.

Når det gjelder det å gå på kino, se en film, ta en frikveld, så er dette noe vi gjør rett som det er. Problemet er bare at han er tilbake i samme tralten like etter. Han får dårlig samvittighet for at han har kastet bort tid (selv om han hadde bestemt seg for det), og må liksom sprenglese ennå mer etterpå for å nå målene, som han ikke har en sjans i havet til å nå uansett, sier han.. så er det tilbake til vår evige tilværelse av sukking, banning og dårlig kommunikasjon, fordi alt jeg sier (både trøst og råd) oppfattes som press..

Det er derfor ikke så moro å foreslå noe avslappende, fordi jeg vet at han/ vi får det værre etterpå.

Kanskje er det egoistisk å tenke på seg selv i en situasjon som denne, men dette forholdet gir meg svært lite når det er sånn. En samboer som kjefter og banner og stadig er deppa (og som reagerer med sinne hver gang han blir lei seg), er utrolig slitsom å leve med.

Skal vurdere forslaget om å invitere venner til oppussing. Alt av familie (på begge sider) bor langt unna, så der er det ikke noe hjelp å få.. En annen hake er at min samboer er veldig pertentlig av seg, og må ha kontroll på alt som skjer i oppussingsprosessen. Han kan ikke engang la meg plassere malertapen uten at han må inspisere eller være med..

Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Jeg elsker denne mannen, og vil bare ha det slik vi hadde det før vi kjøpte leiligheten... stresset hans tar knekken på ham, og dermed også på meg.

[Suzy]

Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Jeg elsker denne mannen, og vil bare ha det slik vi hadde det før vi kjøpte leiligheten... stresset hans tar knekken på ham, og dermed også på meg.

Kan du ikke rett og slett si det du skriver ovenfor? Det er ikke noen løsning på det slik det er nåså han må endre tankegangen.

Han må delegere og slappe av - hvis ikke fungerer ikke forholdet. Mulighan blir sint igjen med en gang, men ikke gi deg før dere får snakket gjennom det og vær ærlig. Kanskje det hjelper ham å se at du føler deg utilstrekkelig også?!

[Cata]

Inviter venner på oppussings-dugnad da vel. De fleste mennesker liker å hjelpe til og når man er flere sammen kan det faktisk bli ganske gøy også. Dere "må" selvsagt ut med en aldri så liten innvielsesfest som takk for hjelpa senere, men det kan dere jo ta når dere har ork og overskudd.

Selv fikk jeg hjelp av "halve jobben" da jeg flyttet (leiligheta trengte ikke oppussing). Selv folk som jeg aldri kunne tenkt meg kom til å stille opp kom og bar møbler - helt frivillig. Jeg spurte bare 2-3 stykker. Det kom 8!!!!

[L@dy]

Kan det være han lider av høst deprisjon eller noe? Mangel på vitaminer? Kanskje han burde tatt en tur til legen og sjekket at alt er som det skal. Jeg kan godt skjønne at det er mye stress i den perioden dere er i. Han må rett og slett forstå at NÅ er det stress og gjerne forsøke å prioritere annerledes. Det hjelper ikke å holde på sånn som han gjør.

Og en ting, om dere finner ut at dere skal kose dere sammen, gå på kino eller hva som helst. Da hadde jeg gitt han klar melding om ingen "hysteri" etterpå over alt han skulle ha gjort, som han ikke fikk gjort. Jeg tror jeg hadde blitt en smule forbanna faktisk!

[Tusenfryd]

Jeg forstår faktisk denne mannen jeg, som jeg skrev i innlegget mitt lenger opp. Det er noen av oss som ikke kan slappe av når det er masse som skal gjøres. Og å forvente at det bare må skje, "nå slapper du av" blir helt feil. Noen mennesker skal ikke ha oppussingsprosjekter, dette var jeg innom i en annen tråd for lenge siden og jeg fikk hundkjeft! Alle skal ikke drive med sånn. Og er det feil i utgansgpunktet, blir det bare mer og mer feil.

Få nå ferdig den oppussingen - ikke plag stakkarene med "nå skal vi kose oss og gjøre noe annet" - bli ferdige! Ferdig nok, som jeg skrev, til at dere kan flytte fokus på andre ting. Noen elsker å pusse opp og ha mange baller i luften på en gang, for andre blir det helt feil.

Bare ideen om at andre ikke har det som en selv på dette planet, er tydeligvis helt fremmed for mange.

Noen av oss kan gjøre en ting om gangen, andre flere ting. Mannen din kan tydeligvis ikke ha fokus på både jobb, studier og oppussing, da han må kutte ut det han kan.

Så igjen - bli ferdige og la fyren få fred og innse at vi alle er forskjellige.

(jeg kjenner at jeg blir litt vel engasjert nå, så jeg gir meg her)

[Gjest Anonymous]

jeg er enig med det siste innlegget her, jeg, men når man altså HAR en leilighet å pusse opp... Det høres jo også ut som paret kommuniserer litt dårlig, når hennes trøst/beskjed om å roe ned osv bare bidrar til å stresse han opp. Er han vant til at hun krever mye, eller at ANDRE krever urimelig mye av han? Folk er jo forskjellige, og jeg kan skjønne at han blir stressa. Har selv en kjæreste som "egentlig" i de fleste situasjoner er bedagelig og rolig anlagt, men når vi feks har kjøpt et møbel som skal skrues sammen eller dataproblemer som kanskje kan løses er han nesten (?) manisk: Han KAN ikke ta pause før han er ferdig, og blir småsint og svett og dersom prosjektet tar flere dager klarer han ikke å koble ut hverken når han sover, er på jobb eller vi gjør hyggelige ting sammen.

Det er klart at alt for mange baller i lufta ville tatt knekken på han - det har å gjøre med måten man ser ting på. Du sier selv at du er en flink problemløser - og du ser ikke oppgavene som en bekymring, bare noe man må gjøre. Noe som selvsagt er bra. Kjæresten din kan kanskje lære seg å tenke litt som du gjør - men det er en møysommelig prosess å endre tankemønster. Han BØR lære seg å koble ut og tenke mer langsiktig (feks at når han er ferdig med oppussinga kan han være sosial igjen), ellers bør han passe på å ikke involvere seg i for mange og store prosjekter på en gang. (hvor gamle er dere forresten? kanskje han føler at det blir litt mye ansvar og økonomiske bekymringer og sånt på en gang?)

[Gjest Sanya_73]

Istedenfor at du tar Vivalen, gi den til ham!

Det kan forresten også høres ut som om han allerede bruker et eller annet...

Og du kan jo spørre ham direkte hva DU kan gjøre for å hjelpe HAM.

Eller sette dere ned og prate om dette her, der du forteller ham i tydelige setninger hvordan han får det til å føle, og at du heller kunne tenke deg å selge hele leiligheten enn å fortsette sånn.

Sanya

[Gjest Anonymous]

En annen hake er at min samboer er veldig pertentlig av seg, og må ha kontroll på alt som skjer i oppussingsprosessen. Han kan ikke engang la meg plassere malertapen uten at han må inspisere eller være med..

Om samboern skulle dobbeltsjekka om jeg hadde satt maskeringstapen riktig hadde jeg bedt han om enten å pakke seg ut eller gjøre alt selv!

Om han er så petimeter at han ikke tør la noen hjelpe seg så har han jo valget: Bruke tid og evighet, eller få hjelp og bli ferdig i en fei!

[Gjest Pjusk]

Jeg synes det høres ut som om du er i en kjempestressende situasjon!

Og jeg synes faktisk at hvis man blir så utagerende (både fysisk og ved å være deppa/kjeftete) mer eller mindre konstant, er det et svært dårlig tegn.

Vi har selv opplevd lange perioder med masse stress - jeg tror mine nærmeste rundt meg forstår hvor slitsomt det var engang. Vi har barn hvorav det ene lå alvorlig sykt på sykehus i tre måneder, deretter ut og inn i to år. Samtidig bygget vi hus med stor grad av egeninnsats! Mannen min hadde fulltidsjobb med lang reisevei i tillegg (jeg var i størstedelen av byggeperioden i barselpermisjon, deretter var jeg også i jobb). Mannen min ble overarbeidet og fikk vel en depresjon i større eller mindre grad, men ellers fungerte forholdet oss i mellom ganske greit.

Men det ble litt til at jeg hele tiden avlastet ham, fordi han skulle "skånes". Noe som ikke akkurat gjøre underverker for egen del i det lange løp... Men det var iallefall ingen av oss som sparket i møbler eller konstant gjorde livet surt for den andre. Og det er her varselbjellene begynner å ringe hos meg.

Jeg synes ofte man ser en persons sanne jeg i stressperioder.