er så irritert på meg selv.

[Gjest Irritert!]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lar meg påvirke av andres oppfatning om meg?! Gang på gang har jeg minnet meg selv på at andres oppfatning er preget av hvordan jeg selv oppfatter meg. Men så kommer nedturen: man sitter i en forsamling, enten det nå skulle være familien, kollegaer eller venner. Plutselig føler man seg svært alene og deprimert. Det er som om man aldri er god nok for noen. :-(

Jeg har en anelse om at denne utryggheten og usikkerheten jeg føler kommer av at jeg savner støtte og kjærlighet fra familien min. Det er så vondt når en nær familie medlem later som om du er luft eller at en ikke betyr noe for vedkommende overhodet. Jeg bor ikke med familien lenger. Men det hender at jeg treffer på min par år yngre bror i ny og ne, som jeg ikke har snakket sammen med på ca 1,5 år. Det er selvfølgelig ufrivillig. Men det er bare slik at vedkommende ikke takler konfrontasjoner. Og gjør det beste ut av situasjonen ved å fryse meg ut av livet sitt. Jeg har slått meg til ro med den tanken. Men likevel gjør det så vondt å se at han har det så godt i livet. Han er helt upåvirket. Mens jeg er av den følsomme typen som har latt dette påvirke livet mitt

Jeg har bare et budskap til lesere her: Aldri forskjellbehandle barna deres ved å være unødvendig streng mot den ene. Det ender som oftest med at den ene vokser opp til å bli bortskjemt, uempatisk og brautende. Mens det andre barnet aldri klarer å viske bort sin usikkerhet og mangel på trygghet i livet. Bare sånn at alle foreldre er klar over dette.....

Jeg er i en fastlåst situasjon. Men etter at jeg har grint, vil jeg føle meg lettere til sinns i allefall.....

Takk for meg....

Jente_79

[Gjest Chrizzy]

Har du lest Veronica vil dø, av Paulo Cochelo, første delen av innlegget ditt fikk meg til å tenke på den. Jeg er 74 modell, og jeg har hatt kjempe store problemer med min bror. Min mor skjemte bort han, men min far som var borte store deler av tiden skjemte bort meg. Vårt forhold har alltid vært komplisert, men for bare noen få år siden var det som om noe løsnet, egentlig så tror jeg faktisk at jeg bare gav opp å prøve å få han til å være positiv til meg og mine meninger............ Mener ikke at det er det du skal gjøre. Erfarte i alle fall at jeg tok vårt "kompliserte" forhold tyngre enn han gjorde. Men etter en tid så løsnet bare mange ting, som sagt. Tror kanskje det gjorde det fordi jeg tenkte mye over dette en periode, grublet, ville at ting skulle være annerledes, plutselig så var jeg kanskje ferdig med en prosses inne i meg som gjorde slik at jeg fikk fred med situasjonen. Fordi det er jo bare oss selv vi kan forandre

Er helt enig med deg i det om forskjellsbehandling av barn, det kan også skape dårlig forhold mellom søsken, mens søsken under riktige forhold er en kjempe støtte og ressurs i livet