Flytte sammen for tidlig............

[Gjest Eks-samboer]

Det er noe jeg har lurte på mange ganger.

Flytter folk sammen (blir samboere) for tidlig? Bruker man nok tid på å bli kjent med hverandre?

Mange klager på sin partner - at vedkommende ikke koser nok - ikke trøster - ikke snakker - ikke viser følelser - ikke tar seg nok av ungene osv osv

Da er det jeg lurte på............. Personligheten til folk kan man endre på den? Din partner kan vel ikke plutselig bli lite kosete - eller plutselig ikke ville snakke.

Har h*n da ikke vært sånn hele tiden............

Jeg tror faktisk at mange flytter sammen for fort. De tar avgjørelsen på et tidspunkt da de er "i den syvende himmel" - og ikke ser klart. Eller så er mange naive - og tror at "bare vi flytter sammen - så endrer h*n seg nok".

Tror faktisk mange brudd kunne vært unngått om man brukte litt mer tid på å bli kjent med flere sider av sin partner..............

Hilsen en som neste gang

vil bruke mye lenger tid :-?

[metteflette]

Tror det kommer helt ann på hvor realistiske partene er i utgangspunktet jeg..

Jeg ble samboer for en måned siden og vi har nå vært sammen i 3 måneder. Vi kjenner hverandre fra før av og har begge en innstilling på at vi tar ting som det kommer.

Du blir ikke skikkelig kjent før du bor sammen med partneren er min påstand.

Og når han som i mitt tilfelle allikevel omtrent "bodde" her og måtte flytte ut fra der han bodde, falt det naturlig at han skulle flytte inn med oss.

Det er selvfølgelig som det meste her i livet individuelt. og enkelte mennesker er nok rett og slett ikke skapt til å bo sammen i det hele tatt...

[Gjest Anonymous]

Enig med Metteflette. Man blir ikke ordentlig kjendt før man bor sammen. Så hvorfor være kjærster og kunne "skjule" sider (bevist/ubevist) for den andre til man har vært sammen i 1-2 år (hvis det er grensen man har for når det er "passende" å bli samboer). Er det ikke bedre å få utforsket kjærligheten sammen, finne ut av om det er sider ved partneren man ikke kan leve med?

Jeg tror nok at det største problemet med at par skiller lag ikke nødvendigvis ligger i det at man flytter sammen og/eller gifter seg for tidlig. Jeg holder en knapp på at det har noe med evnen eller viljen folk har til å få det til å fungere, snakke sammen o.l....

Det er så lettvindt nå i dag. Man er utro som det passer seg, man tar den andre for gitt, egoismen er stor i dagens samfunn. Man vil ha alt lettvindt. Når motgangen kommer så møter man den ikke og ordner opp, man stikker av med halen mellom bena.

Jeg tror at man i dag er så ute etter det perfekte at man glemmer at alt ikke er som på film.

Det er jo også så populært at man skal gjøre så mye hver for seg. Ferier/turer, byturer med gutta/jentene, firmafester og firmaturer.

Hvorfor skal man i dag gjøre så mye hver for seg? Enkelte er jo så opptatt av "friheten" sin. Jeg tror ikke det er så sunnt for et forhold å være sånn.

Merk dere at jeg sier ikke at man skal holde lanken hele tiden. Men jeg vet om mange tilfeller hvor man er mer opptatt av å gjøre disse tingene med vennene enn med partneren. Partneren har ingen innpass i denne verdenen.

Hva med å ta del i hverandres liv, ha felles venner

osv. ?????

[Philosophia]

Jeg tror også at man ikke blir helt kjent før man bor sammen. Da er man ikke lenger bare kjærester, men må også diskutere middag og husarbeid. Ikke like romantisk. Det er mange forhold som ikke varer så lenge da.

[Arkana]

Jeg tror absolutt mange flytter sammen for tidlig. Jada, det er mye man plutselig lærer om hverandre når man må bo sammen, men det er mye man kan lære før den tid også og jeg synes i allefall man bør ha et minimum av kjennskap til hverandre før man flytter sammen. Hvorfor sånt hastverk? Mitt inntrykk er at det først og fremst er de yngste som flytter sammen tidligst, livet er faktisk ikke slutt ved 25-30, dere MÅ ikke gjøre alt før 20. Som Philosophia sier, det er mange forhold som tar slutt raskt etter at man har flyttet sammen, jeg tror mange av disse hadde holdt seg mye lengre hadde det forholdet hatt et sterkere grunnlag før man snakket om samboerskap. Er det virkelig så mye bry å investere noen mnd ekstra før man flytter sammen og dermed øke sjansen for at man holder sammen?

[Gjest Molla glemteåloggeinn]

Jeg er på en måte enig med dere alle her. Gjest har noen gode poenger ja. Det er helt klart.

Men som Arkana sier så er det veldig mange unge som flytter sammen.

Min mening er den at er man voksen, så er det ikke så farlig om man flytter sammen etter kort tidsbekjendt skap. Men dersom man er yngre (25 og nedover kanskje) så skal man ikke stresse med å bli samboere.

Som ung så er man ennå i utvikling og da er jo faren for at man "vokser fra hverandre" stor. Voksne er voksne og på en måte "ferdig utviklet". Man er bedre utrustet til å ta utfordringene som kommer og har bredere bakgrunn til å kunne ordne opp i evt. problemer.

Kjærsten min flyttet inn til meg og sønnen min etter kort tid. MEN vi er begge voksne mennesker og viste hva vi gikk til. Nå skal det jo også sies at han beholdt leiligheten sin i ca 9 mnd. fra han kom med tannbørsten, truser og sokker og til solgte den og kjøpte større til oss.

[Gjest Melk]

Jeg tror ikke man har bra nok forutsetninger for å være i et forhold før man kjenner seg selv godt. Dette fordrer at man har vært litt selvstendig, også mht samkvem med den andre. det er viktig å være et JEG, ikke bare et VI. Dette tror jeg mange glemmer i forelskelsens rus.

Forøvrig tror jeg det er mulig å kjenne hverandre godt selv om man ikke har bodd sammen. Man overnetter jo mye ofte. Da jeg og min samber flyttet sammen var vi så vant til å være sammen døgnet rundt (selv om vi hadde hvert vårt hus) at det ikke kom noen store bomber.

[Titti]

Ser ikke helt det store problemet at unge, regner da med at de er voksen nok til å klare seg selv, flytter sammen. Syns det er mer uansvarlig at de som kaller seg 'voksen', har barn og slikt, flytter sammen etter kort tid...!!?! Da er det ikke bare 2 voksne som er forelsket det dreier seg om, men ansvar for tredjeperson(er)!

[Gjest molla ikkeloggetinn]

Ser ikke helt det store problemet at unge' date=' regner da med at de er voksen nok til å klare seg selv, flytter sammen. Syns det er mer uansvarlig at de som kaller seg 'voksen', har barn og slikt, flytter sammen etter kort tid...!!?! Da er det ikke bare 2 voksne som er forelsket det dreier seg om, men ansvar for tredjeperson(er)![/quote']

DEN var nok til meg. Tipper du føler deg truffet siden du angriper meg.

Hva er det som er uansvarlig i at en 11 åring får en voksenperson til i hus selv om det er kort tid siden man ble sammen? Hadde jo aldri i verden vært sammen med en mann om jeg ikke var 100% sikker på at det var det riktige å gjøre.

Men, men. Forventer ikke at du skal forstå hva jeg mener. Du er nok litt ung til det...

[Gjest Ikek singel]

Uansett alder - så burde alle bo alene ei tid - for å skjønne hva slags jobber en husholdning krever.

Ingen ting gjør seg sjøl............. hverken oppvask eller bilvask! :-?

[metteflette]

Ser ikke helt det store problemet at unge' date=' regner da med at de er voksen nok til å klare seg selv, flytter sammen. Syns det er mer uansvarlig at de som kaller seg 'voksen', har barn og slikt, flytter sammen etter kort tid...!!?! Da er det ikke bare 2 voksne som er forelsket det dreier seg om, men ansvar for tredjeperson(er)![/quote']

Jeg har også en datter på nesten 6 år og jeg hadde jo heller aldri flyttet sammen med min kjære om jeg ikke trodde dette var for livet ut.. Jeg har hatt en kjæreste tidligere og til tross for at vi hadde vært sammen 7 mnd var det ALDRI i mine tanker at vi skulle flytte sammen.

Nå føles alt bare rett og jeg føler jeg har kommet "hjem"!

Er enig i det at når en er yngre bør en kanskje vente litt.

jeg er 30 år og vært igjennom litt av hvert. Jeg kan kunsten å snu på hver krone og vet at hverdagen ikke er rosenrød. Tror ikke en på noen og tyve ser det samme når de flytter sammen etter kort tid. Kanskje rett fra mor og far. Den feilen har jeg selv gjort, og det holdt jo selvfølgelig ikke. Ikke kult å sitte hjemme med kjæresten hver helg uten penger...

Dette med å gå fra hverandre tror jeg også som tidligere nevnt , har noe med innsatsvilje å realisme å gjøre. Hvis begge parter virkelig vil at dette skal funke og er flinke til å ta vare på hverandre i hverdagen, så har jeg tro på at forholdet holder!

[Gjest Maren]

DEN var nok til meg. Tipper du føler deg truffet siden du angriper meg.

Hva er det som er uansvarlig i at en 11 åring får en voksenperson til i hus selv om det er kort tid siden man ble sammen? Hadde jo aldri i verden vært sammen med en mann om jeg ikke var 100% sikker på at det var det riktige å gjøre.

Men, men. Forventer ikke at du skal forstå hva jeg mener. Du er nok litt ung til det...

Dette svaret syns jeg var unødvendig "hardt". Litt kritikk må man da kunne ta? Jeg er egentlig ganske enig med Titti. Jeg syns det innebærer større konsekvenser å flytte sammen relativt raskt om det er barn involvert. Jeg vet at om jeg hadde fått meg en kjæreste i dag, så hadde jeg ventet en god stund før jeg ba han flytte inn til meg og sønnen min for å forsikre meg om at dette var riktig. Jeg sier ikke at du ikke kommer til å holde sammen med samboeren din, men det er nok av eksempler på barn som har vokst opp med flere vikarierende "fedre" og på den måten blitt skuffet gang på gang når det ikke holdt.

[Cata]

Er vil ganske personavhengig tror jeg. Min kjære har fremdeles hjemmeboende (men snart voksne og sannsynligvis utflyttede) unger, så vi har valgt å beholde separate adresser inntil unga flytter ut. Og så får vi se hva det blir til. :klø:

[Melissa Gioberti]

Det er noe jeg har lurte på mange ganger.

Flytter folk sammen (blir samboere) for tidlig? Bruker man nok tid på å bli kjent med hverandre?

Mange klager på sin partner - at vedkommende ikke koser nok - ikke trøster - ikke snakker - ikke viser følelser - ikke tar seg nok av ungene osv osv

Da er det jeg lurte på............. Personligheten til folk kan man endre på den? Din partner kan vel ikke plutselig bli lite kosete - eller plutselig ikke ville snakke.

Har h*n da ikke vært sånn hele tiden............

Jeg tror faktisk at mange flytter sammen for fort. De tar avgjørelsen på et tidspunkt da de er "i den syvende himmel" - og ikke ser klart. Eller så er mange naive - og tror at "bare vi flytter sammen - så endrer h*n seg nok".

Tror faktisk mange brudd kunne vært unngått om man brukte litt mer tid på å bli kjent med flere sider av sin partner..............

Hilsen en som neste gang

vil bruke mye lenger tid :-?

Ja, helt enig med deg.

[Laban]

Det er noe jeg har lurte på mange ganger.

Flytter folk sammen (blir samboere) for tidlig? Bruker man nok tid på å bli kjent med hverandre?

Mange klager på sin partner - at vedkommende ikke koser nok - ikke trøster - ikke snakker - ikke viser følelser - ikke tar seg nok av ungene osv osv

Da er det jeg lurte på............. Personligheten til folk kan man endre på den? Din partner kan vel ikke plutselig bli lite kosete - eller plutselig ikke ville snakke.

Har h*n da ikke vært sånn hele tiden............

Jeg tror faktisk at mange flytter sammen for fort. De tar avgjørelsen på et tidspunkt da de er "i den syvende himmel" - og ikke ser klart. Eller så er mange naive - og tror at "bare vi flytter sammen - så endrer h*n seg nok".

Tror faktisk mange brudd kunne vært unngått om man brukte litt mer tid på å bli kjent med flere sider av sin partner..............

Hilsen en som neste gang

vil bruke mye lenger tid :-?

Hvordan mener du at bruddene kunne være unngått hvis man brukte mer tid på å bli kjent med hverandre før man flyttet sammen? Som du sier selv, personligheten endrer seg jo ikke uansett. Er han ikke kosete, så er han ikke kosete, og det hadde jo fortsatt blitt et brudd, bare at man kanskje hadde brutt før man flyttet sammen...?

For meg er den største fallgruven ved å flytte sammen for tidlig, at man mister den fine kjæreste-tiden. Når man flytter sammen, blir man ofte lat og kommer seg aldri ut døren, for eksempel, men er man kjærester og bor hver for seg, finner man gjerne på en masse ting sammen.

[Titti]

DEN var nok til meg. Tipper du føler deg truffet siden du angriper meg.

Hva er det som er uansvarlig i at en 11 åring får en voksenperson til i hus selv om det er kort tid siden man ble sammen? Hadde jo aldri i verden vært sammen med en mann om jeg ikke var 100% sikker på at det var det riktige å gjøre.

Men, men. Forventer ikke at du skal forstå hva jeg mener. Du er nok litt ung til det...

Takk for at du ser meg som for ung til dette! Jeg er 30 år, har selv ei datter på 9 år....

[Titti]

det er nok av eksempler på barn som har vokst opp med flere vikarierende "fedre" og på den måten blitt skuffet gang på gang når det ikke holdt.

Dette er det jeg mener.... det er så mange barn som får den ene reservepappaen etter den andre inn i livet sitt,

blir glad i dem, for så å ikke ha noe kontakt med dem igjen. Dette tror jeg ikke er sunt for noen barn!

Nå kan det selvfølgelig diskuteres hva som er kort tid og noen garanti har man selvfølgelig ikke uansett...

Mitt innlegg var så absolutt ikke et angrep mot noen, men bare min mening!

Er selv nå i den situasjonen der jeg og kjæresten min vurderer å flytte sammen, og har pratet mye om det og også snakket med barna om det (har 3 tilsammen!)

[Gjest Anonymous]

jeg tror det viktigste for å få et samboeskap til å fungere er at begge innser at det ER mer krevende å bo sammen enn hver for seg. Kjæresten og jeg flytta sammen etter å ha kjent hverandre i halvannet år, men hadde vi bodd hver for oss på samme sted fra før ville vi kanskje utsatt å flytte sammen. Det var altså avstand og praktiske årsaker som var hovedårsaken til at vi ble samboere. Vi har hatt noen krangler rundt dette - når en av oss ikke "samarbeider" har den andre brukt argumenter som at vi kanskje ikke burde bo sammen - og hvis vi ikke kan bo sammen NÅ (vi er tross alt i midten av tjue-årene og egentlig ganske etableringsklare) kommer vi aldri til å klare det. For oss har dette vært forbipasserende problemer - vi har snakket om ting, og vi vet at vi VIL satse på å bo sammen. Og når ytre omstendigheter jobber med oss - vi har for eksempel fått et nydelig hus dumpende ned på oss, klarer i hvert fall vi to å samarbeide og rette oss etter hverandre. Man får jo mye igjen når man klarer det:)