Familierelasjoner som gir angst

[AnonymBruker]

Skal starte med det positive først: moren min er en veldig god mor. Hun er omsorgsfull, oppofrende og veldig involvert. Og hun har vært igjennom en del - men det har vi egentlig alle, som del av samme familie (dødsfall og sykdom). Hun setter meg og min søster foran alt, og i lys av alle negative historier man kommer over, er jeg selvsagt ekstremt takknemlig for dette. 

Men denne hengivenheten er jo også det som kan bli litt problematisk. Hun er avhengig av å ha oss i nærheten og å ta aktiv del i våre liv. Både jeg og søsteren min bodde utenlands pga. studier, og dette taklet hun svært dårlig. Vi følte oss begge tvunget til å flytte pga. hennes negative reaksjon. Søsteren min er i tillegg i et langvarig, seriøst forhold med en som bor i USA og dette har satt store restriksjoner mht. deres forhold.

I tillegg til dette er hun i høyeste grad en engstelig person. Dette er noe hun har anerkjent selv. Hun sover lite og har alltid gjort det, hun bekymrer seg mye, hun får hjertebank av den minste ting. Hun har tidligere gått til lege og fysipterapeut for diverse smerter og spenninger i kroppen. Hun ble da referert videre til psykolog. Det har skjedd i flere ledd at det er blitt anerkjent at mye hennes plager bunner ut i mentalt stress. Hva hun gjør med dette for øyeblikket er jeg ikke sikker på, men det er iblant noe her og der. 

Det sies at "delt glede er dobbelt glede og delt sorg er halv sorg" - vel, med min mor føler jeg det motsatt. En negativ hendelse blir et problem og et problem blir en krise. Jeg opplever henne aldri som en ressurs når det gjelder vanskelige situasjoner, og stenger henne derfor ute. Har jeg gjort noe dumt eller opplever noe vanskelig, er min erfaring at det så og si alt er bedre å takle det alene. Jeg er ganske selvstendig som person, og er en introvert i tillegg - jeg er sjelden ensom og jeg føler sjelden behov for å "rekke ut en hånd". Søsteren min er motsatt, og det skaper selvsagt en kontrast. Hun er nesten på grensen til "mammadalt" (ringer henne for alt), og til sammenlikning fremstår nok jeg ekstra distansert. 

Nå er jeg i en situasjon der jeg står litt i skvis - da hun har bidratt noe (mot min vilje) og ikke vil at jeg skal gjennomføre et prosjekt uten at hun har noe å si. Jeg opplever stadig mer at jeg vil rive meg løs, og hun føler seg avvist. Jeg føler at angsten hennes har smittet over på meg. Jeg sliter stadig mer med å sove, og de fleste samtaler jeg har med henne er noe anspente. Redd for å få kjeft, redd for å si noe feil, redd for at hun er lei seg. 

Ja, vi har delvis snakket om dette. Jeg har uttrykt mitt behov for å gjøre ting selvstendig, og hun er delvis enig, men det er "til hvilken kostnad" og "jeg vet jo hvordan man gjør dette". Ang. dette å bo i en annen by, eller utenlands, så er det lite forståelse. Alt bunner ut i at hun har et ,mye sterke behov for kontakt og ikke minst innflytelse, enn jeg har. Det er jo ikke det at jeg ikke vil se henne, eller treffe henne. Men det holder at vi utveksler epost, og snakker på tlf eller spiser søndagsmiddag sammen iblant. Jeg anser ikke dette som unormalt. Min erfaring er at mine venner ikke har et like anstrengt forhold til sine mødre. Guttene mer enn jentene må merkes, men jeg synes ikke det trenger å bety noe.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, annet enn å kanskje få noen erfaringer? Noen som kjenner seg igjen?

 

 

Anonymkode: 40fa4...54d