Foreldre som sier det er lett å oppdra barn

[AnonymBruker]

Jeg er barnløs og kommer sannsynligvis til å være det livet ut. Dette er ikke en tråd hvor man skal forsvare seg selv som frivillig barnløs, så jeg føler ikke for å utdype mine grunner til at jeg ikke ønsker barn heller. Jeg er i slutten av 20-årene, har jobbet litt i barnehage men trivdes ikke, har småsøsken og har også vært i to forhold hvor mannen har hatt barn fra før. Dette har dessverre vært en kraftig dealbreaker for meg ettersom jeg ikke takler ansvaret og ikke har lyst på barn i bunn og grunn. Vet dermed i fremtiden at det ikke vil fungere med en mann som har barn fra før. 

Greia er at jeg har ved flere anledninger hørt en forelder si at barn er lette å oppdra. Jeg blir like målløs hver gang. Det er for det meste unge alenefedre jeg har hørt si dette, disse har da gjerne jevnlig avlastning i form av sin egen mor eller en 20/80-40/60 ordning med moren til barnet. Jeg har hørt ytterst få mødre si dette, men har jo hørt det også. Jeg finner ikke så mange andre fellestrekk, men de fleste har dårlig økonomi, kjøper aldri nye ting til barna sine eller lar sine egne foreldre eller barnets andre forelder ta seg av innkjøp av klær og leker. Og mange av barna er også helt ute av kontroll. 

Så da spør jeg dere som er foreldre... Spesifiser gjerne om du er alenemor eller alenefar, eller om dere er samboere eller bare kjærester som bor på hvert sitt sted, hvilken ordning du har med moren/faren til barnet, om du har noen former for avlastning (egne foreldre, den andre forelderens sine foreldre, venninner, barnevakt). Alder og kjønn på dine barn, og hvorvidt du syns det er lett å oppdra dem eller ikke. Er også litt interessert i å vite hvordan du jobber og hva yrket ditt er. 

Jeg spør fordi jeg kan ikke fatte og begripe at det er en enkel sak å oppdra et barn. Jeg får tilnærmet hakeslepp og blir litt lei meg de gangene jeg hører foreldre si at det er enkelt å oppdra barn! Det er verdens vanskeligste jobb, du har ansvar for et helt menneskeliv som du skal lære på det det ene og det ande, bidra til positive erfaringer, du skal lære barnet å møte verdenen der ute og du skal se han/hun vokse og forhåpentligvis være der for barnet resten av livet. 

Hva er det som får folk til å si dette? Noen som kan hjelpe meg å forstå? Er det bare uheldig ordvalg eller er det virkelig enkelt å oppdra et barn? 

Anonymkode: 46293...57c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men tenker at barn er forskjellige. Noen barn er svært lette å oppdra. De krangler lite, opponerer lite, gjør som de får beskjed om, smiler og er glade og er generelt sett lite "vanskelige". Også er det andre barn som skal krangle på alt, har lang "trassalder", kverulerer, er "vanskelige" osv osv.

Det som blir feil er når foreldre som har barn av første kategori skal fortelle foreldre med barn fra andre kategori hvor lett det er å oppdra dem...

Så er det også foreldre som gjør barnas oppførsel - og dermed oppdragelsen - verre og vanskeligere med hvordan de selv oppfører seg. Noen foreldre er såpass ressurssterke og oppegående at de ikke gjør det, og for dem vil barna da være lettere å oppdra.

Så jeg tenker det er en kombo av hvordan foreldrene er og hvordan barna er, som kan gjør det svært lett til nesten umulig å oppdra barn.

Anonymkode: 09804...d56

[AnonymBruker]

Det er veldig enkelt å oppdra barn, men det forutsetter at man er noenlunde oppegående.

Veldig mange mennesker som tror at oppdragelse = kjefting.

Anonymkode: aa89d...3d3

[AnonymBruker]

Det kommer vell an på ens sterke og svake sider, hvorvidt man syns noe er lett eller vanskelig? Feks er det for meg helt utrolig at noen kan si at matte eller det å ha en hund er uproblematisk og helt vidunderlig. 

Anonymkode: 80c5e...b32

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv, men tenker at barn er forskjellige. Noen barn er svært lette å oppdra. De krangler lite, opponerer lite, gjør som de får beskjed om, smiler og er glade og er generelt sett lite "vanskelige". Også er det andre barn som skal krangle på alt, har lang "trassalder", kverulerer, er "vanskelige" osv osv.

Det som blir feil er når foreldre som har barn av første kategori skal fortelle foreldre med barn fra andre kategori hvor lett det er å oppdra dem...

Så er det også foreldre som gjør barnas oppførsel - og dermed oppdragelsen - verre og vanskeligere med hvordan de selv oppfører seg. Noen foreldre er såpass ressurssterke og oppegående at de ikke gjør det, og for dem vil barna da være lettere å oppdra.

Så jeg tenker det er en kombo av hvordan foreldrene er og hvordan barna er, som kan gjør det svært lett til nesten umulig å oppdra barn.

Anonymkode: 09804...d56

Barn er forskjellige, og noen barn er mer utfordrende enn andre.
Det er verdens viktigste jobb i alle fall.... så vi ikke ender med barn som blir som ABB!

La oss skape snille verdensborgere som har respekt for alt liv, alle mennesker, dyr og planter! Barn som vil skape fred på jord!

Den jobben gjelder alle verdens foreldre........ 
Kanskje vi en gang får fred på jord? Og et sted må vi begynne..... og det er allerede når de er barn. 

Enig?

Anonymkode: a6322...e91

[kiki1980]

Jeg har et annet inntrykk og det er at foreldre av enebarn klager mye hvor vanskelig det er å ha barn og evt av den grunn ikke vil ha flere barn,selv om jeg vet fra før at de faktisk ønsket å ha ett barn. Jeg ser også at de sliter seg selv ut og barnet. Gutten er DEN guttete typen,lager problemer,ho ho ho se hvor han har klatret,han får frie tøyler mens foreldere løper rundt han som en slags pute. Jenta er redd det og det,liker ikke det og det,hun insisterer å kle det og det,umulig å forhandle med. Hele opplegget eksisterer rundt mating for begge. Kusina mi har ett barn og når jeg er med henne,blir jeg trøtt ved å bare se på hvor lye energi hun bruker på barnet sitt og det barnet er så vant til det at hun ikke merker mora i det hele tatt. 

Jo mer avlastning foreldrene har,uansett antall barn,jo mer klager de hvor trøtt de er,det er ihvertfall min erfaring. Jeg hadde to tette barn besteforeldre ble alvorlig syke i småbarnsperioden vi hadde ikke tid eller ork til å klage eller utbrodere. Jeg tror mine barn er lette å ha med å gjøre men som alle barn krever sitt,altså min tid og kjærlighet. Det blir mye av og til når en ønsker ro og fred men...

[AnonymBruker]

Oppdragelse kan være blytungt, men det kan og være verdens letteste. Kommer helt an på barnet, dagsform, deg osv..

Er man oppegående, så kan man lære og feile, og lære av det igjen. Man kan lese andres måter, diskutere med venner, naboer og div. Man kan få hjelp av hs, skole, bhg om man står fast.. Så sånn sett er det blitt ganske enkelt, for det finnes så mange løsninger der ute.. Selv om man må ha sunn fornuft for å luke ut ting som er helt på trynet og ting som faktisk funker for dere..

Det er tungt å oppdra barn, men det er samtidig mange lyspunkt, gleder og annet enn bare at det er tungt. Noen ganger får man til og med se at man faktisk har gjort noe rett.. (Som når eldste hjelper en liten gutt som har kantet på sykkel, trøster og vil finne plaster til han, og triller sykkelen hans hjem for han.. Eller står opp for vennene sine.) Det er vanskelig, det er lett, det er hva man gjør det til..

 

Jeg syns det er lett, samtidig er det dager der jeg syns at ungene mine er noen skikkelig crappykids og jeg lurer på hvor det gikk galt.. Bor sammen med pappaen. Aldri avlastning, aldri barnepass (alt av familie bor langt unna) Men jeg syns ikke lengre at det er vanskelig. Føler at vi kan ta utfordringene, for de kommer, på strak arm.. Vi har lært mye, og vi lærer enda.. Jeg ser ikke at vi gjør alt rett, og at alt er enkelt, men det er ikke sånn at alt er vanskelig..

Anonymkode: bbf00...fd3

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er barnløs og kommer sannsynligvis til å være det livet ut. Dette er ikke en tråd hvor man skal forsvare seg selv som frivillig barnløs, så jeg føler ikke for å utdype mine grunner til at jeg ikke ønsker barn heller. Jeg er i slutten av 20-årene, har jobbet litt i barnehage men trivdes ikke, har småsøsken og har også vært i to forhold hvor mannen har hatt barn fra før. Dette har dessverre vært en kraftig dealbreaker for meg ettersom jeg ikke takler ansvaret og ikke har lyst på barn i bunn og grunn. Vet dermed i fremtiden at det ikke vil fungere med en mann som har barn fra før. 

Greia er at jeg har ved flere anledninger hørt en forelder si at barn er lette å oppdra. Jeg blir like målløs hver gang. Det er for det meste unge alenefedre jeg har hørt si dette, disse har da gjerne jevnlig avlastning i form av sin egen mor eller en 20/80-40/60 ordning med moren til barnet. Jeg har hørt ytterst få mødre si dette, men har jo hørt det også. Jeg finner ikke så mange andre fellestrekk, men de fleste har dårlig økonomi, kjøper aldri nye ting til barna sine eller lar sine egne foreldre eller barnets andre forelder ta seg av innkjøp av klær og leker. Og mange av barna er også helt ute av kontroll. 

Så da spør jeg dere som er foreldre... Spesifiser gjerne om du er alenemor eller alenefar, eller om dere er samboere eller bare kjærester som bor på hvert sitt sted, hvilken ordning du har med moren/faren til barnet, om du har noen former for avlastning (egne foreldre, den andre forelderens sine foreldre, venninner, barnevakt). Alder og kjønn på dine barn, og hvorvidt du syns det er lett å oppdra dem eller ikke. Er også litt interessert i å vite hvordan du jobber og hva yrket ditt er. 

Jeg spør fordi jeg kan ikke fatte og begripe at det er en enkel sak å oppdra et barn. Jeg får tilnærmet hakeslepp og blir litt lei meg de gangene jeg hører foreldre si at det er enkelt å oppdra barn! Det er verdens vanskeligste jobb, du har ansvar for et helt menneskeliv som du skal lære på det det ene og det ande, bidra til positive erfaringer, du skal lære barnet å møte verdenen der ute og du skal se han/hun vokse og forhåpentligvis være der for barnet resten av livet. 

Hva er det som får folk til å si dette? Noen som kan hjelpe meg å forstå? Er det bare uheldig ordvalg eller er det virkelig enkelt å oppdra et barn? 

Anonymkode: 46293...57c

Det er ikke noe problem å oppdra et barn om man er oppegående selv og barnet ikke har noe spesielle fysiske eller psykiske lidelser. Da kan ting bli ganske tøft innimellom, fordi det er så vanskelig å se barnet sitt ha det vanskelig. Det er ikke noe problem å gi barn erfaringer, positive opplevelser, gi barnet styrke til å møte verden der ute. Vi har jo tross alt vokst opp selv, og med en blanding av egne erfaringer, andres erfaringer, barnets erfaringer og kunnskapen man tilegner seg så er det ikke noe problem. Selvfølgelig gjør alle foreldre feil innimellom, men da må vi lære av disse feilene. Men det at man går på en smell innimellom gjør ikke selve oppdragelsen vanskelig.

Jeg er mor, er også enslig, faren har ikke barnet. Jeg er 31. Men jeg kan telle på en hånd på hvor mye barnevakt jeg har hatt de siste 5 årene. Men hvorfor skulle dette påvirke hvorvidt det er enkelt å oppdra barn eller ikke? Om en mor eller far har en del barnevakt til barna sine i form av andre familiemedlemmer så ser jeg på det som positivt for barnet (så lenge det ikke skjer hele tiden), for barna har også godt av å få være sammen med besteforeldre, tanter/onkler ect. 

Har du tenkt på at du kanskje mener barna er ute av kontroll fordi du egentlig liker barn, og derfor synes det er mye styr med dem? For barn er annerledes enn voksne, de krever noe mer, men det betyr ikke at de er ute av kontroll. Og selv om folk har ulike måter å oppdra barna sine på, kan man ikke si at det ene er verre eller bedre enn andre, så lenge barna ikke lider under omsorgssvikt, selvsagt. 

Anonymkode: a7460...ffb

[Silfen]

Syns ikke foreldrerollen er krevende på en flekk. Riktignok har det vært situasjoner der man som aleneforelder uten avlastning har hatt det tungt, men det har ikke vært oppdragelse det gikk på. Aldri hatt issues av noe slag med ungene som ikke har vært greie å håndtere, noen ganger med input utenfra, men alltid kortvarig og med enkle løsninger. Så jo, jeg syns foreldrerollen er enkel mtp oppdragelse.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er barnløs og kommer sannsynligvis til å være det livet ut. Dette er ikke en tråd hvor man skal forsvare seg selv som frivillig barnløs, så jeg føler ikke for å utdype mine grunner til at jeg ikke ønsker barn heller. Jeg er i slutten av 20-årene, har jobbet litt i barnehage men trivdes ikke, har småsøsken og har også vært i to forhold hvor mannen har hatt barn fra før. Dette har dessverre vært en kraftig dealbreaker for meg ettersom jeg ikke takler ansvaret og ikke har lyst på barn i bunn og grunn. Vet dermed i fremtiden at det ikke vil fungere med en mann som har barn fra før. 

Greia er at jeg har ved flere anledninger hørt en forelder si at barn er lette å oppdra. Jeg blir like målløs hver gang. Det er for det meste unge alenefedre jeg har hørt si dette, disse har da gjerne jevnlig avlastning i form av sin egen mor eller en 20/80-40/60 ordning med moren til barnet. Jeg har hørt ytterst få mødre si dette, men har jo hørt det også. Jeg finner ikke så mange andre fellestrekk, men de fleste har dårlig økonomi, kjøper aldri nye ting til barna sine eller lar sine egne foreldre eller barnets andre forelder ta seg av innkjøp av klær og leker. Og mange av barna er også helt ute av kontroll. 

Så da spør jeg dere som er foreldre... Spesifiser gjerne om du er alenemor eller alenefar, eller om dere er samboere eller bare kjærester som bor på hvert sitt sted, hvilken ordning du har med moren/faren til barnet, om du har noen former for avlastning (egne foreldre, den andre forelderens sine foreldre, venninner, barnevakt). Alder og kjønn på dine barn, og hvorvidt du syns det er lett å oppdra dem eller ikke. Er også litt interessert i å vite hvordan du jobber og hva yrket ditt er. 

Jeg spør fordi jeg kan ikke fatte og begripe at det er en enkel sak å oppdra et barn. Jeg får tilnærmet hakeslepp og blir litt lei meg de gangene jeg hører foreldre si at det er enkelt å oppdra barn! Det er verdens vanskeligste jobb, du har ansvar for et helt menneskeliv som du skal lære på det det ene og det ande, bidra til positive erfaringer, du skal lære barnet å møte verdenen der ute og du skal se han/hun vokse og forhåpentligvis være der for barnet resten av livet. 

Hva er det som får folk til å si dette? Noen som kan hjelpe meg å forstå? Er det bare uheldig ordvalg eller er det virkelig enkelt å oppdra et barn? 

Anonymkode: 46293...57c

For noen faller det naturlig, for andre handler det om et svært "enkelt" barn å ha. 

Jeg mener det er enkelt i den forstand at det ikke er en tung jobb, jeg blir ikke sliten av å ha barn. Jeg har aldri lagt lista høyt, krever ikke at huset skal være skinnende rent eller at jeg skal ligge på gulvet og leke med barnet i timesvis. For meg er det viktigste med barnet at det lærer respekt for levende vesener, høflighet, integritet og ansvar. 

Jeg kan heller ikke skjønne at det er slitsomt å ha baby, eller fortvilelesen når man kommer hjem fra sykehuset og har ansvaret for babyen alene. For meg har alt dette føltes veldig naturlig, og det er sikkert provoserende for andre å høre noen si det. 

Eller er jeg alenemor, fikk barn før jeg var 20, er nå 32 og har et stort barn. Barnet er hos far 1-2 helger i måneden, ingen avlastning ellers. (Hvorfor skulle avslastning ha noe å si på om oppdragelsen er enkel?)

Anonymkode: dfd27...4ea

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor til 2 barn, en tenåring og en på barneskolen. Jeg har vært alene med de i 8 år. Far har de lite, alt fra 1 gang i måneden, så kan det gå 6 mnd til neste gang. Heller ikke hjelp av venner eller familie.

Men barna er vidt forskjellige. Den ene med diagnose, og ekstremt krevende. Er fortsatt veldig krevende nå, selv om barnet er i tenårene. Mens yngste må bare være det enkleste barnet som fins på denne jord. Og har vært sånn fra han ble født.

Anonymkode: 62b5e...0f9

[AnonymBruker]

Er mor, bor med far og synes dette går helt greit.

Det handler mye om innstilling tror jeg. Mange har som utgangspunkt at alt er tungt, trist og leit med barn og da skal de ha barnevakt og alt blir tungt trist og leit.

Anonymkode: ae428...56c

[Cesil]

Jeg synes det er enkelt. Enklere enn jeg hadde forestilt meg før jeg fikk barn. Men så har vi også enkle barn, uten noen psykiske eller fysiske utfordringer. 

Jeg er gift med barnas far. Han er helt fantastisk og stiller opp på alle mulige måter. Vi har ikke ofte barnevakt i hverdagen, men to ganger i året reiser mannen og jeg på tur sammen i tre-fire dager. Det gir oss overskudd og gjør det lettere å takle de utfordringene som kan dukke opp. For selv om jeg synes det er lett å oppdra barna, er jo ikke alt rosenrødt bestandig. Men for meg finnes det mye i livet som jeg synes er mye vanskeligere enn oppdragelsen. Og jeg tenker egentlig ikke på at det er et så enormt ansvar. Det er jo ikke mitt ansvar alene at det går dem vel i livet og at de ender opp som vettuge voksne. Den jobben deler jeg jo med flere, ikke bare mannen min.

[AnonymBruker]

Noen perioder er tunge/slitsomme og andre er greie. Så for min del så går det litt opp og ned. Men det er vel kanskje mer slitsomt enn vanskelig.  

Anonymkode: 4b2fc...9ff

[AnonymBruker]

Alenefar som bor i egen leilighet med barnet mitt. Har barnet hele tiden utenom 1 natt annenhver helg. Jeg kjøper alt av klær og leker. Barnet har over gjennomsnittet med leker for alderen. Faktisk i overkant med kule ting. Jeg er arbeidsledig, så har MASSE tid til å være med barnet mitt! Det er digg

Jeg har som sagt bare barnevakt 1 natt annehver helg, så jeg er fulltidspappa og har vært det noen år nå. Trives godt og man lærer utrolig mye om seg selv og mennesket med å oppdra barn.

Meg og barnet lever i harmoni og har sjelden konflikter annet enn den naturlige "min vilje" utprøvningen. Den er veldig enkel å respondere på. Bare vær rolig og tolmodig så går det meste av seg selv. 

Noen bekymrer seg mye, mens jeg er slik at så lenge jeg elsker barnet mitt så ordner resten seg automatisk. Er godt å ha det enkelt

Anonymkode: 628d4...1cb

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør fordi jeg kan ikke fatte og begripe at det er en enkel sak å oppdra et barn. Jeg får tilnærmet hakeslepp og blir litt lei meg de gangene jeg hører foreldre si at det er enkelt å oppdra barn! Det er verdens vanskeligste jobb, du har ansvar for et helt menneskeliv som du skal lære på det det ene og det ande, bidra til positive erfaringer, du skal lære barnet å møte verdenen der ute og du skal se han/hun vokse og forhåpentligvis være der for barnet resten av livet. 

Hva er det som får folk til å si dette? Noen som kan hjelpe meg å forstå? Er det bare uheldig ordvalg eller er det virkelig enkelt å oppdra et barn? 

Anonymkode: 46293...57c

Grunnen til at noen foreldre sier at det er enkelt å oppdra barna er fordi det kommer så naturlig. Det går av seg selv. Men det er klart at de som synes det er vanskelig gjerne er mennesker som prøver å kontrollere og da overstyrer det som ligger naturlig i alle mennesker. For meg personlig så er det like enkelt å oppdra barn som noe annet i livet. Men det som er annerledes er at man lærer så mange nye ting om seg selv og mennesket. Man får et annet perspektiv på livet. Og meningen med livet mitt har blitt mye sterkere

Anonymkode: 628d4...1cb

[AnonymBruker]

Jeg synes det til tider er krevende å være alenemor til tre unger, ikke fordi det er vanskelig rent oppdragelsesmessig, men fordi jeg hele tiden føler at jeg ikke strekker til tidsmessig. Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke har nok alenetid med hver av dem og for kort lunte en del ganger fordi jeg ikke har tid til å diskutere/forhandle og derfor skjærer gjennom. Det er alltid noe praktisk som må gjøres siden det kun er en voksen til å gjøre det, noe som går utover kos, lek og hyggelig samvær dessverre. Ungene min er (dessverre) som meg, de er meget selvstendige, bestemte og godtar ikke hva som helst, de er ikke spesielt føyelige, for å si det sånn. Så jeg ser lett at andre mange andre unger er lettere å håndtere enn mine på den måten. Samtidig har jeg lite problemer med dem på andre måter, f eks er alle tre veldig skoleflinke, så hver familie har sine utfordringer, vil jeg si. Min løsning har hele tiden vært å terpe på rutiner, som faste leggetider osv. Kjedelig, synes sikkert noen, men for meg har det vært nødvendig. Jeg går også all in når jeg har bestemt meg for noe, f eks å avvenne med nattamming, få ungene til å sovne på egenhånd om kvelden osv, da har jeg vært standhaftig og fulgt "opplegget" til vi har vært i mål, men på en sånn måte at jeg ikke har følt det har vært barnemishandling.  Jeg kan i samme åndedrag si at jeg har blitt mildt sagt jævlig provosert når venninner har slengt til meg at ting har gått så lett for meg med nattevåk osv, de har det så mye vanskeligere enn meg. FEIL, jeg har jobbet ganske hardt for å få på plass disse tingene. Og i forhold til dem har jeg som sagt vært ganske standhaftig og ikke byttet metode flere ganger, for så å gi opp alt en stund, for så igjen å prøve litt halvhjertet igjen. 

 

For øvrig er ungene hos faren sin annenhver helg og en ettermiddag/kveld i uken. Jeg har lite hjelp i hverdagen av foreldrene mine (eller andre, for den sakens skyld) og har barnevakt maks et par ganger i året. (Har litt med at jeg velger å være sosial når ungene er hos faren og at jeg prioriterer å være sammen med ungene de helgene de er hjemme.) Eksen min har mye hjelp av foreldrene sine og det går sjelden en hel dag der uten at de er sammen med besteforeldrene på den siden, som både bidrar med henting, kjøring til aktiviteter og middagslaging. (Jeg synes derfor eksen min ofte blir mer en onkel for ungene, enn en sikkelig forelder...) Det første halvåret etter bruddet, oppsøkte han meg gjerne med ungene på hans dager, selvsagt fordi han syntes det var slitsomt å håndtere dem alene. Det orket jeg ikke i lengden, så jeg sa i fra at det ikke var ok. Jeg må ha noen pustehull i løpet av en måned for å være en god mor når ungene er hjemme.

Anonymkode: 19b5d...249

[AnonymBruker]

Det er aldri lett å oppdra barn... men noen får mye hjelp og tror at de gjør alt selv og at det er så lett.  

Jeg vet om en fyr som er slik du beskriver, altså jeg vet ikke om han påstår at det er lett, men det er mye hans foreldre som er med/tar seg av barnet annenhver helg.

Jeg har to barn med samboeren min og synes det er vanskelig. Det er så mye å tenke på. Nå er vi i trassperiode 3, med 3-åring, og hittil synes jeg det er ganske tøft..

Anonymkode: b2fe8...0a4

[Arktis]

Det virker som et enormt ansvar, og det er jo et enormt ansvar slik jeg ser det. Man skal være nøkkelpersonen i livet til et annet menneske. Man har plutselig noen som ser opp mot deg, registrerer hvordan du oppfører deg, hvordan du gjør ting, hvordan du ter deg i verden. Dette mennesket vil gjenspeile den du er. Du skal lære barnet gjennom å vise hvordan du er som menneske, hvordan du viser andre respekt, vennlighet, ærlighet, vennskapelighet, gjestfrihet osv.. Man skal lære barnet god kommunikasjon. Man skal balansere arbeid, skole, fritidsaktiviteter. Man skal gi barnet selvtillit. Man skal sette grenser. Man har ansvaret for kosthold. Man har ansvar for at barnet har venner. Noe kommer man til å gjøre feil, det er uunngåelig, noen unoter kommer barnet til å ha fra deg. Synes det virker som det er uendelig mange fallgruver der ute og et kjempestort ansvar. Tar av meg hatten for alle de som får dette til, og på toppen av alt, får det til å virke enkelt(!). Blir jo helt svett bare av tanken på alt som skal klaffe for at barnet vokser opp og blir en flott utgave av seg selv.       

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er barnløs og kommer sannsynligvis til å være det livet ut. Dette er ikke en tråd hvor man skal forsvare seg selv som frivillig barnløs, så jeg føler ikke for å utdype mine grunner til at jeg ikke ønsker barn heller. Jeg er i slutten av 20-årene, har jobbet litt i barnehage men trivdes ikke, har småsøsken og har også vært i to forhold hvor mannen har hatt barn fra før. Dette har dessverre vært en kraftig dealbreaker for meg ettersom jeg ikke takler ansvaret og ikke har lyst på barn i bunn og grunn. Vet dermed i fremtiden at det ikke vil fungere med en mann som har barn fra før. 

Greia er at jeg har ved flere anledninger hørt en forelder si at barn er lette å oppdra. Jeg blir like målløs hver gang. Det er for det meste unge alenefedre jeg har hørt si dette, disse har da gjerne jevnlig avlastning i form av sin egen mor eller en 20/80-40/60 ordning med moren til barnet. Jeg har hørt ytterst få mødre si dette, men har jo hørt det også. Jeg finner ikke så mange andre fellestrekk, men de fleste har dårlig økonomi, kjøper aldri nye ting til barna sine eller lar sine egne foreldre eller barnets andre forelder ta seg av innkjøp av klær og leker. Og mange av barna er også helt ute av kontroll. 

Så da spør jeg dere som er foreldre... Spesifiser gjerne om du er alenemor eller alenefar, eller om dere er samboere eller bare kjærester som bor på hvert sitt sted, hvilken ordning du har med moren/faren til barnet, om du har noen former for avlastning (egne foreldre, den andre forelderens sine foreldre, venninner, barnevakt). Alder og kjønn på dine barn, og hvorvidt du syns det er lett å oppdra dem eller ikke. Er også litt interessert i å vite hvordan du jobber og hva yrket ditt er. 

Jeg spør fordi jeg kan ikke fatte og begripe at det er en enkel sak å oppdra et barn. Jeg får tilnærmet hakeslepp og blir litt lei meg de gangene jeg hører foreldre si at det er enkelt å oppdra barn! Det er verdens vanskeligste jobb, du har ansvar for et helt menneskeliv som du skal lære på det det ene og det ande, bidra til positive erfaringer, du skal lære barnet å møte verdenen der ute og du skal se han/hun vokse og forhåpentligvis være der for barnet resten av livet. 

Hva er det som får folk til å si dette? Noen som kan hjelpe meg å forstå? Er det bare uheldig ordvalg eller er det virkelig enkelt å oppdra et barn? 

Anonymkode: 46293...57c

Hm. Det er kanskje enklere å oppdra egne barn enn andres? Det er det vi er skapt til å gjøre. Det har ikke vært vanskelig for meg med mine 3 barn, i hvert fall. Det har vært en jobb, selvsagt, men ikke vanskelig.

Anonymkode: 28541...6e7