Jeg er livredd for at hundelivet blir feil.

[Katrineh92]

Om en uke skal vi hente valpen vår. I utgangspunktet gleder jeg meg helt vilt mye. Vi skal hente en Flat Coated Retriever som er kjent for å være barne- og fremmedvennlige. Rasen krever ganske mye mosjon og mye trening for hodet. Jeg elsker å gå tur i fjellet og er et friluftsmenneske som også planlegger å bruke hunden i jakt. Jeg har ingen andre hobbyer og gleder meg veldig til å få "en slags mening i livet" om dere forstår hva jeg mener. En venn som jeg kan trene med og gå tur med. 

Men jeg er så nervøs. Jeg tenker jo at dette kommer til å bli kjempe bra, men jeg er så redd for at det skal bli feil. Jeg er LIVREDD for at ting ikke skal bli slik jeg har tenkt og at jeg blir nødt til å omplassere hunden. Kjenner ikke at det er noen spesiell grunn til redselen. Jeg er bare så redd for å mislykkes. 

Er det noen som har samme erfaringer, var redde uten grunn eller har omplassert og hvorfor. Hva tenker dere?

[Tabris]

Jeg tror det er en helt normal og vanlig følelse. En av mine første tanker da vi satte oss i bilen på vei hjem fra oppdretter med ny valp, var: "Hjelp! Hva har jeg gjort?!"

Det er et stort ansvar og man vet jo aldri hvordan det vil gå. Men meld deg på et bra valpekurs hos noen som er oppdaterte innenfor hundetrening, les nyere bøker om trening og hundeatferd og gjør den jobben du kan gjøre. Så vet du at du har gjort alt du kan for å gi valpen den beste starten i livet. Og i de aller fleste tilfeller går det helt greit.

[FrkIA]

Haha, akkurat det samme som Tabris tenkte jeg! I tillegg falt valpen min ned fra en 30 cm høy benk på et stopp på vei hjem etter jeg hadde hentet han og jeg holdt på å begynne å grine og kjøre rett tilbake med han fordi jeg trodde jeg hadde ødelagt han allerede og ikke klarte oppgaven... Dette er nå over 2 år siden og han er verdens fineste hund, det ordnet seg helt fint  Tror det er litt som å bli mamma, det vil føles helt naturlig etter bare noen dager! 

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har 2 hunder nå på litt over 1 år. Tenkte akkurat det samme som deg da jeg skulle hente dem.. Var så nervøs og redd for at jeg ikke ville være bra nok for valpen.. Begynte nesten å gråte da vi kjørte hjem fra oppdretter- hva hadde jeg gjort? Det var også litt slik de første dagene når vi hadde kommet hjem også.. Da valpen skrek etter moren sin fikk jeg vondt i hjertet, lite søvn og mye ut og inn for å tisse (samt maaange vaskerunder i huset hver dag). Men det tok ikke lang tid før alt ble bra. Og de får tillit så fort til deg. Angrer ikke et sekund den dag i dag.

Tror de aller fleste føler det litt sånn i starten.. Mye ansvar, men så gøy 
Jeg tror det ordner seg helt fint for deg! Lykke til  

Anonymkode: 17558...b2c