Å skjule en depresjon ute blant folk.

[AnonymBruker]

Jeg befinner for tiden meg i nedre del av en bølgedal, og når jeg er "slik", har jeg behov for å være alene. Samtidig som jeg må skjøtte mine hverdagsplikter som studier og jobb, noe som er en en ukes jobb som blir presset sammen til en dag, fordi jeg bruker mye energi på å skjule at jeg har en pågående depresjon. Takker nei til sosiale lag og andre aktiviteter som ikke er pliktige og bruker mye tid hjemme. 

For å skape litt avstand, bruker jeg enda mer tid enn vanlig på å vaske og rydde.

Det er slitsomt å ta på seg en smilende fasade, og være superblid som jeg er kjent for å være ute blant folk. Å smile hele tiden både på skole og jobb og late som ingenting og prøve å være tilstede mentalt, mens alt inni meg føles som et stort tomt svart hull.

Flere som har det slik også? Hvordan opprettholder dere en tilsynelatende normal fasade når dere må ut og skjøtte deres hverdagsplikter?

Anonymkode: f2868...344

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke fullt så ille som du har det. Men når jeg er nede i bølgedaler, så blir jeg passiv. Så det er vel litt derfor jeg ikke har fått utrettet så mye i det her livet.

Anonymkode: 85c9a...33b

[AnonymBruker]

Har blitt vant til å ignorere følelsene mine, gjør bare det jeg skal gjøre. Er nok ganske så nøytral ute, men synes egentlig det er lett å late som på jobb. Da trenger jeg ikke forholde meg til meg selv heller. 

Anonymkode: 56339...ed1

[Katten.2.0]

Har alltid vært en introvert, noe mine venner vet, så er ikke så vanskelig for min del. Er heldig siden vi er brutalt ærlig i vennegjengen, så kan bare si at jeg ikke føler for det.

[AnonymBruker]

Ja det er veldig slitsomt å holde fasaden. Jeg var deprimert i flere år og en del av recovery prosessen ble faktisk det å droppe masken å si rett ut at nei du for tiden går det ikke så bra når folk spurte istedet for å spille glad og alt bra. 

Anonymkode: 2caf8...eb2

[AnonymBruker]

Jeg synes det er interessant at en tenker "ute blant folk" i den forstand at man sannsynligvis er den eneste som setter på en annen rolle enn en tilstand/sykdom/nylig hendelse.

En del av det å være deprimert/ha angst er at man blir såpass inadrettet at en kanskje glemmer at ikke "resten av verden" har det gull og grønne skoger?

Det er fint med åpenhet, men samtidig er det noe med å ikke gjøre folk lei av dårlig stemning. Eksempelvis: jeg har en kollega som er i konflikt med sjefen, og opplever sin livskvalitet som påvirket av det. Vedkommende velger være åpen- men det blir så åpent og tydelig at det påvirker hele arbeidsmiljøet negativt. 

Jeg merker ingenting på lederen, men får konstant vite og se alt som foregår for den ansattes følelsesliv. 

Så kan andre i samme avdeling ha sine greier, som de er delvis åpne om i naturlige settinger- men ikke noe utover det. Disse sliter ikke ned arbeidsmiljøet. 

Så det er absolutt nyanser hvor man er åpen men samtidig "tar seg sammen" ovenfor andre, og de som bruker andre for mye til å vise sine tilstander og sykdommer eller hva. Og det er kun slitsomt, og de ender med å skyve mange fra seg uten å se det selv. 

Anonymkode: ca93a...f66

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennom en depresjon for en tid tilbake, som absolutt ingen andre enn legen og psykologen visste om. Er singel og bor alene, så da slapp jeg å maskere det hjemme, men ble veldig flink til fasadepussing for å si det sånn. Sov ekstremt dårlig, selv med medisiner, slet med å spise og gråt ekstremt mye. Jeg jobber turnus så da var det lett å skylle på lite søvn mellom sein og dagvakt, de hersens nattevaktene o.l. når folk så jeg var litt nedfor eller stuptrøtt. Mange ganger var det så vidt det gikk greit på jobb, men jeg talt ned timer og tok meg inn. Utførte mest mulig oppgaver alene, og ga meg selv små belønninger som "kl 11 kan du ta en kopp kaffe" eller " kl 13 kan du gå på do og puste ut i ti min", det hjalp gjennom dagen. Tror faktisk det hadde blitt verre om jeg ikke var på jobb men bare satt hjemme. Kuttet ned på sosiale aktiviteter, men dro meg ut innimellom selv om det var slitsomt. Gikk til psykolog ukentlig i nesten 8 mnd, ingen som visste om det hellr, selv om psykologen gjerne ville jeg skulle snakke med de rundt. I ettertid ser jeg at det var helt rett av meg å holde mine problemer for meg selv, men tror ikke det er slik for alle. Hvis du ikke har fått noe hjelp ts, så snakk med fastlegen din, det er greit å ha en alliert.

Anonymkode: 1de41...7b5

[AnonymBruker]

Det som har hjulpet meg er å si til meg selv at jeg ikke MÅ være smilende og glad hele tiden når jeg er ute blant folk. Ser jeg på vennene mine (som ikke er deprimerte), smiler ikke de hele tiden. Hvorfor må jeg smile hele tiden da? Jeg er faktisk den mest smilende av oss, til tross for at jeg føler meg død innvendig. I det siste har jeg jobbet med å endre på dette - hvis jeg ikke føler for å smile, så gjør jeg det ikke! Et nøytralt ansikt er faktisk helt ok.

Anonymkode: 24b0a...a06

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Det går fint å være smilende og blid ute blandt folk, men blir utslitt av det. Det å være så sliten gjør det vanskelig å jobbe med andre områder. Sovner en time eller to etter jobb, og så våkner jeg ikke før det har blitt kveld. Da går jeg bare og legger meg. Da blir livet jobb-sove-jobb-sove, og det blir man jo heller ikke nødvendigvis friskere av. Jeg bruker også mye tid på "hjemmeting", tror det handler om å mestre et område av livet. Føler meg litt bedre når det ser rent og hyggelig ut her  Det store spørsmålet til deg er egentlig: Hvem snakker du med? Får du profesjonell hjelp? 

Legen min har egentlig sagt at jeg må drite litt i jobb og hybelkaniner, og heller samle opp krefter til å gå ut og ta en øl med venner på en hverdag. Det tar UTROLIG mye energi, men på sikt vet jeg at det hjelper. Har kommet meg gjennom dette før på grunn av dette, og selv om alt virker håpløst nå kan jeg rasjonelt tenke at det da kanskje går veien denne gangen også. Men jeg trenger noen å prate med. Jeg har ikke så mange venner nå (jobbskifte og flytting), men selv om jeg ikke "snakker" med vennene mine om sykdommen synes jeg at det er greit at noen bare VET det. Jeg "snakker" med legen min om sykdommen. Har ikke lyst til å ta det med venner. Men synes det er greit at noen vet det og dermed klarer å tenke til seg selv at jeg kanskje trenger litt mer rom - eller å pushes litt. De vennene jeg var nærest før (vi er ikke så close nå, men av helt andre grunner) var flinke til å invitere meg med på ting selv om jeg egentlig ikke ga så mye tilbake. Det hjalp å bare kunne være til stede, selv om jeg var mer tilskuer enn deltaker. 

Har også sagt fra til enkelte kollegaer som jeg har en god relasjon med. Kollegaene klarer å lese når jeg egentlig helst vil være i fred. De finner på unnskyldninger for meg de dagene jeg bare må snu i kantina for å få være litt for meg selv. De avverger ekstra belastning. Det er en veldig god hjelp.

Anonymkode: 44207...c41

[mrrte]

Den 1.5.2016 at 14.21, AnonymBruker skrev:

Det som har hjulpet meg er å si til meg selv at jeg ikke MÅ være smilende og glad hele tiden når jeg er ute blant folk. Ser jeg på vennene mine (som ikke er deprimerte), smiler ikke de hele tiden. Hvorfor må jeg smile hele tiden da? Jeg er faktisk den mest smilende av oss, til tross for at jeg føler meg død innvendig. I det siste har jeg jobbet med å endre på dette - hvis jeg ikke føler for å smile, så gjør jeg det ikke! Et nøytralt ansikt er faktisk helt ok.

Anonymkode: 24b0a...a06

Så enig med denne

Jeg tror hvilke venner du har og omgås har mye å si for hvor mye du kan vise 'den ekte deg'...  Når jeg møter på venner eller bekjente jeg kanskje egentlig ikke er såå godt kjent med, så kan jeg prøve å virke mer glad.. Men når jeg er sammen med mine gode, ekte venner... Ja, da sier jeg gjerne rett ut at jeg har en jævlig kjip dag, og da skal det ikke kreves et stort smilende smil fra meg under den samtalen der som jeg skal sitte å presse frem.. Selv så syns jeg det er utrolig slitsomt med folk som konstant smiler når man er med de, for meg virker ikke det ekte